Like før klokken slo tolv en formiddag for litt siden var det noe som traff meg. Jeg vet ikke hvilken formiddag det var. Eller om det i det hele tatt var formiddag. Kanskje klokken allerede hadde slått tolv og at det var blitt ettermiddag? Jeg vet ikke om det var for litt siden heller. Det kan nok egentlig kanskje ha vært en stund siden, i stedet. Eller for lenge siden. Men jeg tror ikke det var for lenge siden. Det var nok for en stund siden. Sånn ca 16. februar. Og klokken var nok før tolv. Sånn ca den dagen var noe som traff meg. Noe som på en eller annen måte hadde funnet meg og bestemt seg for å krype inn under huden min. Forsiktig stryke seg selv bortover armene mine så de små hårene reiste seg i en god følelse. Bevege seg ned i magen min og lage mange, mange gode bobler som er mykere enn sommerfugler og som forsiktig bumper inn i hverandre i store sirkler sånn at det bare føles godt og varmt, og ikke litt skummelt sånn som sommerfugler ofte gjør. Det var noe som klarte å lirke seg inn i ribbein og nakke og føtter og ryggrad, og gjøre det varmt og lyst og sterkt. Noe som åpnet sinnet på en ny måte. Noe som traff meg og som tvang opp øynene mine foran sterke lys. Når man har hatt persiennene nede inni seg ganske lenge, så må man venne seg til lyset igjen. Man må løfte persiennene litt etter litt, la lyset legge seg som striper på gulvet og la det danse oppover veggene som levende malerier. Og man må nyte det. Men det som traff meg tvang meg til å se på nesten alt lyset på en gang. Man skulle tro at det brant i øynene, men det gjorde ikke det. Kroppen sugde til seg det den kunne. Bena beveget seg plutselig både raskere og langsommere, mer grasiøst, med mer takt og tone, lettere. Armene var fulle av både gåsehud og skrivekløe. Magen var rolig fordi pusten var så veldig rolig. Til tross for at engasjementet nådde nye høyder og kroppen ble gira. Så var pusten og magen så rolige og bedalige og deilige å ha med å gjøre. Hjernen tok til seg inntrykk den aldri har klart å ta til seg på samme måten før. Hjertet klarte ikke å skille mellom dette og forelskelse, så hjertet og jeg konkluderte i samråd med hverandre at det var nok en forelskelse i dette noe som hadde truffet meg. Hverdagsforelskelse. Og det var det som traff meg. Inspirasjon. Helt plutselig. For litt siden, eller for en stund siden, klokken var enten før eller etter tolv, så ble jeg presentert for inspirasjon. Hei. Velkommen inn. En bølge av noe det ikke finnes ord for overtok meg og fingerspissene klødde og alt måtte skrives ned og jeg måtte kjenne på og føle på og kjenne på en gang til. Ørene mine lyttet til musikk på en måte det aldri var blitt lyttet til før. Øynene mine så nye ting i sterkt lys. Tekster ble lest på en ny måte, tolket anderledes, lest en gang til. Og tolket en gang til. Verden og jorden og livet gikk i sakte film ganske ofte hver dag, sånn at jeg ikke skulle gå glipp av de små, fine tingene jeg ikke hadde sett før, men som jeg plutselig så over alt. Jeg ville ha på meg kjoler og store skjerf og søte bluser. Og fine ringer og skjeve fletter i håret. Og lag-på-lag klær, på den feminine måten. Jeg ville sitte på kafeèr med bare andre som meg selv tilstede og kjenne på at for et lite øyeblikk så var jeg inspirert i ordets rette forstand. Den forstanden jeg tror Marcus Tullius Cicero tenkte på når han ca 75 år for Jesus ble født sa Den som eier en hage og en boksamling mangler intet. Kunstnersjelen som flyttet inn i meg for tyve-og-noen år siden våknet på en måte. Jeg visste at den var der. Jeg visste at det fantes et form for grunnlag inni meg. Jeg kunne føle at det var en del av meg som ennå ikke helt var oppdaget og undersøkt. Men det har ikke falt meg naturlig å verken oppdage eller undersøke den. Jeg har prøvd før. Med skriving og dikt og bilder og filosofiske tanker og fin vin og blogging. Men det har ikke vært plattformen for meg. Det har gitt meg noe, men ikke helt ut i fingerspissene det jeg har ønsket meg. Jeg har derimot ikke tidligere delt opp inntrykk og smaker eller lett etter lukten som beskriver solen eller gitt ord farger. Jeg har ikke prøvd myke vegg-til-vegg tepper med store skjorter og svalt lys gjennom gardinene eller sett for meg en gammel skrivemaskin på et lite blått bord foran et vindu med utsikt til knuste blomsterpotter med villblomster i seg. Eller tenkt over en sommer man lo eller en vinter man danset eller en høst man nøt eller en vår med flere svaler enn akkurat denne våren her. Jeg har ikke tidligere verken forstått eller vært enig med Marcus Tullius Cicero. Mannen som er 2091 år og 298 dager eldre enn meg. Eller noe der omkring. Før nå. Før noe traff meg og gjorde meg inspirert og det enkle sitatet som forteller meg at den som eier en boksamling og en hage har alt er noe av det klokeste jeg har hørt på lenge. Hello, inspirasjon. Du kan flytte inn, hvis du vl.
Håper det varer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar