fredag 1. juni 2012

Fire jordbærkjærligheter og mimmi sin ripssaft

Lille venn, sett deg her. Mamma skal fortelle deg om noe fint. Noe som skjer veldig sjeldent. Noe du må ta vare på. Det er en følelse.

Du vet den følelsen du får inni deg hvis du får spise en jordbærkjærlighet på en tirsdag eller den følelsen du får når du får være ute og hoppe strikk med venninner helt til klokken blir ni fordi mamma skravler over gjerdet og det er sommer og noen griller og det lukter nyklippet gress og man ler og et propellfly høres i det fjerne og det er en søndagsmorgen med egg som venter på oss dagen etter og du blir veldig glad? Vel, det er en sånn følelse jeg snakker om. Bare større. Mye større. Den er som å få fire jordbærkjærligheter og ripssaft på en og samme dag. Så stor er den. Og så sjelden.

Mange bruker hele livet sitt på å drømme om den, vennen. Og planlegge den og ønske seg den. Det er helt sant. Man har hørt om den og lest om den og tenkt på den og fantasert om den. Og man tror den kommer og så kommer den kanskje ikke likevel. Og man fortsetter å vente og man leter og man utforsker. Men den er vanskelig å finne. Den er like vanskelig å finne som det er å finne lillebror når vi leker gjemsel. Og vi begge vet jo hvor vanskelig det er å finne han når han sitter musestille i skittentøyskurven. Ikke sant, Vakring? Men en dag, en helt vanlig dag, kanskje en lørdag, så banker den på hjertet ditt. Noen ganger hardt og voldsomt og uten forvarsel og noen ganger banker den forsiktig og listende og nesten helt lydløst. Men uansett hvordan den gjør det så har man verken forventet eller planlagt det når det først skjer. Man har kanskje gjort det motsatte. Planlagt at den ikke skulle komme. Men så har man har bare vært hjemme og så kom den likevel.

Lille venn. Du vet de virkelig gode drømmene du har noen ganger? De som handler om lukten av bestemor og bomullskyer og sommerferie og snøengler og lørdagskos foran peisen og den drømmen du hadde om stjerneskudd den gangen? Noen ganger føles det sånn. Det føles som en drøm og man vet liksom ikke helt. Man prøver å våkne og man prøver å finne ut av det og man prøver å lese seg selv og man prøver å kjenne på om verden fortsatt er slik som den var eller om verden som man kjenner den har forandret seg i det siste. Man prøver å ta på bomullsskyen i drømmen og noen ganger så klarer man det og da er ikke verden lenger slik den var før følelsen banket på hjertet og da vet man det. Man kjenner det i alle fibrene på kroppen sin at den har kommet og det er ingenting man kan gjøre med det. Man har ikke noe valg lenger. Man må svelge den og holde på den og kjenne på den. Og noen ganger er den så overveldende, lille venn, at man nesten må gråte fordi man ikke vet hva man skal gjøre lenger. Plutselig er den alt man tenker på og alt man tror på og alt man har lyst til å fortelle om. Og den blir som smaken av Dundersalt i munnen, for den forsvinner ikke selvom man prøver å spise annet godteri etterpå. For du vet, akkurat som med Dundersalt, at det er favoritten din.

Men det er skummelt, kjære barn. Det er kjempeskummelt. Husker du i fjor sommer, når du ville hoppe fra stupebrettet? Og det var nesten en og en halv meter ned og du ikke var sikker på om armringene kunne holde deg flytende? Husker du at jeg sa til deg at det kom til å gå bra, men du var fortsatt redd fordi du ikke hadde prøvd før? Det er litt sånn. Bare at med den følelsen, så hopper man fra 34,5 meter og man har ikke armringene på seg. For den følelsen ER armringene dine og de ligger i vannet og de venter på deg. Men du kan ikke vite før du hopper om du treffer dem eller ikke. Og noen ganger hopper man og så flyter de vekk og da ligger man i vannet helt alene og det blir vanskelig å puste og man må karre seg til kanten mens vannet blir høyt og bena tunge og sjelen borte og øynene våte og hjertet knust.

Men noen ganger, spurven min, noen ganger så hopper man og så treffer man armringene sine med en gang. Og de holder deg oppe og de gjør hjertet ditt større og sjelen tilstede og bena lette og når man svømmer blir man verdensmester, og bomullsskyene og stjerneskuddene du har drømt om kan du plutselig føle tett inntil deg og man vet at man er trygg og god og fin. Og man har lyst til å smile og man har lyst til å være flinkere og man har til og med lyst til å dele favorittleken sin. Jeg vet det høres rart ut, men det er helt sant! Og kjære deg, følelsen av en mann du er glad i og som er glad i deg - det er den beste følelsen på jord. En mann som er snill og som stryker på deg og som holder deg og som ler med deg. En mann som gjør at det kribler i huden din og hjertet ditt og tankene dine. En mann som er fin og som er din og som er bare din og du har lyst til å være hans fra nå og til evigheten. Det heter forelskelse, lille. Klarer du å si det? For-elskelse. Sånn ja! Flink du er. Og jeg håper du er like heldig som mamma har vært og at følelsen banker på hjertet ditt en dag du er stor nok for den, Thea. Og jeg håper den lar deg flyte resten av livet og at den aldri slipper deg igjen. For det er det beste du noen gang kommer til å føle. Like godt og like sjeldent som fire jordbærkjærligheter og mimmi sin ripssaft på en og samme dag.




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar