Spurvungen

Det er en betongvegg. En mur som ingen kan tråkke verken over eller gjennom. Det er en maske av stein som viser verden noe sterkt og tøft og stort og modig. Det er et forsvar ingen kan bryte. Det er følelsen noe hellig, noe større enn oss, noe vi ikke kan se på, men som vi merker når det er i rommet. Det er en hær fra et annet land som er klar for krigen. Fiendene kan komme og de står parate til enhver tid. Forsvaret senkes ikke og følelsen av uovervinnelighet bor i hver celle av kroppene deres.  Det er en aura i luften som lyser av trygghet og velvillighet og evnen til å takle det livet måtte gi. Det er et pågangsmot jeg ikke har sett hos et voksent menneske tidligere som gjør sjelen min forundret og litt sår. Det er evnen til å tørke bort tåren og finne frem smilet og se det fra andre vinkler enn sin egen. Evnen til å unnskylde og å beklage for de som ikke fortjener det, fordi ingen andre unnskylder eller beklager for dem. Det er evnen til å glemme det som ligger bak og heller strekke seg etter det som kan komme. Mot er, kjære dere, å fortsette å prøve når resten av verden ville forstått det hvis du ga opp. Mot er å stå opp for det du ønsker, selvom det du ønsker er større og sterkere enn deg - og det attpåtil jobber i mot deg. Mot er å tenke når du står ved avgrunnen at en av to ting kan skje - enten finner du fast grunn, eller så lærer du å fly. ... Så vokser motet med nødvendigheten, sa Shakespeare

Det er et skall som er der. Et skall som først ble klekket og knust og som en periode var unødvendig å bære med seg og som deretter bygget seg opp igjen. Skallet limte seg selv tilbake. Det plukket opp bit etter bit og passet på at ikke det var det minste lille pustehull igjen, for luft var ikke nødvendig veid opp i mot beskyttelse. Og på innsiden var det en spurvunge. En liten spurvunge. En følsom og reflektert og fryktelig såret spurvunge. En spurvunge som synes vekten av skallet var tungt, men som på død og liv ikke ville legge det fra seg igjen.

En spurvunge med lyse fjær og snille øyne og som bare har prøvd seg på verden i få år. En spurvunge så klok at hun ofte blir overvurdert og bedt om å være både større og tøffere enn det hun skal være, men likevel så undervurdert at det er vanskelig å se for seg hvor tungt det skallet er å bære på så tynne skuldere. En spurvunge som forsiktig hvisker til mammaen sin om kvelden; Tror du han snart kan ta skallet mitt? For hvis jeg får pakke meg inn bak hans skall i stedet, så blir det så mye enklere å bære. Da hjelper han meg. Jeg vil så gjerne at han skal gjøre det, mamma. Og jeg prøvde å være fin for han, men han så det ikke. Tror du han ser at skallet mitt er tungt? Og spurvemammaen fortviler om kvelden og hun svarer med den mykeste stemmen hun har. Du kan legge deg under mitt skall når du vil, lille. Mitt skall kan alltid passe på deg. Alltid. Men det er ikke lett å være spurveforelder alene hele tiden, heller.


Spurvungen min vet at jeg alltid skal passe på henne og elske henne og støtte henne og heie på henne og plastre og trøste og leke med henne. Men aller helst vil hun ikke ha noe skall. Hun vil bare fly og være fin og få høre at hun er tøff når hun klatrer i et tre. Ikke når hun lar tårene være gjemt bort bak et modig smil og et såret hjerte som ingen andre enn dette ene mennesket kan lime sammen igjen. Dette ene mennesket som kan gi henne det jeg ikke kan gi henne. Dette ene mennesket som klarer å treffe noe i henne som jeg ikke kan treffe, selvom det skal sies at jeg gjør mitt aller beste. Dette ene mennsket som er alt hun søker, men som ikke ser søket hennes med spurveøyne.

Verden kjenner den tøffe og den modige og den flinke og den store. Jeg kjenner den lille, den redde, den håpefulle og den som lar sjelen briste med hodet trygt og dypt nede i en pute. Verden kjenner den som får bekreftelse fra mange og skryt og ros og fine ord og bemerkelser og priser og diplomer og som smiler fra øre til øre fordi sånt alltid føles godt. Jeg kjenner den som jobber så hardt at hjertet ligger utenpå huden for å få bekreftelse og som ikke gir seg før den kommer fra det mennesket som er viktigst i livet, men som likevel verdsetter det minst av alle og som bare ser smilene og som overser skallet.

Verden kjenner skallet, jeg kjenner spruvungen.

22. juli - en feiring hos oss

Jeg vet at dette er en dag jeg burde vært trist på. En dag jeg burde fylt med tomhet og vanskelige tanker og medfølelse. Og jeg gjør det. Det også. Men jeg gjør mer enn det. Og jeg gjør anderledes enn det. Og jeg fokuserer på noe annet, på noe finere, på det Fineste faktisk.

22. juli handler overraskende nok ikke om det triste hos oss. Ikke fordi vi ikke bryr oss eller fordi tragedien ikke traff hjertene våre på lik linje som det traff hjertene til resten av Norge og resten av verden. Men fordi at noe større skjedde hos oss 22. juli. Det største skjedde oss. Det handler om å feire noe av det beste jeg vet om. Det handler om betingelsesløs kjærlighet og stolthet som får luften rundt meg til å bli varm og god. Det handler om et pittelite mennesker som smiler større enn noen andre jeg vet om. Det handler om drivkraften i livet til mødre, drivkraften som får oss til å klare det umulige hvis det blir nødvendig. Det handler om det ene punktet igjen på jordkloden som det enda ikke finnes egoisme i. Det handler om det varmeste og det næreste og det tryggeste og det sanneste. Det handler om en sønn. En sønn som har bursdag i dag, på selveste, tristeste 22. juli.

Kjære Magnus. I dag er det din dag. Og i dag skal jeg fortelle deg det samme som jeg forteller deg hver dag. Du, gutten min, du er den fineste jeg vet om. Du er den lykkeligste gutten jeg vet om. Du er den morsomte gutten jeg vet om. Du har i to år vært, og du vil for alltid være, den gutten på jord som jeg elsker høyest. Du skal vite, lille venn, at ingen på jord er som deg. På de to årene du har priviligert faren din og meg å være i livene våres har du vist oss ting ingen andre kan vise oss. På to år har du gått fra å være den skjøreste, minste lille skapningen jeg hadde sett til å bli en gutt med mot og hjerte av gull og egne meninger og pågangsmot og vilje og evnen til å skape noe fantastisk ut av alle situasjoner. Du prøver selv du, Magnus. Og når du faller så vinker du hadet til vondten og så reiser du deg igjen og så ler du og så gjør du oss forundret over at det går ann å være så god som det du er. Om voksne mennesker hadde hatt ditt pågangsmot, finingen min, så hadde verden vært et bedre sted.

Det har i dag gått to år siden du ble født, en tidlig sommermorgen i Tønsberg. Og du har mange år igjen av reisen din gjennom livet. Det kommer ikke til å være så enkelt at man for alltid kan blåse bort vondten og reise seg igjen, men du skal vite at uansett hva som skjer så kommer du til å ha to voksne mennesker i ryggen din. To mennesker som skal lede vei og som til slutt skal sende deg avgårde og som alltid skal stå berett når du trenger å komme tilbake. Jeg skrev noe til deg for noen måneder siden og jeg vil minne deg på det i dag;

Du har ennå ikke kysset en jente eller fått dine egne lommepenger. Eller gått på kino med bare venner. Du har ennå ikke tilbrakt sommeren på en brygge og vintrene i en bakke med kompiser. Du har ikke lært om problemer ennå. Om penger eller kjærlighetssorg. Eller skuffelser og bitterhet. Du har ikke lært at du må vokte hjertet ditt. For nå gir du klemmer til alle. Og du gir verdens beste klemmer. Men etterhvert kommer du til å erfare at verden ikke bare er god. Mennesker kommer til å såre deg. Du kommer til å få hjertet knust. Piken du trodde du elsket i 7. klasse vil elske en annen tre uker senere. Sånn er livet. Men mennesker er gode, Magnus. Mennesker lager gode sveler med syltetøy på. Mennesker klemmer når du trenger det og ringer selv når du ikke vil det. Mennesker ler med deg. Mennesker kan se på solnedgangen med deg eller gå tur en høstmorgen når det ligger tusen diamanter i den våte tåken rett over bakken og byen fortsatt er helt stille. Mennesker mener godt, selv om det noen ganger kommer ut feil. Mennesker skriver fine tekster og god musikk. Mennesker nyter vin og dikt og bøker og andre ting. Mennesker vil elske deg og respektere deg. Og når du får hjertet knust første gang eller brekker benet på snowboard eller ikke klarer alt du ønsker med en gang du prøver, så vil pappa og jeg være her. Vi skal fortelle deg at hjertet blir sterkere, snowboard er vanskelig, og at du er tøff nok til å prøve om og om igjen.  Jeg unner deg alt godt i verden. Jeg håper at hjertet ditt opplever sorg for å en dag være sterkt nok til den som fortjener det. Jeg håper du faller nok til å se at du klarer å reise deg igjen. Jeg håper du en dag kan se det vanskelige i livet for å sette pris på alt det vakre. Det kommer til å gå bra. For vi skal være her. Alltid. Jeg håper du vokser opp til å bli ekte, lojal og tillitsfull. Ærlig og sterk. Ærbødig og respektfull. Voksen i tankegang, barnslig i handling. Jeg håper du kan leke med livet. Nyte livet. Jeg håper du for evig og alltid kan jage sommerfugler og hoppe gjennom vannslangen. Eller snurre rundt og rundt når den første snøen daler. Jeg håper du kan respektere deg selv for den du er, med alle postive og negative sider du en dag vil ha. For det finnes ikke perfekt, Magnus. Men det finnes den som klarer å være uperfekt og godta det. Og gjøre det beste ut av det. Som alltid streber etter selvutvikling, uten å gå glipp av livet på veien. Det finnes så mye flott, ved siden av alt det vanskelige. Hverdagslykke er ikke bare noe du kan lese om i bøkene. Se etter det. Hver dag. Se lyset gjennom persiennene på rommet. Se skyggene danse. Se rynkene til en gammel mann når han smiler, selv etter et tøft liv. Smak på sveler med godt syltetøy. Kyss en vakker jente. Ligg helt stille i solsteken og lytt til ingenting`en som prater forsiktig med deg når det ikke er noen andre rundt deg.

Og i dag, Magnus, skal du ikke gjøre noe av det. For i dag skal du spise gelè til frokost og høre på mamma synge falskt og få pakker fra mennesker som er glad i deg og spise kake med begge hendene og søle alt du har lyst til og få klem etter klem etter klem etter klem etter klem og si det du klarer å si i telefonen til alle som kommer til å ringe til deg og sovne helt utslitt, med kake i håret og krem i øret og hodet fullt av gode tanker og hjertet fyllt med følelsen av å bli elsket og sjelen full av minner som du ikke kommer til å huske, men som likevel alltid kommer til å være med deg et sted i underbevisstheten.

Gratulerer med dagen, Magnusen vår. Vi elsker deg! Og i dag er det DIN dag. Nyt den <3

Kunsten å nyte halvlunken kaffe

Det er noe med det. Hvordan noen ting er skikkelig bra og underlig sexy og veldig anderledes og ikke som du trodde i det hele tatt. Hvordan mennesker man er forskjellig fra kan bli de næreste, beste vennene man har. Og at den nye favoritteiendelen min er noe gammelt. Noe jeg ikke vet hva eller og som jeg ikke vet hvordan jeg kan bruke. Men den stod på hytten i Hurdal og jeg har sett den fra jeg var liten og jeg vet at den er mer enn etthundreogfemti år. Og det gjør den fin. Lykken er gamle ting i et vitrineskap og musikk som treffer sjelen og en mann som vil ha oss med på ferie til et sted med kajakk og god stemning. Det er en jente på 6 år som forteller meg at om vi hadde hatt båt kunne jeg ha styrt doningen med albuen og spilt sjakk med den andre armen, sagt på en måte som får det til å høres ut som om vi regelmessig spiller sjakk. Lykken er en helt levende porselensgutt som sitter for seg selv på kjøkkenbordet og lar kveldssolen fylle ansiktet med minner om en tid som er forbi, mens han tålmodig venter på å bli limt sammen igjen, så han kan danse vals med en dukke og knuse en gang til. Hvertfall det jeg er blitt fortalt at skjedde. Og sånt skjer jo.

Lykken er hyllen jeg har skrudd selv, med fine kopper på og en kokebok fylt med sjokoladekakesøl etter at jeg bakte kake alene for første gang i 1995. Det er en porselensengel i skapet, ved siden av dåpsbildet av pappaen min og meg, fotografert i august 1988. Fortsatt i den første rammen det noensinne fikk pakket rundt seg. Den er i sølv og den burde vært pusset og bildet er falmet. Men det gjør det fint. Lykken er snøkrystallen min. Snøkrystallen som ser ut som om den tilhører en oldemor og som burde vært veldig gammel, men som ble kjøpt i en morsomt butikk i Kristiansand i desember 2011. Den gangen jeg skulle bruke adventstiden på å lære meg å gå igjen og jeg satt i rullestol og den morsomme butikken ikke hadde personheis, så jeg tok vareheisen fra bak i et smug og de ansatte var så lei seg på mine vegne og jeg kom ut derfra med denne nydelige snøkrystallen som jeg skulle pynte rehabiliteringsrommet med. Den står fremme hver dag hele året og minner meg på fine ting fra en vanskelig tid. Og i det samme skapet står mine første sko og Thea sine første sko og snart må jeg finne tilbake Magnus sine første sko og sette dem sammen med de andre. Og kanskje en vakker dag vil en av mine håpefulle sette pris på vitrineskapet og alle de små skoene og sette mine barnebarns første sko på utstilling ved siden av våre egne sko. Og da kommer mine sko til å være fra virkelig gamledager og skapet komme til å være beiset og alt kommer til å ha forandret seg, men ingenting har egentlig forandret seg likevel, for alt er det samme. 

                          

Den gamle tingen jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med,
men som har blitt den nye favoritteiendelen min. 

                        

Det kan være noe så lite som fine kjeder i mange lengder og mange farger som lager regnbuer på baderomsveggen. Eller skygger fra øredobber i fasonger som er harde og myke på en gang. Feminint og bestemt og flott og veldig lite, men veldig stort når man bare ser det.

Det kan rett og slett være så enkelt som at orkidèen min fortsatt lever, selvom det i morgen kveld er tre uker siden jeg fikk den og det er skilt man setter pris på og som på en måte så full av klisjèer forteller deg det du tenker selv,på en altfor enkel måte, men som har fine farger og er nokså jentete, så man liker det likevel. Og det kan være en ødelagt englejente som man fikk av mammaen sin en gang for lenge siden og som har blitt med på flyttelass etter flyttelass og som alltid står ved siden av et fat med lys og som betyr noe uten at man kan vite hva den betyr og som man ikke en gang kan forklare hvorfor man liker. Man liker henne bare. Kanskje fordi hun er ødelagt, men smiler tross alt. Og lykken er, kjære dere, en kurv på kjøkkenet. En kurv med lys i, sånn at man aldri må lete etter dem, de bare er i nærheten. En kurv med hjerte-tavle-skilt liggende oppi og som har påskrevet de to vakreste navnene på jord og som huser hjemmelagde tøyfugler kjøpt på vårmarked på Tou scene i Stavanger til 6,90,- pr stk og bøker man startet på når man var 15 år og nyforelsket og som man ga tittelen Kjærlighet og dikt og som man fortsatt leser i nesten hver eneste dag. Noen ganger nostaligisk og noen ganger flau og mange ganger bare lykkelig for at de fortsatt finnes og ganske ofte forundret over hvordan verden og tiden den gangen var så konstant, men at det nå bare er minner fra en fortid som likegjerne kunne vært 100 som 10 år gammel.

Men mest av alt, i allefall i kveld, er lykken å se rundt meg. Å se gardinene som henger litt over sofaen etter lek i vinduskarmen og den lille bilen som ligger igjen under kurvstolen i hjørnet og dukken som leker gjemsel i sofakroken og plastglassene med litt melk i og stemningen i rommet etter at to fininger har vært hjemme og trygge og glade og som nå sover bekymringsløst og som bare venter på eventyrene som kommer i morgen. Ikke mer og ikke mindre. To fininger med egne tanker og følelser og meninger og personligheter og som synes mammaen er rar som tar vare på etthundreogfemti år gamle ting man kanskje ikke kan bruke og bøker som heter Kjærlighet og dikt og som lar bokhyllen være i plukkehøyde, så man kan se og ikke røre og irritere seg grønn over denne idiotiske plasseringen av ting som kunne vært fantastiske leker, og som mer enn gjerne danser og synger og traller og leser for dem for at de skal sette like mye pris på det kreative og vakre og fine mennesket kan skape i stedet for å fokusere på matrialer og negative tanker. Lykken er et barn som føler seg trygg og som leker med bamser og som synes verden er fin og som synes mammaen er nesten like god som en skikkelig god smoothie og som gir verdens beste klemmer og som plukker både gresstrå og blomster og som sier i fra når man gjør en god mammajobb.

Det er...

Det er små ting. Det er ting som kjøkkenkommoden min, som har en plank stående feil vei så sponen synes. Det er ting som hyllen jeg har skrudd selv. Eller måten kveldssolen danser på, over tusen forskjellige kopper og tallerkner som står til tørk på benken. Hvite kopper og svarte kopper og brune kopper med prikker på. Kopper med kirsebær og kakestykker malt på seg og mykrosa kopper med skår i som er kjøpt på antikvitetsmarked for 3,50,- pr stykk. Turkise og grønne kopper og kopper som er lagd for barn. De koppene som står på benken min og som nettopp har badet i varmt vann og zalo etter dagens rundturer og kaffeslabberas i heimen. Det er ting som den lille krakken som står på badet mitt. Den er grønn og den har rosemaling og den har dåpsdatoen min tattovert inn på kortsiden. Den er liten og fin og full av gamledager og den fikk nye klistremerker fra Vakreste en gang hun var 2 år og den har malingsflekker fra Fineste. Malingsflekker som ikke er mer enn 3-4 måneder gamle og som for alltid skal være en del av historien til Krakken. Det er små ting. Ting som en venninne som kommer inn døren og lurer på om det finnes kaffe. Og som blir sittende i tre timer for å snakke litt. En venninne med rutete skjorte og smittsom latter. Det er åkeren med sennepsblomster jeg har ved siden av hagen min og bussruten jeg kan utenat. Det er ting som gatenavn jeg kjenner igjen og følelsen av tilhørighet. Det er himmelen til Tønsberg og måten solen på en unik måte går ned over Jarlsberg Hovedgård på. Det er å stå på Kaldnesbroen og se konturene av en by man kjenner, selv når alt er malt svart i motlyset fra et gjennomtrengende rødt og gult mirakel som dypper seg i vannet noen minutter før det er kveld og bryggen skal våkne til nattevakt for de lokale smidig blandet sammen med sommerturister i seiljakker og mokkasiner. Det er lukten av et sovende, nybadet barn og glimtet av et gammelt vitrineskap, arvet av en venninne som ikke har fortalt historien til det slik at jeg kan lage mine egne historier om oldemødre og knuter i nakken og storslåtte stuer og mange krystallglass. Det er lyden av en klokke som tikker og forsiktig hvisker inn i øret mitt hver gang et nytt sekund har passert og jeg får med meg alle sammen, men jeg får ikke med meg noen av dem. Det er å være nydusjet og legge seg naken i sengetøy av krepp og ha vinduet på gløtt og lytte til verden og naturen og byen og skjebnene på utsiden, mens man selv er trygg og god og fin og glad og litt sliten, men fortsatt glad, på innsiden. Det er å se på en skjorte i skapet og lukte en forelskelse som foregår og som ingen vet hvor ender, men som er fin akkurat nå. Det er å lære nye leker av barna sine og så leke dem med stor innlevelse og mye engasjement etterpå og det er å se hvordan grenene til bjørken henger ned som en lysegrønn brudekjole full av fremtidsplaner og tanker om såpebobler og stakittgjerder og en fuglehund i hagen. Det er små ting. Små ting som måten han ser på meg på og hvordan han holder hendene sine på hoftene mine når han står bak meg på kjøkkenet og det er ansiktsuttrykket han ikke vet at han får innimellom, men som er noe av det som sjarmerer meg i senk og det er følelsen av at han helt forsiktig kysser meg i pannen fordi alt er hemmelig, men ingenting er hemmelig i det hele tatt. Det er små ting som morfar sin kokebok. Den som lukter påskemiddag fra alle årene før han døde, urettferdig nok akkurat når jeg ble gammel nok til å sette pris på alt han delte. Det er å sitte helt stille, rett opp og ned, og la Melissa Horn sin vakre stemme krype inn og pakke seg rundt sjelen og på en egen, unik måte la henne fjerne støy og vonde tanker og ersatte alt det med en myk pute av svensk dun rundt hodet.

Det er små ting. Og det er mer enn nok til å få det tåpelige hjertet mitt til å svulme til uante, absurde størrelser og som gjør at jeg innimellom må ta på meg den likegyldige masken bare for å ikke gjøre verden eller situasjonen eller handlingen eller Krakken beklemt, for selvom det finnes en haug med ting som kunne vært negativt, så fokuserer jeg anderledes - og jeg blir så ekkelt lykkelig av sånt. Av kopper og historier og tanken på noe fint.

Hei, Tønsberg

For en gangs skyld skal jeg skrive et i dag har jeg innlegg. Men i stedet for å skrive det i preteritum skal jeg skrive det i presens. Det blir et nå gjør jeg innlegg. Jeg lover å holde det kort!

Akkurat nå, kjære mennesker, sitter jeg på en veranda. Min veranda. Jeg har hatt noen av de fineste menneskene jeg vet om rundt meg i et par dager og jeg begynner å komme på plass hjemme. På stedet jeg har savnet. På stedet som gir meg sommerfugler og bobler og følelsen av tilhørighet. Jeg har gått i byen og mennesker har kommet løpende bort til meg og klemt på meg og ønsket meg velkommer tilbake. Velkommen hjem. Jeg har kjent igjen både gater og steder og butikker og detaljer og denne gangen skal jeg ikke reise igjen. For jeg bor her nå. Og jeg forstår det ikke ennå, men jeg nyter det.

