En av de dagene igjen

Dette er en av de dagene jeg har så mye av for tiden. En av de dagene hvor alt er fint. En av dagene hvor begge ungene og jeg våkner nesten samtidig med bustete hår og glade fjes. Og vi synes vi er fine. Vi er trøtte og sånn. Og vi har floker. Og vi har litt øyegugg i alle seks øynene. Men vi er fine. Vi klemmer og ler litt. Og vi er venner. Vi står sammen på badet og synger mens vi pusser tennene. Vi tar oss tid til en liten danserunde i stuen før vi tar av pysjene. Macarena er favoritten for tiden. Thea kan dansen, Magnus hermer og jeg ler. Så ler alle sammen. Vi lager gode matpakker. Med kjeks og gulrøtter og aprikoser i. Så sykler vi til barnehagen. Vi prater og nyter og ser på fuglene. Og blomstene. Leveringen går supert og vi bruker god tid. På vei hjem sykler jeg sakte. Fordi jeg ikke trenger å rekke noe. Jeg trenger ikke å rekke skole eller jobb eller møter eller noe annet man tror er så viktig, men som ikke egentlig er så viktig likevel. For jeg er syk. Jeg liker ikke å være syk. Ikke i det hele tatt. Men jeg liker å ikke måtte rekke noe som jeg tror er viktig, men som ikke egentlig er så viktig likevel. På veien oppdager jeg at det virkelig er den første vårdagen i år. Som jeg har sett i allefall. Tror det var sol i forrige uke også, men da var det våt asfalt. Det må det ha vært, for jeg følte ikke at det var vår. Det var det ikke i dag. I dag var asfalten tørr. Og himmelen var blå. Og solen var så stor som et hus. Og det var båter på vannet. Og det var snøklokker og lysegrønne knopper. Og jeg hadde på meg turnsko og en tynn jakke og et skjerf. Og det var deilig. Og jeg reiste meg på sykkelen og klarte å sykle opp hele bakken. Har ikke klart det på mange måneder. Men det gikk i dag. Og jeg ble ikke engang så sliten at jeg trodde jeg skulle dø. Kanskje jeg er litt friskere? Kanskje den forsiktige treningen hjelper? Kanskje å ha fått øynene opp for små, fine ting gjør meg litt friskere? Kanskje å ligge på gulvet, høre på deilige sanger og puste helt ned i magen, sånn sakte sakte, gjør meg litt friskere? Jeg kom i allefall hjem uten å bli så sliten at jeg trodde jeg skulle dø. Og da dukket Ane Brun opp på Spotifyen min og jeg måtte poste på wallen til bestevenninnen min at hun er en av de beste på jord fordi hun er hun. Hjemmesykepleien kom og hun hadde tid til å prate litt med meg. Det lukter grønnsåpe og vinduene er på gløtt og sender deilig vårvær og vårlukt og vårfarger inn i stuen. Jeg lukker øynene for at støvet i hyllene og over TV-en synes. Jeg kjenner på varmen i nakken og boblene i magen. De gode boblene. Tusenvis av fine bobler. Nesten som sommerfugler, bare at de er ennå mykere.

Nå har hjemmesykepleien reist og jeg har en ny uke med morfin dosert i dosetten min. Og da er alt klart for å pakke litt igjen. I kveld reiser vi til Oslo. Til pappaen min. Til gamle venner. Til tante sitt 40-årslag. Og jeg gleder meg til å nyte en Frognerkveld igjen. En pappakveld. Ingen på jord kan lage så god stemning som pappa kan. Han tenner lys og lager god mat og fyrer i peisen og fyller i vinglassene uten at man selv har oppdaget at man snart er tom. Så setter han på den fine pappamusikken. Den gamle musikken. Nat King Cole og sånt. Deilige musikken jeg vokste opp med. Og vi prater. Og Carina og jeg synger med på noen av sommersangene som alltid ble spilt i bilen på vei til Sandefjord for 10 år siden. Og han ler av oss. Hver gang. Hver eneste gang. Og Carina og jeg blir like kry nå. Like kry som vi ble for 10 år siden når han lo av oss første gang. Fordi han var imponert over at vi kunne den vanskelige teksten. Den er ikke like vanskelig nå. Men han ler. Og vi blir kry.

Jeg vet jeg gir inntrykk av å ikke se alt det vonde i verden. Jeg vet at jeg gir inntrykk av at alt er så lett og fint hvis man bare prøver å inntille seg på det. Og sånn er det jo ikke. Det vet alle. Men jeg har forstått noe og jeg vil ikke gi slipp på det. Disse dagene betyr så uendelig mye for meg. Og jeg setter så umåtelig stor pris på dem. Javel om ungene trasser ofte (selvom de ikke har gjort det i dag), javel om det er stress og mas og slit å være alene med to sterke personligheter, ha lite penger, ingen bil (eller førerkort for den saks skyld), føle seg alene i den store byen, være regelmessig på sykehuset, få morfin i dosett osv osv osv. Man kan finne titusen grunner til at livet er vanskelig. Men vi må ikke gjøre oss så skjøre! Jeg er her for å oppleve alt dette. Og det føles HELT fantastisk! Det betyr ikke at det aldri er noe som plager meg lenger, for klart det er det. Jeg er jo bare menneske. Det betyr ikke at man aldri skal kjenne på de vonde følelsene eller tillate seg å være sliten. Det betyr bare at for meg skal sånne ting aldri få lov til å overta livet igjen. For for det er livet altfor skjørt. Klisjè på klisjè, men dog så sant!

Og jeg lover at med en gang noe føles vanskelig igjen, så skal jeg skrive like mye om det. Men nå vil jeg skrive om det fine. Det fine-fine-fine! Som bobler og pappakvelder og Nat King Cole og øyegugg og bustete hår...

... og bakker som var uovervinnelige, men som ikke er det lenger.