torsdag 7. juni 2012

Om viktige relasjoner skapt av små mennesker

Det ringer på døren og før jeg rekker å åpne kommer det en jente inn. Jeg har sagt at de bare må komme, og det tar de bokstavelig, de jentene som er her ofte. Hun spør etter Thea og jeg sender henne videre innover i kjellerleiligheten. Hun er en av de som setter skoene sine pent fra seg og som spør før hun tar vann selvom jeg har sagt at saftmuggen står på benken og at de bare kan forsyne seg.

Noen minutter etterpå ringer det på en gang til. Jeg rekker å åpne denne gangen og utenfor står nabojenta og en jeg ikke har sett før. Dette er Tuva, sier hun jeg kjenner. Hei Tuva. Hyggelig å hilse på deg. Men før jeg er ferdig med setningen har de allerede lukket seg inn i det ene rommet i huset jeg ikke har tilgang til. Så ler de. Og jeg vet at inne på det rommet skapes noe jeg ikke kan være en del av. Det skapes relasjoner og barndomsminner og lykke og magi. Det deles hemmeligheter og det planlegges hva man skal se på TV etter leketiden. Sånn at man kan diskutere det dagen etter. Selvfølgelig. Man er jo engasjert, må vite.

Det hender mer enn regelmessig at det foregår store kriser i heimen. De er som regel tre jenter som leker. Men i dag var Tuva med og alle vet at partall fungerer bedre enn oddetall. Hvertfall for jenter som ikke har blitt uteksaminert fra videregående skole enda. For for jenter under 19 år fungerer ikke oddetall i det hele tatt. True story. Men i dag gikk det bra. Og det slår meg her jeg sitter, at noe har skjedd med Thea. Lille Thea som ble født i forigårs og som veldig snart skal ha bamsefest i en ny stue for å feire 6,5 års dag med 6,5 lys på en muffin hun skal få bake helt selv. Lille Thea som ber meg fjerne både Julius og Alf Prøysen fra Spotifylista si, for hun vil heller ha Madcon og Justin Bieber. Hun synger med til The Killers, Postgirobygget og Michael Bublè. Lille Thea som plutselig vet hva Spotify er og som synger sanger jeg ikke har spilt for henne og som svarer at hun har lært dem på Youtube hvis jeg spør. Hun er ikke bare min Thea lenger. Hun er ikke en liten bylt jeg kan forme med ord og handlinger og omsorg og lærdom. Hun har blitt et individ med personlighet og fordommer og omtanke og humor. Hun vet selv hva hun tenker om mennesker og hun vet i sin egen sjel hvem hun kommer overens med og hvem hun bare trenger å småprate litt med. Hun synes Truls Ottar er kjekk, men han er litt for bølle. Dessuten er hun så forelsket i Eivind at ikke en annen gutt på jorden kan få henne til å vike fra hans side. Hun føler bobler i hjertet sitt og hun savner han så mye at det gjør vondt helt ned i lilletåa. Venninner deler hemmeligheter med henne og hun holder på dem. Jeg har prøvd å få vite litt, men det er ikke sånn man blir likt, mamma! får jeg som svar tilbake. Hun er smart og engasjert og flink og morsom. Og jeg vet at hun vokser og jeg vet at hun skal bli større og jeg vet at det kommer til å føles mer rart senere enn det det gjør nå og jeg vet at jeg fortsatt kan prøve å forme henne med ord og handlinger og omsorg og lærdom. Men å se et lite menneske bli til en personlighet føles godt og rart og kriblende og anderledes i mammahjertet mitt. Å se at hun bygger relasjoner på tvers av de jeg skaper for henne gjør at jeg blir nødt til å sette meg ned litt og tenke over hva det er som egentlig skjer.

Når vi går ut en tur kan jeg høre barn si hei til oss. Barn jeg ikke har sett før. Mamma da. Det er jo Astrid og broren Truls. De bor der nede. Og så peker hun mot en gate jeg ikke har lagt merke til før. Og så sier en voksen mann hei til oss. Og Vakreste stopper opp for å prate litt. Og den voksne nikker mot meg og smiler. Og jeg ser på han og så går han videre mens vi står igjen. Slapp av, mamma. Det er faren til tvillingene i barnehagen. Javel. Er det tvillinger i barnehagen? Jeg liker å tro at jeg er en engasjert mamma, men noen ganger forundrer den 6 år gamle blondinen meg så mye at jeg jommen meg ikke er så sikker. Og noen ganger, noen ganger skjer det ting jeg aldri trodde kom til å skje. Noen ganger går jeg nemlig i gaten her jeg bor og jeg sier hei til mennesker som er en meter lavere og mange år yngre enn meg. Og de hvisker til hverandre. Det var mammaen til Thea og Magnus. Jeg har gått fra å være Line til å bli Thea og Magnus sin mamma. Det er den jeg er i livene deres og jeg kjenner at jeg gir meg selv mange voksenpoeng.

Thea kjenner mennesker. Nå er hun ikke bare min Thea lenger. Jeg er ikke lenger den hun deler alle hemmelighetene sine med og jeg er ikke den som er flinkest til å utforske og jeg er ikke lenger den som får vite alt om Eivind og hva jeg vil se på TV er ikke lenger relevant.

Hun er ikke lenger bare min Thea. Hun har blitt Thea - noen sin gode venninne. Hun har blitt en de andre stoler på og forholder seg til og skaper minner med og besøker og som besøker dem. Hun sier hei til andre foreldre og hun lærer seg navnene deres og uten at hun er klar over det så har hun blitt en del av et psykologisk spill i samfunnet. Hun deler noe med mennesker som jeg bare kan se på fra utsiden. Og det er nytt og det er godt og jeg blir stolt. Men det er nok mest rart. Hvertfall foreløpig. For det har skjedd uten at jeg har lagt merke til det. Hun skaper egne relasjoner og hun har en egen rolle i en gruppe med små mennesker og jeg må bare håpe på at sosialiseringen behandler henne godt. Hun trener på et liv som voksen, velfungerende i et samfunn med andre voksne. Men det vet hun ikke. Hun leker jo bare. Med venninnene sine.

Det slo meg i dag.


1 kommentar:

  1. Vakkert skrevet, snuppa. Og jeg kjenner at jeg gleder meg til jeg til mine blir så store :)

    SvarSlett