Med to streker i hånden

Det finnes mange følelser på innsiden av en tenåringskropp og de aller fleste svermer rundt seg og sitt. Tankene flyr frem og tilbake på innsiden av hodet og handler stort sett ikke om mer enn hva man skal ha på seg og hvem man skal møte og om noen kanskje kysser deg i dag. Man føler seg fryktelig voksen når man sprader rundt som nettopp-fylt-17-åring. Man kan mye og man vet mye og ingen forstår hvor skikkelig voksen man er. Man er helt sikkert den i hele verden som er mest voksen i forhold til alderen sin. Helt sikkert.

Men innimellom så skjer det ting som forandrer det meste. Og jeg husker den dagen det skjedde med meg. Jeg var en sånn veslevoksen-nettopp-fyllt-17-åring med meninger om det aller meste. Jeg var sta og egen, men likevel snill. Når det passet meg best. Jeg husker jeg trasset når jeg fikk beskjed om å ta en test. Jeg husker at jeg var sur og oppførte meg som en treåring og at jeg kastet testen i søppelet rett etter å ha tatt den. Og jeg husker at jeg gikk ut i gangen og snudde meg sakte og uten å vite hvorfor gikk tilbake til badet igjen. Jeg løftet opp pinnen jeg nettopp hadde kastet og registrerte hva den viste meg. Uten å si et ord hvisket den meg mer enn jeg kunne forstå. Jeg husker øyeblikket som om det var i går. Luften gikk ut av meg, ansiktsfargen min gikk fra maibrun til ikke-eksisterende og bena ville ikke bære meg lenger. Den trasne kroppen min jobbet mot et hode som helt plutselig hadde sluttet å sende ut tanker om klær og plutselige kyss. Jeg hadde to streker i hånden.

Jeg var 17 år. Jeg var for ung til å få bestemme over meg selv, men jeg var gammel nok til å helt alene måtte ta et valg som jeg skulle stå for til evigheten. Jeg gjorde det eneste riktige i det øyeblikket hvor jeg for første gang i mitt liv ikke ante forskjellen på opp og ned, sinne eller glede, sorg eller gode følelser. Jeg ropte på mamma. Min kjære mamma. Min mamma som en gang i tiden tok det samme valget og som valgte meg. Jeg ropte på henne og hun kom. Og hun holdt rundt meg og hun lot meg få hyle og kjefte. Hun lot tårene mine trille i fanget hennes og hun sa ikke et ord. Hun bare var der og satt der og lyttet alt ørene hennes var god for. Jeg sa ikke et eneste fornuftig ord og jeg skrek en hel haug med ufornuftige, men hun rettet ikke på meg. Hun var akkurat det hun skulle være den gangen - mammaen til en liten, livredd jente.

I dag er det akkurat 8 år siden jeg for første gang stod med to streker i hånden og jordkloden sluttet å snurre i noen sekunder. Ikke visste jeg at den gang da skulle bli til dager som i dag. Ikke visste jeg at de tårene som trillet av redsel i 2005 i årene etter skulle trille mange ganger til. Men det har de gjort. Hver gang verden har vært urettferdig mot min Vakreste og jeg bare har måttet se på. Hver gang hun har vært redd og suss på pannen ikke har hjulpet. Hver gang hun har ødelagt noe og jeg ikke har klart å reparere det og hun har grått seg i søvn på fanget mitt og jeg i hemmelighet har tørket bort tårer fra eget kinn på hennes vegne. Ikke visste jeg at den besluttsomheten som møtte meg i 2005 skulle komme igjen og igjen etterpå. Hver gang magen min visste noe om henne som resten av verden ikke ville høre på, men som hele sjelen min likevel ropte at var sant. Og jeg kjempet for henne. Og jeg fant både klørne og albuene mine i en bortgjemt sjenk helt innerst i kroppen. Og jeg vant. Og jeg viste verden gang på gang at jeg hadde rett. At magen min følte det riktige. Hver gang. Ikke visste jeg at usikkerheten fra den gangen skulle komme krypende inn under huden min hver eneste, bidige gang jeg stod ovenfor et dilemma og ikke ante mine arme råd for hva som ble riktig å velge. For ingenting er viktigere enn å velge riktig for de bittesmå som ikke kan velge selv. Og ikke visste jeg at den gryende, boblende følelsen som dukket opp i hjertet når jeg bestemte meg for å velge henne skulle komme så vanvittig mange ganger i dagene, ukene, månedene og årene som kom senere. Hver gang hun ler fra bunnen av hjertet. Hver gang hun mestrer noe nytt. Hver gang hun får lov å spise ristet brød med honning og kaster seg rundt halsen min og forsiktig hvisker Jeg elsker deg, mamma. Hver gang hun har sovnet og jeg går inn til henne og kysser på henne og tenker at det ikke går ann å elske henne noe høyere, men så våkner jeg dagen etter og gjør det likevel. Den boblende, gryende følelsen som kommer fra det eneste stedet som er helt ekte, innerst i den skjøreste delen av kroppen - mammahjertet.

