tirsdag 24. juli 2012

Spurvungen

Det er en betongvegg. En mur som ingen kan tråkke verken over eller gjennom. Det er en maske av stein som viser verden noe sterkt og tøft og stort og modig. Det er et forsvar ingen kan bryte. Det er følelsen noe hellig, noe større enn oss, noe vi ikke kan se på, men som vi merker når det er i rommet. Det er en hær fra et annet land som er klar for krigen. Fiendene kan komme og de står parate til enhver tid. Forsvaret senkes ikke og følelsen av uovervinnelighet bor i hver celle av kroppene deres.  Det er en aura i luften som lyser av trygghet og velvillighet og evnen til å takle det livet måtte gi. Det er et pågangsmot jeg ikke har sett hos et voksent menneske tidligere som gjør sjelen min forundret og litt sår. Det er evnen til å tørke bort tåren og finne frem smilet og se det fra andre vinkler enn sin egen. Evnen til å unnskylde og å beklage for de som ikke fortjener det, fordi ingen andre unnskylder eller beklager for dem. Det er evnen til å glemme det som ligger bak og heller strekke seg etter det som kan komme. Mot er, kjære dere, å fortsette å prøve når resten av verden ville forstått det hvis du ga opp. Mot er å stå opp for det du ønsker, selvom det du ønsker er større og sterkere enn deg - og det attpåtil jobber i mot deg. Mot er å tenke når du står ved avgrunnen at en av to ting kan skje - enten finner du fast grunn, eller så lærer du å fly. ... Så vokser motet med nødvendigheten, sa Shakespeare

Det er et skall som er der. Et skall som først ble klekket og knust og som en periode var unødvendig å bære med seg og som deretter bygget seg opp igjen. Skallet limte seg selv tilbake. Det plukket opp bit etter bit og passet på at ikke det var det minste lille pustehull igjen, for luft var ikke nødvendig veid opp i mot beskyttelse. Og på innsiden var det en spurvunge. En liten spurvunge. En følsom og reflektert og fryktelig såret spurvunge. En spurvunge som synes vekten av skallet var tungt, men som på død og liv ikke ville legge det fra seg igjen.

En spurvunge med lyse fjær og snille øyne og som bare har prøvd seg på verden i få år. En spurvunge så klok at hun ofte blir overvurdert og bedt om å være både større og tøffere enn det hun skal være, men likevel så undervurdert at det er vanskelig å se for seg hvor tungt det skallet er å bære på så tynne skuldere. En spurvunge som forsiktig hvisker til mammaen sin om kvelden; Tror du han snart kan ta skallet mitt? For hvis jeg får pakke meg inn bak hans skall i stedet, så blir det så mye enklere å bære. Da hjelper han meg. Jeg vil så gjerne at han skal gjøre det, mamma. Og jeg prøvde å være fin for han, men han så det ikke. Tror du han ser at skallet mitt er tungt? Og spurvemammaen fortviler om kvelden og hun svarer med den mykeste stemmen hun har. Du kan legge deg under mitt skall når du vil, lille. Mitt skall kan alltid passe på deg. Alltid. Men det er ikke lett å være spurveforelder alene hele tiden, heller.


Spurvungen min vet at jeg alltid skal passe på henne og elske henne og støtte henne og heie på henne og plastre og trøste og leke med henne. Men aller helst vil hun ikke ha noe skall. Hun vil bare fly og være fin og få høre at hun er tøff når hun klatrer i et tre. Ikke når hun lar tårene være gjemt bort bak et modig smil og et såret hjerte som ingen andre enn dette ene mennesket kan lime sammen igjen. Dette ene mennesket som kan gi henne det jeg ikke kan gi henne. Dette ene mennesket som klarer å treffe noe i henne som jeg ikke kan treffe, selvom det skal sies at jeg gjør mitt aller beste. Dette ene mennsket som er alt hun søker, men som ikke ser søket hennes med spurveøyne.

Verden kjenner den tøffe og den modige og den flinke og den store. Jeg kjenner den lille, den redde, den håpefulle og den som lar sjelen briste med hodet trygt og dypt nede i en pute. Verden kjenner den som får bekreftelse fra mange og skryt og ros og fine ord og bemerkelser og priser og diplomer og som smiler fra øre til øre fordi sånt alltid føles godt. Jeg kjenner den som jobber så hardt at hjertet ligger utenpå huden for å få bekreftelse og som ikke gir seg før den kommer fra det mennesket som er viktigst i livet, men som likevel verdsetter det minst av alle og som bare ser smilene og som overser skallet.

Verden kjenner skallet, jeg kjenner spruvungen.


2 kommentarer:

  1. Takk, søte du:) Håper det traff de riktige menneskene, uavhengig om jeg vet hvem de er eller ikke.

    SvarSlett