Øyeblikk fra posten

Vi har en tendens til å tro at livet vårt handler om de store øyeblikkene. Men store øyeblikk griper oss plutselig uten at vi er klar over det - vakkert innpakket i noe som kan virke som et ubetydelig ett, sies det i statusen min på facebook i skrivende stund.

Husker du det øyeblikket du ble gravid med din førstefødte? Eller øyeblikket rett før du gikk inn til avsluttende eksamen? Eller øyeblikket du stod på et dansegulv i et festlokale og kysset han som nå er mannen din for aller første gang? Tenkte du noensinne over da hvilken reise de sekundene ville ta deg med på? Hvordan de små bevegelsene og ordene og tankene og meningene den gang da førte frem til hver dag nå? Det er pittesmå, nesten ubetydelige, øyeblikk som helt plutselig viser seg å bli de Store Øyeblikkene.

Jeg husker at jeg satt i en skolegård på Eik i Tønsberg for syv år og tre måneder siden og jeg snakket med venninnene mine om hva jeg ville gjøre med livet mitt. Jeg var 16 år, bare noen dager unna å fylle 17. Jeg ville reise og oppleve og mestre og klare og skulke og le og drikke pils i parken. Jeg ville reise på ferie uten voksne og flytte i hybel med jevngamle når jeg selv ble gammel nok. Og jeg tenkte frem i tid, helt frem til jeg var 24-25 år. Da kom jeg sikkert til å være ferdig med utdannelse og ha meg en skikkelig jobb og en fast mann og til nød en hund og kanskje oldemors gamle kopper med skår i stående i et skap. Og jeg var hellig overbevist om at når jeg var 24-25 år, en gang en evighet inn i fremtiden, så ville det være de store øyeblikkene i livet mitt. Å komme hjem fra jobb, lage mat, pilse ute, lukte voksent, gå med høye hæler og kle dressbukser. Ingenting rokket troen min fra at store øyeblikk ville være forfremmelse og en mann som var stolt og lyden av bilnøklene og en hverdag uten mamma.

Jeg husker at jeg satt i en skolegård på Eik i Tønsberg for syv år og en måned siden og jeg snakket med venninnene mine om hva som kom til å skje med livet mitt. Jeg hadde akkurat fylt sytten år og jeg skulle bli mamma for aller første gang. Og vi tenkte, venninnene mine og jeg, vi tenkte helt frem til den gangen en evighet inn i fremtiden når jeg kom til å være 24 år og ha et barn på seks og snart et halvt og jeg skulle bli med han eller henne eller de på skolen for første gang. Og det slo meg at det kom til å bli et slikt øyeblikk, et slikt stort øyeblikk som er med på å definere livet og som man alltid kan huske. Et slikt øyeblikk man kan lukte hvis man lukker øynene og hvis man noen gang lukter den samme lukten et annet sted igjen, så er man likevel rett tilbake i det øyeblikket. Det slo meg at innen da kom jeg til å ha måttet oppdra et barn som kunne være venn eller venninne, søt og snill og god og empatisk og smart og morsom og populær og fortsatt ha alle de gode verdiene. Og jeg kom til å stå der og jeg kom til å være fryktelig voksen og likevel ikke voksen i det hele tatt. For jeg skulle jo til nød bare ha en hund.

Nå har det gått syv år og en måned siden jeg tenkte på det første gangen. Og i ettertid har jeg ikke tenkt så mye på det. Hverdager har kommet og gått, øyeblikk har flydd forbi øynene mine og noen av dem har hengt seg fast et sted i hjernebarken sånn at jeg kan ta dem frem igjen når jeg måtte ønske det. Men jeg sitter her i dag, med et brev i hånden og jeg opplever et øyeblikk. Det er ikke et stort et. Det er et lite ett, og det kan fort virke som et ubetydelig ett. Men det er pakket inn i noe vakkert. Vi vil med dette ønske foreldre til grunnskolebarn velkomne til foreldremøte på Eik skole onsdag 6. juni 2012. 


Det er noen uker igjen til jeg for aller første gang skal se min Vakreste gå gjennom dørene og ønskes velkommen til mange års skolegang og oppleve det man skulle tro ville være Det Store Øyeblikket i denne sammenhengen. Men det er noe inni meg som forsiktig hvisker til sjelen min at jeg må ta vare på dette også. At dette ubetydelige øyeblikket jeg opplever akkurat nå ikke er så ubetydelig likvel. At det er en håndfull perler pakket inn i gråpapir som kom til meg i en konvolutt fra Tønsberg Kommune i dag. Og jeg sitter her, ikke så voksen som jeg så for meg, og det går opp for meg nå at jeg har grunnskolebarn. Og for mange er det kanskje ikke så rart, men for meg føles det helt utrolig. Og jeg tar til meg lukten og lyset og følelsen og jeg lukker øynene og jeg vet at dette er et øyeblikk jeg kommer til å ha med meg. Dette ubetydelige, likevel så veldig betydningsfulle øyeblikket, som kom til meg fra posten klokken 09.17 i dag tidlig.