Carina.
6. juni 1988. Det er en mandag. Det er fortsatt 258 dager igjen til et mirakel treffer livet mitt. Fortsatt mange måneder igjen til mitt hjerte forsiktig hvisker hallo til ditt og til følelsene hvisker til fornuften at Fra nå vil alt gå bra. Fortsatt uvitende om det delikate ved å være i perfekt balanse med et annet menneske. Men likevel nyskjerrig, på vei, voksende. Den mandagen 6. juni slo et pittelite hjerte for aller første gang. Pakket inn i en mors varme og beskyttelse. Fortsatt nytt og ukjent for en stor og skummel og svikende verden. Fortsatt fremmed for en søster og en bror. Men likevel bankende. Forsiktig. Prøvende. Søkende. Voksende. Det vakreste hjertet jeg vet om. Ditt hjerte.
Det var den 19. februar 1989 det skjedde. Det største som inntil da hadde skjedd på jordkloden. Mirakelet i livet mitt. Det var den 50. dagen det året. Kalenderen hadde fortsatt 315 dager igjen å fylle. Men ingen dager ville bli lysere, vakrere eller viktigere enn akkurat denne dagen. Denne søndagen. Det var delvis skyet, men det regnet ikke. Tempraturen steg og det var meldt 3 varmegrader på Blindern. Mamma tok med seg pappa en tur. Vi små ble hjemme. Redd Joppe død eller levande og Godnatt med Albert Aaberg skulle være på barnetv. Det var salg på Oslo City. En LP-plate fra CD-akademiet ble solgt for 29 kroner. Åh, den som hadde råd til sånt.
Den søndagen forandret livet mitt seg for alltid. Ingenting ville noensinne bli det samme når mamma kom hjem igjen. Hjertet mitt hadde vokst og jeg visste ikke hvorfor. Jeg visste bare at der var du. Pitteliten. Modig. Min. Bare jeg ser navnet ditt vokser sjelen min litt. For du er det største jeg vet om. Du er den fineste jeg vet om. Du er den sterkeste jeg vet om. Du var det første mennesket jeg noensinne elsket høyere enn meg selv. Og jeg gjør det fortsatt.
Kjære, kjæreste Carina.
Jeg vil dele øyelikk og sorger og seiere med deg. Jeg vil dele høytider og minner og tradisjoner. Fordi du er en del av barndommen som aldri kan gå tapt og en bit av himmelen som står for alt som skal komme. Du er et av de aller viktigste menneskene i livet mitt. Og du har vært det lengst av alle og du skal være det til evigheten. Jeg ser deg og jeg ser øynene til en søster og jeg ser et hjerte som forstår og jeg tenker at nær eller fjern - jeg er aldri helt alene.
Jeg vil si tusen takk til deg. Tusen takk for millioner av små sekunder med gode stunder. Tusen takk for at du tar hånden min i mørket og leder meg når jeg faller. Tusen takk for at du står når jeg snubler og venter på meg mens jeg reiser meg igjen. Tusen takk for at du aldri dytter meg, men venter tålmodig til jeg kommer meg opp selv. Tusen takk for styrken du viser meg i lojaliteten din, klokskapen din, humoren din og evnene dine. Tusen takk for lyset du tenner når verden er mørk. Tusen takk for at du alltid har vært og alltid vil være vinden under vingene mine. Tusen takk for at du alltid ser meg. Alltid.
Å elske er å legge grunnsteinen for savn, sa Kolbein Falkeid. Han skulle bare visst! Å flytte fra Stavanger er å legge grunnsteinen for å gå på veggen, kan jeg fortelle han. Du gjør alltid alt bedre. Vi vet at du er sliten selv. At du kan være liten og litt redd. At du kan være sår og var for verden. At du noen ganger ikke burde trenge å være verdens beste mamma og kollega og kone og husmor. For du er alt det. Men du er så mye mer. Du er Carina. Min Carina. En stjerne av de sjeldne og en diamant verden aldri har sett maken til. Du er hun som gjør alt for verden uten å forvente at verden legger merke til det. Du er en personlighet med så mange stråler og så mange lag og så mange skatter på innsiden og ingen fasinerer meg mer enn deg. Du gjør farger sterkere og glede dypere og sorger lettere. Du er dansende, lekende, lesende, skapende. Du er redd og tapper, fryktsom og triumferende. Og i stadig utvikling. Du har integritet og mot og verdier. Du er sterk fordi du lærer sorgene dine å smile og fordi du engang har vært svak. Du er modig fordi du overvinner frykten din. Du er så medfølende fordi du har opplevd lidelse. Flere ganger. Du er kjærlig fordi din egen smerte aldri gjør deg blind for andres og du er klok fordi du alltid vet hvor grensen for din egen kunnskap går. Du er ekte fordi du alltid vet når du lurer deg selv og du er levende fordi tabbene fra fortiden aldri veier mer enn håpet for fremtiden. Du kan elske, for du har følt tap. Og du står igjen som det største mennesket på jord for meg. Og om hele verden deler seg, så skal jeg være her for deg.
«Det største mysterium er ikke mer enn at en ørliten kropp er våknet til jorden. Den nyfødte ser. To luker i himmelen går opp. Selv fem-trinns-raketter og kjernefysikk blir puslingers puslespill når det nyfødte barn med et eneste blikk beviser at Gud er til.» (André Bjerke)
Og den søndagen, når Joppe var på barnetv og LP-plater kostet 29 kroner, ble du født - snill og varm og god og rar og frekt perfekt. Og gjorde meg bedre for alltid. Tusen takk.
Kjære Carina. Kjærligheten kan ikke måles. Den kan ikke bli telt eller veid. Den kan ikke sammenlignes og den kan ikke konkurrere. Det er ikke størrelse eller avstand eller antall hjerter i et brev. Den bare er. Uforbeholden. Evig. Gjensidig. Besluttsom. Den sanses. Den vises og føles. Og du viser og du føler. Og du klarer og du mestrer. Og jeg er så umenneskelig stolt av deg. Så ufattelig, ut av en annen verden stolt av deg. Du er alt jeg vil bli og fra den søndagen i 1989 og til evigheten vil jeg se opp til deg.
Kjære Carina. Du er forbausende og formidabel. Du er fortryllende. Du er fryktløs og lojal og alltid, alltid ærlig. Du er barmhjertig og dyrebar og viktig. Gratulerer med 25-års dagen din. Det har gått et kvart århundre siden du ble født og gjorde verden til et bedre sted å være og jeg synes du klarer deg helt ypperlig. Jeg håper dagen din blir fylt med alt du elsker og jeg savner deg så hjertet mitt brister og jeg får vondt i magen. Jeg gleder meg helt enormt til å se deg snart og vit at du for evig kan regne med meg - for jeg elsker deg.
Om hele verden deler seg.
