lørdag 24. mars 2012

Stor nok til å ville, men for liten til å klare. Det er vanskelig det.

Jeg er ganske sikker på at du skjønner hva jeg mener. Du har telt til 10 fjorten og en halv gang, men du føler ikke at det hjelper noe nevneverdig. Så går skålen med både egg og ketchup og plomme og brød og prim og banan og tålmodighet og det som verre er i veggen for femte gang på et kvarter. "Neeeeei", roper han som kastet. Han skulle nemlig ikke ha egg og ketchup og plomme og brød og prim og banan. Han ville helst ha bare ketchup. Og gjerne tålmodigheten. Men tålmodigheten er litt borte. Sammen med maten hans. Han er nemlig mett nå, bestemte du.

Tegne, det blir hyggelig. La oss tegne litt sammen. Det var en god idè. Jeg sitter her sammen med deg, så tegner vi litt. Du og jeg. Men i løpet av noe sånt som omkring 12 sekunder er alle korkene sporløst forsvunnet, bordet er tegnet på mer enn arket er tegnet på og i et øyeblikks galskap kaster han alle tusjene sine. Og siden du ikke er blekksprut klarer du ikke å unngå alle katastrofene. Du ønsker deg herved blekksprutarmer til neste jul og undres over hvordan helgene vanligvis går bra når du har to barn, og ikke ett, å underholde. Sånn, da var man egentlig ferdig med å tegne også.

Jeg prøver å forstå hva han vil og vet av erfaring at utetid ofte hjelper på det meste. Vi går en tur. Det gjør vi! Det blir hyggelig. Vi tar med en spade. Den lille mannen er nå blid som en lerke. Både skoene og jakken kommer på uten at noe nevneverdig katastrofalt skjer. Men så tar vi på luen. Det burde forskes mer på hvordan lykke så plutselig kan gå over til sorg hos et barn, på den tiden det tar et voksent menneske å blunke. For jeg så med fasinasjon på hvordan fjeset hans i sakte film vrengte seg, leppen ble på størrelse med hele hånden hans og tårer store som hus kræsjet i gulvet med brask og bram når luen ble tredd over hodet. Heldigvis for meg, og desverre for han, så er det en sånn lue-og-hals-i-ett-sak, så oppgaven å vrenge den av seg i trass lyktes han ikke med. Og når døren ble åpnet var han selveste definisjonen på Lykke igjen. Lueepisoden var glemt.

Jeg prøvde å styre oss mot butikken, men sjefen i huset var ikke enig. En tur på 45 sekunder ble ganske kjapt en tur på 15 minutter. Men å slå ihjel tid med en lykkelig sjef var jo planen, så at vi gikk litt omveier gjorde ingenting. At han derimot nektet å flyttet bena i riktig retning på vei hjemover, når mor holdt på å gjøre i buksen og egentlig var litt stressa, var verre. Englenes hylekor ble satt i gang sånn ca midt på Storhaug i Stavanger og de av naboene som gledet seg til å sove lenge denne lørdagsmorgenen slapp å gå glipp av en solfylt morgen likevel. Det endte med at den lille ble tatt på armen og mor hoppet hjemover i et snevert forsøk på å gjøre han sånn passe glad igjen. Klokken var 09.15 og jeg hadde ingen anelse om hvordan vi skulle komme oss helskinnet gjennom denne lørdagen, han og jeg. Hvis du har, har hatt eller i det hele tatt har vært borti en liten mann på 20 måneder, så vet du hvordan det er å være stor nok til å ville, men for liten til å klare, og hvor mye frustrasjon som kan bygge seg opp når man selv tror man snakker klokkerent mens mammaen bare forstår et halvt ord i minuttet. Mye frustrasjon.

Men vi kom oss velberget hjem. Og innimellom stuefotball, dansing, synging og lesing så jeg at en venninne hadde linket til en video med navn Unnskyld Christoffer. Jeg tok meg tid til å se på den. Og plutselig rant tårene store som hus igjen, men denne gangen var det mine og ikke hans. Og de kom av urettferdighet og sorg og sinne, ikke av trass. Og plutselig ble jeg evig takknemlig for at mine to barn føler seg så trygge på meg at de tørr å utfordre grensene mine, at de tørr å si i fra til meg når de er uenige, at de i det hele tatt tørr å være uenige med meg. Irriterende ofte. Men likevel.

Når minsten i tillegg tok hånden min, leide meg bort til sengen, sa Sitt der, mamma, krabbet opp på fanget og viste meg en bok, ja da var jeg plutselig sjeleglad for at klokken foreløpig bare var 09.38 og at vi fortsatt hadde hele dagen sammen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar