mandag 5. mars 2012

At man aldri lærer?

Jeg blir stadig overrasket over hvor lang tid noen ting tar å lære seg. Hvor lang tid jeg bruker på å lære opplagte ting. Som for eksempel å ikke gi det ene settet med husnøkler man har til 1,5 åringen for å bevare freden under middagslaging. Man skulle jo tro at etter å ha hatt barn i 6 år +, så er det en av de tingene man tidlig erfarte. Og lærte av. Men den gang ei. Ikke jeg.

I sted skulle jeg lage litt fylt torsk og husets lille herre syntes det var kjedelig. Og det kan jeg godt forstå. For det er kjedelig å lage fylt torsk. Så han fikk låne nøklene mine. For de er gøyale! Mer enn den fylte torsken, i allefall. Først låste han skuffene på kjøkkenet, før både fryser og kjøleskap ble lukket og låst en gang for alle. Så ble et par andre ting låst, før det ble det stille. Verken husets lille herre eller nøklene mine var å høre. Og sånt er rart, for både små gutter og nøkler pleier å være lette å høre. Jeg ropte en gang. "Magnuuus?" Ja, svarte han, veldig glad. Men nøklene svarte ikke. Han kom trippende ut av badet. Begge hendene godt tilsyne. Ingen nøkler. Jeg tenkte at det ville være et lurt sted å lete først. Altså på badet. Vi lette på gulvet, under vasken og i skittentøyskurven. Så i hår-stæsj-kurven, dusjen og der alle håndklene skal ligge. Men nøklene var ikke å finne. Så vi fortsatte letingen på rommet hans. I bokhyllen, i bamsekurven og i garasjeanlegget han selvfølgelig har. Blandt togskinnene, i lesesofaen og i pysjskuffen. Men nøklene var ikke å finne der heller. Den lille mannen ble gladere og gladere, og tenkte vel egentlig at å gjemme mamma sine nøkler var en morsom skattejakt som han definitivt burde gjøre oftere. Vel uvitende om at mor var ganske uenig. "Magnus, vet du hvor mamma sine nøkler er?" "Ja!" "Har du gjemt dem?" "Ja!" "Skal du vise mamma hvor de er?" "Ja!" "Tattaaaa", sa han, og slo ut med armene på en måte som bare han kan, etter å ha fulgt meg en runde gjennom leiligheten. De var nemlig ikke i stuen, ikke i gangen og ikke på Thea sitt soverom heller. Vi var tilbake på hans soverom. Og jeg begynte å lete igjen. Både butikktur og andre turer utenfor husets fire vegger kunne nemlig legges i dette-må-vi-gjøre-en-annen-gang-bollen hvis ikke nøklene dukket opp. Men hva skal man vel med ut-av-huset-turer når man kan ha skattejakter inne?

Helt til slutt, etter å ha lett alle andre steder, så lette jeg i kofferten hans. Den lille blå kofferten med hvite stjerner på. Kofferten som rommer alle skattene hans. Og hadde jeg tenkt meg litt om, så hadde jeg nok lett der først. For der lå de. De forsvunnede nøklene. Magnus sin nyeste skatt. Midt blandt alle de andre favorittingene hans. En klissete larve, noen biler og en stripete sokk (selvfølgelig, det er jo favorittsokken).



Det første som slo meg meg var at dette burde jeg lært for mange år siden. Små gutter får ikke låne husnøkler uten tilsyn. Det andre som slo meg var at skattejakten var morsom og den fylte torsken ble bare bedre av å stå et kvarter ekstra i ovnen. Kanskje han skal få låne dem igjen i morgen?

3 kommentarer:

  1. Herlig, Line. Du skriver så utrolig bra!

    SvarSlett
  2. Hehehe godt at de bare var i kofferten! Så for meg at de lå i doen jeg ;)
    Så utrolig herlig!! :D

    SvarSlett