/ Fredagsdrømmer på en torsdag

En følelse av jazz sprer seg i kroppen min. Jeg sitter hjemme og jeg drikker kaffe og jeg hører på deilig Siljemusikk og jeg lukker øynene og jeg sitter plutselig i et rom med dempet belysning og lavmælte stemmer. Jeg sitter i et rom hvor damene tar mennene på låret og kaster forsiktig på håret sitt der de sitter på høye krakker ved små, runde bord og med bena i kryss på den sexy, fine, flotte måten bare noen damer i det virkelige liv får til. Menn med gelè i håret og merker på dressene sine står i enden av lokalet og myser over konjakken sin. De snakker nok om noe veldig viktig. Jenter fra alle kanter av rommet ler forsiktig av noe som sikkert ikke egentlig var så morsomt likevel og de sender ut signaler gitt dem av naturen om at de ikke vil, men likevel gjerne vil, bli med hjem i kveld. Alt går i sakte film, som i en drøm, og alle har fine, deilig korte, men lange nok, helst svarte kjoler på seg. Håret mitt er løst satt opp og sminken er fin og leppene er i perfekt samspill med den dyp røde kjolen som sitter klistret til overkroppen min og som forsiktig siger ut i en videre form ved hoftene. Skoene er små og fine og svarte og lager den riktige klikkelyden når jeg forsiktig beveger meg over rommet. Jeg sitter på en egen krakk ved baren og jeg observerer at jeg blir observert. Ved pianoet sitter det en jente og hun spiller nydelig musikk. Musikk som treffer hver celle i kroppen, hvert instinkt og hver sans drar meg mot henne. Stemmen hennes er fløyelsmyk og tekstene hennes er dype om helt vanlige ting og jeg kjenner at jeg beveger kroppen min i rolig takt til tonene hennes. Hun treffer noe dypt og godt og kjærlig inni meg med musikken sin og jeg lar sinnet mitt åpne seg for henne. Og ved siden av henne sitter det en mann. En mann i dress med snille øyne og stram holdning og litt furer i fjeset og pittesmå rynker rundt de grågrønne øynene jeg er helt sikker på at han har og et knapt synlig smil. Det synes bare så vidt i munnvikene, hvis man ser ordentlig godt etter. Og han ser på meg og jeg ser på han og vi merker at det skjedde noe og jeg tar en sipp av coctailglasset mitt og snur meg litt vekk sånn som man skal og jeg smiler lurt og jeg føler med hele meg at han kommer mot meg og så står han der. Ved siden av meg. Han ser meg rett gjennom øynene og inn i sjelen og jeg prøver å ikke vise han at kinnene mine skifter farge og at han er den mest sexy mannen jeg noensinne har sett i dress, eller i klær i det hele tatt faktisk. Og så tar han glasset mitt ut av hendene mine og han setter det på bardisken og så går han. Fortsatt med hånden min i hånden sin. Og jeg følger etter. Ikke fordi han holder meg i hånden, men fordi jeg må. Absolutt alt i hele meg er knyttet til den mannen nå. Ikke for evig eller alltid eller for noen år eller for noen måneder eller uker eller dager til og med. Men for akkurat nå er jeg knyttet til han. Og så danser vi. Rolig, deilig, fin voksendans. Jeg tråkker han ikke på tærne og han gir fine, små tegn og jeg snurrer på de riktige stedene og jeg smiler på den fine måten og han holder en hånd på korsryggen min og når han bøyer meg bakover vet jeg at han ser på både håret som flommer og halsen som strekker seg langt og feminint og jeg vet at han har lyst til å kysse meg. Men han er en fin mann i dress og med furer i ansiktet, så han løfter meg bare opp igjen og ser på meg og bekrefter med måten han lukter meg i halsgropen på at han egentlig vil kysse hele meg, men han har ikke tenkt til å gjøre det. Han lukter etterbarberingsvann og cigar og paste fra håret som er rufsete og ordentlig på en gang, med små striper av grått ved tiningene. Han ser smart ut. Han ser ut som om han er engasjert og har høyere utdannelse og som typen som aldri kommer til å skryte av det. Og jeg tror at jeg i noen øyeblikk elsker han. Og jeg tror at han i noen øyeblikk elsker at jeg elsker han. Og timene flyr forbi og gjennom romantiske, altfor ofte dramatiserte klisjèer og gjennom nydelig dans deler vi en hel verden med hverandre. Han og jeg, jeg og han. Vi deler ønsker og lyster og tanker og historie om fortiden og drømmer om fremtiden og innimellom snurring og vals og swing og deilige toner fra pianoet drikker vi litt vin og så deler vi blikk og øyeblikk og lysten på hverandre. Men ikke et ord blir sagt høyt, ikke en lyd kan presse seg opp fra magen eller ned fra hjeren og gjennom leppene mine eller gjennom den perfekte stillheten mellom to mennesker som ikke kjenner hverandre, men som plutselig kjenner hverandre så godt, så ekte, så naturlig og som ville ødelagt alt med ord uten mening. Ikke så mye som et hei eller hva heter du eller du er slående vakker eller håper vi snakkes igjen ville hatt plass i vokabularet vårt. Så når pianoet slutter å sende vibber av perfeksjonisme ut i rommet går vi fra hverandre. Jeg vet ikke hvem han er eller hvilken høyere utdannelse han har tatt eller hva bøkene hans heter, for han så ut som om han hadde skrevet bøker eller hva gata hans heter, ennå mindre hvilken verden han egentlig kommer fra. Og han vet ikke hva jeg heter og han vet ikke hvordan han kan nå meg og han kan for alltid huske meg som hun med rød kjole som aldri tråkket han på tærne og som hadde en perfekt, feminin hals når hun ble ført rundt av armene hans på et gulv som i noen timer bare var deres og som tok kåpen sin og som snudde ryggen til han og som gikk hjem alene, mens han stod igjen med et smil som ikke lenger var knapt synlig, men som var så synlig at selv mennene med konjakken la merke til det gjennom mysingen og den viktige pratingen sin. Og jeg vil for alltid huske han som definisjonen på Mannen jeg en dag skal møte og som jeg ikke kan være stille med, for når jeg møter han vil magien ligge i alt annet enn en kropp som fylles med deilig jazz og coctaildrinker og en rød kjole klistret tett inntil seg.