tirsdag 8. mai 2012

Om å stryke Gyldendal på låret

En liten drøm spirer nå. En liten drøm som begynner å bli en stor drøm. En veldig stor drøm! Og alle dere fine menneskene der ute - det er dere som gir meg mot og guts og lyst til å prøve. 1015 ganger takk til dere.

En gang i tiden ville jeg bli sangprinsesse for å kunne stå på en scene og dele engasjementet mitt med verden. Den drømmen ble knust når farmor ganske forsiktig sa Du bør kanskje se om det er andre ting du også er flink til, Line? og selv den fine søsteren min lo av meg mens jeg sang Barn av regnbuen på rommet vårt. Hjertet mitt knuste og verdenen min gikk i grus og jeg trodde jeg likegjerne kunne sitte bak kassa på Rimi for alltid, for hvis jeg ikke kunne synge, så kunne jeg ingenting. Jeg var 9 år og ville så veldig gjerne vinne Grand Prix før jeg ble 13. Men etter god omsorg på et farmorfang skjønte jeg at å bli sangprinsesse ikke var min oppgave i livet eller min oppgave her på jorden. Så jeg begynte å skrive. Og jeg begynte å ta bilder. Og jeg tenkte ikke på at jeg kunne dele engasjementet mitt med verden på den måten. Det bare falt seg naturlig og det var noe jeg ville holde på med på fritiden. Ikke for å vise noen, men for å få bukt med følelsesmonsteret som lever på innsiden av sjelen min. Og frem til nå har jeg gjort det på små plattformer. En blogg her og en blogg der. En fotoskole. Jeg har holdt noen foredrag og laget en film om fanesaken min. Barne- og likestillingsdepartementet har sett filmen og de likte den og de vil vise den på NRK. Og jeg kjenner at det er ting som å få skryt av Barne- og likestillingsministeren som gir meg mest i livet. Få lov til å blottlegge meg selv litt og vise verden små biter av hvem jeg er. Ikke fordi jeg er så forbanna spesiell eller flink eller dyktig eller inspirerende. Ikke fordi jeg føler at jeg fortjener det mer enn andre og ikke fordi jeg føler at jeg har noe mer å gi enn andre. Men når jeg gir, så gir jeg hundre prosent. Jeg gir fordi det føles riktig for meg. Jeg gir fordi jeg er egoistisk og fordi jeg nyter følelsen jeg sitter igjen med etterpå. Og akkurat nå - akkurat nå folkens - danser jeg ekkelt lykkelig rundt i stuen min. Jeg synger høyt med en hes stemme og jeg kjenner på gode kriblinger. Det kribler i magen og alt føles spennende. Det føles nesten like spennende som når jeg var 12 år og satt i fotballskuret på Grorud med Vegard fra 7. klasse og han tok meg på låret. Tenk at han tok meg på låret! Og tenk at jeg har snakket med Gyldendal.

*drumdrumdrum trommevirvel drumdrumdrum*

Jupp! Jeg har vært i kontakt med Gyldendal. Først og fremst for de skjønnlitterære tekstene, men kanskje for barnebøkene litt etterhvert. Jeg hopper ikke lykkelig rundt i stuen nå fordi jeg tror jeg skal bli bestselgende forfatter og ha navnet mitt i bokhandler tvers over det vakre, lille, store, lange landet vårt. Jeg hopper lykkelige og dansende rundt i stuen nå fordi jeg tørr. Vegard turte å stryke meg på låret når vi var 12 år og nyforelsket. Hvertfall for noen uker. Og jeg tørr å stryke Gyldendal på låret nå når jeg er 24 år og de er dinosaurer i en verden det absolutt ikke er noen menneskerett å få lov til å ta del i.

Og med bena godt plantet på jorda og uten noen forventninger om utgivelse, så fortsetter jeg å danse i stuen til Michael Bublès Sway, ganske fornøyd med at jeg har turt. Kanskje kysser Gyldendal meg snart sånn som jeg kysset Vegard den gangen i 7. klasse, bare fordi han turte å stryke meg på låret i fotballskuret på Grorud, når vi var 12 år. Men kanskje kysser de meg ikke. Likevel har jeg turt å stryke dem på låret. Det er fint!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar