Med to streker i hånden

Det finnes mange følelser på innsiden av en tenåringskropp og de aller fleste svermer rundt seg og sitt. Tankene flyr frem og tilbake på innsiden av hodet og handler stort sett ikke om mer enn hva man skal ha på seg og hvem man skal møte og om noen kanskje kysser deg i dag. Man føler seg fryktelig voksen når man sprader rundt som nettopp-fylt-17-åring. Man kan mye og man vet mye og ingen forstår hvor skikkelig voksen man er. Man er helt sikkert den i hele verden som er mest voksen i forhold til alderen sin. Helt sikkert.

Men innimellom så skjer det ting som forandrer det meste. Og jeg husker den dagen det skjedde med meg. Jeg var en sånn veslevoksen-nettopp-fyllt-17-åring med meninger om det aller meste. Jeg var sta og egen, men likevel snill. Når det passet meg best. Jeg husker jeg trasset når jeg fikk beskjed om å ta en test. Jeg husker at jeg var sur og oppførte meg som en treåring og at jeg kastet testen i søppelet rett etter å ha tatt den. Og jeg husker at jeg gikk ut i gangen og snudde meg sakte og uten å vite hvorfor gikk tilbake til badet igjen. Jeg løftet opp pinnen jeg nettopp hadde kastet og registrerte hva den viste meg. Uten å si et ord hvisket den meg mer enn jeg kunne forstå. Jeg husker øyeblikket som om det var i går. Luften gikk ut av meg, ansiktsfargen min gikk fra maibrun til ikke-eksisterende og bena ville ikke bære meg lenger. Den trasne kroppen min jobbet mot et hode som helt plutselig hadde sluttet å sende ut tanker om klær og plutselige kyss. Jeg hadde to streker i hånden.

Jeg var 17 år. Jeg var for ung til å få bestemme over meg selv, men jeg var gammel nok til å helt alene måtte ta et valg som jeg skulle stå for til evigheten. Jeg gjorde det eneste riktige i det øyeblikket hvor jeg for første gang i mitt liv ikke ante forskjellen på opp og ned, sinne eller glede, sorg eller gode følelser. Jeg ropte på mamma. Min kjære mamma. Min mamma som en gang i tiden tok det samme valget og som valgte meg. Jeg ropte på henne og hun kom. Og hun holdt rundt meg og hun lot meg få hyle og kjefte. Hun lot tårene mine trille i fanget hennes og hun sa ikke et ord. Hun bare var der og satt der og lyttet alt ørene hennes var god for. Jeg sa ikke et eneste fornuftig ord og jeg skrek en hel haug med ufornuftige, men hun rettet ikke på meg. Hun var akkurat det hun skulle være den gangen - mammaen til en liten, livredd jente.

I dag er det akkurat 8 år siden jeg for første gang stod med to streker i hånden og jordkloden sluttet å snurre i noen sekunder. Ikke visste jeg at den gang da skulle bli til dager som i dag. Ikke visste jeg at de tårene som trillet av redsel i 2005 i årene etter skulle trille mange ganger til. Men det har de gjort. Hver gang verden har vært urettferdig mot min Vakreste og jeg bare har måttet se på. Hver gang hun har vært redd og suss på pannen ikke har hjulpet. Hver gang hun har ødelagt noe og jeg ikke har klart å reparere det og hun har grått seg i søvn på fanget mitt og jeg i hemmelighet har tørket bort tårer fra eget kinn på hennes vegne. Ikke visste jeg at den besluttsomheten som møtte meg i 2005 skulle komme igjen og igjen etterpå. Hver gang magen min visste noe om henne som resten av verden ikke ville høre på, men som hele sjelen min likevel ropte at var sant. Og jeg kjempet for henne. Og jeg fant både klørne og albuene mine i en bortgjemt sjenk helt innerst i kroppen. Og jeg vant. Og jeg viste verden gang på gang at jeg hadde rett. At magen min følte det riktige. Hver gang. Ikke visste jeg at usikkerheten fra den gangen skulle komme krypende inn under huden min hver eneste, bidige gang jeg stod ovenfor et dilemma og ikke ante mine arme råd for hva som ble riktig å velge. For ingenting er viktigere enn å velge riktig for de bittesmå som ikke kan velge selv. Og ikke visste jeg at den gryende, boblende følelsen som dukket opp i hjertet når jeg bestemte meg for å velge henne skulle komme så vanvittig mange ganger i dagene, ukene, månedene og årene som kom senere. Hver gang hun ler fra bunnen av hjertet. Hver gang hun mestrer noe nytt. Hver gang hun får lov å spise ristet brød med honning og kaster seg rundt halsen min og forsiktig hvisker Jeg elsker deg, mamma. Hver gang hun har sovnet og jeg går inn til henne og kysser på henne og tenker at det ikke går ann å elske henne noe høyere, men så våkner jeg dagen etter og gjør det likevel. Den boblende, gryende følelsen som kommer fra det eneste stedet som er helt ekte, innerst i den skjøreste delen av kroppen - mammahjertet.

Jeg var 17 år og livredd og så fryktelig liten på innsiden og i allefall ikke verdensmester og den mest voksne på jordkloden lenger. Jeg husker fortvilelsen og for-og-imot listene. Jeg husker frustrasjonen og tankeprosessene og følelsen av en verden og et liv på mine tynne skuldre. Og jeg husker at jeg valgte. Og for akkurat åtte år siden valgte jeg å bli mamma for aller første gang. Jeg valgte Thea. Min Thea. Min stolthet og glede og varme. Og herregud for en deilig reise det er.