Jeg var 17 år og livredd og så fryktelig liten på innsiden og i allefall ikke verdensmester og den mest voksne på jordkloden lenger. Jeg husker fortvilelsen og for-og-imot listene. Jeg husker frustrasjonen og tankeprosessene og følelsen av en verden og et liv på mine tynne skuldre. Og jeg husker at jeg valgte. Og for akkurat åtte år siden valgte jeg å bli mamma for aller første gang. Jeg valgte Thea. Min Thea. Min stolthet og glede og varme. Og herregud for en deilig reise det er.

Om å elske til man sprekker

Historien om de små tingene er fin.

Når verden faller i grus på innsiden av hodet mitt og jeg blir sint på noen som ikke fortjener det fordi jeg egentlig er sint på meg selv og bitene ikke passer sammen uansett hvor lenge jeg prøver å koble de og selvtillitten har fått blåmerker på knærne og en rift i buksa og jeg kjenner nerver på innsiden av sjelen som jeg ikke visste at fantes - da er han der. Da ser han tvers gjennom meg og uten at jeg sier et eneste ord stryker han lett på meg og vet at innsiden min skriker stygge ord fra terrassen mens kroppen min står i et stille sukk på kjøkkenet. Så forteller han meg at det går bra. At vi har god tid. At vi godt kan komme for sent, i dag også. At jeg gjerne kan lage orden i rotet mitt og vaske av meg tårene og sminke litt ny mestring i fjeset før vi drar. Han løfter meg opp igjen. Og frem igjen. Han er en av de små tingene som står igjen som det største på jord.

Han er tålmodig. Og snill. Han er barnslig og voksen. Og balansert. Han er lojal til det ytterste og han er klok. Han har tredagersskjegg og rufsete hår og er den peneste mannen jeg noensinne har sett. Han drikker vin med meg og spiller gitar for meg og han får meg til å føle meg fin. Han leser ikke blogger, men han snikleser denne. Og akkurat nå sover han. Og jeg ser på han og jeg fylles med klisjeer som han helt sikkert får litt angst av, fordi de er så klissete alle sammen. For han er ikke klissete. Men jeg er. Og det jeg har funnet med han er.

Når dagen har vært innholdsrik og lang og vi har balansert på en hårfin grense mellom å utforske verden og å sprenge grenser, så blir kvelden noe eget. Da skal vi være inntil og vi skal være gode og vi skal snakke om det vi har oppdaget. Og når barna har sovnet og mor egentlig er litt sliten og ord ikke er oppfunnet, men berøringer og sanser og smil forteller en ennå finere historie, da nyter man. Da ser man heloer i vakre farger gjennom sine egne øyevipper og kveldssolen tegner konturene til et menneske man elsker så inderlig høyt og den samme solen gjennom vinduet får støvet i luften til å danse sakte, så sakte, og man tenker at i alledager, så flott det støvet der danset. Han er trygg og varm og når dagene er skumle og nettene mørke så får jeg bare sove hvis jeg ligger inntil ham. Og selvom han kanskje ikke får sove med meg på armen, så lar han meg ligge der til jeg har forsvunnet inn i en drøm om bestemorknuter og lange vårdager.

Når man har pannekaker til frokost fordi Selveste Mor rett og slett har glemt at man trenger brød og man kan sykle til skolen og man rekker å klemme ekstra lenge og morgensolen gjør at man bare trenger små sko og tynne jakker når man hopper paradis i gata, da oppdager man de små tingene. Igjen. Og igjen og igjen. Når man spiser youghurt med jordbær og müsli og det lukter kaffe og lange dager og man ikler seg klær med prikker på igjen, bare fordi det er sol og varmt og vår. Og håret henger deilig ufrisert i store krøller nedover skuldrene, mens den ene fregnen etter den andre dukker opp på nesetippen etter et halvt år i mørk dvale og man fniser når man ser dem, fordi det er barnslig søtt med jenter som fniser når de har fregner. Når samspillet mellom de små og de store her hjemme går sånn nogenlunde greit og man finner magi i blikkene deres hver gang de oppdager hvor glad de er i hverandre til tross for verdenskriger over alt fra farger på koppene til hvem sin tur det er. Kjærligheten man føler for noen som trenger mer beskyttelse og forståelsen man møter de gangene man selv er det barnet. Myke hender på korsryggen når noe er vanskelig, hender som hvisker jeg er her. Jeg går ikke. Du er flink. Svale dager og en grill og et par ekstra sett med venner i hagen. Datterplukkede blomster og pledd over bena og å glemme at man er voksen et øyeblikk og le så høyt at fuglene tier fordi alle inne i bilen plutselig sier tåfis i kor. Sånne ting. Sånne små, latterlig gøyale, uviktige ting - som, som sagt, står igjen som det største på jord. Og det viktigste på jord. Og det fineste på jord. Som et lett slør av magi som blir liggende over kroppen hele natten gjennom. Som gjør det lett å sovne og som gjør søvnen god. Som gjør natten litt lysere og litt kortere og litt bedre. Og som gjør dagen som kommer til noe ennå bedre.

Noen ting kan ikke fortelles om gjennom ord eller setninger eller støv som danser så sakte, så flott, i lyset fra en sol som er på vei ned. Lette slør av magi og fregner som fniser og tåfisbilturer er ikke verdig ord som tynger dem. Det er opplevelser som man bare får gjennom en frekk flørt med livet.

Dagene er varierte. Det finnes mange morgenstunder helt uten dans eller pannekaker. Det finnes mange kveldssoler som ikke skaper dansende, fint støv. Det finnes dårlige dager og middager som ikke blir lagd. Men innimellom alt det finnes det Øyeblikk. Noen varer ikke et helt sekund en gang, mens andre varer time etter time. Innimellom alt det finnes De Små Tingene. Og Livet. Og alt det Fine. Og det er så vannvittig mye av det. Og gjennom alt er han der. Og han er min. Og jeg er så stolt. Og jeg elsker han så mye at jeg tror jeg kan sprekke snart. Og om ikke jeg sprekker så skal jeg fortsette å elske han. Dag etter dag etter dag med Øyeblikk. Det er deilig det.

Dronning av 60-meter

Noen ganger vinner frustrasjonen. Og sorgen og sinnet over jeg`et som tapte kampen mot sykdommen. Noen ganger sprer de seg fra innsiden av sjelen og legger et tørkle av grått rundt øynene mine så jeg ikke kan se helt klart lenger. Noen ganger renner tårene sakte nedover kinnet mitt mens ingen ser på og saltsmaken når leppene og hikstet blir igjen i lungene og jeg står på kjøkkenet og ikke om jeg fikk en million kroner ville jeg forstått hvordan jeg skulle følge middagsoppskriften som er kategorisert som "enkel". Og frustrasjonen på innsiden gjør at jeg tar hele den stakkars Stangekyllingen min og hiver den ut av vinduet sammen med både sauser og øsekar og en halv rosmarinbusk og jeg kan bare i mitt stille sinn håpe på at naboen under har skikkelig lyst på kylling med rosmarinbusk og øsekar til middag.

Naboen har aldri fått Stangekylling i hodet, for jeg har aldri faktisk kastet den. Men jeg skal ikke nekte for at den ikke har fått lufte seg litt, men hvilken kylling liker vel det? For noen ganger vinner jeg`et som ble igjen. Jeg`et som ikke kaster øsekar og rosmarin og kyllinger. Jeg`et som klarer enkle oppskrifter hvis jeg bare skriver dem litt om. Jeg`et som er stort og som lever og som liker det. Noen ganger vinner det jeg`et latterlig mye over frustrasjonen og kasteren. Med syvmilssteg løper jeg fra de andre og hvis jeg lytter veldig nøye kan jeg høre heiarop fra tribunen i det brystkassen når den rød sløyfen som definerer hvem som er Vinneren og med en svak stemme hvisker jeg`et Dette er fint! og det når hele tribunen og hele byen og hele verden og de klemmer meg mens jeg gir meg selv en forsiktig klapp på skulderen. Bra, dette gikk bra. Du klarte å følge oppskriften. Flink.

Og noen ganger, de fleste ganger, er man et sted midt i mellom. Verken 60-metersmester eller Kyllingkaster. Og noen ganger skjer det små ting som gjør at man tipper litt den ene eller den andre veien. Som "middels"-kategoriserte middagsoppskrifter man danser seg gjennom eller brev fra sykehuset som møysommelig beskriver et sykdomsforløp som ble kastet på en og et tidsperspektiv som hele tiden blir utvidet.

I dag har jeg verken kastet kylling eller fått brev i posten. Jeg vet at det blir restemiddag på gjengen min og at brevet fortsatt bare er på vei. Så akkurat nå er jeg litt mer Dronningen av 60-metern enn noe annet. Og kanskje jeg skal bake et brød og danse meg gjennom det, så løpemesteren i meg får stilt et snev av sulten etter mestringsfølelse og jeg får stilt et snev av sulten etter nystekt brød med honning og lukten av nytraktet kaffe på en torsdag?

Ja, det gjør jeg. Og jeg skal synge mens jeg gjør det.

Som den gang da.

Jeg tror det er asfalten som gjør det. Det var den som gjorde utslaget i fjor, men da var jeg fortsatt på vestlandet, så asfalten fant meg litt tidligere der enn den gjør her hjemme. Jeg tror det er asfalten og menneskene som smelter rundt oss. De som smelter sånn fint sammen med snøen, sånn at man igjen kan gå ved siden av dem og bruke små sko fordi menneskene ikke er kalde lenger og snøen ikke drukner deg lenger. Og det kan være tanken på at bursdagen min vært øyeblikk står på melkekartongen igjen. Jeg tror det er synet av lange klemmer og en hund som stikker snuten forsiktig ut av terrassedøren og konstanterer for seg selv at han ikke kommer til å fryse på tur denne dagen. Jeg tror det er naboer som hilser på hverandre igjen, etter et halvt år i hi. Jeg tror det er musikken man kan spille høyt i ørene på vei til barnehagen samtidig som solen forsiktig varmer gjennom vårjakken man mest sannsynlig har funnet frem noen uker for tidlig. Jeg tror kanskje det er følelsen av mestring, den som nesten alltid dukker opp på denne tiden, selvom man sånn pr. definisjon ikke får til imponerende mye. Men likevel nok til å fylle gode, små steder i sjelen. Og om ikke det er noe av det som gjør at jeg blogger igjen, så er det iallefall Maria Mena eller Depeche Mode eller Brandi Carlile eller kanskje til og med Bright Eyes med First day of my life høyt fra den pittelille høytaleren pappa ga meg med imponerende mye lyd som gjør det. Fin musikk gjør at jeg vil danse mye og synge høyt alene i leiligheten mens jeg vasker litt og tenker hvor ekkelt full av gamle klisjèer jeg er, men at det er helt ok og kanskje litt fint.

Jeg tror det er spenningen som flyter i luften. Den man kan trekke ned til det nederste stedet i lungene fordi man vil ha med seg hele våren inn på en gang. Jeg tror det er tanken om at fremover blir det bare bedre og bedre, for det er første mars og man har drukket kaffe med venninnen og man har ledd igjen og jakken man mistet i fjor var på salg akkurat i dag. Jeg tror det er lyset som også i år skinner gjennom hvite, tynne gardiner og døren står på gløtt og barn løper i gaten på utsiden og selvom mars i år skulle bli anderledes enn mars i fjor, så er den egentlig ganske lik, bare ennå bedre. For i mars i år er man ikke alene om å være alene, men man er alene med verdens fineste. Sommerfuglene som fantes i desember også er sterkere og lysere og finere når det er første mars. Og man er våryr og fryktelig sårbar og man tenker tilbake til den gangen man for første gang forelsket seg i en rakkerunge i en alder av åtte og et halvt år og hvordan å forelske seg i en eldre og finere rakkerunge med mer skjegg når man er nesten tjuefem år er minst like deilig, om ikke deiligere, enn det var den aller første gangen. Spesielt når dagene er fulle av marslys og marsfølelse og marsuovervinnelighet.

Jeg tror det er blandingen av morgenkaffen en ufør-tirsdag og vinglasset man tar en lørdag sammen med andre fine kjoler og en lang søndag inni en dyne og kanskje siste torsdagen med Vakreste og Fineste før pappahelgen og det at man ikke helt vet hva som gjør deg lykkeligst, fordi det flyter over hverandre og det finnes fugler ute igjen og for første gang på lengelengelenge er man både inspirert og stor og veldig heldig. Jeg tror det er muligheten til å drømme om gamle musikere og planlegge dager som ikke kommer og å ha overbevist seg selv om at uførepengene i en alder av 24-veldig-snart-25 år lett kan kamufleres som kunsterlønn og at et glass rødvin på kvelden er sunt og greit, fordi det får tekstene til å flyte bedre enn nå som klokken bare er 13.29 en fredag og fornuften sier strengt nei til rødvin siden barn skal hentes og en eller annen middag skal lages fra bunn. Fordi jeg får kunsterlønn for å gjøre sånt og ikke alt annet.

Mest av alt tror jeg nok det er asfalten som gjør det. Og de som kjenner meg vet at jeg lyver. For det er melkekartongen som gjør det. I år som i fjor som året før der. Velkommen 1. mars.

7

En liten jente kommer løpende mot meg. Hun hviner av fryd, for hun har fått leke med Eivind i dag. Kjæresten hennes. Han går i andre klasse og han er ganske kul. Hun holder meg i hånden på vei hjemover og forteller meg om dagen sin. Om den nye bokstaven de har lært om og om hvordan hun klarte å vinne i slåball, selvom hun spilte mot femteklassinger! Hun forteller en fantasihistorie om hesten som dukket opp på morgenkvisten og om hvordan jeg ikke kunne se den, for jeg er voksen. Hun forteller og ler og hopper opp og ned, mens jeg lytter og smiler og nyter dette lille barnet.

En liten jente legger seg på fanget mitt. Hun kryper tett inntil meg og begraver hodet inntil magen min. Jeg kan høre at hun gråter og hun deler tankene sine med meg. Hun forteller meg om følelser jeg ikke ante at man kunne føle. Jeg føler meg motløs og sint og det eneste jeg kan gjøre er å være et trygt stilas i et liv hun for øyeblikket tolker som ustabilt. Jeg ser ned på henne og tørker en tåre fra mitt eget kinn når jeg ser på denne bråvoksne skapningen og tanken om hvor usannsynlig sammensatt og reflektert dette lille mennesket er knyter seg fast et sted langt bak i hodet mitt og jeg holder litt hardere rundt henne.

Til fuglungen min. Til den sterkeste på jord. Til den skjøreste jeg vet om. Du er godhjertet. Og snill. Veldig snill. Du er handlekraftig. Og du er morsom og omsorgsfull og empatisk. Og du er fryktelig klok. Du er en gammel sjel i fortsatt nokså liten kropp. Du er en stjerne av de sjeldne og det finnes noe helt unikt i deg. Noe jeg ikke har sett hos et annet barn verken før eller etter at jeg traff deg. Og du er min.

"Er du voksen og har kjærkommen livserfaring, kan du kanskje holde deg litt fast i den. Livserfaring er gode brodder på glattisen. I dette nummeret av Allers møter du lille Thea som bare var fem år gammel da hun fant mammaen sin liggende urørlig på badegulvet (...) Lille Thea hadde bare disse fem årene med livserfaring å lene seg på. Det var ikke mye, men det holdt. (...) Jeg har aldri vært i nærheten av å oppleve det Thea gjorde. Men det er ikke mange dagene siden et menneske jeg har kunnet lene meg på, brått forsvant. Jeg skalv litt i knærne da. Hadde jeg bare hatt fem års livserfaring kan jeg si med sikkerhet at det ikke hadde holdt."

                                                                          - Ingrid Skogrand, redaktør Allers

Du får til ting vi ikke kan fatte. Du gråter i det stille for å ikke være i veien. Du tar oppgjør med mennesker og følelser som de færreste av oss voksne er store nok til å klare. Men du er uskyldig. Og liten. Og nyskjerrig. Og du utforsker. Og når du ler på ekte vekker du steder inne i hjertet mitt som bare du kan vekke. Du er en krystall som gjør alt vakrere og finere. Det lyser mot deg og du sender en regnbue tilbake til verden. Du gir mer enn du får, alltid. Du er forunderlig og morsom og forbløffende. Du er sosial og utadvent og du har venner fra 1. til 7. klasse på skolen. Jeg hadde betalt en million for å kunne være vennen din for bare en dag, for jeg tror de som har deg som venn er fantastisk heldige. 

Du gir meg prestekrager og løvetenner og undring og glede. Du gir meg utfordringer, men gjengjelder det med gode klemmer og lange jentekvelder hvor du åpner hjertet ditt for meg. Du gjør vidunderlige ting. Ikke alt det vidunderlige jeg forventet, men andre ting. Større ting. Forbløffende ting. Bedre ting en vi noensinne kunne drømt om. Du er den eneste i verden som med pedagogisk stemme og medfølelende øyne i en alder av 6 år kan finne på å si Mamma, du vet det finnes de som synger inni seg? når jeg traller med på en sang fra Spotify. Eller som egentlig ikke synes det er noen big deal med nissen, for du har tross alt bursdag noen uker etterpå. Du er jenta som lærer meg hva som er viktig i livet. For eksempel blomstene vi måtte grave frem i februar 2010. Det året det var over to meter snø, vet du..

