fredag 11. mai 2012

Hadde gjort det igjen

Man skulle jo tro at dagen som forandret livet mitt var den dagen legen sa til meg at vi håper du har greie odds for å overleve natten, eventuelt de neste dagene. Og broren min stod ved siden av meg og jeg gråt fordi det er det man skal når man får en sånn beskjed og jeg tenkte på barna mine og jeg var øm i ryggen etter den første ryggmargsprøven og jeg hadde fire forskjellige medisiner inn i armen på en gang fordi de ville sjokkstarte kroppen og bror måtte ta noen telefoner til mennesker det var viktig å underette og sykepleierne så på meg med triste øyne mens de hastet meg opp på isolat for at hjernehinnebetennelsen min skulle holde seg hos meg og ikke løpe løpsk over til alle andres hjerner. Man skulle tro at det kunne være en livsendrende dag. 

Eller så skulle man tro at dagen som forandret livet mitt var den dagen jeg trengte hjelp av fremmede mennesker til å gå på toalettet eller dusje og vaske meg selv eller skjære opp middagen min eller noe av det andre jeg som en plutselig-ikke-frisk-23-åring aldri hadde trengt hjelp til før, men som jeg da helt ut av det blå trengte hjelp til.

Eller så kunne man jo kanskje tenke at dagen som forandret livet mitt var den dagen mamma fortalte meg at hun hadde sittet på flyet til sykehuset jeg lå på og tenk Faen, jeg har ikke med svarte klær til Line sin begravelse. Jaja, det får jeg kjøpt i Stavanger. Og i sitt stille sinn planlagt at jeg skulle få Slipping trough my fingers som sang når de bar ut kisten min. Mamma var gråtkvalt og livredd og fortalte meg dette. Det kunne vært en dag som forandret livet mitt. Men det var ikke det.

Eller så skulle man jo kanskje tro at dagen som forandret livet mitt var den dagen jeg gikk alene igjen for aller første gang på lang tid. Den dagen jeg hadde grått av sinne og sorg og vondter og frustrasjon. Den dagen jeg hadde grått så jeg fikk vondt i brystet og kinnene var såre og øynene var røde og hovne, den dagene alle tårene og alle vondtene og alt sinnet og all frustrasjonen gikk over til motivasjon og styrke og mot og dette skal fader ikke få knekke meg, dette heller og jeg brukte mine egne ben uten støtte for første gang på 6 uker og 3 dager og 19 timer. Og det var fryktelig vondt og jeg tok ikke mange skritt, men jeg klarte det helt selv og det var fryktelig verdt det. Etter beinhard jobbing og trening så tårene sprutet hver eneste dag og mange kvelder på rommet, ønskende om at nære og kjære kunne se selv hvilke milelange steg jeg tok når jeg flyttet meg fra rullestolen til sofaen uten hjelp. For eksempel. Man skulle tro at det var dagen som forandret livet mitt.

Noen kunne kanskje også tenke seg til at dagen som forandret livet mitt var den dagen jeg for første gang på fem uker fikk hilse på begge barna mine igjen. Jeg fikk klemt dem og holdt dem og kysset dem og fortalt dem at jeg elsker dem og jeg fikk høre fra dem hvorfor de var sinte på meg og at det var dårlig gjort at jeg ikke sa hadet eller klemte dem den kvelden sykebilden kjørte meg avgårde og jeg fikk sagt unnskyld til dem og jeg ennå en gang, og ti ganger til etter det, fikk fortalt dem at jeg elsker dem høyere enn himmelen og forbi stjernene og helt opp til månen og tilbake igjen.

Men det var ikke det. For jeg var aldri redd. Jeg var lei meg og jeg var sint og tanken på døden gjorde meg trist og den gjorde meg frustrert. Men jeg var aldri alene og jeg var aldri redd. Aldri.

Dagen som forandret livet mitt var en helt annen dag. Det var en dag etter at alt hadde gått bra lenge. Det var en dag som var en av de siste på rehabiliteringen. Det var en dag jeg trodde at jeg hvert øyeblikk skulle få være hjemme med barna mine igjen. Det var en dag jeg like plutselig som den første dagen var tilbake på sykehuset. Det var dagen da hodet mitt eksploderte igjen og nakken min sendte stråler med helvette nedover ryggraden når jeg bevegde den og feberen var skyhøy og legen sa til meg at vi må ta en ryggmargsprøve til. Og jeg gråt. Og jeg sa nei. Og jeg kjente at hver millimeter av kroppen strittet i mot, for kroppen min, skallet mitt, var utslitt. På noen uker hadde de hvitkledde puttet en lang nål, en vond nål, en nål fyllt med vanskelige svar og tunge beskjeder, inn i ryggraden min fem ganger allerede. Tre av gangene stakk de feil. En av gangene tappet de blod fra albuen min og brukte den lange nålen til å plassere blodet forskjellige steder i ryggen min for å tette hull de hadde laget i ryggraden. Dette skulle bli sjette gangen. Den fysiske delen av meg hadde ikke en liten kraft igjen å gi til verken sykehus eller leger eller fysioterapauter eller ergoterapauter eller smerteklinikker eller mennesker som sa du må tenke positivt eller sykdom her eller sykdom der eller vonde nåler med tunge beskjeder. Jeg hadde ingenting mer å gi. Så jeg sa nei. Jeg var voksen og jeg ville bestemme selv og det var min kropp og mitt skall det var snakk om. Jeg sa nei. Likevel kom legen inn til meg. En ungvoksen lege, med rastafari hår og glimt i øyet og myke hender. Og med de myke hendene sine tok han tak i mine livredde, svette, pittesmå hender. Og han holdt dem. Og han så meg langt inn i øynene og han kalte meg vennen. Kjære deg, sa han, jeg forstår så inderlig godt at du er sliten. Og at hodet ditt og tankene dine og sjelen din og viljen din og kroppen din ikke ønsker mer vondt. Og jeg forstår at du er redd. Jeg var ikke redd. Jeg var bare sliten. Men jeg er flink. Og jeg kan med hånden på hjertet si at dette kommer til å gå bra. Og jeg skal være den som gjør det. Og du skal få lokalbedøvelse denne gangen. Og vi passer på deg. Og med dét sukket det slitne inni meg og det gjemte seg bort og jeg hentet frem vilje fra et sted dypt, langt inni meg og jeg hvisket ok uten å se den snille legen inn i øynene. 


Jeg vet ikke om du noen gang har tatt ryggmargsprøve, men det er mye som må gjøres klart. Så mens de steriliserte meg og teipet ryggen min og hentet nålene og snakket med hverandre, gråt jeg. Helt stille. Uten å løfte brystet eller puste dypt eller presse sammen øynene. Tårene bare rant stille og jeg gjorde meg klar og jeg satt meg på sengekanten som de ba om og tårene rant fortsatt stille samtidig som jeg trodde at hodet mitt skulle deles i tusen biter og snart ligge groteskt strødd utover gulvet på sykehuset jeg så gjerne ville vekk fra. Og jeg kjente at jeg fikk lokalbedøvelsen. Men jeg pustet dypt og tårene rant fortsatt stille og det gikk greit. Så hørte jeg den etterhvert velkjente kneppelyden nålen lager når den går gjennom huden og inn i ryggen. Og tårene sluttet å trille. Noe skjedde. Noe som ikke har skjedd før skjedde. I tærne mine spredte det seg en følelse av frykt og trykk og plutselig ingen følelse i det hele tatt. Og det jobbet seg oppover. Frykten og trykket snek seg fra tærne til leggene og til lårene og så mot livet mitt, og følelsesløsheten fulgte tett etter. Og jeg prøvde å snakke. Jeg prøvde å finne ordene mine og jeg prøvde å fortelle legene at noe var veldig galt. Noe skjedde som ikke skulle skje. Jeg følte masse, men jeg følte ingenting. Men innen jeg klarte å finne ordene mine for å si det høyt hadde trykket nådd både brystet og hjertet mitt. Jeg kan ikke puste, hvikset jeg, men ingen hørte det. Tårene hadde stoppet opp og frykten hadde nådd meg. Og etter det husker jeg ingenting.




Det går bra. Bare pust. Kroppen fikk smertesjokk. Du er på sykehuset, husker du? Kan du se på meg, Line? Line? LINE?! Se på meg! Du er på sykehuset. Prøv å huske. Prøv å puste. Kom igjen, du klarer det. Bare pust nå. Rooolig, Line. Rolig. Over meg var det et sterkt lys. Det var fire skikkelser, men jeg klarte ikke å se hva de var eller hvem de var. Men de holdt meg fast. Alle fire holdt meg fast, med to armer hver. Og det var en maske der. Og de maste på meg og ropte navnet mitt. Og jeg trodde i nesten 10 sekunder at jeg skulle bli gruppevoldtatt. Og jeg strevde med å komme meg unna og jeg kjempet for livet og jeg vrei så hardt på den slitne kroppen som jeg bare kunne og jeg hylte. Jeg hylte alt jeg kunne og jeg ropte at de skulle slippe meg og jeg ropte at de måtte komme seg unna og jeg kunne ikke se dem lenger fordi tårene og det sterke lyset gjorde det umulig. Og jeg var reddere enn jeg noen gang har vært før. Men de slapp meg ikke. Du ble borte for oss, Line, og nålen er langt inne i ryggen din og vi trenger at du er helt rolig. Vi vet ikke om du har blitt lam, så vær rolig! Legen var streng og så husket jeg plutselig alt. Og kroppen min begynte å riste. Den ristet. Men jeg hylte ikke til dem lenger og jeg prøvde ikke å slå dem lenger og jeg trodde ikke at jeg ble gruppevoldtatt lenger. Men kroppen min ristet mens de snudde meg rundt og tok nålen jeg hadde landet på ut i fra ryggen min. Og kroppen min ristet mens de plutselig, med panikk i øynene, tok en haug med tester av bena mine. Og kroppen min ristet mens legen så på meg og sa Du er ikke lam. Hva gråter du for? Og kroppen min ristet i feberkramper og sjokk mens legen og sykesøsteren og de med steriliseringen og de som hadde holdt meg fast forlot rommet og jeg lå alene og var redd for alt og jeg trengte noen, men jeg hadde ingen og jeg var mer ensom da enn jeg noensinne har vært før og mer ensom da enn jeg forhåpentligvis noen gang kommer til å være senere. Jeg var jo ikke lam, så hva gråt jeg for?


Jeg gråt fordi livet mitt forandret seg den dagen. Ikke fordi dagene og ukene og månedene før den dagen hadde vært så enkle, men fordi jeg den dagen var på det dypeste punktet og jeg kjempet når jeg ikke hadde noe å gi og jeg var for første gang etter at jeg ble syk virkelig, virkelig redd for livet mitt. Redselen som hadde holdt seg unna sjelen min og troen min og tankene mine gjennom så mange vanskelige dager hadde helt plutselig flyttet inn i det dypeste i kroppen min og den overtok alt jeg hadde av egen vilje og egen kontroll og egen sjanse til å tenke fine tanker og tro på det gode i meg selv og i verden og i mennesket og den fikk meg til å riste så hardt og så mye at jeg mistet dynen og jeg klarte ikke å ta meg til fjeset for å tørke tårene og jeg traff sengen gang etter gang etter gang med den fryktelig såre, skjøre ryggraden min. Redselen overkjørte cellene og instinktene mine og redselen var et uhyre som uten omtanke hadde lagt seg inni meg og rundt meg og over meg og foran og bak meg.


Takk Gud eller skjebnen eller karma eller det du tror på for at den gjorde det. For alt det vonde jeg følte den natten i desember har gitt meg alt det gode jeg føler nå. Kunne jeg slått legen som sa vi passer på deg helseløs? Ja, det kunne jeg. Var det verdt det når jeg i dag nyter de små tingene på en måte jeg aldri hadde fått til tidligere? Var det verdt det når den opplevelsen var starten på nye meg og skrivingen og tekstene og nytelsen og musikken og pustingen med magen? Ja, uten tvil... Jeg hadde gjort det igjen.

7 kommentarer:

  1. Åh, Linemor. Kom innom skolen så jeg kan få gi deg en klem.

    SvarSlett
  2. Dette var veldig sterkt å lese, tårene trillet og du er et forbilde og en ekte motivator når det gjelder å aldri gi opp!! Du virker som en utrolig sterk person og jeg kan lett si uten at jeg kjenner deg, at jeg beundrer deg og skulle ønske jeg var mer som deg!

    SvarSlett
  3. Tårene triller ,og jeg kjenner at beundringen for deg er på topp :) Du er verdens sterkeste ;)

    SvarSlett
  4. Motgang gjør sterk sies det.Ikke alltid tror jeg da, men i noen tilfeller så kan de av oss som har vært tur/retur helvete nyte livet mer en andre:) premien blir et mer ekte og levende liv hvor man ser og tar vare på de viktige ting.For man vet at det ikke er en selvfølge <3
    Ha en fin helg snuppa:)

    SvarSlett
  5. Hei Line.
    Kom heilt tilfeldig over bloggen din - og du verden!!
    Du har virkelig fått kjørt deg!
    Du har virkelig fått testa kor mykje styrke og mot som finnst heilt, heilt innerst i kjerna di.

    Du skriv godt og gripande.

    Eg kjem nok til å følge med bloggen din framover.
    Eg håpar at du klarer å kjenne igjen dei gode små stundene framover, at du klarer å plukke fram ei handfull små perler med gode minner og opplevelsar frå bukselomma di, nyte dei og putte dei fint tilbake.

    Du vil nok alltid ha med deg dei vonde, nifse og angstskapande opplevelsane dine i sekken din, men du treng ikkje alltid ha sekken på ryggen, lat den ofte ofte ofte berre slenge i et hjørne eller på en knagg i gangen....

    Hels masse til Thea, om ho huskar oss i Lerkevegen 4...

    Stor klem frå Liv.

    SvarSlett
  6. Jeg kan ikke gjøre annet enn å få si tusen, tusen takk til dere <3

    SvarSlett
  7. Hei, dette var veldig sterkt å lese for en intensivsykepleier - men noe jeg skal ta med meg i jobben og tenke på hos pasienter som har vært veldig syke og som er våkne og bevisste!! Jeg er glad for at du ble frisk og for å lese om det som er godt i livet ditt tusen gode ønsker!!!

    SvarSlett