Akkurat nå sitter jeg på en veranda. Og jeg ser på en utsikt som er medisin for såre øyne. Jeg ser utover Eik og himmelen er den samme. Himmelen er fortsatt den himmelen som forandrer seg mest på kortest tid. Himmelen er noe av det jeg har savnet, for himmelen over Eik er ikke som himmelen noe annet sted. Jeg sitter her og barna har sovnet på nye rom og det er kaos i stuen, men jeg kan ikke se det, og jeg drikker et glass hvitvin fra et pappbeger. Og bortsett fra at jeg savner Carinamin så mye at det føles ut som om sjelen rives i biter, så har jeg det tilnærmet perfekt akkurat nu. Hodet er tomt og hjertet er fylt og jeg kjenner at det er riktig avgjørelse, tross alt.

Hei Tønsberg, og takk for sist. Nå er vi hjemme og vi reiser aldri igjen.

Om viktige relasjoner skapt av små mennesker

Det ringer på døren og før jeg rekker å åpne kommer det en jente inn. Jeg har sagt at de bare må komme, og det tar de bokstavelig, de jentene som er her ofte. Hun spør etter Thea og jeg sender henne videre innover i kjellerleiligheten. Hun er en av de som setter skoene sine pent fra seg og som spør før hun tar vann selvom jeg har sagt at saftmuggen står på benken og at de bare kan forsyne seg.

Noen minutter etterpå ringer det på en gang til. Jeg rekker å åpne denne gangen og utenfor står nabojenta og en jeg ikke har sett før. Dette er Tuva, sier hun jeg kjenner. Hei Tuva. Hyggelig å hilse på deg. Men før jeg er ferdig med setningen har de allerede lukket seg inn i det ene rommet i huset jeg ikke har tilgang til. Så ler de. Og jeg vet at inne på det rommet skapes noe jeg ikke kan være en del av. Det skapes relasjoner og barndomsminner og lykke og magi. Det deles hemmeligheter og det planlegges hva man skal se på TV etter leketiden. Sånn at man kan diskutere det dagen etter. Selvfølgelig. Man er jo engasjert, må vite.

Det hender mer enn regelmessig at det foregår store kriser i heimen. De er som regel tre jenter som leker. Men i dag var Tuva med og alle vet at partall fungerer bedre enn oddetall. Hvertfall for jenter som ikke har blitt uteksaminert fra videregående skole enda. For for jenter under 19 år fungerer ikke oddetall i det hele tatt. True story. Men i dag gikk det bra. Og det slår meg her jeg sitter, at noe har skjedd med Thea. Lille Thea som ble født i forigårs og som veldig snart skal ha bamsefest i en ny stue for å feire 6,5 års dag med 6,5 lys på en muffin hun skal få bake helt selv. Lille Thea som ber meg fjerne både Julius og Alf Prøysen fra Spotifylista si, for hun vil heller ha Madcon og Justin Bieber. Hun synger med til The Killers, Postgirobygget og Michael Bublè. Lille Thea som plutselig vet hva Spotify er og som synger sanger jeg ikke har spilt for henne og som svarer at hun har lært dem på Youtube hvis jeg spør. Hun er ikke bare min Thea lenger. Hun er ikke en liten bylt jeg kan forme med ord og handlinger og omsorg og lærdom. Hun har blitt et individ med personlighet og fordommer og omtanke og humor. Hun vet selv hva hun tenker om mennesker og hun vet i sin egen sjel hvem hun kommer overens med og hvem hun bare trenger å småprate litt med. Hun synes Truls Ottar er kjekk, men han er litt for bølle. Dessuten er hun så forelsket i Eivind at ikke en annen gutt på jorden kan få henne til å vike fra hans side. Hun føler bobler i hjertet sitt og hun savner han så mye at det gjør vondt helt ned i lilletåa. Venninner deler hemmeligheter med henne og hun holder på dem. Jeg har prøvd å få vite litt, men det er ikke sånn man blir likt, mamma! får jeg som svar tilbake. Hun er smart og engasjert og flink og morsom. Og jeg vet at hun vokser og jeg vet at hun skal bli større og jeg vet at det kommer til å føles mer rart senere enn det det gjør nå og jeg vet at jeg fortsatt kan prøve å forme henne med ord og handlinger og omsorg og lærdom. Men å se et lite menneske bli til en personlighet føles godt og rart og kriblende og anderledes i mammahjertet mitt. Å se at hun bygger relasjoner på tvers av de jeg skaper for henne gjør at jeg blir nødt til å sette meg ned litt og tenke over hva det er som egentlig skjer.

Når vi går ut en tur kan jeg høre barn si hei til oss. Barn jeg ikke har sett før. Mamma da. Det er jo Astrid og broren Truls. De bor der nede. Og så peker hun mot en gate jeg ikke har lagt merke til før. Og så sier en voksen mann hei til oss. Og Vakreste stopper opp for å prate litt. Og den voksne nikker mot meg og smiler. Og jeg ser på han og så går han videre mens vi står igjen. Slapp av, mamma. Det er faren til tvillingene i barnehagen. Javel. Er det tvillinger i barnehagen? Jeg liker å tro at jeg er en engasjert mamma, men noen ganger forundrer den 6 år gamle blondinen meg så mye at jeg jommen meg ikke er så sikker. Og noen ganger, noen ganger skjer det ting jeg aldri trodde kom til å skje. Noen ganger går jeg nemlig i gaten her jeg bor og jeg sier hei til mennesker som er en meter lavere og mange år yngre enn meg. Og de hvisker til hverandre. Det var mammaen til Thea og Magnus. Jeg har gått fra å være Line til å bli Thea og Magnus sin mamma. Det er den jeg er i livene deres og jeg kjenner at jeg gir meg selv mange voksenpoeng.

Thea kjenner mennesker. Nå er hun ikke bare min Thea lenger. Jeg er ikke lenger den hun deler alle hemmelighetene sine med og jeg er ikke den som er flinkest til å utforske og jeg er ikke lenger den som får vite alt om Eivind og hva jeg vil se på TV er ikke lenger relevant.

Hun er ikke lenger bare min Thea. Hun har blitt Thea - noen sin gode venninne. Hun har blitt en de andre stoler på og forholder seg til og skaper minner med og besøker og som besøker dem. Hun sier hei til andre foreldre og hun lærer seg navnene deres og uten at hun er klar over det så har hun blitt en del av et psykologisk spill i samfunnet. Hun deler noe med mennesker som jeg bare kan se på fra utsiden. Og det er nytt og det er godt og jeg blir stolt. Men det er nok mest rart. Hvertfall foreløpig. For det har skjedd uten at jeg har lagt merke til det. Hun skaper egne relasjoner og hun har en egen rolle i en gruppe med små mennesker og jeg må bare håpe på at sosialiseringen behandler henne godt. Hun trener på et liv som voksen, velfungerende i et samfunn med andre voksne. Men det vet hun ikke. Hun leker jo bare. Med venninnene sine.

Det slo meg i dag.

Om sandkorn i skoen

Det er ikke så mye som skal til egentlig. Det er ikke mer enn små sandkorn inne i skoen, men de gnager og de lager sår og irritasjon og plutselig så spiser de meg litt. Og da er det gjort. Da flytter de inn i magen min og så blir jeg usikker. Jeg som var så trygg. Jeg som hadde blitt ny og som bar tryggheten og lykken min med stolthet. Jeg som var sikker på at jeg visste hva jeg ville og hva jeg ønsket og at uansett hva som skjedde, så kunne jeg lukte solen og føle at jeg var meg. Men så kommer det sandkorn og sandkornene gjør noe med en del av sjelen min som jeg ikke klarer å styre. Den sjelen som bor midt i magen og som bestemmer om kriblingene er sommerfugler eller flaggermus. Og akkurat nå er de litt av begge, og det vet jeg ikke om jeg vil. Det handler litt om å ikke være en mulighet for noen som er en prioritering selv. Det handler om å ikke tilgi fordi man er svak, men fordi man er sterk nok til å forstå at det er lett å gjøre feil. Det handler om å bli kjent med en intuisjon og etterhvert som man vokser klare å følge den. Det handler om å lære seg å danse i regnet i stedet for å vente på solskinn. Men det handler mest av alt om å ikke la noe av det skje på bekostning av seg selv. Fornuften i meg forstår at noen forsvarsmekanismer kommer uten å trenge det, men resten av meg tenker at de er der for å passe på meg og bare meg og at jeg må passe på meg når de sender små impulser gjennom ryggraden og ut i fornuften min, eller ufornuften min om du heller vil det.

Jeg tror at fordi jeg er jente og fordi jeg er skapt som en litt over gjennomsnittet følsom jentejente, så overanalyserer jeg nok det meste. Sannsynligvis dette også. Sannsynligvis alt. Og kanskje er jeg ikke så klar som jeg trodde jeg var til å slippe kontrollen over meg selv og skribleriene og tankene og meningene mine. Det ville ikke vært så rart. For sandkorn er unødvendige og de gjør vondt og man vil helst fjerne dem. Men på en måte selv ikke jeg kan forklare med ord en tidlig torsdags kveld, så føles det likevel godt. Vanvittig, latterlig, uforklarlig godt. Nesten like godt som røde drinker i brede glass med fine venninner og menn med bart og søte kjoler og tversoversløyfer. For for hvert tråkk gir de en slags beskjed om at man ikke bare er seg, men at man føler og at man er tilstede og at man kan kjenne mer enn det man trodde man kunne kjenne. Og jeg takker de Guder som finnes for at vi har sjelen vår og at den er vår og at den er uovervinnelig og at sandkornene ikke kan overta den, men bare lene seg litt på den. Resten av deg og meg og oss og vi og dere både kan og bør og skal prøve seg frem og sandkornene kan overta det uten at det er så farlig. Og det sies jo at det er mer til livet enn å trekke pusten. Det beste er øyeblikkene når noe får deg til å miste den og man på nytt ser det perfekt uperfekte og enten så går det bra, eller så går det over. Og jeg er kanskje ikke helt der ennå. Men jeg er nærmere enn jeg var i går. Og om man blir litt gal på veien, så får man heller bare bli det. Det finnes heldigvis nok Ben&Jerrys med chocolatefudgecoockie til å kunne gi det en god sjanse.

Øyeblikk fra posten

Vi har en tendens til å tro at livet vårt handler om de store øyeblikkene. Men store øyeblikk griper oss plutselig uten at vi er klar over det - vakkert innpakket i noe som kan virke som et ubetydelig ett, sies det i statusen min på facebook i skrivende stund.

Husker du det øyeblikket du ble gravid med din førstefødte? Eller øyeblikket rett før du gikk inn til avsluttende eksamen? Eller øyeblikket du stod på et dansegulv i et festlokale og kysset han som nå er mannen din for aller første gang? Tenkte du noensinne over da hvilken reise de sekundene ville ta deg med på? Hvordan de små bevegelsene og ordene og tankene og meningene den gang da førte frem til hver dag nå? Det er pittesmå, nesten ubetydelige, øyeblikk som helt plutselig viser seg å bli de Store Øyeblikkene.

Jeg husker at jeg satt i en skolegård på Eik i Tønsberg for syv år og tre måneder siden og jeg snakket med venninnene mine om hva jeg ville gjøre med livet mitt. Jeg var 16 år, bare noen dager unna å fylle 17. Jeg ville reise og oppleve og mestre og klare og skulke og le og drikke pils i parken. Jeg ville reise på ferie uten voksne og flytte i hybel med jevngamle når jeg selv ble gammel nok. Og jeg tenkte frem i tid, helt frem til jeg var 24-25 år. Da kom jeg sikkert til å være ferdig med utdannelse og ha meg en skikkelig jobb og en fast mann og til nød en hund og kanskje oldemors gamle kopper med skår i stående i et skap. Og jeg var hellig overbevist om at når jeg var 24-25 år, en gang en evighet inn i fremtiden, så ville det være de store øyeblikkene i livet mitt. Å komme hjem fra jobb, lage mat, pilse ute, lukte voksent, gå med høye hæler og kle dressbukser. Ingenting rokket troen min fra at store øyeblikk ville være forfremmelse og en mann som var stolt og lyden av bilnøklene og en hverdag uten mamma.

Jeg husker at jeg satt i en skolegård på Eik i Tønsberg for syv år og en måned siden og jeg snakket med venninnene mine om hva som kom til å skje med livet mitt. Jeg hadde akkurat fylt sytten år og jeg skulle bli mamma for aller første gang. Og vi tenkte, venninnene mine og jeg, vi tenkte helt frem til den gangen en evighet inn i fremtiden når jeg kom til å være 24 år og ha et barn på seks og snart et halvt og jeg skulle bli med han eller henne eller de på skolen for første gang. Og det slo meg at det kom til å bli et slikt øyeblikk, et slikt stort øyeblikk som er med på å definere livet og som man alltid kan huske. Et slikt øyeblikk man kan lukte hvis man lukker øynene og hvis man noen gang lukter den samme lukten et annet sted igjen, så er man likevel rett tilbake i det øyeblikket. Det slo meg at innen da kom jeg til å ha måttet oppdra et barn som kunne være venn eller venninne, søt og snill og god og empatisk og smart og morsom og populær og fortsatt ha alle de gode verdiene. Og jeg kom til å stå der og jeg kom til å være fryktelig voksen og likevel ikke voksen i det hele tatt. For jeg skulle jo til nød bare ha en hund.

Nå har det gått syv år og en måned siden jeg tenkte på det første gangen. Og i ettertid har jeg ikke tenkt så mye på det. Hverdager har kommet og gått, øyeblikk har flydd forbi øynene mine og noen av dem har hengt seg fast et sted i hjernebarken sånn at jeg kan ta dem frem igjen når jeg måtte ønske det. Men jeg sitter her i dag, med et brev i hånden og jeg opplever et øyeblikk. Det er ikke et stort et. Det er et lite ett, og det kan fort virke som et ubetydelig ett. Men det er pakket inn i noe vakkert. Vi vil med dette ønske foreldre til grunnskolebarn velkomne til foreldremøte på Eik skole onsdag 6. juni 2012. 


Det er noen uker igjen til jeg for aller første gang skal se min Vakreste gå gjennom dørene og ønskes velkommen til mange års skolegang og oppleve det man skulle tro ville være Det Store Øyeblikket i denne sammenhengen. Men det er noe inni meg som forsiktig hvisker til sjelen min at jeg må ta vare på dette også. At dette ubetydelige øyeblikket jeg opplever akkurat nå ikke er så ubetydelig likvel. At det er en håndfull perler pakket inn i gråpapir som kom til meg i en konvolutt fra Tønsberg Kommune i dag. Og jeg sitter her, ikke så voksen som jeg så for meg, og det går opp for meg nå at jeg har grunnskolebarn. Og for mange er det kanskje ikke så rart, men for meg føles det helt utrolig. Og jeg tar til meg lukten og lyset og følelsen og jeg lukker øynene og jeg vet at dette er et øyeblikk jeg kommer til å ha med meg. Dette ubetydelige, likevel så veldig betydningsfulle øyeblikket, som kom til meg fra posten klokken 09.17 i dag tidlig.

Fire jordbærkjærligheter og mimmi sin ripssaft

Lille venn, sett deg her. Mamma skal fortelle deg om noe fint. Noe som skjer veldig sjeldent. Noe du må ta vare på. Det er en følelse.

Du vet den følelsen du får inni deg hvis du får spise en jordbærkjærlighet på en tirsdag eller den følelsen du får når du får være ute og hoppe strikk med venninner helt til klokken blir ni fordi mamma skravler over gjerdet og det er sommer og noen griller og det lukter nyklippet gress og man ler og et propellfly høres i det fjerne og det er en søndagsmorgen med egg som venter på oss dagen etter og du blir veldig glad? Vel, det er en sånn følelse jeg snakker om. Bare større. Mye større. Den er som å få fire jordbærkjærligheter og ripssaft på en og samme dag. Så stor er den. Og så sjelden.

Mange bruker hele livet sitt på å drømme om den, vennen. Og planlegge den og ønske seg den. Det er helt sant. Man har hørt om den og lest om den og tenkt på den og fantasert om den. Og man tror den kommer og så kommer den kanskje ikke likevel. Og man fortsetter å vente og man leter og man utforsker. Men den er vanskelig å finne. Den er like vanskelig å finne som det er å finne lillebror når vi leker gjemsel. Og vi begge vet jo hvor vanskelig det er å finne han når han sitter musestille i skittentøyskurven. Ikke sant, Vakring? Men en dag, en helt vanlig dag, kanskje en lørdag, så banker den på hjertet ditt. Noen ganger hardt og voldsomt og uten forvarsel og noen ganger banker den forsiktig og listende og nesten helt lydløst. Men uansett hvordan den gjør det så har man verken forventet eller planlagt det når det først skjer. Man har kanskje gjort det motsatte. Planlagt at den ikke skulle komme. Men så har man har bare vært hjemme og så kom den likevel.

Lille venn. Du vet de virkelig gode drømmene du har noen ganger? De som handler om lukten av bestemor og bomullskyer og sommerferie og snøengler og lørdagskos foran peisen og den drømmen du hadde om stjerneskudd den gangen? Noen ganger føles det sånn. Det føles som en drøm og man vet liksom ikke helt. Man prøver å våkne og man prøver å finne ut av det og man prøver å lese seg selv og man prøver å kjenne på om verden fortsatt er slik som den var eller om verden som man kjenner den har forandret seg i det siste. Man prøver å ta på bomullsskyen i drømmen og noen ganger så klarer man det og da er ikke verden lenger slik den var før følelsen banket på hjertet og da vet man det. Man kjenner det i alle fibrene på kroppen sin at den har kommet og det er ingenting man kan gjøre med det. Man har ikke noe valg lenger. Man må svelge den og holde på den og kjenne på den. Og noen ganger er den så overveldende, lille venn, at man nesten må gråte fordi man ikke vet hva man skal gjøre lenger. Plutselig er den alt man tenker på og alt man tror på og alt man har lyst til å fortelle om. Og den blir som smaken av Dundersalt i munnen, for den forsvinner ikke selvom man prøver å spise annet godteri etterpå. For du vet, akkurat som med Dundersalt, at det er favoritten din.

Men det er skummelt, kjære barn. Det er kjempeskummelt. Husker du i fjor sommer, når du ville hoppe fra stupebrettet? Og det var nesten en og en halv meter ned og du ikke var sikker på om armringene kunne holde deg flytende? Husker du at jeg sa til deg at det kom til å gå bra, men du var fortsatt redd fordi du ikke hadde prøvd før? Det er litt sånn. Bare at med den følelsen, så hopper man fra 34,5 meter og man har ikke armringene på seg. For den følelsen ER armringene dine og de ligger i vannet og de venter på deg. Men du kan ikke vite før du hopper om du treffer dem eller ikke. Og noen ganger hopper man og så flyter de vekk og da ligger man i vannet helt alene og det blir vanskelig å puste og man må karre seg til kanten mens vannet blir høyt og bena tunge og sjelen borte og øynene våte og hjertet knust.

Men noen ganger, spurven min, noen ganger så hopper man og så treffer man armringene sine med en gang. Og de holder deg oppe og de gjør hjertet ditt større og sjelen tilstede og bena lette og når man svømmer blir man verdensmester, og bomullsskyene og stjerneskuddene du har drømt om kan du plutselig føle tett inntil deg og man vet at man er trygg og god og fin. Og man har lyst til å smile og man har lyst til å være flinkere og man har til og med lyst til å dele favorittleken sin. Jeg vet det høres rart ut, men det er helt sant! Og kjære deg, følelsen av en mann du er glad i og som er glad i deg - det er den beste følelsen på jord. En mann som er snill og som stryker på deg og som holder deg og som ler med deg. En mann som gjør at det kribler i huden din og hjertet ditt og tankene dine. En mann som er fin og som er din og som er bare din og du har lyst til å være hans fra nå og til evigheten. Det heter forelskelse, lille. Klarer du å si det? For-elskelse. Sånn ja! Flink du er. Og jeg håper du er like heldig som mamma har vært og at følelsen banker på hjertet ditt en dag du er stor nok for den, Thea. Og jeg håper den lar deg flyte resten av livet og at den aldri slipper deg igjen. For det er det beste du noen gang kommer til å føle. Like godt og like sjeldent som fire jordbærkjærligheter og mimmi sin ripssaft på en og samme dag.

Takk til Lars

Jeg vet hva det er! Jeg har satt fingeren på det! Etter å ha prøvd med lange innlegg og korte innlegg og vinkvelder og skravlig og grubling på toget og grubling i sengen og grubling sittende på bordet, både med og uten venner, og glade tårer og såre tårer og alle tårene midt i mellom og etter å ha prøvd å sette farger og ord og stemninger på alt jeg føler, alt som skjer i kroppen og sjelen min, så har jeg funnet ut av det. Jeg vet hvorfor jeg er så ekkelt lykkelig for tiden! True story. Jeg har satt fingeren på det. Endelig!

Jeg har trodd at det har vært livet som har satt alt i perspektiv. At sykdom og døden og fysikken og hvite frakker og mange nåler har gjort noe med meg. Jeg har trodd at det har vært ungene som har gjort meg brusende forelsket i alt som er. Jeg har trodd at det har vært oppmerksomheten jeg har fått som har løftet meg over bakkenivå og gitt meg følelsen av å kunne fly. Jeg har trodd at det har vært fin musikk og gode tekster som har flyttet inn i meg. Jeg har trodd at det har vært kjekke menn og vakre kvinner og lysere dager og sommerfugler og latter og røde drinker i brede glass og kyss på kinnet og ferskenfargede shortser med polkaprikker og brune ben som har gjort tilstedeværelsen i verden så vanvittig deilig. Og alt det er riktig. Men alt det er feil. For alt dette bunner ned i en liten setning, og det er ingen av de setningene.

Jeg gikk bortover gaten i sted. Jeg hadde på meg hvit singlett og en posete shorts og ballerinasko, og det var nesten 28 grader i skyggen og det blåste en deilig bris over huden min. Håret mitt var bare satt halvveis opp og sminken var lett og en gutt noen år eldre enn meg smilte til meg og jeg smilte tilbake til han og han så plutselig glad ut og så kjørte han videre bortover i livet sitt og jeg var med ett bare en jente han hadde kjørte forbi en gang. Og jeg fortsatte å gå midt i gaten på Storhaug, for det er sånt man gjør på Storhaug, med musikk i ørene og tankene var sendt avgårde til en hytte i Sandefjord, sommeren 1998. Og med smaken av sol og lukten av frihet omkring meg smøg det seg inn i hodet mitt og det ble der. Den setningen. Den ene setningen som fikk et sammensurie av følelser de siste månedene til å bli forståelige. Plutselig lettere å forklare, lettere å bevise, lettere å gi videre. Når den setningen satt seg et sted innimellom taktile sanser og tankesenter og sendere og mottakere inni meg forstod jeg plutselig hvorfor jeg sender kjekke menn avgårde og tar til meg de fine kvinnene som allerede har vært hos meg i en halv kvinnesalder. Jeg forstod hvorfor flyttingen virker så god og så skummel på en gang. Jeg forstod hvordan jeg kan gå til butikken med mine egne ben og kjenne at dette, dette er livet. Jeg forstod hvorfor hvilepulsen min har kommet seg dit at det beste jeg vet er å ligge nesten naken på gulvet, helt alene, og høre på musikken min og vite at inni meg er det nesten ingen puls lenger i det hele tatt, på den gode måten, fordi jeg puster med hver celle og hvert fiber i kroppen og helt ned til dypet av magen og lungene mine. Jeg forstod hvorfor jeg ikke har badet i havet på mange år, men at jeg i år allerede har hoppet og svømt og lekt og kost meg i det deilige saltvannet utallige ganger. Etter både Hovedøen og Når kastanjene blomstrer susende fra Spotifyen kom sangen som ga meg setningen listende ut av øreproppene mine. Og det var, som seg hør og bør, frontfiguren i DeLillos som fortalte meg det, i et fyrverki av en låt med gode følelser.

"Å ligge på et svaberg, og bare være til..", sang Lars Lillo Stenberg.


For første gang på så lenge jeg kan huske har jeg ikke tretten gulrøtter hengende foran fjeset mitt. Jeg er ikke lenger på en reise med et kart som sier at jeg må bli ferdig med riksvei 33 og hoppe på riktig tog fra Nordagutu for å komme til destinasjon Lykkeligby. Jeg har, heldigvis, fortsatt ting jeg har lyst til. Jeg har mye jeg vil oppnå og jeg kommer til å komme dit. Jeg har ønsker og drømmer og tanker og fantasier, og forhåpentligvis ting jeg ikke kommer til å oppnå også. Jeg har mye å strekke meg etter og jeg kan spise gulrot når jeg måtte ønske. Men jeg trenger ikke å ta riktig tog fra Nordagutu for å komme til destinasjonen som gjør meg lykkelig. Og ved å falle rett i klisjèfellen skal jeg fortelle dere hvorfor; jeg nyter reisen dit.

Akkurat nå, akkurat i dag, vil jeg ikke forandre noenting. Jeg vil beholde mine gode gamle og jeg vil gjerne hilse på nye. Men jeg vil ikke forandre noe. For akkurat nå, akkurat i dag, gir følelsen av å bare være til meg absolutt alt jeg trenger.

Det er en smak av honning det. Takk, Stenberg.

Mannemùse

Hun svelger hele drinken sin i en lang, god, befriende slurk og hun ser på han og hun vet hva hun vil ha av han. Han inspirerer henne og hun elsker det og det fanger henne. Hun blir mørk til sinns et øyeblikk og hun vet at hun trenger ham. Hun trenger å stå klemt opptil en vegg, med hendene hans rundt livet mens han tar henne og hvisker ting i øret hennes og for lengst har glemt hvor grensen går. Han lukter mann og huden er grov og sjegget er vondt og det er noe av det hun helt plutselig elsker ved han. Det er de tingene som gir henne lyst til å la han presse henne opptil en vegg nå og mange ganger til, for når han gjør det kommer ordene og tankene og historiene og eventyrene. Eventyrene om gutter og jenter som blir til kvinner og menn. Historiene om han og henne. Historiene om det ekte, om det ingen vil snakke om. Historiene om hvor orgasmisk deilig det er å ha så lyst på en mann som det hun har lyst på han akkurat nå. Hun sitter i sofaen og han sitter i den blå lenestolen og han ser på henne med øyne fulle av historier om nedlagte jenter og hun vet at hun blir den neste og det tenner henne til det stygge. Rommet er sotete og røyken ligger og de er mange som ler, men de er i bakgrunnen. I forgrunnen er hun og han, snart hud mot hud. Snart en ødelagt blondetruse og dyriske mannelyder. Snart uten ord to kilder til inspirasjon og orgamser og urørt hud som blir rørt på en ny måte for første gang. Snart to nakne kunstnersjeler i en seng de ikke vet hvem tilhører, svette og varme og røykende og stille og fortsatt kåte. Hun kjenner at han fortsatt har trang til å sluke hele henne, at pulsen er høy og huden er varm og lysten er stor og fingrene nyskjerrige og hendene rører og han tar henne igjen. Og med hele kroppen lar han alle fibre og alle sanser og alle behov og alle lyster gå utover henne og hun tar det og hun suger til seg hver bit av han og hun nyter det og hun merker at for hver gang han rører en ny del ved kroppen hennes eller for hver gang han forteller henne at hun er den råeste han har møtt eller for hver gang leppene hans forsiktig kysser henne eller for hver gang hun kjenner et forsiktig slag mot bakdelen eller for hver gang stønnet hans treffer henne i nakken, så kommer det en ny historie til fingertuppene hennes. En historie om hvor hendene hans har rørt før de rørte ved henne, en historie om hva øynene hans har sett før de tok henne til seg som en i rekken av nedlagte jenter, en historie om hvordan det hun kan gi han er mer enn noen noengang har gitt han før. Og hun suger det til seg mens han holder rundt det smale livet henne og sjenker henne det siste av seg selv.

Hun vet at de aldri vil snakkes igjen og hun vet at han ikke kan navnet hennes og hun vet at hun har brukt han, men han likte det og han trodde at det var han som brukte henne og hun vet at hun skal gå hjem nå. Og hun skal sette seg ved den gamle skrivemaskinen på det lille, blå bordet ved vinduet. Og bordet som er kjøpt på loppemarked og som lukter av gamledager, det knirker når vinden siver inn gjennom det ødelagte vinduet med blondegardiner innenfor og villblomster på engen utenfor. Og hun skal sitte der i pysj og med håret i ball og være helt alene og drikke lunken kaffe fra en kopp med skår i. Og gjennom de lange fingrene hennes skal det komme historier fra fortiden og til fremtiden om fine ting og små ting og ting som betyr mye, men som er pakket inn i gråpapir. Hun skal skrive om lykke og glede og barndomslatter. Og hun skal skrive romaner om både ekte og uekte kjærlighet og om lukter som minner om alt fra lammelse til hoppende iver. Og hun skal skrive om sekker med kjettinger rundt og kapper av gode følelser. Og ingen kan vite at det kommer fra en mann med en kropp full av den eneste ekte inspirasjonen i verden. Lidenskap.

Sånne dager man elsker

Dette er en sånn dag jeg elsker. En sånn dag som begynner med at barna spiser frokost uten å hive makrellen i veggen og eldstefrøkna går med rollerblades og i barnehagen får de solkrem på nesetippen og løper for å leke, uten å bekymre seg for at favorittdama i livet deres savner både hadenusser og slengkyss. Det er en sånn dag jeg blir sett dumt på, fordi jeg faktisk danser på vei hjem selvom jeg vet at det er mennesker er i nærheten. Det er en dag jeg blir sittende i steintrappen min, utenfor leiligheten midt i byen, å lukte på solen lenge før jeg går inn. Jeg ser på blomstene mine som burde hatt vann, men som fortsatt er fine fordi de er blomster i en gammel kurv og hvis du kjenner virkelig godt etter, så kan du føle som meg at solen lukter noe godt og eget, og det blander seg med nyklippet gress og lykkelige vibrasjoner og lyden av propellfly og du kan lukte av solen at dette er en dag de fleste hører på en gammel DeLillos CD med vinduene åpne og venner i hagen. Dette er en dag man ligger på gresset med noen man er glad i og man ler og man har vannkrig og man tar med seg vennen til stranden for å stupe. Og man har på seg en manneshorts og BH og man stuper ikke, men man hopper fra stupebrettet og ned i vannet og man ler fordi det er kaldt og fordi man smaker saltvann lenge etterpå. Dette er en sånn dag som gjør at det er OK å ikke røyke lenger (hvertfall for en periode) og det er greit at man snart skal få et prosentanslag på hvor store skadene etter sykdommen er. Fordi det går greit. Man lever og man nyter og man lukter solen og man stuper med manneshortser sammen med gode venner. Og før man tusler for å hente barna i barnehagen så får man besøk hjemme og man deler kaffen sin med noen og man tar på en kjole og man kan kjenne hvordan fregnene titter frem helt midterst på nesen og innerst på kinnene mens man går mellom de grønneste kastanjetrærne på Vestlandet for å finne to glade, små mennesker i varmegraderus. Så tar man dem med seg til stranden og de spiser vannmelon og jordbær til middag og colaboksen smaker mer sand og salt enn den smaker sukker og søtt, men det er nettopp derfor den er så god. Og familien ved siden av spanderer pølser på de som vil ha og både minstegutten og størstejenta får seg nye venner. Og man kan kjenne hvordan det jeg`et som har gjemt seg bak persiennene så lenge tar på seg fin neglelakk og nye sommersko og hun smyger seg over gulvet og hun titter ut gjennom sjelen og hun soler seg i fryden sammen med deg. Og man bader og spruter og ler, og det gjør ingenting at man er den eneste voksne med de to barna, fordi da får man all latteren helt for seg selv og man kjenner at det er godt å leve. Og man kjenner at det er godt å ikke ta det for gitt og noe inni meg roper så høyt det bare kan at jeg er den heldigste på jord som har fått dette vidunderlige synet på livet. Og når man har tuslet barbeint hjem og fortalt eventyr fra gamledager til barna og de har sovnet etter en lang dusj og man ikke lenger er lilla på leppene etter havet som kanskje ikke var så varmt som det føltes ut som, så åpner man en pils og setter seg på steintrappen igjen og lukter på kveldssolen og den lukter like deilig og befriende og utelukkende godt som dagsolen, og man forundres over fortiden og fryder seg over fremtiden og jeg`et på innsiden har tatt på raggsokker og gode klær og sitter sammenkrøpet med en ny brunfarge i huden og hun lukker øynene og lar sjelen holde rundt henne og hun nyter, hun også. Så tar man telefonen og ringer noen man ikke kjenner lenger. Hei. Lenge siden sist. Har det vært sol hos dere også i dag? Og til tross for at de andre spiller fotball eller drikker vin på terrasser og man gjerne skulle vært med, så kjenner man at med sand mellom tærne og saltsmak på leppene og godsåre, rødbrune skuldre og tusen nye prikker midt i ansiktet og to barn som sover, så er dette sånne dager man elsker.

Til deg, barn

Siden tidenes morgen har det eksistert en egen mennesketype innimellom alle de andre mennesketypene på jordkloden vår. Det er en type med individer og sjeler og hjerter som lever med nervene og følesene sine utenfor kroppen. En type som i hvert pustende sekund av døgnet er der for noen andre enn seg selv.

Siden tidenes morgen har det eksistert mødre. Mødre som har vevd deilige tepper og bakt fine boller og som har lagt barn inntil huden sin. Mødre er skapt myke og gode og snille og med en lukt av trygghet for at barn skal kunne vokse opp og kjenne at det er fint å være en liten gutt eller en liten pike i verden i dag.

Mødre har øyne som lyser og en sjel som hver dag kan pakke små mennesker inn i vissheten om at de aldri er alene. Når de er redde kan mødre blåse bort det skumle. Når de er glade kan mødre la det gode vokse. Når de har vondt kan mødre kysse dem med lepper så myke, så myke at ingen noensinne kan kysse dem like godt igjen. Når verden er stor er mamma større. Når det regner kaldt kan mamma lage kakao. Når man har mistet all troen på seg selv som menneske fordi man er tretten år og har kjærlighetssorg kan mamma fortelle at man likevel er den fineste på jord, og man vet at det er sant. Når menneskeheten står i mot en, vil mamma stå der og være der og bli der og aldri forsvinne derfra.

Kjære barn. Mødre har siden tidenes morgen skapt det fine i verden. De har strikket myke pledd som de pakker deg inn i og bærer deg i og holder deg i. Tepper av betingelsesløs kjærlighet og stolthet og forståelse og medlidenhet og omsorg og styrke. Et teppe av modige tårer og kampvilje og lange netter og glade dager og barndomslykke og fantasi og eventyr og en evindelig, boblende, gryende kryhet som kommer fra dypet av sjelen hennes og som skal treffe deg midt i hjertet og aldri bli borte igjen. Kjære barn, mødre er de som bruker hvert sekund av hver dag i livet sitt på å bygge båten du skal reise med. Hun skal gjøre den trygg og stødig og med en solid grunnmur og hun skal sende deg ut i den når du er klar og det eneste hun kan gjøre er å håpe at den er bygget godt nok. Og hun skal gråte på kaien når du reiser og hun skal stå der, klar for å ta deg i mot, hver dag igjen etter det - for resten av livet sitt.

For vi forlater deg aldri, kjære barn. Vi vil se deg seile og vi vil heie på deg når du står i mot de store bølgene og vi vil vinke til deg på blikkstille hav med solnedgangen i bakgrunn. Og vi vil for evig og alltid være der med et nystrikket teppe av gode ting når du trenger å komme hjem igjen.

Så dette er til deg, barn. Til deg, fra oss. God reise.

Om å være fjorten år og helt sikkert skulle gifte seg

Hun stod i Frognerparken. Ikke så langt unna Sinnataggen, egentlig. Og det regnet masse, men hun bar med seg en paraply som luktet gammelt og hun bar med seg nye, gode følelser. Og hun så at han kom mot henne. Hun gikk i niende klasse og han var avgangselev. Og hun hadde nok aldri vært så forelsket før og hun var helt sikker på at hun hvertfall ikke kom til å bli så forelsket igjen senere. Han var høy og lys og veldig snill. Og han hadde blå øyne og han snakket om henne til de andre i tiendeklassingene og da måtte han jo minst elske henne, tenkte hun. Og han likte at hun var så lav og at hun var sjenert og at hun hadde selvironi når hun falt ned trappene ved Monolitten og at det mørke håret hennes var uberegnelig siden hun alltid brukte kroppsspråk mer enn alle andre gjorde. Og hun så på han og noe med prikker ilte gjennom henne. Og det rant regndråper ned fra capsen hans og hun tørket dem bort og han lo og hun rødmet og ingen av dem hadde noe å si og derfor gikk de inn i telefonkiosken. De ville ha ly for regnet i teorien, i praksis ville de bare stå nærme hverandre. Og magen hennes knøt seg og hun forstod at hun kanskje skulle få sitt aller første kyss av en gutt som var eldre enn henne og som var veldig fin. Og hun blunket oftere enn vanlig og hun fniste på måten hun håpet at han likte og hun lot tunga gli over leppene. Hun kunne se at han så på henne og hun kunne føle inni seg at dette var dagen hun hadde ventet på. Så skjedde det. Forventet, men fryktelig ikkeforventet. Han kysset henne og han holdt henne inntil seg og helt plustelig hadde han tungen i munnen hennes og hun fikk sjokk, men hun trakk seg ikke unna og i stedet for å lukke øynene og løfte benet sånn som de gjør på film, stod hun der med de største øynene på jordkloden (hvertfall de største i hele Frognerparken) og begge bena godt plantet på gulvet til telefonkiosken. Hadde hun prøvd seg på noe romantisk tull som å løfte det ene benet ville hun trynt over han og virkelig ødelagt øyeblikket. For at han presset tungen sin inn i munnen hennes og hun slet med å holde balansen var det øyeblikket i løpet av de 14 årene hun hadde levd som var fylt med desidert mest magi og kriblinger i både lepper og tær og hjerte og mage. Og hun tror det varte i kanskje 23 sekunder, ikke det at hun telte altså. Og så nynnet han Jahn Teigens Min første kjærlighet til henne og ga henne et seølvarmbånd. Og hun hadde aldri vært sikrere på noe i hele sitt liv. Hun hadde fått sitt siste første kyss og hun skulle sende brev til Kongen og Dronningen og si at hun definitivt skulle gifte seg med denne 15-åringen hvis det var greit for dem, denne 15-åringen som het Jonas og som nå uten noen tvil elsket henne og som kom til å snakke mye mer om henne til de andre tiendeklassingene på Majorstuen barne- og ungdomsskole.

Det du gav meg

Jeg husker det så godt. Og likevel husker jeg bare bruddstykker av det. Og det er mange år siden og jeg satt på badet og rommet snurret og musikken banket utenfor og de andre lo høyt og jeg var ikke gammel nok til å drikke, men jeg gjorde det likevel. Noen banket på døren, men jeg verken åpnet eller svarte. De banket igjen og jeg kunne høre at de var en sint jentegjeng. Jeg samlet noen ord og banket tilbake i døren og ba dem finne et annet sted å dele hemmelighetene sine. Dette badet var opptatt! Så hørte jeg at de himlet med øynene og fant seg et soverom. Og så satt jeg meg ned igjen. Rommet snurret fortsatt. Det prikket i hodet mitt og i armene mine og det hakket foran øynene på meg og jeg måtte finne mye konsentrasjon for å puste rolig. Musikken og lydene og bankingen og latteren fra utsiden lukket jeg vekk og for et øyeblikk gjorde jeg ingenting annet enn å mane frem hva som egentlig nettopp hadde skjedd, i det gule lyset fra en ødelagt baderomslampe.

Jeg husker at han var der og jeg husker at han var ivrig og jeg husker at han var eldre enn meg. Jeg husker at jeg hadde flørtet med han tidligere samme aften og jeg husker at han raskt lukket døren etter seg når han fulgte meg inn på badet. Jeg husker at jeg skvatt når lyden av en låst dør fylte rommet. Jeg husker at å bli kysset opp etter en vegg da ikke var like spennende som jeg hadde sett for meg og jeg husker godt at jeg prøvde å holde igjen trusa mi når han ville rive den av. Jeg husker små, forsiktige klynk. Jeg tror kanskje.. Ehm... Du... Nei, jeg vil ikke. Det går for fort. Jeg har ikke gjort det før. Ehm..Vær så snill! Men det var så lavt. Kanskje han ikke hørte det? Kanskje jeg ville det litt jeg også, siden jeg etterhvert sluttet å si noe, men bare gråt stille? Kanskje tenkte han ikke over det når han la hånden over munnen min? Kanskje kanskje kanskje. Kanskje måtte det bli sånn, siden jeg tross alt hadde flørtet med han? Kanskje fortjente jeg å få hodet inn i den gule baderomslampen når jeg maste så mye på han?

Prikkingen roet seg. Rommet stod relativt stille. Jeg vet ikke hvor lenge jeg satt der. Men han var borte og jeg kastet opp. Mange ganger. Og jeg gråt. Og jeg kjente at det stinket billig av hele meg. Og jeg var flau og ydmyket. Og jeg var ganske redd. Og jeg tok tak i trusen min fra anklene og jeg dro den på meg igjen. Så så jeg på fjeset mitt i  speilet fra lyset av den ødelagte baderomslampen og det var lett å se at det var mer enn lampen som hadde blitt ødelagt. Både respekten for meg selv og tankene om det fine i verden og lysten på pepperkaker og en frem til da lykkelig barndom var ødelagt og julemagien og tankene om å spare meg til noen jeg var glad i og muligheten til å gå med rak rygg og hevet hode var ødelagt. Dumme, dumme jente. Slutt å flørt. Ditt nek. Og jeg kunne kjenne hvordan huden min plutselig var en annen jentes hud og hvordan klærne mine plutselig ikke satt fint på meg lenger og jeg kunne kjenne hvordan kroppen min jobbet mot seg selv og hvordan små biter av meg ville tygge opp og spytte ut skallet av det som engang var meg, men som ikke var meg lenger. Og så banket det på døren igjen. Jentegjengen ville inn og jeg hadde ikke krefter til å si nei til dem en gang til og jeg tørket vekk sminken og blodet fra pannen og jeg gnei meg på håndleddene for at merkene skulle bli svakere og jeg tok vann i fjeset for at de røde øynene skulle bli litt mindre røde. Så slo jeg ut håret så ingen skulle se hvor bustete det var. Og så åpnet jeg og jeg gikk ut og jeg gikk rett frem gjennom alle menneskene og jeg så ikke på noen, men jeg hørte noen rope tunge ord om at det hadde vært deilig. Og ordene traff meg som en knyttneve midt i ryggen og det kjentes som om noen skar over acillessenene mine, så vanskelig ble det å gå rett. Men jeg motstod trangen til å se rundt meg eller snu meg for å slå han eller skrike stygge ting til han. Og når kompisene hans lo kjente jeg at noen knøt igjen en søppelpose med sten og kroppen min inni, og de kastet både posen og stenen og meg i vannet og det var umulig for meg å puste. Men jeg trakk pusten likevel og jeg åpnet posen og jeg gikk. Rett frem og ut av døren. Og når jeg kom ut i luften lot jeg det friske brette seg rundt meg og jeg prøvde å tenke på at dette var luft som aldri hadde vært nær meg før. Det var ren og fin og ny luft og jeg tok trusa som var fyllt med nedverdigelse av meg og kastet i søppelet. Og jeg gikk derfra med blødende panne og slitne øyne og vonde håndledd og jeg gikk derfra som et helt nytt menneske med en helt ny reise foran meg og med en helt ny forståelse for mye og med helt nye følelser, følelser jeg aldri hadde følt før. Og mens jeg gikk derfra kjente jeg på alt jeg ville gjøre mot han og jeg kom tilbake til det samme svaret hele tiden. Jeg ville gi han det han gav meg. Og innen jeg rakk å skylde av meg alt det skitne i dusjen hjemme hadde jeg skrevet et dikt i hodet mitt.

Jeg håper du har det fryktelig vondt
At du dør innvendig hver gang jeg gråter
Jeg håper du føler smerte
På de vondeste, verste måter


Jeg håper du blir slått helseløs
Hver gang jeg føler hendene dine
Jeg håper du mister armer og ben
For det gjorde jeg når du holdt fast mine


Jeg håper du taper selvrespekt og mot
Redsel og smerte ønsker jeg deg
Ikke en dag uten tårer og skamfullhet
For det var det du gav meg


Men jeg ga han aldri det. For tilslutt, etter årevis med innvendig kriging og forsøk på å sulte bitterheten til døde, klarte jeg å heve meg over det. Og i dag kan jeg se han og synes synd på han og vite i sjelen min at uansett hva han gjør i livet, så er jeg et bedre menneske. Han eier meg ikke lenger.

Gratulerer med dagen

Snart kommer en dag jeg liker. En dag som skiller seg litt ut fra de andre dagene i løpet av året. Hvertfall de fleste andre dagene i løpet av året. Ikke bare fordi jeg liker sommerkjoler og pene mennesker og lysegrønne trær og vimpler i alle hagene på Sorhaug. Men fordi det er få ganger Norge samles og faktisk snakker sammen. Som regel er vi et samfunn fylt med mennesker som er redde for å sitte ved siden av hverandre på bussen eller si hei til hverandre i barnehagen eller hjelpe hverandre hvis noen skulle trenge det. Det er ikke mange år siden jeg så en gammel dame falle mens hun prøvde å løpe til bussen jeg satt på. Jeg så i sakte film at hun falt og jeg så at hun landet og jeg så at hun ikke reiste seg opp igjen og jeg så at hun begynte å gråte. Men jeg ble sittende. For jeg regnet med at en av de andre på bussen skulle fly ut for å hjelpe henne eller trøste henne eller følge henne trygt til et sete. Men de andre på bussen regnet med det samme. Så vi ble sikkert sittende i nesten 30 sekunder, mens vi så på en gammel dame gråte på bakken, flau og ydmyket og med skrubbsår på kneet, før noen av oss vurderte å gjøre noe. Til slutt reiste jeg meg og jeg løp ut til henne. Ikke fordi jeg var noe mer helt(inne) enn de andre, men fordi jeg rett og slett var raskest akkurat denne gangen. Til tross for at jeg allerede var nesten 30 sekunder for treg. Hun tørket tårene mens jeg hjalp henne opp og hun sa igjen og igjen at det ikke var så vondt mens hun haltet seg inn i bussen og hun satt seg helt foran for å slippe å se noen av oss i øynene.

Vi er et samfunn som stenger oss inne i hulene våre og bare de gangene solen titter frem gjennom skyene tar vi en liten snakk med naboen over gjerdet før vi tusler tilbake til det trygge og fine i våre egne hjem. Vi er et samfunn som altfor mange ganger lar barn bli mishandlet hjemme fordi vi ikke tørr å blande oss. Vi er et samfunn som lukker øynene når noen blir dratt inn i et smug av en som er større, fordi vi er redd for at den store skal skade oss også. Vi er et samfunn som skryter av glede og fellesskap og rosetog og alle kjenner alle. Men vi sitter overraskende ofte alene på tosetern i bussen til å være et alle kjenner alle land.

Men om et døgn er det syttende mai. Det er dagen vår og stoltheten vår og bursdagen vår og det er flagg og bunader og det er is og sang og korps og pølser og russetog og folketog og barnetog og kongen som alltid hadde øyekontakt med meg når jeg gikk forbi med barneskolen den gangen jeg bodde i Oslo. Helt sant. Selvom det regner er vi ute og vi ler og vi snakker sammen og vi heier på hverandre og vi skryter av hverandre og Hvor er drakten din fra? Den er nydelig!, mens vi spiser en is til og løper tredje potetløpet med et skolebarn for dagen. Dette er dagen vi smiler til hverandre og klemmer på hverandre og deler med hverandre og redder hverandres gassballonger hvis vi har muligheten. Vi løfter opp bunadene våre og med tremilssteg bykster vi over en plass stappet fullt med mennesker for å akkurat i tide klare å nå tråden som henger fast i Mikke eller Lynet McQueen eller en rååsa enhjørning med vinger eller Tingeling eller noe annet som har blitt fylt med helium tidligere sammen morgen. Og vi faller og vi ligger langflate og vi rekker tråden med heliumfiguren til et lite barn som har gjort klar verandaleppa og satt krokodilletårene på vent, og barnet smiler og en mamma eller pappa sier tusen takk. Det ville blitt dagens tredje. Og vi smiler og vi føler oss gode i sjela.

Dette er dagen da vi på tvers av de individuelle forskjellene og etniske bakgrunnene som vanligvis skremmer oss klarer å bare være sammen. Og det treffer det myke punktet i hjertet mitt. Og dere som kjenner meg vet at jeg er den naive, dog mer realistisk enn før, og godtroende i gjengen og jeg ønsker fred på jord og samarbeid mellom kulturer og jeg kan godt gråte fordi jeg synes sånt er fint og jeg tror på det gode i mennesker og jeg kunne ønske andre gjorde det også. Og jeg skal nyte 17. mai. Jeg skal nyte stoltheten og nasjonalfølelsen som brer seg inni hver bit av kroppen min og jeg skal synge Ja, vi elsker fordi jeg mener det og jeg skal lære barna mine at dette er barnas dag og de kan få så mange is de vil og at hvis de tar litt dobbeltsidig teip på skjeen vinner de potetløpet og hvis de ikke har på sko klarer de seg bedre i søppelsekkracet og at hvis de smiler pent til besteforeldre får de ennå flere is og jeg skal lære dem at de må snakke med naboen den 18. mai også. Og jeg skal lære dem om fellesskap og om tilhørighetsfølelse til et land og et sted og fine mennesker i fine klær, og de skal få kjenne i seg selv hvor kriblende vannvittig deilig 17. mai er, nesten utelukkende på grunn av de følelsene og ikke nødvendigvis kun på grunn av snille besteforeldre og mye is og sleipe potetløptriks fra mammaen.

Gratulerer med dagen i morgen, kjære Norge. Ofte blir store øyeblikk pakket inn i dagligdagse små esker, så håper dere klarer å nyte. Så kan man bare krysse fingre og tær for at vi fortsatt sier hei til hverandre på fredag.

Hadde gjort det igjen

Man skulle jo tro at dagen som forandret livet mitt var den dagen legen sa til meg at vi håper du har greie odds for å overleve natten, eventuelt de neste dagene. Og broren min stod ved siden av meg og jeg gråt fordi det er det man skal når man får en sånn beskjed og jeg tenkte på barna mine og jeg var øm i ryggen etter den første ryggmargsprøven og jeg hadde fire forskjellige medisiner inn i armen på en gang fordi de ville sjokkstarte kroppen og bror måtte ta noen telefoner til mennesker det var viktig å underette og sykepleierne så på meg med triste øyne mens de hastet meg opp på isolat for at hjernehinnebetennelsen min skulle holde seg hos meg og ikke løpe løpsk over til alle andres hjerner. Man skulle tro at det kunne være en livsendrende dag. 

Eller så skulle man tro at dagen som forandret livet mitt var den dagen jeg trengte hjelp av fremmede mennesker til å gå på toalettet eller dusje og vaske meg selv eller skjære opp middagen min eller noe av det andre jeg som en plutselig-ikke-frisk-23-åring aldri hadde trengt hjelp til før, men som jeg da helt ut av det blå trengte hjelp til.

Eller så kunne man jo kanskje tenke at dagen som forandret livet mitt var den dagen mamma fortalte meg at hun hadde sittet på flyet til sykehuset jeg lå på og tenk Faen, jeg har ikke med svarte klær til Line sin begravelse. Jaja, det får jeg kjøpt i Stavanger. Og i sitt stille sinn planlagt at jeg skulle få Slipping trough my fingers som sang når de bar ut kisten min. Mamma var gråtkvalt og livredd og fortalte meg dette. Det kunne vært en dag som forandret livet mitt. Men det var ikke det.

Eller så skulle man jo kanskje tro at dagen som forandret livet mitt var den dagen jeg gikk alene igjen for aller første gang på lang tid. Den dagen jeg hadde grått av sinne og sorg og vondter og frustrasjon. Den dagen jeg hadde grått så jeg fikk vondt i brystet og kinnene var såre og øynene var røde og hovne, den dagene alle tårene og alle vondtene og alt sinnet og all frustrasjonen gikk over til motivasjon og styrke og mot og dette skal fader ikke få knekke meg, dette heller og jeg brukte mine egne ben uten støtte for første gang på 6 uker og 3 dager og 19 timer. Og det var fryktelig vondt og jeg tok ikke mange skritt, men jeg klarte det helt selv og det var fryktelig verdt det. Etter beinhard jobbing og trening så tårene sprutet hver eneste dag og mange kvelder på rommet, ønskende om at nære og kjære kunne se selv hvilke milelange steg jeg tok når jeg flyttet meg fra rullestolen til sofaen uten hjelp. For eksempel. Man skulle tro at det var dagen som forandret livet mitt.

Noen kunne kanskje også tenke seg til at dagen som forandret livet mitt var den dagen jeg for første gang på fem uker fikk hilse på begge barna mine igjen. Jeg fikk klemt dem og holdt dem og kysset dem og fortalt dem at jeg elsker dem og jeg fikk høre fra dem hvorfor de var sinte på meg og at det var dårlig gjort at jeg ikke sa hadet eller klemte dem den kvelden sykebilden kjørte meg avgårde og jeg fikk sagt unnskyld til dem og jeg ennå en gang, og ti ganger til etter det, fikk fortalt dem at jeg elsker dem høyere enn himmelen og forbi stjernene og helt opp til månen og tilbake igjen.

Men det var ikke det. For jeg var aldri redd. Jeg var lei meg og jeg var sint og tanken på døden gjorde meg trist og den gjorde meg frustrert. Men jeg var aldri alene og jeg var aldri redd. Aldri.

Dagen som forandret livet mitt var en helt annen dag. Det var en dag etter at alt hadde gått bra lenge. Det var en dag som var en av de siste på rehabiliteringen. Det var en dag jeg trodde at jeg hvert øyeblikk skulle få være hjemme med barna mine igjen. Det var en dag jeg like plutselig som den første dagen var tilbake på sykehuset. Det var dagen da hodet mitt eksploderte igjen og nakken min sendte stråler med helvette nedover ryggraden når jeg bevegde den og feberen var skyhøy og legen sa til meg at vi må ta en ryggmargsprøve til. Og jeg gråt. Og jeg sa nei. Og jeg kjente at hver millimeter av kroppen strittet i mot, for kroppen min, skallet mitt, var utslitt. På noen uker hadde de hvitkledde puttet en lang nål, en vond nål, en nål fyllt med vanskelige svar og tunge beskjeder, inn i ryggraden min fem ganger allerede. Tre av gangene stakk de feil. En av gangene tappet de blod fra albuen min og brukte den lange nålen til å plassere blodet forskjellige steder i ryggen min for å tette hull de hadde laget i ryggraden. Dette skulle bli sjette gangen. Den fysiske delen av meg hadde ikke en liten kraft igjen å gi til verken sykehus eller leger eller fysioterapauter eller ergoterapauter eller smerteklinikker eller mennesker som sa du må tenke positivt eller sykdom her eller sykdom der eller vonde nåler med tunge beskjeder. Jeg hadde ingenting mer å gi. Så jeg sa nei. Jeg var voksen og jeg ville bestemme selv og det var min kropp og mitt skall det var snakk om. Jeg sa nei. Likevel kom legen inn til meg. En ungvoksen lege, med rastafari hår og glimt i øyet og myke hender. Og med de myke hendene sine tok han tak i mine livredde, svette, pittesmå hender. Og han holdt dem. Og han så meg langt inn i øynene og han kalte meg vennen. Kjære deg, sa han, jeg forstår så inderlig godt at du er sliten. Og at hodet ditt og tankene dine og sjelen din og viljen din og kroppen din ikke ønsker mer vondt. Og jeg forstår at du er redd. Jeg var ikke redd. Jeg var bare sliten. Men jeg er flink. Og jeg kan med hånden på hjertet si at dette kommer til å gå bra. Og jeg skal være den som gjør det. Og du skal få lokalbedøvelse denne gangen. Og vi passer på deg. Og med dét sukket det slitne inni meg og det gjemte seg bort og jeg hentet frem vilje fra et sted dypt, langt inni meg og jeg hvisket ok uten å se den snille legen inn i øynene. 


Jeg vet ikke om du noen gang har tatt ryggmargsprøve, men det er mye som må gjøres klart. Så mens de steriliserte meg og teipet ryggen min og hentet nålene og snakket med hverandre, gråt jeg. Helt stille. Uten å løfte brystet eller puste dypt eller presse sammen øynene. Tårene bare rant stille og jeg gjorde meg klar og jeg satt meg på sengekanten som de ba om og tårene rant fortsatt stille samtidig som jeg trodde at hodet mitt skulle deles i tusen biter og snart ligge groteskt strødd utover gulvet på sykehuset jeg så gjerne ville vekk fra. Og jeg kjente at jeg fikk lokalbedøvelsen. Men jeg pustet dypt og tårene rant fortsatt stille og det gikk greit. Så hørte jeg den etterhvert velkjente kneppelyden nålen lager når den går gjennom huden og inn i ryggen. Og tårene sluttet å trille. Noe skjedde. Noe som ikke har skjedd før skjedde. I tærne mine spredte det seg en følelse av frykt og trykk og plutselig ingen følelse i det hele tatt. Og det jobbet seg oppover. Frykten og trykket snek seg fra tærne til leggene og til lårene og så mot livet mitt, og følelsesløsheten fulgte tett etter. Og jeg prøvde å snakke. Jeg prøvde å finne ordene mine og jeg prøvde å fortelle legene at noe var veldig galt. Noe skjedde som ikke skulle skje. Jeg følte masse, men jeg følte ingenting. Men innen jeg klarte å finne ordene mine for å si det høyt hadde trykket nådd både brystet og hjertet mitt. Jeg kan ikke puste, hvikset jeg, men ingen hørte det. Tårene hadde stoppet opp og frykten hadde nådd meg. Og etter det husker jeg ingenting.




Det går bra. Bare pust. Kroppen fikk smertesjokk. Du er på sykehuset, husker du? Kan du se på meg, Line? Line? LINE?! Se på meg! Du er på sykehuset. Prøv å huske. Prøv å puste. Kom igjen, du klarer det. Bare pust nå. Rooolig, Line. Rolig. Over meg var det et sterkt lys. Det var fire skikkelser, men jeg klarte ikke å se hva de var eller hvem de var. Men de holdt meg fast. Alle fire holdt meg fast, med to armer hver. Og det var en maske der. Og de maste på meg og ropte navnet mitt. Og jeg trodde i nesten 10 sekunder at jeg skulle bli gruppevoldtatt. Og jeg strevde med å komme meg unna og jeg kjempet for livet og jeg vrei så hardt på den slitne kroppen som jeg bare kunne og jeg hylte. Jeg hylte alt jeg kunne og jeg ropte at de skulle slippe meg og jeg ropte at de måtte komme seg unna og jeg kunne ikke se dem lenger fordi tårene og det sterke lyset gjorde det umulig. Og jeg var reddere enn jeg noen gang har vært før. Men de slapp meg ikke. Du ble borte for oss, Line, og nålen er langt inne i ryggen din og vi trenger at du er helt rolig. Vi vet ikke om du har blitt lam, så vær rolig! Legen var streng og så husket jeg plutselig alt. Og kroppen min begynte å riste. Den ristet. Men jeg hylte ikke til dem lenger og jeg prøvde ikke å slå dem lenger og jeg trodde ikke at jeg ble gruppevoldtatt lenger. Men kroppen min ristet mens de snudde meg rundt og tok nålen jeg hadde landet på ut i fra ryggen min. Og kroppen min ristet mens de plutselig, med panikk i øynene, tok en haug med tester av bena mine. Og kroppen min ristet mens legen så på meg og sa Du er ikke lam. Hva gråter du for? Og kroppen min ristet i feberkramper og sjokk mens legen og sykesøsteren og de med steriliseringen og de som hadde holdt meg fast forlot rommet og jeg lå alene og var redd for alt og jeg trengte noen, men jeg hadde ingen og jeg var mer ensom da enn jeg noensinne har vært før og mer ensom da enn jeg forhåpentligvis noen gang kommer til å være senere. Jeg var jo ikke lam, så hva gråt jeg for?


Jeg gråt fordi livet mitt forandret seg den dagen. Ikke fordi dagene og ukene og månedene før den dagen hadde vært så enkle, men fordi jeg den dagen var på det dypeste punktet og jeg kjempet når jeg ikke hadde noe å gi og jeg var for første gang etter at jeg ble syk virkelig, virkelig redd for livet mitt. Redselen som hadde holdt seg unna sjelen min og troen min og tankene mine gjennom så mange vanskelige dager hadde helt plutselig flyttet inn i det dypeste i kroppen min og den overtok alt jeg hadde av egen vilje og egen kontroll og egen sjanse til å tenke fine tanker og tro på det gode i meg selv og i verden og i mennesket og den fikk meg til å riste så hardt og så mye at jeg mistet dynen og jeg klarte ikke å ta meg til fjeset for å tørke tårene og jeg traff sengen gang etter gang etter gang med den fryktelig såre, skjøre ryggraden min. Redselen overkjørte cellene og instinktene mine og redselen var et uhyre som uten omtanke hadde lagt seg inni meg og rundt meg og over meg og foran og bak meg.


Takk Gud eller skjebnen eller karma eller det du tror på for at den gjorde det. For alt det vonde jeg følte den natten i desember har gitt meg alt det gode jeg føler nå. Kunne jeg slått legen som sa vi passer på deg helseløs? Ja, det kunne jeg. Var det verdt det når jeg i dag nyter de små tingene på en måte jeg aldri hadde fått til tidligere? Var det verdt det når den opplevelsen var starten på nye meg og skrivingen og tekstene og nytelsen og musikken og pustingen med magen? Ja, uten tvil... Jeg hadde gjort det igjen.

/ Fredagsdrømmer på en torsdag

En følelse av jazz sprer seg i kroppen min. Jeg sitter hjemme og jeg drikker kaffe og jeg hører på deilig Siljemusikk og jeg lukker øynene og jeg sitter plutselig i et rom med dempet belysning og lavmælte stemmer. Jeg sitter i et rom hvor damene tar mennene på låret og kaster forsiktig på håret sitt der de sitter på høye krakker ved små, runde bord og med bena i kryss på den sexy, fine, flotte måten bare noen damer i det virkelige liv får til. Menn med gelè i håret og merker på dressene sine står i enden av lokalet og myser over konjakken sin. De snakker nok om noe veldig viktig. Jenter fra alle kanter av rommet ler forsiktig av noe som sikkert ikke egentlig var så morsomt likevel og de sender ut signaler gitt dem av naturen om at de ikke vil, men likevel gjerne vil, bli med hjem i kveld. Alt går i sakte film, som i en drøm, og alle har fine, deilig korte, men lange nok, helst svarte kjoler på seg. Håret mitt er løst satt opp og sminken er fin og leppene er i perfekt samspill med den dyp røde kjolen som sitter klistret til overkroppen min og som forsiktig siger ut i en videre form ved hoftene. Skoene er små og fine og svarte og lager den riktige klikkelyden når jeg forsiktig beveger meg over rommet. Jeg sitter på en egen krakk ved baren og jeg observerer at jeg blir observert. Ved pianoet sitter det en jente og hun spiller nydelig musikk. Musikk som treffer hver celle i kroppen, hvert instinkt og hver sans drar meg mot henne. Stemmen hennes er fløyelsmyk og tekstene hennes er dype om helt vanlige ting og jeg kjenner at jeg beveger kroppen min i rolig takt til tonene hennes. Hun treffer noe dypt og godt og kjærlig inni meg med musikken sin og jeg lar sinnet mitt åpne seg for henne. Og ved siden av henne sitter det en mann. En mann i dress med snille øyne og stram holdning og litt furer i fjeset og pittesmå rynker rundt de grågrønne øynene jeg er helt sikker på at han har og et knapt synlig smil. Det synes bare så vidt i munnvikene, hvis man ser ordentlig godt etter. Og han ser på meg og jeg ser på han og vi merker at det skjedde noe og jeg tar en sipp av coctailglasset mitt og snur meg litt vekk sånn som man skal og jeg smiler lurt og jeg føler med hele meg at han kommer mot meg og så står han der. Ved siden av meg. Han ser meg rett gjennom øynene og inn i sjelen og jeg prøver å ikke vise han at kinnene mine skifter farge og at han er den mest sexy mannen jeg noensinne har sett i dress, eller i klær i det hele tatt faktisk. Og så tar han glasset mitt ut av hendene mine og han setter det på bardisken og så går han. Fortsatt med hånden min i hånden sin. Og jeg følger etter. Ikke fordi han holder meg i hånden, men fordi jeg må. Absolutt alt i hele meg er knyttet til den mannen nå. Ikke for evig eller alltid eller for noen år eller for noen måneder eller uker eller dager til og med. Men for akkurat nå er jeg knyttet til han. Og så danser vi. Rolig, deilig, fin voksendans. Jeg tråkker han ikke på tærne og han gir fine, små tegn og jeg snurrer på de riktige stedene og jeg smiler på den fine måten og han holder en hånd på korsryggen min og når han bøyer meg bakover vet jeg at han ser på både håret som flommer og halsen som strekker seg langt og feminint og jeg vet at han har lyst til å kysse meg. Men han er en fin mann i dress og med furer i ansiktet, så han løfter meg bare opp igjen og ser på meg og bekrefter med måten han lukter meg i halsgropen på at han egentlig vil kysse hele meg, men han har ikke tenkt til å gjøre det. Han lukter etterbarberingsvann og cigar og paste fra håret som er rufsete og ordentlig på en gang, med små striper av grått ved tiningene. Han ser smart ut. Han ser ut som om han er engasjert og har høyere utdannelse og som typen som aldri kommer til å skryte av det. Og jeg tror at jeg i noen øyeblikk elsker han. Og jeg tror at han i noen øyeblikk elsker at jeg elsker han. Og timene flyr forbi og gjennom romantiske, altfor ofte dramatiserte klisjèer og gjennom nydelig dans deler vi en hel verden med hverandre. Han og jeg, jeg og han. Vi deler ønsker og lyster og tanker og historie om fortiden og drømmer om fremtiden og innimellom snurring og vals og swing og deilige toner fra pianoet drikker vi litt vin og så deler vi blikk og øyeblikk og lysten på hverandre. Men ikke et ord blir sagt høyt, ikke en lyd kan presse seg opp fra magen eller ned fra hjeren og gjennom leppene mine eller gjennom den perfekte stillheten mellom to mennesker som ikke kjenner hverandre, men som plutselig kjenner hverandre så godt, så ekte, så naturlig og som ville ødelagt alt med ord uten mening. Ikke så mye som et hei eller hva heter du eller du er slående vakker eller håper vi snakkes igjen ville hatt plass i vokabularet vårt. Så når pianoet slutter å sende vibber av perfeksjonisme ut i rommet går vi fra hverandre. Jeg vet ikke hvem han er eller hvilken høyere utdannelse han har tatt eller hva bøkene hans heter, for han så ut som om han hadde skrevet bøker eller hva gata hans heter, ennå mindre hvilken verden han egentlig kommer fra. Og han vet ikke hva jeg heter og han vet ikke hvordan han kan nå meg og han kan for alltid huske meg som hun med rød kjole som aldri tråkket han på tærne og som hadde en perfekt, feminin hals når hun ble ført rundt av armene hans på et gulv som i noen timer bare var deres og som tok kåpen sin og som snudde ryggen til han og som gikk hjem alene, mens han stod igjen med et smil som ikke lenger var knapt synlig, men som var så synlig at selv mennene med konjakken la merke til det gjennom mysingen og den viktige pratingen sin. Og jeg vil for alltid huske han som definisjonen på Mannen jeg en dag skal møte og som jeg ikke kan være stille med, for når jeg møter han vil magien ligge i alt annet enn en kropp som fylles med deilig jazz og coctaildrinker og en rød kjole klistret tett inntil seg.