Jeg ønsker deg et godt liv, Thea min. Jeg ønsker deg alt det jeg skrev til Magnus for snart et år siden. Jeg håper at hjertet ditt opplever sorg slik at du en dag er sterk nok til den som måtte fortjene deg. Og det er ikke mange, min stjerne. Jeg håper du faller ofte nok til at du lærer deg å stå støtt når verden raser, men ikke så ofte at du gir opp. Jeg håper at du får øynene opp for alt det vanskelige så du lærer deg å sanse alt det vakre. Jeg håper du fortsetter å være ekte og tillitsfull og lojal. Du må være voksen i tankegang og barnslig i handling. Du må jage sommerfugler og fange snøkorn med tungen og for evig tro på magien i julen og i menneskene. For den finnes, men de fleste har gjemt den bort. Jeg håper du kan respektere den du viser deg å bli, for du min vakre Thea, du er helt unik og veldig spesiell. Med alle de positive og negative sidene du en dag vil ha. Jeg håper at du tidlig skjønner at det finnes ikke perfekt, men det finnes de som klarer å være perfekt uperfekt. Jeg håper du fortsetter å være ærlig og sterk, ærbødig og respektfull. Jeg håper du for alltid vil strebe etter selvutvikling, men ikke gå glipp av livet på veien. Det finnes så mye flott, vakring, men du må se etter det. Du må nyte og lukte og sanse og være.

For 7 år siden forandret verden seg. Da ble du født. Og uansett hva du velger å gjøre videre, så vet jeg med sikkerhet at det kommer til å bli noe stort. For alt du gjør, gjør du med hele deg. Med hele hjertet og med hele sjelen. For du er den Vakreste jeg vet om. Gratulerer med dagen, fuglungen min. Nyt den. Dagen er din og jeg skal gjøre mitt beste for at det blir den beste dagen du har hatt så langt. Full av overraskelser og rosa glitter og mennesker som elsker deg (og oss er det mange av) og full av det som en gang i fremtiden vil bli lykkelige barndomsminner og nostalgi. Vi skal synge og danse og du skal få være det du kler best - midtpunktet. Fra morgen til kveld. Du er et fyrverkeri og i dag skal du få skinne i all din prakt. Gratulerer med 7 fantastiske år, Thea. Det er en fryd å få dele hvert eneste ett med deg.

Jeg elsker deg.
Kyss fra mamma.

Jeg kjenner deg

Jeg husker du hvisket inn i øret mitt, stille stille, en lørdagskveld for lenge siden. Med mange mennesker rundt deg og et smil som glitret og glede i det utenpå, men med tomme øyne og en ensom sjel; Jeg ønsker at noen kjente meg. Virkelig kjente meg. Og jeg så på deg da og ville fortelle deg det jeg har visst hele livet - du er den peneste mannen som vandrer på jorden. Du er den snilleste mannen med bustete hår som finnes. Du har de fineste ukyssede leppene jeg har sett i mitt liv. Du har noe i deg som man ikke finner så ofte lenger. Du gir meg noe jeg ikke får av andre. Du treffer punkter i meg jeg ikke visste at jeg hadde. Noen kjenner deg.

Jeg husker du hvisket inn i øret mitt, stille stille, den lørdagskvelden og jeg visste hva du trengte. Jeg skjønte hva du mente. Og jeg ville fortelle deg da det jeg har visst hele livet - at du trenger en som kan løse mysteriet deg når du ikke klarer å løse det selv, selvom du er det enkleste mysteriet på jord å løse. At du trenger noen som kan stryke på deg lenge før du vet at du har behov for det. En som kan se på deg og vite hva du tenker når dine egne ord sitter fast helt bakerst i munnen et sted. En som uten å spørre deg spoler tilbake filmen dere ser på fordi hun vet at du gjerne skulle sett den scenen en gang til, for akkurat sånne ting får deg til å le helt på ekte. En som handler inn de lange paprikaene og de små tomatene, for de er de søteste og de er favorittene dine og sånt liker du. Noen kjenner deg.

Jeg kan vedde baklommen min på at du har bustete hår nå. Og tredagersskjegg og den grå, løse buksen hengende fra hofta og bare en singlett fordi det er kvelden og du skal ingenting, så du titter på serier og ler høyt alene i stuen. Jeg kan vedde baklommen og et halvt venstreben på at klesvasken fortsatt ligger i kurven og at du har spist kjøttkaker siden det er mandag og at du har litt trøtte øyne, sånn at det ene sjarmerende nok er litt større enn det andre og at du sikkert ombestemmer deg før klokken blir 22, så du sykler ned til byen for en pils, på sykkelen som er rusten og som knirker når den tvinges mot venstre, og du møter fine mennesker og dyrker det sosiale og dyrker midtpunktfølelsen i ensomheten din før du går hjem igjen og legger deg. Jeg kan vedde hele kroppen på at du våkner en gang i natt med det samme marerittet og de samme vonde følelsene og det samme hjertet som banker så hardt, så hardt, i midten av brystet ditt og at du trenger en som kysser deg i nakken og sier at det går bra. Noen kjenner deg.

Jeg kan vedde sjelen min på at hun sier at hun kjenner deg og at hun tror på det med alt hun har og at til og med du tror på det med noen fragmenter av kroppen og forstanden din, i allefall på gode dager. Jeg håper hun tar vare på det og nyter det og en dag lærer å kjenne det på ekte og at dere frem til det fungerer greit, for jeg kan vedde det såre hjertet mitt på at du aldri går fra henne - fordi du er den snilleste mannen med bustete hår som finnes. Jeg kjenner deg.

