tirsdag 6. mars 2012

Portalen ut til et liv som ikke er mitt

Noen ganger synes jeg det er deilig å leke at jeg lever i en annen verden, en annen virkelighet. Kjenne på en annen tid, et annet liv. Min førstefødte kom til jorden før jeg var gammel nok til å kjøpe alkohol, reise på danskebåten alene eller verve meg til det militære. Min fantastiske mamma var vergen hennes til jeg på papiret kunne bestemme over henne selv, over meg selv selv. Og takk til himmelen og alle de som er større enn meg for at hun og broren kom til verden. De har velsignet livet mitt med mer enn det en annen virkelighet noensinne kunne gjort. Men det er en gang sånn at man går glipp av noe når man velger å få barn tidlig. Jeg har helt frem til de siste årene benektet det tvert. Men man kommer ikke unna. Klart man går glipp av noe. Man går glipp av å bli kjent med seg selv, finne ut av verden, kjenne på vonde følelser uten å være redd for at det blir oppdaget av barneøyne, oppdage og nyte, sykle tur i brosteinsgater helt til man ikke orker mer, helst midt på natten med gode venner. Og kurv på sykkelen. Det betyr ikke at man ville byttet bort det vidunderet det er å få barn. Det betyr ikke at man heller vil kjenne på vonde følelser åpenlyst eller sykle dit man vil, selv etter klokken 19 på kvelden. Det betyr bare at man ikke kan få i pose og sekk. Det er klart at man blir kjent med seg selv selvom man får barn tidlig. Men man blir kjent med en annen del av seg selv. Man blir kjent med mammadelen, omsorgsdelen. Ikke jegdelen. Og det kan absolutt være en fin ting at et lite menneske kan være med å forme meg til å bli et stort menneske. At hun, de, kan være en del av plattformen og grunnmuren jeg har med meg når jeg skal bli meg. Men noen ganger, sånn innimellom, synes jeg likevel at det er deilig å leke at jeg lever i en annen verden, en annen virkelighet. Kjenne på en annen tid, et annet liv.

I går fikk jeg en invitasjon av en venn. Intet mer, intet mindre. Jeg sendte melding til en av de få gode venninnene jeg har i byen og hun ville mer enn gjerne sitte her i noen timer mens jeg fikk gå ut. Fra kl. 21 til kl. 23 i går fikk jeg være et annet sted. Jeg fikk tre gjennom en portal som tok meg til en annen virkelighet. En virkelighet hvor jeg bare var meg. Vi tok en pils på et utested med nisjèklientell. Vi pratet litt forsiktig, han og jeg. Pratet med andre, pratet med hverandre. Deretter syklet vi to stykker på én sykkel til et pizzasted. Du kan se det for deg, sant? Brosteinsgater. Mild kveld, til tross for at det er mars. Mørkt ute, gatelykter og stjerner og sånn. Tror jeg. Jeg så ikke på himmelen, men når jeg tenker tilbake i dag, så var det nok noen stjerner. Vindstille og rolig. Nesten alene i verden, Bortsett fra noen få, fine folk rundt oss. Mye latter på veien. Vi kom til et italiensk sted. Lukten av mozarella, basilikum, varme, parmesan, fin vin og peis traff oss når vi gikk gjennom døren. Det var små bord og stearinlys. Stenovnspizza og rødvin. En høflig engelsktalende servitør som kunne anbefale viner og som helt sikkert trodde vi var et par. Vi fikk pizza, jeg fikk et glass vin og han tok pilsen sin. Han hadde briller på og sa som vanlig fasinerende ting. Jeg hadde lag-på-lag klær. Sånn som jeg liker det. Med langt, mørkt, utslått, stort, bølgete hår. Vi utvekslet meninger og uenigheter om engasjement, politikk, livet. Så en bit pizza til, før vi utvekslet perspektiv, fine bilder, likestilling og alt annet som er viktig å diskutere over rødvin og stenovnspizza med basilikum og spekeskinke. Uenige med vilje. Var vanskelige, med vilje. Jeg ble spandert på, selvom jeg ikke egentlig skulle det. Han ville feire at jeg begynner å bli friskere. Vi pratet mer. Var litt mer uenige. Vi ble til de andre gjestene hadde gått og vi så at personalet begynte å kle på seg ytterklær. Så syklet vi hjemover. Nå bare en på sykkelen. Han på sykkelen. Damesykkelen. Med kurv. Han tullet og lo. Trikset og skrøt av sin egen sykling. Lot sykkelen min gå gjennom ting den aldri ville opplevd hvis jeg hadde syklet den. Og jeg lo til jeg fikk vondt i magen. Så, helt plutselig, var vi hjemme. Vi sa hadet ved døren. Snakkes senere.

Men når sant skal sies så var det veldig deilig å kunne tre ut av portalen igjen. Komme tilbake til min tid, min verden, min virkelighet. Kunne gå inn til en liten gutt, brette dynen over han og se at han ligger tett inntil yndlingskålormen sin. Kålormen ja. Den han trenger for å kunne sove uten vonde drømmer og vanskelige tanker. Og så gå inn til en litt større jente, som egentlig ikke er så stor likevel. Der hun ligger å holder rundt det som en gang i tiden var favorittbamsen min, det som nå har blitt favorittbamsen hennes. Viktoria. Hun som kan ha fest på natten fordi hun er fra gamle dager. Det mener Thea i allefall. Så stryke håret vekk fra fjeset hennes, etterfulgt av kjeft fordi jeg selvfølgelig ødelegger sveisen.

Sykkelen er punktert i dag. I dag tidlig var det punkterte dekket et minne om en fjern tid i en annen virkelighet. Men det var verdt det. Den skal fikses i dag og etterpå vil den igjen være sykle-barna-til-og-fra-barnehagen-sykkelen. Men jeg tror at også den likte å få være med til et annet sted, en annen tid. Bare for noen få timer en mandagskveld. Fra kl. 21 til kl. 23. Så lenge den kan våkne opp til hverdagen igjen. Den beste hverdagen. Den hverdagen med de små tingene som betyr så mye for oss nå. Min virkelighet. Den jeg aldri noensinne ville byttet ut. 

4 kommentarer:

  1. Dette fikk jeg virkelig til å tenke. Så utrolig sant, man går glipp av en hel del. Selv om jeg nå ikke føler noe bitterhet for alt jeg går glipp av, tror jeg nok om noen år jeg kommer til å tenke tilbake.. Ville tre ut av virkeligheten til en annen tid. Men uansett hvor mye man tenker på det vil man jo ikke bytte ut det livet man enten har valgt eller fått. Å være mor er jo en gave. Betingelsesløs kjærlighet... <3

    Vakkert <3

    SvarSlett
  2. :0) Ble veldig grepet av tankene dine og måten du formiddler dem på.
    Når det er sagt så vil jeg minne deg på det man prioriterer først, høyest osv ALLTID vil bli på bekostning av andre opplevelser. Enten man er 18,28,38 år..
    Man har ikke mindre trang til å være med venner og bare være seg selv uten "foreldrerollen" på slep, selv om man blir eldre.
    Et lite skråblikk fra meg :)
    Du nevner at din egen mor tok på seg ansvaret for ditt første barn til du ble myndig..
    Det er jammen meg litt av et "offer" :) Forstår godt at du er takknemlig!

    Lykke til til deg og den nydelige familien din <3

    SvarSlett
  3. Mamma er fantastisk, på alle måter. Men jeg hadde ansvaret. Jeg var mammaen. Jeg flyttet ut så fort jeg kunne og gjorde mitt beste for å finne meg til rette i den nye rollen min. Men min mamma måtte skrive under på papirer som måtte skrives under på fordi jeg ikke var gammel nok ennå. Og mamma var der og er der fortsatt for meg med en gang jeg trenger henne. Jeg håper jeg aldri blir for gammel til å krype inntil mammaen min og spørre henne til råds <3

    Skråblikk er herlig. Jeg elsker å diskutere med mennesker som kan ha et annet syn på ting enn meg, nettopp for å utvide min egen horisont. Jeg kan godt forstå at man alltid må "ofre" (i mangel av et bedre ord, misforstå meg rett) noe når man velger å sette seg selv i en situasjon hvor prioriteringene plutselig blir veldig anderledes. Men jeg tror at man gjør det på en annen måte når man er eldre, når man er trygg på seg selv og situsjonen, når man har funnet ut litt mer om hvem man selv egentlig er. Jeg er overbevist om at man aldri helt finner ut av det, fordi både samfunn og individ heldigvis hele tiden er under utvikling. Men når man er eldre har man kanskje en stødigere grunnmur i sjelen om hva man tror og ikke tror, tenker og ikke tenker, er enig i og ikke enig i, vil og ikke vil, har behov for og hva man lett kan klare seg uten. Men jeg kan aldri vite, for jeg kommer aldri til å stå i den situasjonen at jeg er 28 år og får barn for første gang.

    Tusen takk for pene ord, alle tre :)

    SvarSlett