tirsdag 5. juni 2012

Om sandkorn i skoen

Det er ikke så mye som skal til egentlig. Det er ikke mer enn små sandkorn inne i skoen, men de gnager og de lager sår og irritasjon og plutselig så spiser de meg litt. Og da er det gjort. Da flytter de inn i magen min og så blir jeg usikker. Jeg som var så trygg. Jeg som hadde blitt ny og som bar tryggheten og lykken min med stolthet. Jeg som var sikker på at jeg visste hva jeg ville og hva jeg ønsket og at uansett hva som skjedde, så kunne jeg lukte solen og føle at jeg var meg. Men så kommer det sandkorn og sandkornene gjør noe med en del av sjelen min som jeg ikke klarer å styre. Den sjelen som bor midt i magen og som bestemmer om kriblingene er sommerfugler eller flaggermus. Og akkurat nå er de litt av begge, og det vet jeg ikke om jeg vil. Det handler litt om å ikke være en mulighet for noen som er en prioritering selv. Det handler om å ikke tilgi fordi man er svak, men fordi man er sterk nok til å forstå at det er lett å gjøre feil. Det handler om å bli kjent med en intuisjon og etterhvert som man vokser klare å følge den. Det handler om å lære seg å danse i regnet i stedet for å vente på solskinn. Men det handler mest av alt om å ikke la noe av det skje på bekostning av seg selv. Fornuften i meg forstår at noen forsvarsmekanismer kommer uten å trenge det, men resten av meg tenker at de er der for å passe på meg og bare meg og at jeg må passe på meg når de sender små impulser gjennom ryggraden og ut i fornuften min, eller ufornuften min om du heller vil det.

Jeg tror at fordi jeg er jente og fordi jeg er skapt som en litt over gjennomsnittet følsom jentejente, så overanalyserer jeg nok det meste. Sannsynligvis dette også. Sannsynligvis alt. Og kanskje er jeg ikke så klar som jeg trodde jeg var til å slippe kontrollen over meg selv og skribleriene og tankene og meningene mine. Det ville ikke vært så rart. For sandkorn er unødvendige og de gjør vondt og man vil helst fjerne dem. Men på en måte selv ikke jeg kan forklare med ord en tidlig torsdags kveld, så føles det likevel godt. Vanvittig, latterlig, uforklarlig godt. Nesten like godt som røde drinker i brede glass med fine venninner og menn med bart og søte kjoler og tversoversløyfer. For for hvert tråkk gir de en slags beskjed om at man ikke bare er seg, men at man føler og at man er tilstede og at man kan kjenne mer enn det man trodde man kunne kjenne. Og jeg takker de Guder som finnes for at vi har sjelen vår og at den er vår og at den er uovervinnelig og at sandkornene ikke kan overta den, men bare lene seg litt på den. Resten av deg og meg og oss og vi og dere både kan og bør og skal prøve seg frem og sandkornene kan overta det uten at det er så farlig. Og det sies jo at det er mer til livet enn å trekke pusten. Det beste er øyeblikkene når noe får deg til å miste den og man på nytt ser det perfekt uperfekte og enten så går det bra, eller så går det over. Og jeg er kanskje ikke helt der ennå. Men jeg er nærmere enn jeg var i går. Og om man blir litt gal på veien, så får man heller bare bli det. Det finnes heldigvis nok Ben&Jerrys med chocolatefudgecoockie til å kunne gi det en god sjanse.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar