fredag 30. mars 2012

Til evigheten

Hvis jeg dør i morgen, så er det greit... For i det siste har jeg ledd med venner og stolt på fremtiden og hatt sommerfugler i magen og kjent på sterke armer og møtt pene menn og vakre kvinner. Og jeg har fått fine gresstrå av minsten og jeg elsker deg høyere enn himmelen, mamma ropt etter meg av eldste. Men jeg har ikke lyst til å dø i morgen, av de grunnene. Jeg føler ikke at jeg har opplevd alt eller opplevd nok. Eller at fordi jeg har gjort fine ting nå så finnes det ikke fine ting igjen å gjøre senere. For jeg vil oppleve alt det en gang til. Og mange ganger til etter det. Og jeg vil vite hvordan det føles å være eldre og klokere og tryggere og finere, med de samme vennene rundt bordet. De som har vært der siden man så solen gå ned bak Jarlsberg Hovedgård for aller første gang. Og jeg vil oppleve at den fremtiden jeg stoler på i dag var verdt å stole på. Jeg vil kjenne at den ble riktig. Og jeg vil kjenne på sommerfugler fra tærne og til toppen av hodet en halvsilliontrillion ganger til. For ingenting er så godt. Og jeg liker at jeg er typen som sjeldent blir forelsket, men som blir betatt en gang i kvarteret. Og jeg gleder meg til jeg kan se en pen mann inn i de pene øynene hans og vite at han er min og bare min, og at han både er trygg og sterk og myk og mild nok til å bli der med meg for alltid. Og jeg håper han ler og er fin, og at han prater og er dyp, og at han har sjarm i sjelen og glimt i øyet, og at han har bustete hår. Og at han er så stolt av meg at han tror at han skal sprekke, i allefall nesten sprekke. Og jeg vil oppleve at barna mine blir til individer og personligheter, med jobber og kjærlighetssorg og pengeproblemer og sin aller første øl midt på dagen med en gjeng gode venner bare fordi de kan og har lyst og det er vårstemning ute. Og de forteller meg senere den kvelden at de aldri vil bli helt voksne, fordi de akkurat da har hatt tre helt problemfrie timer. Og jeg har ikke lyst til å dø i morgen, fordi jeg vil kjenne på hvordan det er å sitte i en vinterhage med noen man er glad i, kanskje med bena i et fang og hodet i en bok, sukke litt forsiktig og så med mild stemme si nå, gode du, nå er verden komplett, og kjenne at den forblir komplett i litt mer enn noen få uker eller måneder om gangen.

Men hvis jeg dør i morgen, så er det greit. For jeg vet at døden ikke skremmer meg. Jeg fikk beskjed om at jeg kunne dø og i det siste har det slått meg at jeg ikke var redd en eneste gang. Døden gjør meg bare trist. Fordi jeg liker å oppleve alt det fine. Jeg liker å kjenne meg sterk, men liten. Sta og trengende, men myk og selvstendig. Jeg liker å føle at tomrom blir fylt med noe. Jeg liker å skape, i mange former. Jeg liker kreativitet og bare tær og lukten av sol og skog og pepperkaker og garasje. Nesten mest av alt tror jeg at jeg elsker følelsen av å mestre, følelsen av å komme seg gjennom noe. Eller så liker jeg kanskje mest av alt togreiser som jeg ikke vet hvor ender. Så jeg har ikke lyst til å dø i morgen. For døden gir meg ikke gresstrå og døden roper ikke etter meg at den elsker meg høyere enn himmelen og døden kysser meg ikke magisk på kinnet. Så magisk at jeg bare vil stå der og bli kysset på kinnet resten av dagen, foran hele verden helst, av denne pene mannen, ikke av døden. Døden gir meg ikke sene kvelder med venninner og vin og sladder, eller kaffe en kveld ute på en verandra med en som er engasjert, eller sterke armer eller følelsen man får når man ligger midt på gulvet og forstår musikk for første gang. Døden kan ikke ligge naken med meg, tullet rundt et laken og mange puter, og snakke med meg om alt jeg ikke trodde jeg noensinne kom til å snakke om. Døden kan ikke gi meg den gryende, boblende, varme, rørende stoltheten jeg får inni meg når jeg ser på de to minste, største menneskene i livet mitt gjøre rare ting. Bare de kan gi meg den følelsen. Og livet kan gi meg den følelsen. Så det er greit om jeg dør i morgen. Men jeg har ikke lyst til det. For livet gir meg medvind nå, og karma og nemesisser og Gud (om du vil) er gode med meg for tiden. Og jeg vil fortsette å nyte, i hvertfall 60 år til. Og jeg vil dø rolig til sinns og med et smil om munnen og hånd i hånd med en mann som ikke lenger har bustete hår, men som fortsatt har glimt i øyet og som faktisk elsket meg til evigheten.

2 kommentarer:

  1. Utrolig flott skrevet, snuppa. Får gåsehusd og tårer i øynene :)

    SvarSlett
  2. Fantastisk flott skrevet! Hvis du gir ut en bok noen gang så kjøper jeg. Garantert. ;) <3 Du er nydelig Line!

    SvarSlett