Rokk i fødselsdagspresang

Hva er det egentlig å ha skadet hjernen? Hva betyr det å ha skrubbsår på hukommelsen? Hva skjer i en sjel når den ikke lenger kan ringe til hodet og få beskjed om hva følelsene betyr?

Du kan forklare hjerneskade med så mangt. Men det er aldri planlagt. Det er aldri noe du har kunnet forberede deg på. Verken som kjæreste, datter, far eller pasient. Det er noe av det mest nakne jeg har opplevd til nå i livet. Og jeg har definitivt opplevd min del av nakne øyeblikk. Man er, helt plutselig, sårbar. Man har helt ut av det blå hatt et det skjer ikke meg øyeblikk. Og så skjedde det deg. Og det skjedde meg. Og sånn i starten går det overraskende greit. Men så går det ett år. Så ett år til. Og så står man der, to år senere, uten å kjenne seg selv og uten at omverdenen kjenner deg og uten at fagfolk egentlig kan forberede deg på hva det er som skjer og man føler på følelser man ikke helt kan sette fingeren på. Og man trodde selv at man skulle være friskere og verden trodde at man skulle være litt mer over det. Men det er man ikke. Og så er man... naken.

Plutselig kan jeg ikke bestemme lenger. Det er nytt og litt skummelt. Jeg har alltid kunnet bestemme. Jeg har alltid satt meg et mål og jobbet hardt og klart det. Men plutselig er jeg bare en del av en skjebne jeg ikke får føre rattet til. Plutselig går man fra å være en hjelper til å motta hjelp gjennom Tiltak for funksjonshemmede. Selv når jeg gir alt jeg har ved de enkle hukommelsesoppgavene hos ergoterapauten klapper han meg forsiktig på skulderen og sier nå er det greit. Jeg er ikke frisk nok. Jeg skal ikke bli for sliten. Jeg vil bestemme selv om jeg skal bli sliten eller ikke. Vi kan prøve igjen senere. Om et halvt år kanskje. Nå har det gått et halvt år. Og jeg har prøvd igjen. Og vet dere hva? Jeg var livredd. Jeg visste ikke hva jeg kunne forvente av meg selv og jeg var redd inn i benmargen. Og sårbar. Og naken. Og full av uærligheter.

Før kunne jeg bestemme over mine egne følelser. Nå detter de ut av meg uten at jeg merker at de kommer, ennå mindre klarer å stoppe følelsene i tide. Før visste min eldste hvem jeg var og hvem hun hadde å forholde seg til. Nå har hun fått en ny mamma. Og hun likte den gamle bedre. Hun likte bedre den som kunne sjonglere med leker og matlaging og latter. Den som var tålmodig og som husket turdager eller fotballtreninger. Nå har hun er ny mamma som blir sint hvis ting ikke går og som ikke engang husker lekser. Det er flaut. Og hun liker det ikke. Og det gjør hun klart ganske ofte. Og for en ny mamma kan det stikke litt i hjertet. Ganske mye i hjertet, faktisk. Så mye at hjertet knuser på daglig basis. Og så må man lime det sammen igjen når kvelden har funnet huset vårt og barna sover og drømmer om fine ting og glade voksne. Og hjertet tørker over natten og er helt igjen dagen etter. Men selvom man prøver aldri så hardt, så er man ikke den gamle mammaen den dagen heller. Man er fortsatt bare den nye. Så glemmer man å sende med en leke til lekedagen eller en ekstra flaske vann til aktivitetsdagen. Og eldste sier at hun likte den gamle bedre. Og så hører man lyden av et hjerte som revner igjen.

Det er litt min egen skyld. Egentlig er det kun min egen skyld. Og den tanken er like altoppslukende som mange andre tanker. For selvtillitten er på bunn. Jeg konkurrerer hele tiden med den gang da. Jeg klarte det før. For to år siden kunne jeg lett. Men det fører bare til en ting - at jeg taper hele tiden. For dagen i dag er ikke den gang da. Det jeg klarte før kan jeg ikke gjøre i dag. Det som var lett for to år siden kan ikke sammenlignes med hva som er lett nå. For to år siden kunne jeg være alene med barn, trene, lage middag fra bunn, jobbe deltid og studere fulltid. I dag er det vanskelig å gå på butikken eller følge en middagsoppskrift. Eller huske å hente barna hvis jeg har flere ting jeg bør huske samtidig. Og dagene jeg ikke er livredd eller trist, da er jeg gjerne så flau over meg selv at kinnene er vondrøde og øynene bare klarer å se nedover.

Å hoppe høyt med kjetting rundt bena er vanskelig. Å vise nærhet med armene knyttet fast på ryggen er vanskelig. Å akseptere at livet er nytt er minst like vanskelig som å prøve å finne et liv som er gammelt. Å godta at jeg ikke kan alt jeg kunne er som å gå i min egen begravelse. Det er som å gå i begravelsen til den delen av meg jeg alltid har likt så godt. Den som kjemper og faller og kjemper igjen. Den delen som klarer alt og som setter farger på lukter og følelser på kunst og som tolker fine tekster med mye engasjement. Begravelsen til håpet og viljen til å alltid, alltid strekke seg etter det som er litt vanskeligere enn umulig. Å gå i begravelsen til håpet er som å gi opp. Men jeg gir ikke opp. Den jeg som manes frem i morgenlyset hver eneste dag ga ikke opp. Men det er en skygge som stadig blir litt lysere. Det er ikke den jeg som prøver å finne en rolle i verden nå. Den jeg som bare er to år gammel og som prøver å finne en plass i livet og som mest av alt vil løpe, men som bare nå nettopp lærte å gå. Det er den jeg som fortsatt trenger et omsorgsmenneske med trygge fang og myke hender og gode ord som forteller når kvelden kommer at det er helt vanlig å falle, men at det går bra å prøve igjen likevel. For når man blir litt større og litt modigere og litt mer kjent her i livet, så faller man ikke så ofte som man gjør når man er helt ny og veldig redd.

Å ikke gi opp spiser opp både meg og alle hjertene og sjelene og hendene som støtter meg opp ellers i livet. Å ikke gi opp er ikke et alternativ. Å gi opp er heller ikke et alternativ. Men å finne noe i midten. En gråsone. Som er akseptabel for både egoet og fornuften. Noe med balanse. Noe som hvisker til hjertet mitt at jeg klarer og som sier til sjelen at den godt kan bli sliten. Å kanskje, men bare kanskje, komme til det punktet at man holder rundt et splittet seg og hvisker til den yngre utgaven; slapp av. Det går bra. Å være god er mer enn å bare mestre. Eller noe sånt ekkelt fornuftig.

Jeg har skjønt at i en prosess som gjør et nakent menneske kjent for verden er ikke sorgen og skuffelsen og det vanskelige alltid en unntakstilstand. Det er hverdagen en periode. Det er en like stor og viktig del som det fine og lykken og mestringen. Det er med på å forme meg til et nytt og annet menneske, med en annen grunnmur og andre verdier og en måte å forholde meg til livet som ikke nødvendigvis er bedre enn før, men ikke nødvendigvis verre heller. Bare anderledes. Og ny. Og fortsatt litt fremmed. Og veldig skummel. Og akkurat nå ikke bra nok. Men etter noen flere tårer og nye skrik og vage forsøk på det umulige og fosterstilling i fanget til en venninne, så kanskje bra nok likevel.

Jeg har skrubbsår på hukommelsen. Jeg klarer ikke tenke så logisk lenger. Jeg forstår ikke vage begreper eller uttrykk med dobbel betydning. Jeg er ikke lenger herre over egne følelser og jeg klarer ikke å forstå hvorfor jeg føler dem. Sjelen min viser verden noe gjennom øynene mine som hjernen ikke kjenner igjen. Og når dere spør vet jeg ikke lenger hvordan jeg skal svare. For hvordan svarer man på sånt? Jeg har jo glemt hvordan man ressonerer. Og jeg føler meg dum mesteparten av tiden.

Jeg har aldri løyet så mye før, men nå lyver jeg hele tiden. Hver dag. Til de jeg elsker. Jeg lyver så jeg tror på det selv. Jeg skaper egne koblinger mellom sjel og hode og jeg plastrer alle de skrubbsårene jeg finner. Jeg smører pyrisept på samvittigheten og jeg lager meg en liksomhverdag hvor ting går nokså greit, for aldri i hele verden om noen skal få se hvor sårbar og vanskeligstilt og blottet for kontroll man helt plutselig blir når hjernen ikke lenger samarbeider med livet. Men her sitter jeg. Alene i sofaen. Med verden som publikum. Nedbrutt og med saltsmak på kinnene og ærlig og helt uten en tråd rundt sjelen. Og med en blanding av sommerfugler og flaggermus innerst i magen pakket jeg en koffert med mye unødvendig. Som ekstra olabukser og rettetangen min. Jeg trengte ikke sånt dit jeg skulle. Men jeg pakket en koffert med litt nødvendig også. Som brev fra mennesker som elsker meg og et bilde av barna. For sånt trenger man. Alltid.

Jeg reiste til tredje runden med rehabilitering for noen måneder siden. I noen uker skulle de som er eksperter på sånne som meg teste hjernen min igjen og igjen. De skulle regne på og finne ut av og fortelle meg hva som funker og hva som ikke funker. De skulle fortelle meg alt det jeg vet, men som jeg ikke lenger har ordene til å forklare. For de finner ordene jeg leter etter. Og de plasserer fingeren min på riktig følelsesspekter. Og de tar meg ikke med til min egen begravelse, men til en fantastisk fødsel. De som er eksperter på sånne som meg vet hvor fryktelig naken og kald jeg er blitt. Og hvor redd jeg er de gangene jeg ikke lyver. Og de som er eksperter på sånne som meg har sagt at de ikke kan gjøre meg frisk, men de kan lære meg å sy nye klær. De kan gi meg en rokk i fødselsdagspresang. Jeg skal få sy mine egne klær. Med de som er eksperter på sånne som meg rundt meg trengte jeg ikke være kald eller redd eller naken. Og jeg fikk komme hjem og jeg fant ut at jeg i det minste kan vise de jeg elsker aller høyest at nye meg er ganske så modig og fin. Hun er bare så anderledes at vi trenger å bli kjent med henne.

Når det bare er meningen

Det er rart med det. Er det ikke? Hvordan noe så lite kan skape noe så stort. Hvordan to lyseblå øyne kan forandre et helt liv. En hel verden. En skjebne. Min skjebne. Hvordan akkurat den hånden i min hånd føles så fryktelig riktig. Så perfekt. Så god. Så ment for akkurat meg og bare meg.

Jeg kommer aldri til å glemme det øyeblikket jeg tittet inn i de øynene for aller første gang. Hvor livredd jeg ble. Hvordan jeg kjente på innsiden av hele meg at dette kom til å forandre alt. Absolutt alt. Ingenting ville noensinne bli det samme om jeg tok akkurat den hånden i min. Hvordan jeg der og da la grunnlaget for en hel fremtid. Hvordan det øyeblikket ville prege alt jeg var trygg på og alt jeg var redd for. Og mens jeg satt der og hadde hjertet i halsen og sjelen på utsiden og tårer i øynene tittet denne skapningen, denne vakre skapningen, på meg, og da gjorde jeg akkurat det. Jeg tok den hånden i min. Livredd og klam og helt trygg på at det var det jeg måtte gjøre. Og verden slik jeg kjente den ble borte. Alt som var lå bak meg og en himmel av alt som skulle komme kunne skimtes i horisonten. Og et univers større enn et menneskesinn kunne fatte åpnet seg foran meg. Noe større og viktigere. Noe mer. Og med ett ble dette mennesket uunværlig i tilværelsen min og jeg visste plutselig hvem jeg ble skapt for å elske. Og jeg visste fra da at ingen før og ingen etter noensinne vil kunne forandre min verden så hardt og så brutalt og så frekt deilig og så fort som dette mennesket; med sin hånd i min, med all sin tillit til mine egenskaper, med all sin kjærlighet til det fra før svake hjertet mitt, med all sin tro på at akkurat vi to - vi skulle klare alt. Dette mennesket og jeg. Dette vakre og jeg. Hun og jeg. Thea og jeg. Thea og mamma. Fra da og til evigheten.

Den dagen Thea ble født kalte vi henne Thea til alle som ville hilse på henne. Hjemme kalte jeg henne Vakreste. Og i mitt stille sinn kalte jeg henne Verdens Tøffeste. De som har fått møte dette fyrverkeriet av et menneske vet at hun er alt utenom det vanlige. Hun er en stjerne av de sjeldne. Hun er den modigste jeg vet om. Hun er lojal og morsom og tøff. Hun ble født livløs, men gir verden mer liv nå enn de fleste andre. Når Thea er redd sier hun det høyt. Når Thea er trist gråter hun inn i en pute og så tilgir hun. Når Thea er glad blir fargene i verden litt sterkere og solen litt varmere og hjertet mitt litt større. Når Thea var fem små år fant hun mammaen sin liggende urørlig på badegulvet med en dødelig sykdom på innsiden av hjernen. Da ringte Thea hjelp. Hjelpen kom, Thea ble stående igjen og verden var med ett stor og skummel og litt farlig. Men med en evne for ord og følelser langt over de forventningene man har for et så lite menneske har hun kommet seg gjennom det vonde som fulgte. Skritt for skritt, tåre for tåre, klem for klem.

Den dagen Thea kom til jorden forsvant grunnen under føttene mine. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre eller hvordan jeg skulle gjøre det. Jeg visste såvidt oppned på meg selv og der var hun i tillegg. Jeg ble overøst av velmente råd om absolutt alt som kunne skje og som ikke måtte skje. Jeg var en tenåring og der var hun. Denne perfekte skapningen. Denne jenta som la et forsiktig teppe av magi over oss. Den aller første babyen jeg noensinne så på ordentlig. Denne babyen som jeg skulle få ta med meg hjem og forme og skape og gi alt til. Jeg pakket et teppe godt rundt henne og så dro vi hjem. Thea og jeg.

I tiden som fulgte prøvde jeg meg frem. Forsiktig forsiktig. Jeg lyttet til råd og lærte meg sake, men sikkert, at min egen magefølelse ofte var det beste rådet jeg kunne få. Jeg prøvde å bære henne og bysse henne og mate henne. Etterhvert turte jeg å snakke med henne. Før hun var et år kunne vi gå turer sammen. Hun og jeg. Når hun ble to snakket ikke bare jeg til henne, men hun snakket til meg også. Innen hun var tre år argumenterte hun meg i senk og når hun var fire satt jeg stille i et år, fasinert av alt det fantastiske hun sa og skapte og delte og gav meg. Og det var året hun ble søster til en bror og for alvor viste verden hvor hennes kjærlighet lå. Hos han. Da hun ble fem rystet jeg grunnpilaren hennes kraftig. Men hun ble stående. Da også. Hun knakk lesekoden når hun var seks og som syvåring landet hun litt i følelsene sine igjen. Hun har vist oss en harmonisk, klok, morsom jente med en sjel eldre enn oss som lever nå. En som deler med verden og som aldri tar igjen. Hun spiller fotball og rir på hester større enn meg. Hun elsker mat og nye opplevelser. Hun er så stor og pitteliten på en gang. Hun er fasinerende og snill og hun får meg til å le. Hun blir lett fornærmet, men har en deilig dose selvironi. Hun synger lett foran flere hundre mennesker og elsker å bare være tilstede i livet. Hun balanserer på køyesengen med armen i gips og blir med på fotballturnering når hun er syk selv for å se venninnene få medalje og bli glad på deres vegne. Hun er venn med alle. Hun er Livet. Hun er Det Gode. Hun er min Vakreste. 

Om jeg har gjort aldri så mange feil oppgjennom, så har vi som et lag i allefall gjort noe riktig. For et modigere, mer lojalt menneske skal du lete lenge etter. Hun er en rakett med lyst hår og de samme blå øynene som traff meg for første gang for akkurat 8 år siden i dag. Og det er jo noe rart med det - Hvordan noe så lite kan skape noe så stort. Hvordan to lyseblå øyne kan forandre et helt liv. En hel verden. En skjebne. Min skjebne. Hvordan akkurat den hånden i min hånd føles så fryktelig riktig. Så perfekt. Så god. Så ment for akkurat meg og bare meg. Og i dag fyller Thea 8 år. Og som 8-åring står hun igjen som noe av det største jeg har møtt og sannsynligvis noengang vil møte.

Thea. Takk for alt du er. På godt og vondt. Takk for at du først av alle viste meg meningen med livet og takk for at du fortsetter å vise meg det hver eneste dag. Jeg elsker deg.

Gratulerer med 8 fantastisk flott gjennomførte år. Jeg gleder meg til å oppleve fortsettelsen av reisen din og til å få være en del av de neste eventyrene du tar fatt på. Du er eksepsjonell!

Klem fra en ydmyk og forferdelig stolt mamma :)