Det handler om de små tingene. Det handler om vårsko og paradis i gaten og nabovenninner. Det handler om løse krøller over en naken skulder og et klesplagg som er fra gamledager, men som man synes fungerer merkelig godt. Det handler om fnising og leppestiftmerker på ett vinglass etter en kveld som aldri gikk over og det handler om å le med favorittmennesket som er på besøk fra andre siden av landet. Det handler om fine tekster og musikk som rører helt inn til ryggmargen og bestevenner som kommer på besøk og som dumper ned i sofaen uten å vite om det egentlig passer, for det passer alltid. Det handler om små lapper med livsviktige beskjeder, som Du er viktig. Og det handler om å danse i regnet og å løpe det raskeste man klarer gjennom skogen når oktoberværet helt plutselig treffer deg, med sekken over hodet og gjennomvåte sko og en venninne som tar deg igjen og som ler med deg når dere søker ly under det aller første og største treet dere kunne finne, med håret klistret til ansiktet og et minne dere aldri kommer til å snakke om i fremtiden, men som alltid vil være med dere og få dere til å smile neste gang oktoberværet treffer dere i skogen. Selvom dere da går alene og bare har en paraply å skjule dere under og er mye eldre og verken har sekker eller trær eller venninner i nærheten.
Det handler om de små tingene. Som en gutt med ny sekk og en jente som har vært trist, men som fikk være våken litt ekstra og som smilte da hun sovnet, med mammas skjerf tett inntil kroppen. Det handler om å være dansestøle en fredag, fordi man har hatt fri og danset til en ny dag kom. Det handler om å være så stup forelsket i en bok eller en tekst eller en følelse eller en mann eller en dame at man nesten gråter fordi man trodde at livet var fint nok fra før, men så blir det bare finere. Det handler om usikkerhet og ambisjoner og ikke bare muligheten, men gutsen, til å ta et sted videre når Livet kaller og å gjøre det man alltid så for seg.
Det handler om tilhørighet og loppemarkedfunn man plasserer midt i stuen, bare fordi. Det handler om lyse netter og tirring mot en vegg og våryrhet på sensommeren. Det handler om å være den viktigste for to små og selvom man svikter i blandt vite at man gjør alt det man tror er mulig og litt til for at de ikke bare ikke skal bli traumatisert, men for at de en vakker dag skal tenke tilbake og inne i seg selv forsiktig hviske; Det var fint. At de en vakker dag setter pris på gamle skatter som en fruktkasse og kopper med skår i og fine tekster og at de innehar evnen til å ligge på gulvet og puste med magen og nyte alt som er fint. At de er omtenksomme og lojale og setter seg selv til side når det blir nødvendig, men likevel aldri tillater å verken selv bli eller la andre bli unødig tråkket på eller skubbet bort av en litt spissere albue.
Det handler om å fremdeles være et barn og le så tårene triller når man blir kilt av han som er fin en mandags formiddag i en stor seng, fortsatt med pysj på, like forelsket som for et år siden, om ikke mer. Fordi man tror man elsker til man sprekker. Når man kan krabbe på gulvet med sine egne små mennesker fordi man i et øyeblikk glemmer at man er den som er voksen, men akkurat da kanskje heller er et troll med tretten øyne, en arm og mose på nesa og så skummel at de ler til de faller om. Det handler om en klype nydelige mennesker som alltid vil en godt og muligheten til å rømme til et helt nytt sted. Kanskje Åsgårdstrand. På en torsdag. Fordi man vil og har lommepenger nok til en is på en brygge i en annen by.
Det handler om naiviteten i et ung pikehjerte som fra toppen av verden roper at han elsker meg og jeg elsker ham og det skal vare for alltid og man tre måneder etterpå fortsatt mener det, men kompisen man ropte det for er byttet ut med en litt eldre kompis. En med lappen. Det handler om erfaringene som setter seg i kroppen. Noen i hjertet og noen i hodet og noen i en sjel som er litt forandret og følelsen av å mestre når man etterhvert forstår at evig kjærlighet er ikke såpebobler og stormende sommerfugler i ben eller mage eller hjerte eller sinn eller at man må sende tekstmeldinger som bekrefter det rare hver eneste dag. Evig kjærlighet kan være å bli presset inntil en vegg og få et kyss man har lengtet etter av en mann man aldri skal se igjen. Eller litt oftere, respekt og tillit og lojalitet og tanken om at det som har vært og det som er og det som skal komme er verdt å kjempe litt til for. For med litt til og litt til, så sitter man plutselig i vinterhagen og leser bøker og kjenner hverandre bedre enn noen etter 40 år sammen og helt uten mer magi enn det har man funnet den evige kjærligheten alle leter etter, men få kjemper for.
Det handler om de små, men store, øyeblikkene. Jeg har i et øyeblikk, eller noen måneder eller faktisk nesten ett helt år, glemt det jeg sa at jeg aldri skulle glemme. Jeg har i noen sekunder eller måneder glemt å ha solen i nakken når det regner. Jeg har glemt å ligge på ryggen, helt alene, og lytte til musikken frem til jeg forstår den på nytt. Jeg har glemt å puste med magen sånn at luften kan trekke helt inn i ribbein og ned til sjelen og opp gjennom alt det lange, ganske korte, håret mitt. Jeg har glemt å kjenne på sommerfuglene man får av å kunne gå til butikken helt selv og gleden av å klare å hente barna sine, på to friske, nokså velfungerende, ben.
Nå har jeg gått hjemme lenge. Jeg er lei. Så jeg tar tak. Jeg vurderer skrivekurs og hageselskap og andre må få gjennomført ting. Jeg vil mestre og prestere og avtale og klare å huske avtalene. Jeg vil føle mer enn bare tilstedeværelse. Jeg vil føle tilfredshet. Sånn som jeg gjorde. Som jeg minner meg selv på akkurat nå. Sånn som nå.
Nok en gang handler det om Livet. Og herremin, så fint det er.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar