Det er rart med det. Er det ikke? Hvordan noe så lite kan skape noe så stort. Hvordan to lyseblå øyne kan forandre et helt liv. En hel verden. En skjebne. Min skjebne. Hvordan akkurat den hånden i min hånd føles så fryktelig riktig. Så perfekt. Så god. Så ment for akkurat meg og bare meg.
Jeg kommer aldri til å glemme det øyeblikket jeg tittet inn i de øynene for aller første gang. Hvor livredd jeg ble. Hvordan jeg kjente på innsiden av hele meg at dette kom til å forandre alt. Absolutt alt. Ingenting ville noensinne bli det samme om jeg tok akkurat den hånden i min. Hvordan jeg der og da la grunnlaget for en hel fremtid. Hvordan det øyeblikket ville prege alt jeg var trygg på og alt jeg var redd for. Og mens jeg satt der og hadde hjertet i halsen og sjelen på utsiden og tårer i øynene tittet denne skapningen, denne vakre skapningen, på meg, og da gjorde jeg akkurat det. Jeg tok den hånden i min. Livredd og klam og helt trygg på at det var det jeg måtte gjøre. Og verden slik jeg kjente den ble borte. Alt som var lå bak meg og en himmel av alt som skulle komme kunne skimtes i horisonten. Og et univers større enn et menneskesinn kunne fatte åpnet seg foran meg. Noe større og viktigere. Noe mer. Og med ett ble dette mennesket uunværlig i tilværelsen min og jeg visste plutselig hvem jeg ble skapt for å elske. Og jeg visste fra da at ingen før og ingen etter noensinne vil kunne forandre min verden så hardt og så brutalt og så frekt deilig og så fort som dette mennesket; med sin hånd i min, med all sin tillit til mine egenskaper, med all sin kjærlighet til det fra før svake hjertet mitt, med all sin tro på at akkurat vi to - vi skulle klare alt. Dette mennesket og jeg. Dette vakre og jeg. Hun og jeg. Thea og jeg. Thea og mamma. Fra da og til evigheten.
Den dagen Thea ble født kalte vi henne Thea til alle som ville hilse på henne. Hjemme kalte jeg henne Vakreste. Og i mitt stille sinn kalte jeg henne Verdens Tøffeste. De som har fått møte dette fyrverkeriet av et menneske vet at hun er alt utenom det vanlige. Hun er en stjerne av de sjeldne. Hun er den modigste jeg vet om. Hun er lojal og morsom og tøff. Hun ble født livløs, men gir verden mer liv nå enn de fleste andre. Når Thea er redd sier hun det høyt. Når Thea er trist gråter hun inn i en pute og så tilgir hun. Når Thea er glad blir fargene i verden litt sterkere og solen litt varmere og hjertet mitt litt større. Når Thea var fem små år fant hun mammaen sin liggende urørlig på badegulvet med en dødelig sykdom på innsiden av hjernen. Da ringte Thea hjelp. Hjelpen kom, Thea ble stående igjen og verden var med ett stor og skummel og litt farlig. Men med en evne for ord og følelser langt over de forventningene man har for et så lite menneske har hun kommet seg gjennom det vonde som fulgte. Skritt for skritt, tåre for tåre, klem for klem.
Den dagen Thea kom til jorden forsvant grunnen under føttene mine. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre eller hvordan jeg skulle gjøre det. Jeg visste såvidt oppned på meg selv og der var hun i tillegg. Jeg ble overøst av velmente råd om absolutt alt som kunne skje og som ikke måtte skje. Jeg var en tenåring og der var hun. Denne perfekte skapningen. Denne jenta som la et forsiktig teppe av magi over oss. Den aller første babyen jeg noensinne så på ordentlig. Denne babyen som jeg skulle få ta med meg hjem og forme og skape og gi alt til. Jeg pakket et teppe godt rundt henne og så dro vi hjem. Thea og jeg.
I tiden som fulgte prøvde jeg meg frem. Forsiktig forsiktig. Jeg lyttet til råd og lærte meg sake, men sikkert, at min egen magefølelse ofte var det beste rådet jeg kunne få. Jeg prøvde å bære henne og bysse henne og mate henne. Etterhvert turte jeg å snakke med henne. Før hun var et år kunne vi gå turer sammen. Hun og jeg. Når hun ble to snakket ikke bare jeg til henne, men hun snakket til meg også. Innen hun var tre år argumenterte hun meg i senk og når hun var fire satt jeg stille i et år, fasinert av alt det fantastiske hun sa og skapte og delte og gav meg. Og det var året hun ble søster til en bror og for alvor viste verden hvor hennes kjærlighet lå. Hos han. Da hun ble fem rystet jeg grunnpilaren hennes kraftig. Men hun ble stående. Da også. Hun knakk lesekoden når hun var seks og som syvåring landet hun litt i følelsene sine igjen. Hun har vist oss en harmonisk, klok, morsom jente med en sjel eldre enn oss som lever nå. En som deler med verden og som aldri tar igjen. Hun spiller fotball og rir på hester større enn meg. Hun elsker mat og nye opplevelser. Hun er så stor og pitteliten på en gang. Hun er fasinerende og snill og hun får meg til å le. Hun blir lett fornærmet, men har en deilig dose selvironi. Hun synger lett foran flere hundre mennesker og elsker å bare være tilstede i livet. Hun balanserer på køyesengen med armen i gips og blir med på fotballturnering når hun er syk selv for å se venninnene få medalje og bli glad på deres vegne. Hun er venn med alle. Hun er Livet. Hun er Det Gode. Hun er min Vakreste.
Om jeg har gjort aldri så mange feil oppgjennom, så har vi som et lag i allefall gjort noe riktig. For et modigere, mer lojalt menneske skal du lete lenge etter. Hun er en rakett med lyst hår og de samme blå øynene som traff meg for første gang for akkurat 8 år siden i dag. Og det er jo noe rart med det - Hvordan noe så lite kan skape noe så stort. Hvordan to lyseblå øyne kan forandre et helt liv. En hel verden. En skjebne. Min skjebne. Hvordan akkurat den hånden i min hånd føles så fryktelig riktig. Så perfekt. Så god. Så ment for akkurat meg og bare meg. Og i dag fyller Thea 8 år. Og som 8-åring står hun igjen som noe av det største jeg har møtt og sannsynligvis noengang vil møte.
Gratulerer med 8 fantastisk flott gjennomførte år. Jeg gleder meg til å oppleve fortsettelsen av reisen din og til å få være en del av de neste eventyrene du tar fatt på. Du er eksepsjonell!
Klem fra en ydmyk og forferdelig stolt mamma :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar