Kjære følgere, bloggen er flyttet!

Forfatterfrue.no er domenet jeg passende nok fikk i bryllupsgave av sjefen tidligere denne måneden.
Jeg setter stor pris på om dere ønsker å se bloggens nye form og visjon der.

Fight Song

Noen ting vil til evigheten stå igjen som hendelser eller øyeblikk eller perioder som skiller seg ut fra absolutt alt annet man senere i livet kommer til å møte. Det er de tingene som gjør at man aldri igjen ser verden med de øynene man tidligere pleide å bruke. Det er de tingene som snur opp ned på hvordan man tenker og hva man føler og det man velger å prioritere.

Jeg har i noen år hatt lyst til å lære meg å lage slideshow med mac`en, men latskap og barn og finfin forelskelse i noe annet har stjålet tiden min. Og sånt er fint. Men nå har Carina funnet en sang jeg har falt pladask for og Rachel Platten sin "Fight Song" har sparket meg i stumpen og fått meg til å øve og dette aller første forsøket handler om nettopp sånt. Om å kjempe og om å falle, men å reise seg på nytt. Om modige tårer og savn og om en mestring jeg aldri kunne forestilt meg på forhånd. Jeg klarte ting, dere, som er vanskeligere enn noe annet jeg tidligere har prøvd. Jeg klarte så vanskelige ting som å gå. Når bena sa nei. Jeg trente. Når hodet nektet meg. Jeg bar. Selv da nervene krevde alt jeg hadde av styrke. Jeg øvde. Jeg gråt. Jeg tørket tårene. Og øvde mer. Sykdommen var farlig, men jeg ble i et sinnsykt øyeblikk enda litt farligere. Og jeg vant.

Det tok månedsvis med beinhard jobbing. Mange innleggelser og lang tid borte fra barna. Det har tatt store mengder smertestillende og et helt fantastisk ressursteam med eksperter på sånne som meg. Det har krevd selvdisiplin, motgang og en bunch med venner og familie som er helt unike. Det krever fortsatt ukentlige behandlinger, selv nå - tre år og ni måneder senere - men... Hurra!

Fem ting til Carina

- "Du må skrive ned minst fem hverdagslige ting som gjør deg lykkelig!", sa Carina. Jeg har ikke turt å spørre hva hun skal med det eller hvorfor hun trenger det. Det er jo ikke rent sjeldent jeg sprer om meg med rosa bomullsdotter og myke regnbuer, så en og annen ting har hun sikkert klart å fange opp de siste årene. Men hun ba meg nå om det likevel. Og jeg tenkte at tja, det er jo sjeldent dumt å minne seg selv på litt fine, hverdagslige ting.

Syriner gjør meg lykkelig, Carina. Og lukten av de hvite pittesmå blomstene som vokste i en hekk i Eckesbergsgate. Å gå på tørr asfalt med småsko og vårjakke og kjenne fornemmelsen av Oslo pakke seg rundt kroppen som et teppe man er glad i. Å sykle på små stier man kan utenat på vei til skolen om morgenen. Å se mennesker være samlet, å klemme eller å bli kysset inntil en vegg. Jarlsberg Hovedgård, Ormøybroen og Slottsfjellet i solnedgang. Å høre korpsmusikk eller vinke til en bussjåfør som kjenner meg igjen. Å sitte alene på terrassen en sen kveld, lenge etter at alle andre har lagt seg og føle septemberluft mot huden og lytte til stillheten som finnes og formulere setninger i hodet som aldri vil treffe papiret, men som likevel gjør meg takknemlig for å være den typen som er skapende og tenkende og skrivende. Kunst gjør meg lykkelig. Å få analysere kunst gjør meg enda lykkeligere. Om det så være fotografier eller malerier eller lyrikk eller lange, deilige romaner. Jeg blir lykkelig av å få plukke fra hverandre hva noen har skapt og gjennom deres verk skape min egen følelse og tanke og tro om det som var meningen. Jeg blir lykkelig av å forstå noe dypt. Det øyeblikket det plutselig slår meg hva de egentlig mente og jeg lukker øynene og kjenner huden prikke seg og underbevisttheten hvisker "Ja. Selvfølgelig. Det var det det var." Jeg blir lykkelig av å få ligge på gulvet med fin musikk rundt ørene og puste helt ned i magen. Helt ned til tuppen av tærne og gjennom musklene og opp til håret. Å få kjenne oksygenet treffe cellene og fibrene og tankene mine. Jeg blir lykkelig av å endelig ha fått evnen til å tømme hodet. Flytte vekk alle tanker og bekymringer og i noen øyeblikk innimellom bare være ett hundre prosent tilstede der hvor jeg er. Ikke mer, ikke mindre. Og jeg blir lykkelig av å prestere og av å mestre. Av å få se fine markblomster i en gammel krukke og få smake gode jordbær og få kjenne lukten av en regnvåt skog som nå er frisk og mørkegrønn og mektig. Å få se noen som er små få latterkrampe og å få være vitne til at relasjoner blir skapt og bånd forblir sterke gjennom motgang.

Jeg blir lykkelig av et kyss på kinnet fra han som er fin, interne spøker og en highfive på kvelden. Grønnsåpelukt og trompet i kirken og lette gardiner i vinden. Og av gjensynsglede og genuinitet og toleranse. Jeg blir lykkelig av mennesker som maler husene sine i glade farger og av naboer som sier hei over gjerdet og av å få se et uventet dyr i gatene. Jeg blir lykkelig av humor og av selvironi og av skryt som er ekte. Små overraskelser og mange øyeblikk og utfordringer man mestrer. Følelsen av å bli sett som den man er og det man klarer, lukten av en gammel bok eller pipa til farfar og synet av fine flagg. Mange puter og myke pledd og et glass rødvin. Og tanken på at man er fantastisk som gjør så godt man kan og at det er mer enn nok. Jeg blir lykkelig av søte kjoler og fine barter og sommerfregner på nesa mens man drikker en drink med sukkerkant og ler med en man elsker. Jeg blir lykkelig av brosteinsgater og av skattefunn og en gjeng som ler og av gjensidighet og nærkontakt for aller første gang. Finskittent lys og sol i nakken og å kjøre fortfort ned en slalombakke. Jeg blir lykkelig av å få være i sentrum og jeg blir lykkelig av å få lov å stå på sidelinjen og bevitne noen jeg elsker være i sentrum.

Livet, Carina. Jeg vet det er ekkelt og kjedelig og klisjè på klisjè. Men det er det som gjør meg lykkelig. Alle øyeblikkene. Alle nyansene man ikke kan beskrive, men som man må sanse og oppleve og nyte. Heloer i øyevippene og stjerneskudd i august. Det første snøfallet i november, natt til 1. desember og nyvasket tøy på en tørkesnor. Å få ligge tett, tett inntil, kjenne hud mot hud og å puste sakte. Se de minste, største menneskene jeg kjenner vokse opp og bli enda litt større, både i kropp og hjerte. Og å reise, oppleve, smake, Lære nye ting, se nye steder. Ikke kunne ordene, men klare å bestille kaffe uten melk bare ved hjelp av kroppsspråk og tålmodighet. Røre ved vegger som er tusenvis av år gamle og ta innover seg alt som er skjedd nettopp der. Endelig lære forskjell på "da" og "når" og aldri igjen si feil foran deg. Intimkonserter der musikken når inn til skjellettet og artisen ser tåren som sakte renner ned langs kinnet dit i all ærbødighet og respekt for det vakre han eller hun skaper. Synkroniserte mennesker som klarer å danse samtidig og sanger som får hjertet til å hoppe over et slag og bena til å trampe takten. Følelser som er sterke, sveler med syltetøy eller frokostyougurt med hjemmelagd musli. Kjøreturer og piletrær og bringebærrosa lepper. Saltvann i håret og regndråper store som hus mot vinduet. Bruktbutikker og familiemennesker og tilhørighetsfølelse. Jeg blir lykkelig av mennesker som mener jeg er for personlig og som krever at jeg stiller kritiske spørsmål til meg selv. Fordi de med det får meg til å innse at kritikken er legitim, men at jeg allerede har stilt meg selv de kritiske spørsmålene og jeg står for det jeg deler. Om det som står skrevet her så måtte være sant eller fiktivt (for jeg sier aldri hva som er hva), så er det meg. Gjennom ord og setninger og delinger og formuleringer har jeg funnet meg. Den meg jeg etterhvert har blitt passe fornøyd med. Jeg er irriterende positiv. Jeg er ganske svak noen ganger. Jeg blir redd og jeg blir modig. Jeg elsker tekster som treffer uventede følelser. Jeg vil beskrive scener forbeholdt soverommet og jeg vil sette ord på mestring, lykke og tøffe valg. Og det, i tillegg til dere fine folk og et hjerte som banker og døden i ryggen og lyden av korpsmusikk, er kanskje det som gjør meg aller lykkeligst.

Og jo! Musikk fra vi var små. Digga, digga lat. Det er sommer, del er sol og det er søndag. Kaninsangen. Boyzone. Og ting som Tall Ship Races og Tønsbergdagen gjør meg ekkelt lykkelig.

Det ble mer enn fem, Carina. Og jeg vet ikke om noe av det var det du trengte. Men, her er det. Takk for påminnelsen.

Om finskittent lys og øyeblikk med duer

Sengen er liten og rommet er høyt og fra torget på utsiden ringer deilige bjeller inn hver nye time. Lyset er mykt og litt finskittent og det oransje fra solen treffer ham i en stripe ned langs ryggen. På utsiden tuter en bil på en mann som går sakte og to kvinner diskuterer på et språk jeg ikke kan. Den ene liten og ilter, den andre stor og tydelig. Vi er i et land vi ikke kjenner med en kultur som ikke er vår. Han sover enda, pakket inn i rotete laken og en kveld som ble sen. Musklene ned langs kroppen beveger seg sakte i takt med pusten som er dyp og varm og trygg. Vi lå lenge i går, med bare ord og et sengeteppe i mellom oss. Vi snakket om historier fra gamledager og drømmer om fremtiden. Om sommerfuglene den ene får under huden når hun tusler gatelangs i vårsko på tørr asfalt og med forsiktig høstsol i nakken og mestringen den andre føler når enda et avsnitt sitter perfekt i boken han nettopp da skriver. Vi snakket om løfter og relasjoner og de viktigste viktige i livet. Om de små tingene, om øyeblikk og om så store ting som til evigheten. Om sveler og sommerferier i sjøen og vintre inni et pledd. Vi snakket om en lesekrok og et skriverom og alt som finnes mellom formuleringer og ord og tekster. Og vi kysset. Lenge. Som vi alltid gjør, han og jeg. Inderlig og nært og ømt og fint. Og så sovnet vi. Omslynget i øyeblikk og fnising og en verden bortenfor vår egen. Og nå står solen opp i et fremmed land og sender skygger av et liv utenfor mot kroppen til mannen jeg elsker.  

Og ved kortveggen sitter jeg. Med naken hud og en skjorte som er for stor over kroppen, med bena i kryss mot vegg-til-vegg teppet under meg. Det er mykt og mørkeblått og kreativt. Kaffen er varm og smaker øst-europeisk på den gode måten. Han sier den er besk. Jeg liker den. Den lune marsbrisen fra landet vi besøker beveger forsiktig på de meterlange, nesten gjennomsiktige gardinene på rommet vårt og tar med seg lukten av nybakte croissanter og en sliten scooter og naboens vårnelliker inn gjennom glipen i vinduet. Sansene hviler litt i den brede vinduskarmer før de fortsetter ferden gjennom rommet, tvers over kaffemaskinen på nattbordet og under den gamle pulten og forsiktig forbi han som sover og helt bort til meg. Vinden og luktene og følelsen av landet legger seg forsiktig over meg og trenger inn i hver celle og hvert fiber i huden min. Det når fingrene og tærne og tuppen av håret og det gjør at jeg ikke vil være på et hotell. Jeg vil være i en leilighet som er min og som er akkurat her, i dette landet. Og med like høye vegger og med en like liten seng og med den samme mannen ved siden av meg og det samme deilige, inspirerende, lune vegg-til-vegg teppet under naken hud og helt uten tanken om at vi snart må hjem.

Men vi må hjem. Vi vil bare nyte først. Nyte dagen og solen og historien og kaffen som er besk. Vi vil spise frokost fra en pitteliten stekepanne og lære noe nytt om tiden før vi fantes. Vi vil kysse på torvet så kloden står stille og bare vi to finnes i hele, vide verden og vil vil stå musestille under hundrevis av duer som akkurat da flyr bare noen meter over oss. Der andre vil dukke, vil vi løfte blikket og ta til oss hvert vingeslag, hver bevegelse, hver lyd og hver fugl og når andre ville pustet lettet ut etterpå vil vi se på hverandre og uten å si det med ord vil vi skjønne at også den andre fant øyeblikk stort og fint og viktig. Og vi vil elske hverandre enda litt mer. Og når skumringen legger seg rundt byen og blomsterhandlerne går hjemover til overtrøtte barn, når hestevognene tynnes ut i rekken og turistene har funnet turistguiden sin, når bare trompetisten i Mariakirken står igjen og det samme oransje lyset fra den samme morgenen, det myke og litt finskitne, med kveldsvarmen sin atter en gang treffer huden til han jeg har tatt meg selv i å elske, da sitter han på kne foran meg. Med løfter i øynene og en ring som er vår. ”Vil du?”, sier han. ”Jeg vil.”, svarer jeg. 

Kjærlighet er ikke for amatører. Kjærlighet er ikke noe som bare skjer. Kjærligheten må skapes. Av vår fantasi, vår gjensidighet og vår målbevissthet. Våre reiser til øst-europeiske land og alle våre hverdager. Den må bygges på lys og tillit og drømmer om vaklende cafèbord og bestselgende romaner, men den må inderlig vel tåle mørket og tårer og et fluktig snev av mistillit. Den typen som blir borte i det sekundet hans hud igjen rører ved min og jeg vet at jeg bare overdrev noe som ikke fantes. Det er å stadig utvikle ens nyskjerrighet for den andre. Det er urørt og ekte og nært og stort. Det er skummelt og det skikkelig flott. Kjærlighet er som den gangen sommeren var endeløs og hagen var full av hestehov og dukkehuset var verden og verden var trygg. Kjærlighet er å dytte hverandre ut i skumle, dog fine, utfordringer. Kjærlighet er å stå støtt når verden raser og tillate at verden også kan rase for den andre. Kjærlighet er dype samtaler og midt inni en krangel gi et kyss - om så et lett ett - og si jeg liker deg likevel. Kjærlighet er takhøyde og respekt og små lapper på nattbordet, innimellom vekkerklokker og gamle bøker og nye dager, hvor det står du er viktig. Kjærlighet er P3 og havregryn til frokost og "jeg vil" etter et "vil du?".
Kjærlighet er han og meg og en vinterhage om førti år, der jeg sitter med bena i fanget hans og nesen i et eventyr og lukten av syriner og brudebildet vårt og vite at han elsket meg til evigheten, akkurat slik han sa en kveld skumringen omringet Krakow og solen skinte kveldsvarmt og finskittent over huden til mannen jeg elsker.

Om en verden som slår sprekker

     Noen ganger slår verden litt sprekker. Noe treffer deg som ikke var der før og du vet ikke helt hvordan du skal håndtere det. Livet som du kjenner det vakler og fremtiden er med ett langt mer fremmed enn den var bare noen øyeblikk tidligere. Luktene i huset ditt er anderledes. Tingene er nye. Og dette mennesket, denne nye makten i livet ditt, har overtatt alle beslutninger. Tårene dine er større og angsten gnager litt mer. Hver bevegelse du foretar deg blir observert og diskutert av de som kan det bedre enn deg. Likevel ligger alt ansvaret på dine unge skuldre. De tynne, små som enda ikke har lært å lage kjøttkaker fra bunn eller som vet helt hvordan man leser av strømmen og hva alle beskjedene man får egentlig betyr.

     Når verden slår sprekker forandrer alt seg. Og sammen med tårene som er større kommer smilet som er mer ekte. Sammen med angsten i hjertet kommer sommerfuglene i sjelen. Sammen med makten som overkjører deg kommer viljen og lysten til å legge livet ditt i dette livet som styrer.

     Når verden slår sprekker betyr ikke det automatisk at man faller til en avgrunn og aldri kommer opp igjen. Noen ganger betyr det at himmelen åpner seg og et lys - vakrere enn noenting du noengang har sett tidligere - treffer deg rett bak det myke i kroppen. Roen legger seg på innsiden av deg og meningen med selve Livet ligger foran deg, i sin egen, lille person. Pusten din går saktere og tankene er gladere. Redselen for å feile ligger rett på undersiden av huden, men drømmen om å mestre er sterkere. Livet som du kjenner det vakler og arrangerer seg selv inn til noe større og lysere og bedre. Fremtiden du kjente er blitt fremmed, for å begripe de følelsene som plutselig vekkes i deg går ikke ann. Ikke for et menneske som kun har ord som verktøy.

     Jeg husker den natten verden slo sprekker rundt meg. Det var i midten av januar. Ute lå det meter på meter med tettpakket snø og kulden bet i kinnene. Vinden slo mot vinduene og de få modige som beveget seg der ute gikk med blikket slått mot bakken og jakkene pakket tett rundt kropp, sinn og sjel. De hastet med å komme seg til dit de skulle, for å være ute passet ingen disse dagene. Inne var det dempet belysning og en lun tempratur og mennesker med kaffekopper. I livet mitt hadde himmelen åpnet seg noen timer tidligere og verden som jeg kjente den ville aldri igjen bli den samme. Jorden hadde sluttet å snurre i brøkdelen av et sekund og i akkurat rette øyeblikk. Og så lå jeg der, ganske alene, men likevel aldri mer helt ensom. Jeg prøvde å ta innover meg hva det var som egentlig var skjedd og i hvilken retning jeg egentlig vaklet. Jeg var utslitt og lykkelig og overveldet og livredd.

     -"Kan jeg bære henne?" 
     Jeg hadde ringt i snoren for andre eller tredje gang på en liten time. Den foregående gangen lurte jeg på om hun gråt, men barnepleieren foran meg sa at jeg ville skjønne det selv når hun gråt på ordentlig og at lyden jeg hadde hørt bare ble kalt grynt. Eller knirk. Og det var vanlig. Men jeg visste ikke hva som var vanlig. Når hun bare var sekunder inn i sitt eget ferske liv lå hun mellom bena mine, pakket inn i et slør av dyp blå og litt lilla, med en kropp som var urørlig og en bryskasse som ikke beveget seg opp og ned som den skulle. Da de løp avgårde med henne, inn i et rom jeg ikke fikk være i, sa min egen mor at de bare skulle vaske henne. Jeg trodde på det. Så lite visste jeg.
     -"Ja, det er klart du kan bære henne!"
     Barnepleieren så på meg. Jeg tror ikke hun har fått et spørsmål som det før. Og for første gang siden verden forsiktig begynte å skjelve og himmelen slo sprekker og det vakreste lyset på kloden fant frem til nettopp meg, så hun meg dypt inn i øynene. Og jeg tror at hun så at jeg var ikke annet enn et livredd barn selv. Sytten år. I en stor seng, tett i tett med en krybbe som var mindre. Og i den krybben lå hjertet mitt. Nå med en mer normal farge og et bryst som beveget seg stille og rolig og perfekt. Men jeg ante ikke hvordan jeg skulle få det til å overleve - der på utsiden av en kropp som var varm og som lot det banke av seg selv, helt uten at jeg gjorde noe bevisst. Og så satt hun seg ned på sengekanten min, denne barnepleieren. Madrassen sank under tyngden hennes og hånden hennes tok lett tak i min. Øynene mine møtte hennes. Utrygge mot modige. Usikre mot sikre. Unge mot gamle. Livredd mot erfaren.
     -"Dette, kjære deg, er ditt barn. Om få dager skal du ha henne med deg hjem. Du må verne om henne, trøste henne, pleie henne og leke med henne. Du må mate henne og du må irettesette henne. Du må lære henne om rett og galt og alt som er midt i mellom. Om sjelen din ber deg løfte henne, så løfter du. Om magen sier at noe er galt, så lytt. Når hun hater deg, så elsk henne enda litt til. Du vil feile, men det er greit. Du vil gråte, men det gjør deg mennesklig. Du vil være alene, men du vil ha henne. For alltid. Når hun følger sin første sommerfugl og brenner seg på nesler i jakten, smør på en krem og tryll bort smerten. Når hun fanger sitt første snøkorn på tungen, trekk øyeblikket langt inn i margen din. Når hjertet hennes knuser for aller første gang, gi henne kakao og ikke fortell henne at hun tre uker senere helt sikkert vil elske en annen. Det finner hun ut av selv. Når hun er redd må du være modig. Når hun er liten må du være stor. Når hun er syk må du tvinge henne til medisinen, selvom gråten skjærer hjertet ditt i to og medisinen smaker vondt. Sitt nesetipp mot nesetipp med henne, le med henne og la henne se at for deg så vil hun alltid være bra. Og så må du håpe at innen hun blir så stor som du er nå, så føler hun seg elsket. Og sett. Og hun er blitt tålmodig og lojal og tillitsfull og snill. Hun trenger ikke være så flink, men hun bør ha integritet.
     Men akkurat nå, Line, akkurat nå kan du bære henne. Hold henne tett inntil deg og kjenn at hun puster. Hun gjorde ikke det i sted. Kjenn hjertet hennes prøve livet og kjenn huden hennes mot din. Og et sted inni deg vil noe vakkert vekkes. Og så vil du vite. Du vil ikke trenge å spørre om å holde henne eller trøste henne eller mate henne. For dypt inni deg finnes innstinkt. Og morskjærlighet. Og det, lille du, er det største på jord."

     Så jeg gjorde det. Den 9. januar 2006 løftet jeg dette lille mennesket opp av krybben sin for aller første gang. Noe vakkert ble vekket på innsiden av mammahjertet mitt og siden da har det bare blitt større. Denne livreddende engelen har vokst opp, med prøving og feiling fra meg som stillas i livet, til å bli noe helt unikt. Med blanke blå øyne og rotete, lyst hår. Med en latter som triller fra innerst i hjertet og et mot verden sjeldent har sett maken til. Hun er blitt lojal og oppmerksom og hun har moral og integritet. Noen mennesker blir født til verden og et sted i øynene deres ser man en sjel som er gammel og klok. Hun er et av de menneskene. Hun er blitt sveket, men hun viser tillit. Hun er blitt forlatt, men hun følger etter. Hun er blitt løftet opp, men hun prioriterer å skryte av andre. Hun er sosial og trygg og utadvent og selvom hun er en populær lekekamerat og har venner på tvers av kjønn og alder på skolen velger hun å leke med den som ikke har noen andre. Hun står i mot gruppen og hun leder dem ofte mot inkludering og fellesskap. Og ikke bare har hun lært meg og vist meg hva livet er, men hun er også ene og alene grunnen til at jeg fortsatt lever i dag.  Hun er jenta som i en alder av bare fem pittesmå år hadde hodet til sin egen mor i fanget. Moren som var på vei bort fra verden. Men hun strøk på meg og trøstet meg og hentet meg tilbake. Jeg husker det ikke, men hun sier det er sant og jeg kjenner det i hjertet. Og hun ringte hjelp. Og hjelpen kom og hun ble stående når de dro avgårde med meg og hun gråt, men hun tørket tårene sine og hun samlet mot og hun kom seg på bena igjen. Uten noen idè om når eller om hun fikk se mamma igjen. Som femåring.

     Verden slo sprekker for meg den 9. januar 2006. Og den største omveltningen i livet mitt kom sammen med en bylt på 3450 gram. Deilig pakket inn i søt lukt og rosa tepper og med en sjel som er større enn min. Hun står for alt det gode på jorden og tanken på at jeg er så velsignet at jeg får låne henne i de årene vi blir gitt gjør meg ør og ydmyk og vannvittig takknemlig. Jeg falt ikke i noen avgrunn da sprekkene kom til syne den gangen for ni år siden. De ga meg heller et vindu og jeg fikk et blikk ut av universet som er vårt og inn i universet til et barn. Og etterhvert som hun vokser, blir vinduet større og lyset mer og fargene klarere og luktene bedre. Og jeg blir stadig forundret over alt det vakre som skjuler seg der, utenfor vår egen jord, gjemt i sinnet til et barn som er mitt og som med alt hun er og alt hun har viser meg små lysglimt av himmelrike bortenfor det jeg ser.

     Kjære Vakreste. Kjære, kjære Thea. Tusen takk. Du er en stjerne av de sjeldne og jeg er så stolt av deg. Så stolt at jeg snart sprekker. Men jeg kommer ikke til å sprekke, for du gjør meg større. Hele tiden. Gratulerer med dagen din. Du fortjener den så inderlig. Jeg kan ikke fatte eller begripe at det allerede har gått ni fulle år siden du for første gang fikk hjertet mitt til å hoppe over et slag, for det føles som om jeg løftet deg opp fra krybben i forigårs.

Jeg elsker deg til himmelen og tilbake.

Titusen kyss og en rundt-halsen-klem til Tønsbergs vakreste, snilleste og fineste bursdagsjente.
Fra mamma.

Om en helt ekte klisjè

For noen ganger er man skrekkelig heldig. Kanskje er det flaks og kanskje er det timing og noen ganger er det kanskje begge deler. Eller kanskje det er skjebnen som har forutbestemt hvem man er ment til elske. Kanskje er det bare meningen. Kanskje finnes det mange som er riktige for nettopp en selv, men jeg tror at det finnes noen få. En liten håndfull mennesker som passer til akkuart den personligheten jeg har vokst opp til å bli - gjennom gener og arv og miljø og minner. En håndfull mennesker som er født og spredt utover hele den kloden vi har. Kanskje finnes det mange jeg ville fungert helt fint med. Mange jeg ville ledd med og hadde det bra med og fungert greit med. Men denne håndfullen med menn er de jeg blir rolig med. Og faller på plass med. Og blir lykkelig med. Og jeg tror, virkelig tror, at en av disse fire-fem skiller seg ekstra ut. Han står ut som enda bedre og større og snillere og enda mer oppmerksom. Han har øyne som skinner og som er speilet inn til en sjel som er god. Han er den som uten et ord får meg til å føle meg vakrere og viktigere og flinkere og finere. Men sannsynligheten for at han dukker opp og våre veier krysses er minimal. I verden bor det akkuart nå mer enn syv milliarder mennesker. At jeg skal treffe han jeg elsker og at han skal elske meg tilbake, det er som å finne den stjernen på himmelen som ble tent i det øyeblikket jeg selv ble født.

Den stjernen har jeg funnet og den ene har dukket opp i livet mitt.


"For det er fint å elske til man sprekker" skrev jeg til Thea for noen måneder siden, "men det er finere å ikke trenge det for å bli hel." Og da det øyeblikket kom at jeg følte meg hel uten han, stod han der. Han tok meg i hånden og jeg smilte og vi sa hva vi het. Og han snakket og jeg lyttet og så dro vi hvert til vårt. Uten å vite hva som var blitt sådd på innsiden av et hjerte som var lukket. Og kanskje var det timing eller kanskje var det flaks. Men jeg tror det var meningen. I øynene hans så jeg hverdager og fnising og nærhet. Og kvelder med mine ben over hans og en samtale som var dyp og kanskje litt viktig. Og i latteren hans hørte jeg lystighet og fryd og føtter som danset og raslingen av meg som virvlet rundt og rundt i løvet en høstdag jeg var lykkelig. Bare fordi. Og kanskje er det det som er det første tegnet på kjærlighet? I personen skjebnen har bestemt at man skal elske hører man lyden av fremtid og omsorg og krangler som blir løst sittende på kjøkkengulvet, med hendene flettet inn i hverandres og et inderlig ønske om å forstå en annen.

I han møtte jeg inspirasjon og felles interesser, motsetninger og takhøyde og drømmen om vaklende cafèbord et sted i Europa, med en kaffe som er svart og en servitør vi ikke kan språket til og ben som forsiktig møtes et sted under bordet. Vis-a-vis meg en som drømmer om den samme kunsten, de samme luktene og smakene og lydene. En som ser på meg og som kjenner sitring i kroppen. En jeg ser på og blir varm i sjelen av. En som får knærne til å krible og tankene til å bevege seg sakte på den gode måten.

Å elske er så mye mer enn å rope "Elsker deg" til en som er på vei ut døren etter 27 år i samme hus, på vei til den samme jobben, med den samme vesken og den samme matpakken. Men det er det også. Å elske er å sitte nesetipp mot nesetipp med et barn og fnise til man velter. Det er å følge en sommerfugl med blikket eller la snøflak treffe tungen en desemberdag som ung. Å elske er å være tilstede. Det er å være lojal og åpen og løsningsorientert og raus. Det er å se seg selv i en annen. Det er å føle seg litt finere og litt flinkere, bare fordi han som er viktigst står rett ved siden av. Som en bauta i ryggen, som en støttespiller, bestevenn og utfordrer.

Jeg har levd et godt liv. Jeg har vært heldig på så mange måter. Jeg er prisgitt mennesker rundt meg som virkelig har vært alfa og omega i perioder motbakkene har vært litt tunge i livet. Og de er blitt hjertet mitt. Men helt uten at jeg merket at det skjedde stod jeg plutselig midt i noe helt nytt. Et menneske som var meg, bare ikke meg i det hele tatt. Et menneske som utvidet og åpnet og varmet dette hjertet som skulle være lukket. Et menneske som gjør meg rolig og glad og som plasserer meg trygt et sted i meg selv - akkurat der jeg ønsker å være. Et menneske som vekker følelser i meg jeg aldri tidligere har følt på og som uten å prøve får meg til å stole helt og blindt og fullt på han og bare han.

Jeg vet, uten å kunne forklare deg hvordan, at jeg har møtt dette ene mennesket på kloden som er i perfekt balanse og harmoni med meg selv. Og kanskje er det nettopp fordi ordene mangler og fordi jeg ikke trenger dem for å være trygg at jeg vet at han er den ene. Min ene. Min evighet.

Det er naivt og romantisk og litt for søtt. Det er tidlig og veldig jentete. Men det er ekte og rent og helt på ordentlig. Det er rolig og traust og så inderlig godt. Det er det jeg alltid har drømt om, men ikke turt å håpe på. Det er helt nytt og ganske ferskt og på samme tid har jeg kjent han gjennom et helt liv. Jeg har bare ikke møtt han før nå.

Frode, heter han. Han er kjekk. Og morsom. Og han er smart. Han har en stemme som er myk og et hjerte som er varmt. Han er oppmerksom og lojal og han har armer som er trygge. Han har hender som stryker meg varsomt over kinnet og han er flink til det meste. Han har selvinnsikt og selvironi og han ser alltid en sak fra flere sider. Han lukter godt og han er min. Og det jeg har funnet i han og i oss er sjeldent. Og ikke bare er jeg fantastisk heldig, men jeg tror vi er fantastisk heldige. For jeg tror det er få forunt å finne sin egen motpart i verden. Men jeg har funnet han og han har funnet meg. Jeg har vunnet førstepremien og jeg vil aldri gi slipp på den følelsen det gir meg - selv etter dumme krangler og takhøyde som ikke var så voldstomt høy likevel. For han gjør meg fullkommen. Og jeg er skrekkelig glad for nettopp det.

Elsker deg så høyt som en halv pepperkake!

- Jeg vil aldri være med deg igjen!
Han roper. Høyt. Og tramper ut av huset og oppover gaten.

- Jeg vil aldri være med deg igjen heller!
Hun roper tilbake. Slenger igjen døren bak seg og blir stående i hagen. Med armene i kors og fjeset sint som en furie.

Jeg står på terrassen min noen meter på oppsiden av dramaet som utspiller seg i gaten vår. Han tramper i bakken for hvert steg han tar vekk fra henne, så hardt at grusen dirrer rundt han. Øynene er strenge, men leppen beveger seg på en måte som gjør at gråten i hjertet synes - selv uten tårer.

Hun senker armene sin og tar et nølende skritt fremover. Det ser ut som om hun vil si noe, men hun lar være. Hun trekker pusten dypt en gang og fyller lunger, sinn og hjerte med luft. En tåre triller ned kinnet. Uansett hva det er han har gjort, så må det ha vært vondt for henne. Sorgen bretter seg rundt henne, samtidig som det helt tydelig bare er han hun vil ha. Luggen ligger rett over øynene og resten av det lyse håret bretter seg rundt ansiktet som nettopp nå er fullt av kolliderende følelser.

Han begynner å gå saktere. Trampene er ikke like harde og begynner etterhvert å minne mer om forsiktige skritt. Han bruker tid på å lytte mellom hver meter han beveger seg vekk. Han former ord med munnen, men han klarer ikke si dem høyt.

- Men jeg elsker deg jo.
Hun har kommet ut i gaten. Hun står stille, med hjertet i hendene og ordene sagt akkurat så høyt at han burde høre dem.

Han stopper. En tåre ligger i gropen ved nesetippen. Han tørker den bort med håndbaken og snur seg rundt. Så ser de på hverandre. Hun og han. Med sårede stoltheter og salte lepper og begge bærende på sine egne hjerter, med plaster og pittesmå, deilige arr.

- Jeg elsker deg også.

Så løper de mot hverandre. De klemmer og ler og fniser. De ruller rundt på gresset og de snakker sitt eget språk. Hun låner bort leken sin og han sier at hun godt kan få ha den selv. Han gir henne tilbake hjertet han bar og hun gir sitt til han. Det gamle er glemt og det nye ligger der sammen med dem. Her og nå. Ikke mer, ikke mindre. Følelsene er rene og tilliten er tilstede. Og så går de sammen inn igjen. Disse to.

Han heter Magnus og hun heter Ylva. Og begge er fire år. De er nesten naboer og går i samme barnehage. Når jeg henter han som heter Magnus etter endt dag i barnehagen må han innom avdelingen til Ylva for å si hadet før han kan gå. Og da klemmer de. Men de nusser ikke. Ikke i barnehagen. Bare hjemme. For her hjemme er de gift. Magnus` storesøster viet dem en gang i vinter, med en Alf Prøysen bok som bibel. Og når det er juleferie og han ikke får se henne på lenge, da gråter han. For han elsker nemlig Ylva helt på ordentlig. Og han vil gifte seg med henne helt på ordentlig. Men han vet ikke når, for det skal Ylva bestemme. "Husk å tåle steken!", minner de hverandre på når de leker litt voldsomt. "Jada!", svarer de hverandre hver gang. Men så er det en som snart gråter likevel. Og da stopper den andre. Så stryker de og klemmer og trøster.

Ylva er nok det lille mennesket i verden som vekker mest følelser i poden. De krangler så det skulle stått om livet, de tramper vekk fra hverandre og de roper til hverandre. Men med noen meter i mellom dem og vonde følelser rennende nedover kinnet ombestemmer de seg. Og så snur de, møter hverandre et sted på midten og minner hverandre på at de er jo ikke bare kjærester - de er jo bestevenner.

Og man kan si hva man vil om barnlig kjærlighet, men det som hender med disse to er ikke noe mindre ekte enn hva jeg føler på. De har bygget en relasjon seg i mellom som skiller seg ut fra andre relasjoner i barnehagen, uten at vi voksne har prøvd å påvirke dem i noen som helst retning. De har valgt hverandre og de gjør det til stadighet. De kjenner på et spekter av tanker i hjertet og de sier dem høyt og de føler en gjensidighet. De tilgir og de savner og de leker og de deler. Og vi som er voksne har ikke fortalt dem hva kjærlighet egentlig er. Men hvem er vi til å lære disse to det? For er ikke dette den reneste formen? I Magnus` hjerte finnes kun Ylva. For når en gutt på fire deler pepperkaken sin i to før frokost og løper ut for å gi den rosa, store delen til en jente neddi gata, da er det ikke annet enn ren og dyp og ekte kjærlighet som ligger bak. Og når han står i vinduet her hjemme og ser etter henne lenge eller når han tegner til henne eller snakker om henne eller ber meg synge om henne før han legger seg om kvelden, med et hjerte som da banker litt varmere og et forsiktig smil som kruser over ansiktet, så ser jeg at kanskje vi som er voksne også bør bli litt flinkere til å alltid velge hverandre, selv etter krangler som har vært vonde. Og kanskje også vi bør bli flinkere til å si Men jeg elsker deg jo når vi beveger oss vekk fra hverandre og kanskje vi bør besøke en annen avdeling innimellom - bare for å si hei eller hadet til den som er viktig.

Kanskje er det Magnus og Ylva som bør lære oss hva kjærlighet er, i stedet for at vi forteller dem mer om livet som voksen. For helt av seg selv, fra bunnen av hjertet og innerst i tankene, gjør de naturlig alt det vi jobber med å huske i en hverdag som er hektisk.

Kanskje også vi bør bli flinkere til å dele pepperkaken vår i to før frokost noen ganger og ta oss tid til å gi den rosa, store delen til noen andre.

Venteboblen som sprakk

Det er noe med den vakumboblen man kommer i noen ganger. Den beskytter deg når du trenger det, men den blir tung på skuldrene med tiden. Den holder deg igjen når du vil løpe og den dytter deg når du helst vil ligge helt i fred. Den skaper en form for dis og tåke mellom deg og livet. Når du strekker ut hendene for å røre ved noe mykt mens du er i en boble, kan du bare kjenne konturene og ikke følelsen helt ytterst i fingerspissene. Siden september 2011 har jeg gått i en form for venteboble. Jeg har ventet på å komme ut av sykehus eller rehabilitering, jeg har ventet på nye opphold og innleggelser og så har jeg ventet på å komme ut igjen. Jeg har ventet på å få klemme ungene mine igjen og jeg har ventet på svar fra alle testene. Jeg har ventet på å kunne gå igjen og dusje selv igjen. Jeg har ventet på en dag helt uten vondt og jeg har ventet på en dag jeg glemte jeg var syk. Jeg har ventet på å bli friskere og så har jeg ventet på følelsen av at litt syk er bra nok. Jeg har ventet på brev fra alle menneskene med livet mitt i hendene sine og jeg har ventet på fremtiden. Jeg har ventet på alt jeg egentlig skulle klare og alt jeg ikke kunne før, men som jeg kanskje kan nå. Jeg har ventet og ventet og ventet. Jeg har brukt dagene mine her hjemme, med de jeg elsker høyest og en klokke som prater høyt på veggen. Den har talt hver time, hvert minutt og hvert sekund så høyt den bare kunne og hele tiden hvisket meg at tiden går mens jeg venter. Og gjennom bobletåken har jeg vært tilskuer til livet og jeg har forelsket meg i det på nytt. Men jeg har ikke riktig kunnet røre ved det likevel.

Det er en stund siden jeg sluttet å vente på å bli friskere. Og det er heldigvis lenge siden jeg sluttet å vente på gangen, løpingen, klemmingen og dusjingen. Jeg trenger ikke lenger vente på dager hvor jeg glemmer at jeg er syk, for med et legeteam i ryggen som bare vil meg godt er opplegget mitt så riktig for nettopp meg at de dagene har kommet og gått. Jeg venter forsatt på en hel dag uten vondt, men jeg hadde en dag forrige uke hvor jeg var våken i fem hele timer før jeg kjente noe som helst. Og sånt er fint. Det siste året har jeg bare ventet på at boblen skulle sprekke og at man endelig - endelig - skulle kunne starte med blanke ark og fargestifter på en fremtid som bare ville være spennende og ny og ikke like skummel og uten en boble på skuldrene som gjemmer meg litt vekk fra verden og venting. Og de eneste som kunne sprekke den var NAV.

I dag ringte NAV. Etter mange telefoner frem og tilbake de siste månedene. Etter mange brev og underskrifter og fullmakter og tester og testresultater. Etter lang tid som en av de fattige i landet, mammaen til barna som levde under fattigdomsgrensen. I dag ringte NAV. Hei, det er Elin, sa stemmen jeg kjenner så godt. Jeg må snakke med deg, fortsatte hun. Så snakket hun. Jeg lyttet. Jeg ventet. Kroppen ble svak og hendene skalv. Jeg knakk i knærne og satt helt plutselig på gulvet. Tårene rant og jeg hulket. Genseren ble våt og ordene kom ikke så lett ut av meg lenger. Jeg skjønner godt at du gråter, sa Elin.

Så pustet jeg. Takk, var alt jeg kunne svare. Tusen takk. Jeg er godkjent som 100% varig ung ufør. Det er en tåpelig ting å bli så glad for. Så glad at man knekker i knærne og ordene blir borte i tårer. Men venteboblen sprakk. Og fremover ser vi bare... fremtiden. Med alt den har med seg. Vi blir ikke rike, men vi slipper å være fattige. Vi kan styre våre egne dager og våre egne liv, ungene og jeg. Alt det offisielle rundt det er fortsatt litt frem i fremtiden, men vi ser en sluttdato for situasjonen slik den er nå - og jeg begynner å gråte litt igjen bare av å tenke på det.

Og jeg har skrevet prologen til boka, forresten. For en mandag.