Meg

Jeg ligger i sengen min. Kroppen er helt slapp og øynene siger igjen når det måtte passe dem. Solen faller gjennom vinduet og inn på gulvet mitt. Litt hardt og litt mykt på en gang. Klokken er snart tolv og dagen har allerede blitt mange timer gammel. Jeg har mye å gjøre i dag, men jeg vil vente. Jeg vil prokrastinere litt til. Jeg har puter i forskjellige farger og med forskjellige mønstre i ryggen. Og jeg har to dyner helt for meg selv. Barna er ikke hjemme og jeg har sovet sammenhengende. Musikken fra mac`en er lav og beroligenede, og akkurat nå definerer Depeche Mode følelser for meg. I want somebody to share, share the rest of my life, share my innermost dreams, know my intimate details. Jeg synger forsiktig sammen med dem, med en ganske hes og trøtt og glad stemme. Lyset i stuen er gult. Luften er sval. Vinduet står åpent og jeg hører på lydene fra verden utenfor. Den verden som allerede har stått opp og startet dagen sin og søndagen sin. De som allerede har stekt pannekaker og drukket kaffe og dratt på lekeplassen. Den verden jeg akkurat nå ikke er en del av. For akkurat nå har jeg gått i dekning i kjellerleiligheten min. Telefonen ringer, men jeg tar den ikke. Jeg hørte at jeg fikk noen meldinger også, men de må vente. Tiden må vente og verden må vente. Bena mine har ennå ikke rørt gulvet under meg og jeg vil nyte det litt til. For i det sekundet undersiden av foten treffer det kalde tregulvet sprekker boblen og magien jeg føler. Jeg snur meg litt rundt og kjenner hvordan hver celle i kroppen tar i mot roen. Jeg lukker øynene litt og sukker og smiler et knapt synlig smil for meg selv. Hodet er tungt og bena har blitt sommerbrune og neglelakken på tærna er fresh og håret er bustete. Jeg vender dynen for å få den kalde delen inn mot den nakne, varme kroppen og jeg strekker meg. Så ler jeg av tanken på at selvom jeg strekker meg så langt som bare det så er jeg fortsatt overraskende kort.

Nå har jeg ligget sånn i et par timer. Hvilepulsen er under gjennomsnittet deilig lav og det finnes ingenting som stresser meg. I hodet mitt går bildene fra en fantastsisk uke på repeat. Jeg har ledd med fine venner og jeg har møtt nye mennesker, jeg har kjørt cabriolet og badet i havet og vært med på allsang og fått etterlengtede klemmer og våknet fyllesyk i armkroken til bestevenninnen min og gått ut med henne for å reparere kroppen litt i solen etterpå. Jeg har fått høre mange fine ting om meg selv og jeg har vært bringebærrød i kinnene og jeg har spist vannmelon på terrassen til min helt egne fillestoresøster og jeg har ligget på gresset og brukt sommerkjolene mine og jeg har fått jobb og jeg har lært ting om meg selv og jeg har ledd. Jeg har ledd og ledd og ledd og ledd. Ledd fra de minste tærna til de lengste hårstråene. Jeg har ledd så magen har gjort vondt og tårene har trilla. Og når det endelig har roet seg, så har jeg sett noen i øynene og så har vi ledd i en liten evighet til.

Men jeg har hatt en uke fri nå. Jeg har bare vært venninnemeg. Det er en helt annen meg enn hverdagsmeg. Om noen timer kommer verdens Fineste hjem og jeg gleder meg så mye til å klemme på han igjen at det iler gjennom hele kroppen min. Og da skal jeg være mammameg. Men før det skal jeg bare ligge her. Og jeg skal nyte. Og jeg skal fokusere på det fine. Og bena mine skal ikke få røre gulvet helt enda. Og jeg skal ikke være noe annet i hele verden enn bare... meg.