Line Anekdote

Når dagen har vært litt lang og tanken om seg selv er litt liten. Når horisonten sender lys rett inn i livet vårt, et lys som er litt for sterkt på dager som denne. Et lys som gjør at alle de små feilene våre synes så latterlig godt og man kjenner på følelsen av å være en fremmed i samfunnet og i småbyen man bor i og i huset sitt og helt inne i sin egen sjel er man ganske så fremmed til og med. For livet er nytt og må startes på hver dag. Tankegangen er tilstede, men innimellom glipper den og man må minne seg selv på det alltid, alltid. Å ha en ny personlighet og nye feil og nye egenskaper i en kropp som er et kvart århundre gammel er ikke alltid en forandring som går seg til på et kvarter og et blunk, men en forandring som trenger at horisonten dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned, år etter år, sender små lysglimt rett inn i livet. Noen dager for sterke, andre dager akkurat passe og en dag i ny og ne så svakt at man tenner stearinlys og skaper sitt eget bilde av verden omkring seg. Helt til man en vakker dag kjenner konsekvensene av det som var og det som skjedde for ganske snart to hele år siden.

Knepet er å være tapper og modig og sterk. Og vite at man ikke nødvendigvis trenger å forandre verden, men bare den lille sirkelen man befinner seg i. Og å ta med seg kaffekoppen og skrivemaskinen og gode følelser og lidenskapen og å arbeide hardt... med noe. Knepet er å bruke ettermiddag med fine mennesker og å skape minner og å le av historier og å vite at alle er informert, men ingen ved sine fulle fem, for alle er småbrisne på relasjoner og lykke, og å vite at alle vet hvor fantastiske de er, inkludert deg selv. For mennesker er fantastiske. Mennesker skaper og skriver og overlever og nynner og klemmer, selv når du ikke ønsker en klem, men likevel så sårt trenger det. Mennesker tilgir og glemmer og elsker og steker vafler i gaten en søndag det er fint vær og naboene er ute. Og mennesker deler.

Livet er fullt av anekdoter og anekdoter er like fantastiske som mennesker. Men når man føler at man er en anekdote, når den første setningen ved det første møtet er Hei, jeg heter Line Anekdote, nå skal jeg fortelle deg noe snodig, da forandrer følelsene på innsiden seg littegrann. På et gitt tidspunkt i livet, en dag man er blitt voksen nok, kommer man dit at man ønsker noe mer og noe større og noe viktigere enn å være en litt morsom historie som gjenfortelles. Man ønsker suksess, eller i allefall håpet om suksess. Eller i allefall muligheten til å prøve på suksess. Man vil ikke være temaet fordi det er litt synd på en, men fordi man har prestert noe fantastisk stort, i allefall, som nevnt, innenfor den sirkelen man befinner seg i.

I morgen skal jeg gjøre noe pittelite og veldig stort på en gang, og jeg håper at jeg en dag kan fortelle dere hvor godt det gikk for meg. Jeg skal sende et brev med en drøm på innsiden av konvolutten og jeg har ingen kontroll over hva som skjer etter det. Og kanskje, en gang i fremtiden, en dag horisonten sender akkurat passe med lys rett inn i livet mitt, så kan jeg sitere James Salter for dere - om hvordan det øyeblikket var et veldig lite ett, men som likevel senere viste seg å bli en av de store, viktige. For "Noen ganger skjønner du når du står midt i de store øyeblikkene, og noen ganger stiger de opp fra fortiden."

Kanskje er det akkurat denne salige blandingen av sjeggete menn og fine jenter og triste historier og lykkelige steder og et hjem som føles hyggelig og innkjøp av ødelagte vekkerklokker fra en selger helt uten sperrer i Spania og tanker og frustrasjoner og å ville for mye, for lite, ingenting og alt jeg trenger. Kanskje var det da han gråtkvalt sa at han var lei seg og vi mistet tillitten og vi fikk den tilbake at det forandret seg. Kanskje var det da vi lovet, men ingen av oss holdt det. Kanskje var det da jeg fant lykke i det andre tror er ulykke og jeg oppdaget livet på nytt og ikke visste om det var sorg eller glede jeg hadde på innsiden, men jeg visste at det var noe sterkt - kanskje var det da det forandret seg.

Det eneste jeg vet er at alt er forandret og jeg tror det er bra og jeg gleder meg til å i sakte film fortsette å være vitne til hvordan mitt eget liv, uten at jeg prøver så hardt, pusler seg sammen igjen. Til et sammensatt spill av hjørner og forsiktige svinger og nedoverbakker som gjør at når man går opp igjen ser man helt nye, latterlig fine, forsiktige mål. Latterlige mål og drømmer og fremtider som kanskje, bare kanskje, bor på innsiden av en tykk og brun konvolutt på kjøkkenbordet i dag og som sendes videre til uvissheten og sommerfugler fra dypet av sjelen i morgen. På samme måten som vi puster uten å tenke over det og går uten å bruke hjernen, men bare ryggraden - sånn pusler hverdagen min seg sammen. Helt bevisst og nydelig ubevisst på en gang. Jeg er heldig, jeg.