Om kriblerier

Akkurat nå sitter jeg ferdig stelt i sofaen. En Jack Sparrow og en Vakker Prinsesse er levert til karneval i barnehagen i dag. Den alt for lille baggen min står på gulvet ved siden av meg. Nesten lukket igjen. Huset er ryddig. Og jeg sitter her. Jeg venter. Snart kommer hjemmesykepleien og skal dosere ukens medisiner for meg. Og så skal jeg ikke vente lenger. Når hun har reist skal jeg også reise. Først hente den Vakre Prinsessen i barnehagen, for Mr. Sparrow blir hentet av pappaen. Så reiser Vakreste og undertegnede til Tønsberg. Hjem. Hun skal være litt hos mimmien og pappaen sin. Og jeg skal bare være meg. Ikke mamma-Line. Ikke syke-Line. Bare lykkelige, glade, venninne-Line. Og jeg gleder meg så mye at det kribler i hele meg. Vi skal til og med en liten avslapningstur til Tyskland. Fra lørdag til mandag. Mandag er det hjem igjen. Hjem til Tønsberg. Hjemme er det små ting som gjelder. Det er lukten på kjøpesenteret. Det er kafeène hvor det alltid sitter noen jeg kjenner. Det er bussrute nummer 113 til Eik. Det er mennesker som kjenner meg, som kan avslutte setningene mine, som kommer og sitter ved siden av meg i fire timer uten å si et ord hvis jeg trenger det. Og jeg trenger ikke engang si at jeg trenger det. For de bare vet det. Det er Isabel sin finger, Nina sine klemmer, Karoline sine kloke ord, Maja sin fantastiske organisering, Michelle sin kaffe.

Og det kribler. Som om jeg skulle vært forelsket. Kanskje jeg er forelsket? I en by, et hjemsted, en tilhørighetsfølelse. Akkurat nå er jeg sånn ekkelt lykkelig. Og jeg elsker det. For det er min tur.

Ekkelt lykkelig <3

Jeg kan ikke nekte for det.

Sånn pr. definisjon er jo jeg en kunstnersjel. Jeg burde gått barbent omtrent overalt, jeg burde bare brukt arveklær og gjerne ikke tenkt på hvordan jeg satte arveklærne mine sammen. Jeg er jo fotografstudent (sånn bortsett fra at jeg er sykemeldt akkurat nå, men det passer jo nokså godt inn under kunstnersjelen det også). Jeg skal jo meditere, se for meg motiver og bruke kreativiteten min til å skape noe. Nesten hele tiden. Og når jeg ikke skaper noe burde jeg sitte og tenke på det jeg skal skape snart.

Men jeg passer ikke inn i båsen min. Akkurat nå er nemlig det største problemet mitt at jeg har for liten bag (sånn rent bortifra alt det fysiske, men det glemmer vi et sekund). Jeg er nemlig det man kan kalle jentejente. Jeg skal reise bort i noen få dager. Fra fredag til tirsdag. En liten tur innom Tønsberg, så en avslapningstur til Tyskland med gode venner (fordi vi fortjener det) før det hele avsluttes i Tønsberg igjen. Jeg har med meg tre bukser og en shorts. Og tre kjoler. Tross alt snart vår. Og overdeler som passer til det. Og to par sko, pluss de jeg skal gå med i morgen. Og de som fortsatt står på stuebordet ved siden av baggen. Jeg bruker de egentlig aldri, men jeg tørr ikke reise uten dem. For jeg tror jeg kommer til å bruke dem. Som vanlig. Men jeg har ikke plass til dem. Og jeg har ikke engang pakket stellemappen ennå.

Jeg liker ikke inngå kompromiss med klærne mine. Eller eiendelene mine, for den saks skyld. Men jeg må det nå. Og jeg liker det ikke. For klart at stellemappen må med. Og litt kamerautstyr. Og mac`en. Så da må jeg la to par sko være alene hjemme. De som står på stuebordet og et annet par. Men hvordan velge? Det er det store spørsmålet i kveld. Jeg må trekke lapp, tror jeg. Eller noe sånt. Forrige gang jeg dro til Tønsberg i seks dager tok jeg likegjerne med meg alt jeg hadde. Nesten. Men da lo de litt av meg, og jeg har sagt at jeg LETT bare tar med en bag denne gangen. Så da blir det kompromiss-inngåelse med klærne.

Jeg trenger en større bag. Eller mindre klær. Jeg stemmer for større bag. Skal jo tross alt hjem en tur <3

Lyset skinner gjennom persiennene og det føles så deilig

Det er faktisk litt slitsomt. Rett og slett. Noen av medisinenes bivikninger gjør at jeg sover mye. Noen andre bivirkninger gjør at jeg får mareritt. Nå har jeg sovet i fem timer og jeg er slett ikke mer opplagt enn jeg var før jeg la meg. At jeg blir trett og svimmel er de eneste vanlige bivirkningen jeg har. Marerittene er en sjelden psykiatrisk bivirkning. Humørsvigninger, forandring i aktivitetsnivå og nedsatt oppfatningsevne er også sjelden psykiatriske bivirkninger. Jeg har alle de. Hvis vi bruker pittelitt tid på de nevrologiske bivirkningene også, siden vi er så godt i gang, kan jeg nevne apetittforandringer, unormale følelser (kribling, nummenhet, kløe), skjelvinger, muskelrykninger og ukoordinerte bevegelser. Disse er også sjeldne. Jeg har dem. Og nå har jeg bare snakket om den ene medisinen. Jeg bruker fem, tror jeg. Og det begynner å bli litt slitsomt, fordi det forandrer meg. Samtidig som det hjelper meg. Men den meg det hjelper er ikke den meg som var der før jeg ble syk. Men når jeg er ferdig med medisinene, hjelpen og sykdommen - da begynner den morsomme delen. Jeg skal ut på en deilig oppdagelsesferd og komme tilbake til meg. Den meg jeg vet at er inni her et sted. Et sted inni dypet av skallet mitt. Og med en gang jeg er ferdig med medisinene skal jeg gå barfot bort til persinennene som har holdt meg i mørket så lenge, og forsiktig åpne dem. La det skimte inn noen stråler med forsiktig lys. Venne meg til dem og la det skimte inn noen flere stråler med lys. Og puste dypt. Nyte følelsen av livet, av verden, av små solstråler inn gjennom persiennene.

Og jeg kjenner at vinden snur nå, og at det er min tur til å kunne legge alt sånn i en pose som gjemmes i fortiden og bare kunne nyte fremtiden og alt den har med seg. Hvordan kan man vite det? Noen ganger bare vet man. Og nå vet jeg. Og jeg gleder meg så mye at små bobler fyller hele kroppen min og jeg får sommerfugler i magen bare av å kjenne på følelsen <3

Jeg er på vei tilbake.

Hellu

Jeg må rett og slett blogge litt igjen. Det er 1 år, 3 mnd og 25 dager siden forrige gang jeg skrev noe her. Og på den tiden dukker det opp mye man vil skrive om. Man akkurat nå kommer jeg ikke på noe spesielt. Jeg vil bare skrive igjen. Om følelser og tanker, blondeduker og tilhørighetsfølelse, svaler, tattoveringer og vår i luften.

Jeg tenker på morsdagen som var. På de to barna mine. Som jeg var alene med på morsdagen, og som jeg er alene med mye ellers også. Disse to små skapningene som gir meg så mye styrke. Tenk at de er de minste, men også de største menneskene i livet mitt.

Jeg tenker på sykdommen jeg har vært igjennom. Som jeg går igjennom. Denne hodepinen som jeg trodde var spenningshodepine. Den viste seg å være så mye mer. På sykehuset sa de først at jeg måtte regne med en uke innlagt og to uker sykemelding hjemme. Men så lå jeg tilsammen tre måneder innlagt på sykehus og rehabilitering. Jeg satt i rullestol i 2,5 mnd. Jeg måtte lære meg å gå igjen. Jeg måtte øve på å kunne dusje og å sitte på do uten hjelp. Det er snart 5 mnd siden jeg ble syk. Og fortsatt kommer hjemmesykepleien to ganger i uken for å hjelpe meg. Jeg har sluttet på skolen. Men så tenker jeg på dette. Og det slår meg at det er en mening med alt. Kanskje jeg ikke kan se den akkurat nå, men den er der. Eller kanskje er den så åpenlys at jeg ikke klarer å fatte at det er det som er meningen med alt dette. Kanskje var meningen rett og slett at jeg skulle sette meg ned litt og nyte alt jeg har. Helsen min, barna mine, muligheten til å KLARE å gå på butikken selv. For det er ingen selvfølge. Klisjè på klisjè. Men det er sant. Kanskje var meningen at jeg skulle nyte solen i nakken, yougurt med blåbær, ligge naken i sengen med nytt sengetøy og puste rolig med magen. Kanskje var meningen at jeg skulle lære meg å leve for meg selv, tørre å si høyt hva JEG trengte for å leve det livet jeg ønsker meg. For det er heller ingen selvfølge. I allefall ikke for meg.

Og jeg tenker. Tenk så lykkelig du ville vært om du mistet alt det du har nå. Og fikk det tilbake igjen. Jeg har fått tilbake nesten alt. Det tenker jeg.

 

Dåpsforberedelser

Med fantastisk hjelp fra mamma og Carina har vi planlagt dåp de siste dagene. Fantastiske Nikita, Cille og Ane baker, og pappa og svigerfar Tor har hjulpet til på sin måte. TUSEN TAKK!

I dag er Magnus 3 måneder og om to dager skal han døpes. Vi har gått vekk fra det lyseblå, vanlige temaet, men lekt litt med høstens farger og en dyp blå. Tror det blir fint!

Bordkortene er servietter med "tagger", men det tok lang tid før vi bestemte oss for det. Hadde egentlig tenkt å brette servietter på en kul måte, så Carina og jeg øvde hjemme hos mamma. Vi fant ingen måter vi følte oss komfortable med (eller som vi fikk til, for å være helt ærlig :p), så jeg bestemte meg for at jeg ønsket å bruke serviettringer som bordkort. Men det var de tom for på Lines Hobby i Tønsberg, så tre dager før dåpen måtte jeg finne på noe annet. Men jeg tror resultatet ble vel så fint :)

Kanskje ikke helt på nivå med de som kan det?

"Seil" ble plutselig "operahuset i Sydney" :D

Ikke heeelt likt, kanskje?

Kanin :D

Valgte i stedet å brette to servietter i hver sin farge, og henge på "tag" med navnet og få bordkort i samme slengen :)

Som sagt bruker vi ikke de vanlige fargene, men spiller litt på høsten. Pynten kommer jo til å se anderledes ut på hvit duk og dekket bord, men her er en smakebit :)

På søndag er dagen, og lille Magnus skal feire sin første merkedag med alle som er så glade i han rundt seg. Noe av familien fra stavanger har allerede ankommet østlandet, og i morgen kommer resten. De siste fra Oslo kjører tur/retur på søndag, og i noen timer er da nesten alle sammen samlet. Vi savner våre egne tanter og onkler, men hvis vi skulle invitert alle vi hadde lyst til ville vi blitt over 50 stk og det kunne fort blitt for mange :p

Åh, jeg gleder meg :D

Hva synes jeg egentlig?

På VGnett i dag skriver de om barns TV-titting. Det blir skrevet at det er ikke nødvendigvis innholdet på det barna ser som betyr noe, men alderen til barnet og hvor mye TV barnet ser pr. dag.

Etter å ha lest artikkelen kjenner jeg at jeg er litt delt. Psykolog Aric Sigman har tidligere sagt at TV bør forbys til barn under 3 år. Jeg kan til dels forstå hvorfor han sier det, samtidig kan jeg ærlig innrømme at jeg innimellom selv har brukt TV som barnevakt. Frem til snupps var 3,5 år var jeg alene med henne mesteparten av tiden, og det hjalp VELDIG at hun så på TV mens jeg gjorde husarbeid, lekser osv osv. Men det kom nok til et punkt hvor hun så altfor mye TV og det ble vanskelig å snu trenden igjen. Heldigvis gikk det seg til sakte, men sikkert. I dag får hun lov å se barne-tv på morgenen før bhg, men så er det ingenting før klokken 18.00. I helgene er reglene litt anderledes. Da får hun se litt lenger på morgenen, før vi går ut, leker, plukker blader, sykler, forsker på insekter eller finner på noe annet finurlig for å få bukt på litt energi. Men når vi kommer inn igjen da pleier hun å få lov til å kose seg med en film på rommet. Ja, hun har TV og DVD-spiller på rommet i en alder av 4,5. Det kan vel diskuteres det også... Men det er aldri film der med mindre stefar eller jeg har godkjent det på forhånd. Vi føler at det er ok, for vi vet at det ikke blir "misbrukt" i mangel av et bedre ord.

Artikkelen handlet jo egentlig om at ikke innholdet hadde så mye å si. Det er der jeg stusser litt, for jeg skjønner ikke helt hva de mener. Gjør du? F.eks Fantorangen. Jeg synes han/den/det har bedret seg veldig, men jeg var alt annet enn fan før. Så en episode med snuppa hvor Fantorangen kastet bamsen sin, for så å le på en måte som jeg tolket som hånlig og si "Fikk du vondt nå?!". I en annen episode holdt han/den/det på med noen kokosnøtter, dyttet vekk den ene og sa "Nææ, deg gidder vi ikke være med." Jeg overdriver nok helt sikkert, men jeg føler at sånt innhold har noe å si. Jeg prøver å lære min datter at man skal ta vare på lekene sine, det er ikke gøy når noen får vondt og hvis man er i en gruppe skal ingen bli utestengt. Er det det Fantorangen viste her? Hvis snupps bare får en time med barne-tv i løpet av hele døgnet, er det da sånt jeg ønsker at hun skal se?

Nå sporet jeg nok litt av, men håper dere skjønner hva jeg mener :) Og så må jeg avslutte med at dette ikke var ment som negativ omtale av NRK-super, for det meste er jeg veldig fornøyd med.

Har laget egen fotoblogg!

Har bestemt meg for å bruke denne bloggen til å blogge om ting som skjer, venner, familie osv. Og heller bruke fotobloggen til fotoleker, konkurranser, mandagstema og sånne ting :)

Om å være redd

I følge Statens Helsetilsyn vil 25% av Norges befolkning en gang i løpet av livet fylle kriteriene for angst. Men hva er egentlig angst?

NHI skriver dette om angst:

"Hva er angst?

* Frykt, redsel og angst er normale reaksjoner på ytre og indre hendelser som oppleves som truende eller farlige
* Ved siden av den psykiske angstopplevelsen fører slike hendelser til stressreaksjoner med kroppslige symptomer som blant annet hjertebank, svetting, varme eller kuldefølelse
* Sykelig angst er preget av at angstsymptomene utløses lettere enn vanlig, og det er ofte tydelig at angsten er overdreven og urimelig

Når er angst unormal? 

Angst og nedstemthet forekommer ofte som normale psykologiske reaksjoner på hendelser vi utsettes for:
* Angst kan være en normaltilstand i forhold til en trussel
* Å være redd når en fare truer, kan være en livsnødvendig reaksjon som kan forhindre at du utsetter deg for ytterligere fare

Sykelig angst:
* I sterk kontrast til naturlig angst for reelle farer står den unormale eller sykelige angsten
* Mange mennesker er redde for ufarlige situasjoner, og noen kan få lammende angst i situasjoner som andre opplever som ufarlige

Mange kroppslige følgesymptomer ved angst skyldes økt aktivitet i den delen av nervesystemet som vi ikke styrer med viljen (det autonome nervesystem):

* Pulsen øker, blodforsyningen til armer og føtter reduseres og pasienten opplever hjertebank og kalde hender og føtter
* Mange får muskelspenninger
* Akutte angstanfall kan føre til åndenød (hyperventilasjonsanfall) eller i sjeldne tilfeller besvimelse (ofte blod/sprøytefobi eller panikk)"

Å være psykisk syk i dag er fortsatt et tabuområde. Det er ikke alle som klarer å godta at man er syk hvis man lider av f.eks angst eller depresjon som er de to vanligste psykiske lidelsene i Norge. Men visste dere at ubehandlet er depresjon like dødelig som kreft? Angst og depresjon går ofte hånd i hånd. Angsten kan påvirke livet i så stor grad at man ikke lenger klarer å gjøre det samme som før, noe som igjen kan føre til motløshet og depresjon. Kan vi tenke oss hvordan det er å hyperventilere på bussen? Hvordan marerittene jager oss natt etter natt, så vi tilslutt ikke tørr å sovne? Kan vi tenke oss hvordan det er å ikke like livet? Å ikke kunne se frem til noe? Å ikke glede seg over familie, venner eller hobbyer? Kan vi tenke oss hvordan det er å ikke tørre å gå fra stua til kjøkkenet på kvelden for å lage seg en brødskive? Hvis vi ikke kan tenke oss dette, så har vi heller ingen rett til å dømme de som lever med dette hver eneste dag. Hver dag, hver time, hvert minutt er en kamp å komme seg igjennom. Noen gir desverre opp, men mange kjemper en tøff kamp. Og de aller fleste kommer seg gjennom det med hjelp. Jeg gjorde det :) Takket være fantastiske støttespillere og verdens beste og mest tålmodige kjæreste. Men det betyr ikke at jeg burde slutte å snakke om det. Det betyr heller motsatt. Nå står jeg mye sterkere til å dele det og sette lys på et viktig tema i norsk samfunns- og helsepolitikk. Vi må ikke være så redde for å snakke om det som er skummelt. Som videre får meg til å tenke på incest- og seksuelle overgrepsproblematikken, men det får bli et annet blogginnlegg... :p

Siden vi først er inne på disse mørke følelsene... Jeg har tenkt en del på hat de siste dagene. Jeg har tenkt på hvorfor man hater, hvor mye av det vi kaller hat som egentlig er hat og hva hat gjør med oss. Hater vi virkelig så ofte som vi sier? Det tror jeg neppe... Det er nok få ting som kan frembringe ekte hat. Akkurat som man sannsynligvis ikke elsker like mye som man kanskje sier i hverdagen. Men jeg har hvertfall kommet frem til at hos meg er det frykt som frembringer hat. Og det er bare en ting i verden som får frem hat-følelsen i meg på ordentlig. Alle de andre gangene bare misbruker jeg ordet.

"Hat er den automatiske reaksjonen på frykt, for frykten virker ydmykende."

-Graham Greene

Så var det dette med angst og depresjon igjen da. De aller fleste som lider av disse plagene bruker masker eller gjemmer seg vekk fra samfunnet. Nettopp fordi det er flaut, ydmykende og tabubelagt. Og skylden ligger hos oss alle. Mennesker som ikke har kjent på disse følelsene før må bli flinkere til å vise empati og forståelse ovenfor de som sliter med det. Men de som sliter med det må også bli flinkere til å snakke om det, dele det, vise det! Ikke for å ufarliggjøre det, for vi må ikke miste av syne at dette er sykdommer som må taes på alvor. Men mennesker som er utsatt for dette må gjøre det klart for verden at det finnes og at man ikke nødvendigvis bare kan "skjerpe seg".

Langt innlegg fra meg sånn på kveldingen, men jeg savner kjæresten noe fryktelig og da kommer det som regel en hel haug med både tanker og følelser ;) Men nå har jeg fått skrevet av meg det meste, og skal legge meg i sengen, holde kjærestens genser tett inntil meg og drømme gode drømmer. I morgen er han hjemme igjen og da blir kveldene lettere igjen med en gang <3 Verdens beste mann har jeg :)

Kjære mor og far

Ikke skjem meg bort
Jeg vet godt at jeg ikke skal ha alt jeg ber om. Jeg bare tester dere.

Ikke vær redde for å være bestemte med meg
Jeg foretrekker det. Det får meg til å føle meg trygg. 

Ikke la meg utvikle dårlige vaner
Jeg har bare dere å stole på for å stoppe meg. 

Ikke få meg til å føle meg mindre enn jeg er
Det bare får meg til å ville gjøre meg større enn jeg er. 

Ikke heng meg ut foran andre
Jeg tenker mye mer over hva dere sier, hvis dere snakker rolig til meg hjemme. 

Ikke få meg til å føle at feilene jeg gjør er store synder
Det forvirrer det verdibildet jeg skal bygge opp inni meg. 

Ikke beskytt meg fra konsekvenser
Jeg trenger av og til å lære gjennom smertefulle erfaringer. 

Ikke ta det altfor alvorlig når jeg sier "Jeg hater deg"
Det er ikke deg jeg hater, men den makten du har til å begrense meg. 

Ikke tenk at det er under din verdighet å si unnskyld til meg
En ærlig unnskyldning gjør at jeg føler varme og hengivenhet for deg. 

Ikke skjenn og mas
Hvis du gjør det, må jeg beskytte meg ved å late som jeg ikke hører. 

Ikke prøv å late som du selv aldri gjør feil
Det gir meg et altfor stort sjokk når jeg oppdager at det ikke stemmer. 

Ikke si at det bare er tull når jeg er redd
Det jeg er redd for, er virkelig for meg. Du hjelper meg mye bedre ved å prøve å forstå. 

Ikke vær for rask med fagre løfter
Jeg blir veldig skuffet når du ikke greier å holde dem. 

Ikke sett alt for store krav til min ærlighet
Det er lett å skremme meg til løgner. 

Ikke vær skiftende og inkonsekvent
Det forvirrer meg forskrekkelig. 

Ikke si at du ikke er glad i meg
- selv om jeg av og til kan gjøre stygge ting. 

Ikke glem at jeg vokser fort
Det er sikkert veldig vanskelig for deg å holde følge med meg, men vær så snill å prøve så godt du kan.

                                                                            

Kjære Thea og Magnus!
Jeg skal gjøre alt jeg kan for å huske dette. Jeg skal gjøre alt jeg kan for å huske at dere ikke er små voksne, at jeg ikke skal forvente at dere forstår alt, men at dere trenger veiledning og støtte. Jeg skal også prøve å gi slipp når dere trenger å utforske og finne ut av ting helt selv. Jeg vil prøve å være trygg i avgjørelsene mine og lære dere det dere trenger å vite på en god måte. Men om jeg feiler innimellom, så tilgi meg. Jeg kan love at jeg uansett alltid prøver å gjøre det jeg tror er best. Jeg elsker dere høyere enn himmelen, begge to... :) Takk for alle de små, store øyeblikkene dere gir meg.

Klem fra mammaen deres

Jeg har ikke ord...

Jeg klarer ikke finne ord som forklarer den avskyen jeg føler når det kommer til det norske rettsvesen. Hva er rettferdig ved at en som underslår litt penger får 3 år i fengsel, mens en som ødelegger fire liv får 1,5 år? Overgrepsstraffene MÅ opp! Det er ikke greit at overgriper er ute i det fri (og beskyttet av personvern) lenge før offeret i det hele tatt har klart å nå frem i psykiatri-køen for å få hjelp. Ja, det er satt på spissen, men dere skjønner hva jeg mener. Forskere har kommet frem til at barn og unge utsatt for overgrep har flere ganger høyere sannsynlighet for angst og depresjoner i oppveksten enn det barn som ikke er utsatt for overgrep har. Men at selvtillitt og støtte fra foreldre kan forebygge de største psykologiske problemene i etterkant. Hva når det er en forelder som utfører handingene da?

Les og gråt: "Mishandlet sine egne barn"

I artikkelen har de forklart hvorfor han fikk den lengden på dommen som han fikk. Det står blant annet: "Retten har lagt vekt på at det har vært en vedvarende og gjentakende krenkelse og mishandling av nærstående. «I tillegg til krenkelsen av legeme og sjel, vil tillitsbruddet, den psykologiske bindingen mellom gjerningsmannen og offeret, og at handlingen skjer i hjemmet, særprege denne type vold» anføres det i domspremissene." I tillegg står det: "Retten fremholder at de seksuelle handlingene overfor datteren og venninnen er begått under særdeles skjerpende omstendigheter, og det er begått et alvorlig tillitsbrudd. «Overgrepene skjedde på et sted der barna har krav på trygghet, det vil si i form av overnattingsbesøk på eget soverom i felles hjem»."

Derfor fikk han 1 år og seks måneder! Det er jo ingenting... Forstå det den som kan. Og vi som ikke kan forstå det kan vel kanskje prøve å gjøre noe med det? Tenke over hvem vi stemmer på? Jeg blir i allefall forbanna. Ingenting treffer meg hardere enn ting som dette...

*sint Line legger vekk dataen*