Glimt av fremtiden i tiår fra fortiden

Om å ha besøkt små hus med klessnor i hagen og tapeter med gullstrå og blomster på soverommet. Små hus fra tiår før vi ble født, så fulle av sjarm fordi vår generasjon plutselig eier dem og med tiden skal gjøre dem til våre egne. Vi eier plutselig hus og vi bygger plutselig sandkasser til barna våre og vi får plutselig bryllupsinvitasjoner i postkassen fra jevnaldrende. Vi ser plutselig på russen og tenker at det er en evighet siden vi var der selv og det går plutselig opp for oss at vi kan snakke om vennskap som går mer enn 20 år tilbake i tid uten å skjønne hvordan det vil føles å snakke om vennskap som etterhvert går 40 og 50 år tilbake i tid.

Om å stoppe opp et lite øyeblikk og for første gang se at vår generasjon har kommet til et nytt punkt i livet. Vi er plutselig en del av de store, voksne og ansvarlige. Vi er en del av de som snakker om gamle dager og om engasjement og om poliktikk og rettsvesen og rett og galt og fortid og fremtid og hvordan man beiser en terrasse eller bør legge gulvet for å få høyest takstering av leiligheten, og som har gått vekk i fra at det er ukult å være smart. For nå er det kult å være den ansvarlig, den ordentlige, den smarte. Vi er nye på det ennå. Men vi er der.

Om å et øyeblikk stå stille og føle seg bittelittegranne lost i en stor verden. Om å i noen sekunder kjenne på hvordan det er å være den eneste av bestevenninnene som forstatt bare leier og som kommer til å leie i mange år til. Om følelsen som kommer når noen er store nok til å si at de vil være der for deg gjennom resten av livet og du fortsatt er så liten at det gjør deg livredd. Om å være veldig langt unna både brudekjoler og fast jobb. Om å føle seg bittelittegranne lost i en stor verden og nettopp derfor klare å kjenne på alle mulighetene det kan gi. Om å være fri, om å være ung voksen, om å kunne forandre noe. Ikke verden eller samfunnet eller nabolaget. Men noe i en selv og kanskje noe i en man kjenner. Om å ha drømmer og håp som er større enn Janteloven tillater at man sier høyt. Om å få en frisk start på gamle ark til sommeren. Om å ha møtt læreren fra den nye skolen som veldig gjerne ville ha meg. Om å ha lagd en utdanningsplan innenfor foto, film og TV-produksjon, og om å endelig ha sendt inn skribleriene til de viktige menneskene som ba om å få lese dem.

Om å ha besøkt små hus fra tiår før vi ble født og akkurat da klare å se tiårene som skal komme. Om å ikke eie mer enn drømmer, tanker, følelser og engasjement - men vite at akkurat nå så er det alt som trengs.