#Finnesikketittelforsånt

Jeg hadde et døgn for litt siden som skilte seg ut fra alle andre døgn. Det var ikke det at jeg gjorde noe jeg ikke pleier å gjøre eller opplevde noe litt utenom det vanlige eller reiste eller møtte mange nye mennesker eller så en UFO eller hadde julaften og bursdag på en gang. Men noe kom over meg eller la seg rundt meg eller krøp inn i meg det døgnet. Det det var et sånt døgn som man bare leser om. Et sånt døgn som man egentlig tror en forfatter for lenge siden bare beskrev i fantasien for å forklare en sinnstilstand. Alle sier at de vet hvordan det føles, jeg har sikkert sagt det trettenhundreogfire ganger selv. Men jeg har ikke opplevd det. Før da. Når jeg begynte på denne teksten satt det fortsatt litt i meg, så jeg klarte rett og slett ikke fullføre. Jeg måtte få det på avstand og jeg har ikke vært innom her på over en uke. Ordene jeg finner klarer ikke forklare det. Når jeg begynte på denne teksten tok det meg to timer å skrive fire setninger. Den tiden jeg ikke brukte på å skrive de fire setningene brukte jeg på å enten stirre på mac`en og prøve å ta innover meg hvilken følelse som hadde låst seg i kroppen eller så vandret jeg hvileløst rundt i stuen. Gjerne med mac`en under armen. Sakte. Uten mål og mening. Hjernen min hadde et breakdown, og var rett og slett ikke tilstede. Jeg var hjemme, men jeg følte ikke at jeg var hjemme. For jeg var ikke med. Kroppen var her, men du må ikke spørre hvor jeg var. Jeg gikk ikke en gang ut for å ta en sigarett på trappen med en kopp kaffe og kveldssolen. Jeg hadde ikke lyst på røyk.

Jeg tror jeg kan kalle det for en omveltningsdag. For jeg finner ikke noe bedre ord. Jeg tror kroppen brukte den dagen på å ta innover seg alt og forsiktig puste det ut igjen. Bli kvitt det. Rense opp litt og børste støv av gamle meg. Den meg som har ligget i dvale i så altfor lang tid, så dypt inne et sted at bare små glimt har klart å skinne gjennom tunge gardiner og lag-på-lag med rutete tepper foran øynene. Og når jeg kom ut en liten tur, så kjente jeg ikke helt igjen verden, så jeg trengte å bare ta til meg alle inntrykkene på nytt.

Jeg husker at jeg gikk anderledes den dagen. Jeg tråkket aldri ned på asfalten, men svevde noen millimeter over bakken. Ikke sånn så forelsket at man svever sveving. Men en litt mer så rart at jeg faktisk svever sveving. Jeg husker at klokken eller tiden eller verden eller andre mennesker ikke fantes den dagen. Det var Magnus og meg. Vi gikk en lang tur og han fikk bestemme både rute og tempo. Og jeg svevde etter han.

Og jeg merker at jeg fortsatt ikke er i nærheten av å klare å forklare hva som skjedde med meg den dagen. Men ting har sett lysere ut etterpå. Jeg har hatt noen dager uten smertestillende i det hele tatt. Jeg har vært på skolen flere ganger i løpet av denne uken enn jeg har vært de siste 6 månedene, tror jeg. Bare for å besøke dem og være med dem og le med dem og få omsorg av dem.

Og jeg merker at ingenting jeg skriver vil kunne fullføre eller avslutte denne teksten på en ordentlig måte, så jeg må bare slutte å skrive. For å ikke kunne avslutte skikkelig er det mest irriterende jeg vet om. Bortsett fra pusepusepusegutter. Og jenter som snakker mot seg selv hele tiden. Og å diskutere med 3-åringer. Og sitronpepper mellom tennene, egentlig. Så nå slutter jeg. Og en vakker dag, når jeg har lært meg nok ord, så skal jeg ta opp igjen denne teksten og så skal jeg forklare dere om et døgn som skilte seg ut fra alle andre døgn.