onsdag 23. mai 2012

Takk til Lars

Jeg vet hva det er! Jeg har satt fingeren på det! Etter å ha prøvd med lange innlegg og korte innlegg og vinkvelder og skravlig og grubling på toget og grubling i sengen og grubling sittende på bordet, både med og uten venner, og glade tårer og såre tårer og alle tårene midt i mellom og etter å ha prøvd å sette farger og ord og stemninger på alt jeg føler, alt som skjer i kroppen og sjelen min, så har jeg funnet ut av det. Jeg vet hvorfor jeg er så ekkelt lykkelig for tiden! True story. Jeg har satt fingeren på det. Endelig!

Jeg har trodd at det har vært livet som har satt alt i perspektiv. At sykdom og døden og fysikken og hvite frakker og mange nåler har gjort noe med meg. Jeg har trodd at det har vært ungene som har gjort meg brusende forelsket i alt som er. Jeg har trodd at det har vært oppmerksomheten jeg har fått som har løftet meg over bakkenivå og gitt meg følelsen av å kunne fly. Jeg har trodd at det har vært fin musikk og gode tekster som har flyttet inn i meg. Jeg har trodd at det har vært kjekke menn og vakre kvinner og lysere dager og sommerfugler og latter og røde drinker i brede glass og kyss på kinnet og ferskenfargede shortser med polkaprikker og brune ben som har gjort tilstedeværelsen i verden så vanvittig deilig. Og alt det er riktig. Men alt det er feil. For alt dette bunner ned i en liten setning, og det er ingen av de setningene.

Jeg gikk bortover gaten i sted. Jeg hadde på meg hvit singlett og en posete shorts og ballerinasko, og det var nesten 28 grader i skyggen og det blåste en deilig bris over huden min. Håret mitt var bare satt halvveis opp og sminken var lett og en gutt noen år eldre enn meg smilte til meg og jeg smilte tilbake til han og han så plutselig glad ut og så kjørte han videre bortover i livet sitt og jeg var med ett bare en jente han hadde kjørte forbi en gang. Og jeg fortsatte å gå midt i gaten på Storhaug, for det er sånt man gjør på Storhaug, med musikk i ørene og tankene var sendt avgårde til en hytte i Sandefjord, sommeren 1998. Og med smaken av sol og lukten av frihet omkring meg smøg det seg inn i hodet mitt og det ble der. Den setningen. Den ene setningen som fikk et sammensurie av følelser de siste månedene til å bli forståelige. Plutselig lettere å forklare, lettere å bevise, lettere å gi videre. Når den setningen satt seg et sted innimellom taktile sanser og tankesenter og sendere og mottakere inni meg forstod jeg plutselig hvorfor jeg sender kjekke menn avgårde og tar til meg de fine kvinnene som allerede har vært hos meg i en halv kvinnesalder. Jeg forstod hvorfor flyttingen virker så god og så skummel på en gang. Jeg forstod hvordan jeg kan gå til butikken med mine egne ben og kjenne at dette, dette er livet. Jeg forstod hvorfor hvilepulsen min har kommet seg dit at det beste jeg vet er å ligge nesten naken på gulvet, helt alene, og høre på musikken min og vite at inni meg er det nesten ingen puls lenger i det hele tatt, på den gode måten, fordi jeg puster med hver celle og hvert fiber i kroppen og helt ned til dypet av magen og lungene mine. Jeg forstod hvorfor jeg ikke har badet i havet på mange år, men at jeg i år allerede har hoppet og svømt og lekt og kost meg i det deilige saltvannet utallige ganger. Etter både Hovedøen og Når kastanjene blomstrer susende fra Spotifyen kom sangen som ga meg setningen listende ut av øreproppene mine. Og det var, som seg hør og bør, frontfiguren i DeLillos som fortalte meg det, i et fyrverki av en låt med gode følelser.

"Å ligge på et svaberg, og bare være til..", sang Lars Lillo Stenberg.


For første gang på så lenge jeg kan huske har jeg ikke tretten gulrøtter hengende foran fjeset mitt. Jeg er ikke lenger på en reise med et kart som sier at jeg må bli ferdig med riksvei 33 og hoppe på riktig tog fra Nordagutu for å komme til destinasjon Lykkeligby. Jeg har, heldigvis, fortsatt ting jeg har lyst til. Jeg har mye jeg vil oppnå og jeg kommer til å komme dit. Jeg har ønsker og drømmer og tanker og fantasier, og forhåpentligvis ting jeg ikke kommer til å oppnå også. Jeg har mye å strekke meg etter og jeg kan spise gulrot når jeg måtte ønske. Men jeg trenger ikke å ta riktig tog fra Nordagutu for å komme til destinasjonen som gjør meg lykkelig. Og ved å falle rett i klisjèfellen skal jeg fortelle dere hvorfor; jeg nyter reisen dit.

Akkurat nå, akkurat i dag, vil jeg ikke forandre noenting. Jeg vil beholde mine gode gamle og jeg vil gjerne hilse på nye. Men jeg vil ikke forandre noe. For akkurat nå, akkurat i dag, gir følelsen av å bare være til meg absolutt alt jeg trenger.

Det er en smak av honning det. Takk, Stenberg.

3 kommentarer:

  1. Du Line, du Line.... for ei fantastisk jente du er. Man blir jo rolig og nytelykkelig av å lese dette!

    SvarSlett
  2. Takk, fine mennesker! Like koselig å høre at noen liker det hver eneste gang! :)

    SvarSlett