Dette er egentlig et innlegg som skrives natt til 22. juli hvert år, de siste tre årene. Dette er det fjerde året jeg skal skrive det og jeg sitter med mye følelser på innsiden av hjertet mitt.
Natt til 22. juli i år er vi ikke hjemme. Men vi er fortsatt med mennesker som er glad i deg, skatt. Mennesker som ønsker deg godt og som vil lage din 22. juli der vi er. Med gelé og gaver og sang, akkurat som i fjor og året før der. Og akkurat som det vil bli neste år og årene som kommer. Men nettopp fordi vi ikke er hjemme, skriver jeg til deg i kveld. For i kveld bobler hjertet mitt mer for deg enn det har gjort noen gang før. Og hjertet mitt bobler mye for deg ofte.
Det finnes noen øyeblikk og
stemninger og følelser i livet som innimellom er større enn andre. De
setter seg ved et eget sted i kroppen og bringer frem noe annet enn
hverdagen og rutinene og det vanlige bringer frem på en torsdag man har
forsovet seg. De får luften til å virke litt renere og livet til å virke
litt enklere å bære i tunge perioder. De svøper seg forsiktig rundt deg
og hvis du lukker øynene i sentrum av en sånt øyeblikk eller en sånn
stemning eller en sånn følelse så kan du faktisk kjenne at det kiler
litt ekstra rett under huden når de er nær deg.
Natt til 22. juli i år vil det finnes et hjerte i Valdres som banker litt hardere enn de andre hjertene der. Det vil finnes et hode som drømmer om ting det ellers ikke
drømmer om. Det vil finnes en mage som er så full av kriblerier at å sove
nesten ikke vil bli mulig. Det vil finnes forventninger og sommerfugler og små
hemmeligheter. Det vil finnes en julinatt med sengetøy som har tørket ute og nye minner i en liten sjel og lukten av strikkhopp
og isbil og loppemarkedskatter og å bare være i luften. En
følelse vil ha funnet veien inn til det rommet og det hjertet og den vil
smitte hele huset og oss som er store med en stemning bare uskrevne
eventyr og små gutter kan forklare. Og tankene mine går rett tilbake til
akkurat det samme jeg tenkte på natt til 22. juli i fjor:
Jeg
vet at det er en dag jeg burde vært trist på. En dag jeg burde fylt
med tomhet og vanskelige tanker og medfølelse. Og jeg gjør det. Det
også. Men jeg gjør mer enn det. Og jeg gjør anderledes enn det. Og jeg
fokuserer på noe annet, på noe finere, på det Fineste faktisk.
22.
juli handler overraskende nok ikke om det triste hos oss. Ikke fordi vi
ikke bryr oss eller fordi tragedien ikke traff hjertene våre på lik
linje som det traff hjertene til resten av Norge og resten av verden.
Men fordi at noe større skjedde hos oss 22. juli. Det største skjedde
oss. Det handler om å feire noe av det beste jeg vet om. Det handler om
betingelsesløs kjærlighet og stolthet som får luften rundt meg til å bli
varm og god. Det handler om et pittelite menneske som smiler større enn
noen andre jeg vet om. Det handler om drivkraften i livet til mødre,
drivkraften som får oss til å klare det umulige hvis det blir nødvendig.
Det handler om det ene punktet igjen på jordkloden som det enda ikke
finnes egoisme i. Det handler om det varmeste og det næreste og det
tryggeste og det sanneste. Det handler om en sønn. En sønn som har
bursdag, på selveste, tristeste 22. juli.
Kjære
Magnus. Det er din dag. Og på tirsdag skal jeg fortelle deg det samme
som jeg forteller deg hver dag. Du, gutten min, du er den fineste jeg
vet om. Du er den lykkeligste gutten jeg vet om. Du er den morsomte
gutten jeg vet om. Du har i fire år vært, og du vil for alltid være, den
gutten på jord som jeg elsker høyest. Du skal vite, lille venn, at ingen
på kloden er som deg. På de fire årene du har priviligert faren din og
meg å være i livene våres har du vist oss ting ingen andre kan vise oss.
På fire år har du gått fra å være den skjøreste, minste lille skapningen
jeg hadde sett til å bli en gutt med mot og hjerte av gull og egne
meninger og pågangsmot og vilje og evnen til å skape noe fantastisk ut
av alle situasjoner. Du prøver selv du, Magnus. Og når du faller så
vinker du hadet til vondten og så reiser du deg igjen og så ler du og så
gjør du oss forundret over at det går ann å være så god som det du er. Når du føler deg alene så sier du i fra. Når du er trist klemmer du meg. Og så puster du med magen. De fleste voksne klarer ikke det, gutten min. Men du klarer.
Om voksne mennesker hadde hatt ditt pågangsmot, skatten min, så hadde
verden vært et bedre sted.
Så om noen dager, på en seter i Valdres, vil det finnes et hjerte som banker litt
hardere enn det pleier å gjøre. Det vil finnes et hode som drømmer om
ting det ellers ikke drømmer om. Det vil finnes en mage som er så full av
kriblerier at å sove nesten ikke vil bli mulig. Det vil finnes forventninger og
sommerfugler og små hemmeligheter. Det vil finnes en gutt som ikke grubler over det vonde, men som synger om kroner og lyseblå kaker og om hvor
vanskelig det å sovne når man virkelig virkelig, helt innerst i kroppen,
gleder seg til noe. Det vil finnes en mamma med nesten like mange sommerfugler i magen og det vil finnes en søster som gleder seg med oss. Gavene vil stå på bordet, selvom vi er langt hjemmefra, og en lysstrime vil gjøre de såvidt synlige. Og fra et sted i huset vil man kunne høre en liten kropp bli bittelitt større. Fra
rommet der hjertet banker litt ekstra.
Så,
kjære Magnus. Vår aller kjæreste stolthet. Du med latteren som smitter
sjelen min og øyne store som dammer. Vi har fortalt deg det før, men vi
skal fortsette å fortelle deg det. Helt til du en dag sier det til ditt
eget lille hjerte som ligger på et rom en natt og venter på å få lov
til å stå opp; Du
har ennå ikke kysset en jente eller fått dine egne lommepenger. Eller
gått på kino med bare venner. Du har ennå ikke tilbrakt sommeren på en
brygge og vintrene i en bakke med kompiser. Du
har ikke lært om problemer ennå. Om penger eller kjærlighetssorg. Du har ikke lært at du må vokte hjertet ditt.
For nå gir du klemmer til alle. Og du gir verdens beste klemmer. Men
etterhvert kommer du til å erfare at verden ikke bare er god. Mennesker
kommer til å såre deg. Du kommer til å få hjertet knust. Piken du trodde
du elsket i 7. klasse vil elske en annen tre uker senere. Sånn er
livet. Men mennesker er gode, Magnus. Mennesker lager gode sveler med
syltetøy på. Mennesker klemmer når du trenger det og ringer selv når du
ikke vil det. Mennesker ler med deg. Mennesker kan se på solnedgangen
med deg eller gå tur en høstmorgen når det ligger tusen diamanter i den
våte tåken rett over bakken og byen fortsatt er helt stille. Mennesker
mener godt, selv om det noen ganger kommer ut feil. Mennesker skriver
fine tekster og god musikk. Mennesker nyter vin og dikt og bøker og
andre ting. Mennesker vil elske deg og respektere deg. Og når du får
hjertet knust første gang eller brekker benet på snowboard eller ikke
klarer alt du ønsker med en gang du prøver, så vil pappa og jeg være
her. Vi skal fortelle deg at hjertet blir sterkere, snowboard er
vanskelig, og at du er tøff nok til å prøve om og om igjen.
Så kjære Magnus. Jeg er så stolt av deg. Og jeg elsker deg himmelhøyt. Du vokser opp til å bli en unik liten skapning. Takk for hver eneste dag med deg; hver latter, hver utfordring, hver trass og hver lykke. Hver oppdagelse, hver erfaring og hvert øyeblikk. Det har bare gått fire år, men jeg klarer ikke å huske livet uten deg.
Gratulerer med dagen som kommer, skatt. Vi skal gjøre den magisk. Jeg lover.
Mange kyss fra mamma.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar