torsdag 1. mars 2012

Hello, meg.

Det har slått meg... At det er så mye som slår meg for tiden. Helst når det ikke passer så godt. Når jeg er langt fra noe å skrive på eller med eller i eller på noen annen måte har sjans til å få det som slo meg ut av hjernen og gjennom fingerspissene før det forsvinner litt fra meg igjen. Ofte når jeg sykler for å hente de beste i barnehagen. Da hører jeg på musikk og tankene får bare vandre avgårde. Jeg aner ikke om jeg er 100 eller 1000 meter hjemmefra, fordi jeg ikke har fulgt med. Jeg har bare syklet. Forbi hus og mennesker og andres liv. Jeg har sett rundt meg, smilt alene, men ikke fulgt med likevel. Jeg har ikke vært tilstede. Det er de gangene det slår meg. Alt det jeg har lyst til å skrive om. Små ord, små hint setter seg helt plutselig hos meg. Små hint som blir til korte setninger. Noen lange setninger. Som settes sammen til et innlegg. Mens jeg sykler og ikke får skrevet det ned. Det bare kommer. Helt av seg selv. Uten at jeg tenker over det eller prøver å få det til å komme. Jeg prøver å huske det. Ikke nødvendigvis for å dele det. Ikke for at alle må like det og synes at det er så fint og sånn. Men fordi det er greit for meg. Å få det ut av magen og inn på bloggen f.eks. Men når jeg kommer hjem og begynner på innlegget blir det alltid noe helt annet. For nye ord og nye hint kommer. Og de setter seg. Og da er jeg foran dataen. Nye setninger faller på plass, uten at jeg prøver. Uten at jeg leter etter dem. Men jeg skriver. Får satt ord på fine ting og fine følelser og fine tanker. Og noen ganger vonde ting. Og lengsel. Men oftes fine ting. Ikke fordi jeg har et så perfekt liv. Hvis man skal se ut i fra samfunnets kriterier. Jeg er alene med to barn, jeg er singel, jeg er syk, jeg er endel alene, jeg er ganske irritabel, jeg bor i en by jeg egentlig ikke trives i. Men det er ikke byen sin skyld, stakkar. For det er en flott by. Men det er bare det at jeg vet om en by som er ennå flottere. Og som har beboere som kjenner meg bedre enn det de i denne byen gjør. Men det siste året har det skjedd noe stort med meg. Veldig lite har gått som det skulle. Vel vitende om at jeg faller inn i tidenes klisjè nå - jeg har vokst! Jeg har vokst mer dette siste året enn jeg har gjort noen andre år. Dette har ikke vært et uvanlig år heller, sånn med tanke på at ting ikke har gått helt som planlagt. Det skjer det fleste år. Men i år har jeg forandret meg. Jeg har blitt trygg. Jeg har funnet meg. Tilslutt. Jeg har godtatt det uperfekte. Jeg nyter det uperfekte. Hello, verden. Her er jeg. Og jeg finner plassen min uten å forandre meg så mye mer. Velkommen til meg. Og derfor kan jeg skrive mest om fine ting. Og fine tanker. For å være veldig syk en stund setter faktisk ting i perspektiv. Jeg visste det jo før. Men jeg forstår det nå. Hello, meg. Hello, fine tanker som gjør at jeg virker ekkelt lykkelig selvom jeg egentlig bare er veldig gjennomsnitlig, veldig trist når jeg først er trist, men likevel plutselig setter pris på lys gjennom gardiner, barneklemmer, venninnelatter og tilhørighetsfølelse. Veldig lykkelig. Sånn på ordentlig. Hello!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar