onsdag 16. mai 2012

Det du gav meg

Jeg husker det så godt. Og likevel husker jeg bare bruddstykker av det. Og det er mange år siden og jeg satt på badet og rommet snurret og musikken banket utenfor og de andre lo høyt og jeg var ikke gammel nok til å drikke, men jeg gjorde det likevel. Noen banket på døren, men jeg verken åpnet eller svarte. De banket igjen og jeg kunne høre at de var en sint jentegjeng. Jeg samlet noen ord og banket tilbake i døren og ba dem finne et annet sted å dele hemmelighetene sine. Dette badet var opptatt! Så hørte jeg at de himlet med øynene og fant seg et soverom. Og så satt jeg meg ned igjen. Rommet snurret fortsatt. Det prikket i hodet mitt og i armene mine og det hakket foran øynene på meg og jeg måtte finne mye konsentrasjon for å puste rolig. Musikken og lydene og bankingen og latteren fra utsiden lukket jeg vekk og for et øyeblikk gjorde jeg ingenting annet enn å mane frem hva som egentlig nettopp hadde skjedd, i det gule lyset fra en ødelagt baderomslampe.

Jeg husker at han var der og jeg husker at han var ivrig og jeg husker at han var eldre enn meg. Jeg husker at jeg hadde flørtet med han tidligere samme aften og jeg husker at han raskt lukket døren etter seg når han fulgte meg inn på badet. Jeg husker at jeg skvatt når lyden av en låst dør fylte rommet. Jeg husker at å bli kysset opp etter en vegg da ikke var like spennende som jeg hadde sett for meg og jeg husker godt at jeg prøvde å holde igjen trusa mi når han ville rive den av. Jeg husker små, forsiktige klynk. Jeg tror kanskje.. Ehm... Du... Nei, jeg vil ikke. Det går for fort. Jeg har ikke gjort det før. Ehm..Vær så snill! Men det var så lavt. Kanskje han ikke hørte det? Kanskje jeg ville det litt jeg også, siden jeg etterhvert sluttet å si noe, men bare gråt stille? Kanskje tenkte han ikke over det når han la hånden over munnen min? Kanskje kanskje kanskje. Kanskje måtte det bli sånn, siden jeg tross alt hadde flørtet med han? Kanskje fortjente jeg å få hodet inn i den gule baderomslampen når jeg maste så mye på han?

Prikkingen roet seg. Rommet stod relativt stille. Jeg vet ikke hvor lenge jeg satt der. Men han var borte og jeg kastet opp. Mange ganger. Og jeg gråt. Og jeg kjente at det stinket billig av hele meg. Og jeg var flau og ydmyket. Og jeg var ganske redd. Og jeg tok tak i trusen min fra anklene og jeg dro den på meg igjen. Så så jeg på fjeset mitt i  speilet fra lyset av den ødelagte baderomslampen og det var lett å se at det var mer enn lampen som hadde blitt ødelagt. Både respekten for meg selv og tankene om det fine i verden og lysten på pepperkaker og en frem til da lykkelig barndom var ødelagt og julemagien og tankene om å spare meg til noen jeg var glad i og muligheten til å gå med rak rygg og hevet hode var ødelagt. Dumme, dumme jente. Slutt å flørt. Ditt nek. Og jeg kunne kjenne hvordan huden min plutselig var en annen jentes hud og hvordan klærne mine plutselig ikke satt fint på meg lenger og jeg kunne kjenne hvordan kroppen min jobbet mot seg selv og hvordan små biter av meg ville tygge opp og spytte ut skallet av det som engang var meg, men som ikke var meg lenger. Og så banket det på døren igjen. Jentegjengen ville inn og jeg hadde ikke krefter til å si nei til dem en gang til og jeg tørket vekk sminken og blodet fra pannen og jeg gnei meg på håndleddene for at merkene skulle bli svakere og jeg tok vann i fjeset for at de røde øynene skulle bli litt mindre røde. Så slo jeg ut håret så ingen skulle se hvor bustete det var. Og så åpnet jeg og jeg gikk ut og jeg gikk rett frem gjennom alle menneskene og jeg så ikke på noen, men jeg hørte noen rope tunge ord om at det hadde vært deilig. Og ordene traff meg som en knyttneve midt i ryggen og det kjentes som om noen skar over acillessenene mine, så vanskelig ble det å gå rett. Men jeg motstod trangen til å se rundt meg eller snu meg for å slå han eller skrike stygge ting til han. Og når kompisene hans lo kjente jeg at noen knøt igjen en søppelpose med sten og kroppen min inni, og de kastet både posen og stenen og meg i vannet og det var umulig for meg å puste. Men jeg trakk pusten likevel og jeg åpnet posen og jeg gikk. Rett frem og ut av døren. Og når jeg kom ut i luften lot jeg det friske brette seg rundt meg og jeg prøvde å tenke på at dette var luft som aldri hadde vært nær meg før. Det var ren og fin og ny luft og jeg tok trusa som var fyllt med nedverdigelse av meg og kastet i søppelet. Og jeg gikk derfra med blødende panne og slitne øyne og vonde håndledd og jeg gikk derfra som et helt nytt menneske med en helt ny reise foran meg og med en helt ny forståelse for mye og med helt nye følelser, følelser jeg aldri hadde følt før. Og mens jeg gikk derfra kjente jeg på alt jeg ville gjøre mot han og jeg kom tilbake til det samme svaret hele tiden. Jeg ville gi han det han gav meg. Og innen jeg rakk å skylde av meg alt det skitne i dusjen hjemme hadde jeg skrevet et dikt i hodet mitt.

Jeg håper du har det fryktelig vondt
At du dør innvendig hver gang jeg gråter
Jeg håper du føler smerte
På de vondeste, verste måter


Jeg håper du blir slått helseløs
Hver gang jeg føler hendene dine
Jeg håper du mister armer og ben
For det gjorde jeg når du holdt fast mine


Jeg håper du taper selvrespekt og mot
Redsel og smerte ønsker jeg deg
Ikke en dag uten tårer og skamfullhet
For det var det du gav meg


Men jeg ga han aldri det. For tilslutt, etter årevis med innvendig kriging og forsøk på å sulte bitterheten til døde, klarte jeg å heve meg over det. Og i dag kan jeg se han og synes synd på han og vite i sjelen min at uansett hva han gjør i livet, så er jeg et bedre menneske. Han eier meg ikke lenger.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar