torsdag 1. mars 2012

Om å ikke føle noe, med en helt fersk en på brystet

I sted fikk jeg et spørsmål som fikk meg til å tenke tilbake på når min førstefødte ble lagt på brystet mitt. Noen minutter gammel. Hun lå der, så ny, så fersk. Aldri smakt på luft før. Aldri sett et rom før. Eller lys. Eller mennesker. Aldri hørt stemmer utenfor magen. Hun hadde skrukkete hud, perfekte øyne og ører. Hun var lilla siden hun var født livløs noen minutter i forveien. Men så pustet hun. Så levde hun. Så var hun klar for å fortsette voksingen og groingen sin. Men fra nå av ville det være ute i den store verden. Og jeg skulle passe på henne. Vokte henne. Oppdra henne. Lære henne absolutt alt hun måtte lære. Jeg skulle være den vise i livet hennes. Den trygge. Den hun alltid kunne komme til. Den som lekte med henne time etter time. Den som skulle elske henne høyere enn himmelen, forbi månen og over stjernene. Det var meg. Jeg hadde blitt mamma for aller første gang.

Og jeg følte ingenting. Ingenting. Ikke en ting følte jeg. Deilig å ikke være gravid lenger. Koselig å se henne. Men ikke mer enn det. Jeg trengte ikke ha henne inne hos meg hele tiden. Men jeg sa at jeg trengte det, fordi det var forventet. Jeg kjente ikke igjen gråten hennes fra de andre nyfødte gråtene rundt omkring. Men jeg sa det at jeg kjente den igjen. Fordi det var forventet.

Jeg kjente ingen overveldende morslykke. Jeg følte ikke at verden fra det sekundet var hel og at ingenting vondt noenting kunne skje igjen. Jeg så faktisk ikke stakittgjerder og rosebed og svaler og blondeduker og gode sveler med syltetøy og alt det fine jeg vanligvis ser. Jeg var bare sliten. Og overveldet. Ikke på den gode måten. Jeg ville ta vare på henne. Jeg ville gi henne det nødvendige av mat og stell og kos. Men jeg ville ikke overstige grensen til det nødvendige. Men jeg sa at jeg ville det. Fordi det var forventet.

Det gikk egentlig ganske lang tid. Og på den tiden var det noe som slukte meg. Litt etter litt. Jeg ble spist. For hver gang noen spurte hvordan det gikk og jeg svarte "bra", så ble noe av meg tygd på. Hver gang noen snakket om morslykke og evig grønne enger og blomster og bier som aldri stikker, og jeg nikket som om jeg ante hva de snakket om, så ble noe av meg rørt ved på den vonde måten. Og for hver gang det "noe" stakk tennene i meg og fjernet en liten bit av en arm eller en tå eller kanskje litt av nesetuppen min, så fikk jeg vondt. Jeg visste at dette var biter jeg trengte for å leve. Kanskje ikke tuppen av nesen, men når hele nesen ble borte, så litt kinn og så ett øye, så visste jeg at jeg ikke kunne fungere uten. Når en arm og et ben var helt borte, og dette "noe" begynte å tygge på hjerte og sjelen min, da visste jeg at jeg måtte be om hjelp. Jeg måtte si til noen at jeg snart var borte. At noe tygde på meg. At jeg ikke klarte å finne igjen armen og benet og øyet selv. Sa jeg sa det til noen. Selvom det ikke var forventet. Når "noe" hadde begynt å spise sjelen min var Vakreste blitt seks små måneder. Og jeg skulle brettet dynen over henne en kveld. Og jeg ble så skuffet over at hun fortsatt pustet. Sjelen min var borte. Og jeg fikk gåsehud. Og jeg ringte legen.

Deretter gikk det bedre. Jeg fikk tilbake litt sjel. Så litt hjerte. Så litt tå, litt arm, litt ben og en nesetupp jeg hadde savnet. Jeg begynte å se igjen når jeg fikk tilbake øynene. Selvom det ikke var forventet, så fortalte jeg hvordan ting hadde vært. At jeg hadde blitt spist opp. Og mennesker syntes det var ganske fint at jeg sa det, egentlig. Og etter noen måneder med rekonstruksjon av en hel menneskekropp, en hel mammakropp, så så jeg Vakreste. Hun var åtte måneder. Men i mine øyne var hun nyfødt. Jeg hadde ikke sett henne før. Hun hadde perfekte øyne og ører. Hun var ikke lilla lenger. Men hun pustet. Og det var fint. Hun levde. Og jeg var glad, ikke skuffet. Hun hadde vokst og grodd, men hun hadde masse voksing og groing igjen. Som jeg ikke trengte å gå glipp av. Jeg skulle passe på henne. Vokte henne. Oppdra henne. Lære henne absolutt alt hun måtte lære. Jeg skulle være den vise i livet hennes. Den trygge. Den hun alltid kunne komme til. Den som lekte med henne time etter time. Den som skulle elske henne høyere enn himmelen, forbi månen og over stjernene. Det var meg. Jeg hadde blitt mamma for aller første gang på ordentlig, når hun var åtte måneder. Og plutselig var det greit. Det var fint. Jeg ble ikke spist lenger.

Når hun ble født elsket jeg henne ikke. Når hun var 3, 4, 5 og 6 måneder elsket jeg henne ikke. Men når hun ble 8 måneder begynte jeg virkelig å elske henne. Sånn som bare en mor kan elske et barn. Fra den dagen har jeg lagt meg hver kveld med tanker om at det ikke går ann å elske henne høyere og hver morgen har jeg våknet og gjort det likevel. I de siste fem årene og fire månedene har jeg våknet hver morgen og tenkt: så deilig og så utrolig og så vakkert og så fint at jeg i dag elsker henne ennå litt mer enn jeg gjorde i går. Selvom det føles som om hjertet sprekker og verden er fin. Så elsker jeg henne litt høyere. Selvom vi krangler og hun er preteen og hun avogtil hater meg. Så elsker jeg henne litt høyere enn i går. Enn i forrige time. Enn jeg gjorde for et minutt siden.

4,5 år senere kom det en liten gutt til verden. Min Fineste. Den gangen så jeg han inn i øynene og visste det. Jeg elsket han. Fra starten. De fikk to forskjellige begynnelser, men resten av livet deres skal bli fylt med det samme. Med alt jeg kan gi dem. Selvom jeg noenganger må skrus litt på nytt eller det mangler en bit eller jeg er sliten eller jeg ikke tror på at mennesker er gode. Så kommer de til å få alt jeg kan gi dem. Og om resten av verden feiler, så er i allefall det fint.

De to har vist meg hva kjærlighet er. Ikke som i klisjèen. Ikke bare er det alt jeg har skrevet om tidligere. Som hverdagslykke og kaffelukt og venninner og latter og uventede kyss. Eller lukten av vår eller lyden av høst eller peis og ved og hyttekos. Eller baylies. Honning på ristet brød. Gardiner som blåser i vinden og klær som er tørket på en snor i hagen. Eller jordbær og melon og den første spenningen når du ser en gutt du tror du kanskje kan like en gang.  Men "Kjærlighet er et maleri av en rød kjempe med lange armer og ett øye, med en nesten uleselig skrift nederst hvor det står "Jeg har verdens beste mamma"" (Marion Stroud) eller armene til en liten gutt rundt halsen når han synes verden er stor og fanget ditt er trygt. Kanskje som i klisjèen likevel. Men en klisjè blir til en klisjè fordi så mange opplever at den er sann. Og det er jo egentlig ganske fint... Fint at dette kan være noe av det som er sant. I en stor verden med mye usant. Dette er sant, til tross for tirsdager vi forsover oss og alt går galt, til tross for sinte, små gutter som ikke får maten raskt nok, til tross for jenter som kaster gummistøvlen på alt som kan velte eller knuse i stuen fordi hun ikke kan gå i ballettdrakten til barnehagen i midten av januar, til tross for mammaer som av og til, eller noen ganger ofte, sier til barna sine at hun ikke orker mer tull fra dem. Til tross for sånt, så er dette sant.

Det er fint.

5 kommentarer:

  1. Sterkt tekst, Line, nakent og ærlig. Og veldig, veldig fint om noe som er fryktelig viktig. God klem.

    SvarSlett
  2. utrolig sterk ofg flott tekst. Det er ikke mange som ahdde skrevet om det

    SvarSlett
  3. Utrolig sterkt å lese vennen, og du er så flink til å sette ord på ting og det er helt fantastisk å lese lat du skriver om vennen. Stor klem ♥

    SvarSlett
  4. Tårene bare renner. For et utrolig vakkert, sterkt og rørende innlegg. Jeg er så satt ut og rørt at det er vanskelig å beskrive. Mammakjærligheten er så stor, og det at den males av pene ord av mammaer verden over - har jeg ikke skjønt før jeg ble mamma selv. Jeg er så glad du har bitene dine på plass nå. For jeg vet at du som meg, aldri har kjent en sterkere kjærlighet før.

    SvarSlett
  5. Ja, det er en mektig følelse vi får æren av å kjenne på <3

    SvarSlett