En sånn dag

Du vet når du går bortover fortauet og en gammel sang synger seg selv inn til sansene i hodet ditt og skrittene dine går i takt med rytmene og du sparker i løvet og hodet er hevet og ryggen er rak og et lite smil blir umulig å skjule akkurat i det en venn fra fortiden kjører forbi og tuter og vinker med hele seg, som om han ble veldig, veldig glad for å se deg igjen og du vinker tilbake før du går videre frem i livet og tenker at det var koselig og så smiler du ennå mer. Du vet den følelsen som smyger seg rett inn til undersiden av huden din når du i et pittelite øyeblikk vet at du er på toppen av verden og håret svaier sånn passe og huden får en glød av høstsolen og du akkurat har besøkt en influensavenninne og hun ble glad for klemmen og Jason Mraz forteller deg om livet gjennom øretelefonene og du vet med hele deg at alt han sier er sant, hvertfall for akkurat nå. Det er den samme følelsen som treffer deg når du får gleden av å oppleve en gammelgrønn skjehylle i et nydelig, nostalgiskrestaurert kjøkken som lukter ren oppvask og frokoststunder og gode barndomsminner og hyllen er fyllt med små skatter i originale farger og med gullkanter og mange historier. Eller den følelsen du kan plukke frem når du kjøper en gammel teboks og plasserer den i et hjørne på benken hjemme hos deg selv og bestevenninnen din skjønner at den er kun til ære for henne, for selv drikker du bare nykvernet kaffe og du ser at hun blir glad helt på baksiden av hjertet når det går opp for henne. Eller den følelsen bussjåfører som burde gått av med pensjon for lenge siden gir, når de nekter å forlate stillingen sin og klamrer seg fast til ruten sin likevel, og som etter ett tiår sier Hei, gamle venn når du kommer på. Eller når venner kommer inn døren om kvelden uten å banke på først og henter seg en kopp kaffe, for de vet hvor den står, og setter seg ved siden av deg i sofaen og deler dagen sin med deg uten å spørre om det passer, for det passer alltid, og du vet at du er en del av et fellesskap og et samhold og du føler tilhørighet til en by og en gate og et sted og en gjeng med rare, finurlige, fantastisk fine mennesker. Og når du for en gangs skyld rekker å dra hjemom før du skal hente de håpefulle og setter på Cliffs of Dover så høyt at ørene snart sprekker og du danser rundt og rundt og rundt i din egen stue, helt for deg selv, vel vitende om at alle naboene kan se deg hvis de kikker etter, men det gjør ingen verdens ting på dager som denne, for akkurat nå vil du danse og da danser du det du er god for og helt til du blir svimmel og ler akkurat som du gjorde når du var liten og du legger deg på gulvet og du lukker øynene og er barnslig alene og du føler deg lett og det kribler helt nederst i magen og det er fint.

Dette er en sånn dag, deilig stappet av deilige følelser.

Suus `de vita - Det handler om livet

Om å hente vin fra favorittvitrineskapet og drikke den fra pappbeger og skratte fra helt nederst i magen på et kjøkken fullt av nyinnflyttede esker og gode venninner. Om fin ungdom med nye, brukte kjoler og sukkerkanter på drinken og rød leppestift. Om barn som lyser opp en hel stue når Pocahontas er så gøy at de nesten tisser på seg. Om en seks-og-et-halvt-åring som sovner i armkroken etter en lang helg for første gang på nesten seks-og-et-halvt-år. Om nye puter som ser gamle ut og gamle puter som fremstår som nye. I deilige høstfarger og med alle stoffene jeg sverget at jeg aldri skulle innføre i stuen min og med et helt nytt saueskinn i offwhite og en matchende pute i brunlilla som bare skal ligge til pynt i den nye smijernssengen (som jeg har skrudd selv. Bare for å nevne det, siden jeg fikk sjansen.). Om bittesmå telysholdere som er satt på et stort fat for å gi meg selv en premie etter at jeg mistet bussen og et øyeblikk glemte de små tingene og bare husket ting som at å miste bussen kan gjøre et menneske overraskende irritabel og kanskje til og med litt forbanna når det regner og man har noe å rekke. Om når man rekker det likevel og tenker at sinneutbruddet litt tidligere på dagen egentlig var nokså unødvendig og at man kanskje skal tenke seg litt bedre om neste gang. Om blikket fra en dame som sier Du er god nok for han. Ta vare på det., og følelsen av tilfredstillelse det skaper i dypet av hjertet til en som er usikker. Om å åpne en vin helt alene en søndagskveld og kjenne på kriblinger i kroppen fordi man vet at noe fint kanskje skjer når man våkner. Om viten om at det aldri er sikkert at man våkner igjen og at tiden frem til nå har vært fin om det tragisk nok ikke skulle skje. Om å kunne sitte for seg selv og vite at nå, akkurat nå, er livet allright og om muligheten til å ta med seg den følelsen inn i neste time og neste dag og neste uke. Om å ikke lenger trenge å spørre etter meningen med livet, men å gi det mening mens man går og om å våkne hver morgen å bare elske livet, for det det er, på godt og vondt, med nedturer og oppturer, kjærlighetssorger og evigvarende forelskelser, med skurbbsår og mammas fang. Om å rope små mennesker inn til kvelds og se i dem alt mine foreldre så i meg og å ta det innover meg og å la det være det viktige i hverdagen min. Om å få det som fyller tiden min også til å fylle livet mitt. Jeg vil leve det og smake det og føle det og se det og erkjenne det og lukte det og være det. Livet er en kamp, men ikke en krigføring, sa John Burroughs. Om å stå klar til å ta kampen og svelge tapene og nyte det man vinner og å tenke behagelige tanker. Om å bli inspirert og lytte til vakre melodier og dype tekster og holde rundt de små menneskene i livet sitt og fortelle dem hvor store skatter de virkelig er og å håpe at man sier det ofte nok til at de tror på det når de blir større mennesker. Om å stå foran verdens største lerret og kaste mest mulig maling på det innenfor de tidsrammene du blir gitt.

Det er nok det det handler om.

Noe større enn oss som er store

Det finnes et sted hvor vi ikke kommer til. Vi når ikke inn dit selvom vi ser forbi det hver dag. Vi klarer ikke treffe det selv når vi prøver. Det er et sted hvor alt er mykere og finere. Et sted der livet er lettere å bære og kantene ikke er harde og hvor man kan bli pakket inn i myke tepper hvis man ber om det. Det er der det bor troll og prinsesser og små vetter som er synlige for alle andre enn oss. Det er et sted der det er trygt og ganske enkelt og veldig komplisert på en gang. Et sted som er bortenfor det fysiske og praktiske og hvertfall bortenfor det man har tid til. Det finnes et sted vi besøkte en gang, for et helt liv siden. Et sted vi savner, men som vi ikke klarer å stikke innom lenger. Et sted vi vet om, men som vi ikke forstår og som vi ikke kan fatte og som er større enn oss som er store. Det finnes et sted der masingen ikke er ment som mas, men som Hei. Se på dragen da! Bare se. Den finnes på virkelig. Jeg ser den. Et sted der alt er vakrere og større og mektigere og skumlere. Dalene er dypere og toppene er høyere. Musikken er mykere og stemmen er varmere og livet er bedre og sofaer blir borger og epler blir suppe og trærne blir magiske og plutselig kan man fly. Det er et sted på innsiden av små barnesjeler som er bortenfor alt vi står for og alt vi prøver å være av det riktige. Det finnes ikke tid der. Ikke busser å rekke eller lekser å gjøre eller tørre klær eller kjedelig middag. Det finnes fantasi og gjemsel og vanndammer store som hav man skal leke i. Det finnes ærlighet og ærbødighet og lojalitet utenfor grenser vi som er store forsår. Det finnes en ubetinget kjærlighet som er videre enn vi vet. Det finnes sanger og rim og grønne tanker.

Det finnes et sted vi ikke kommer til. Et sted de kan gå inn i seg selv og skape det vi ikke kan skape for dem. Et sted der de kan skape med hverandre en verden vi ikke kan påtvinge dem. Et sted som er trygt når vi er utrygge. Et sted som er varmt når vi er kalde. Et sted som hengir seg til dem når de trenger det og vi ikke har tid. Et sted som er større enn hverdagen og livet. Et sted som ligger i dypet av dem og som omringer dem og som er dyrebart og sjeldent og på innsiden av alle barn i verden. I dypet av et barns øyne finnes et lekent sinn og et speilbildet av en klok og gammel sjel. En sjel som vet mer enn oss og som forstår mer enn oss og som er klokere enn noen av oss, men som skjermer seg fra det vonde som finnes i verden og som med tiden desverre vil bli akkurat som oss.

Jeg sier alltid at jeg skal bli flinkere til å vente når de sier vent lit, fordi kanskje har de oppdaget noe magisk akkurat da. Og jeg sier alltid at jeg skal bli flinkere til å ikke si vent litt selv, for kanskje skal de vise meg noe fortryllende som jeg tror jeg ikke har tid til. Men jeg er ikke så flink til det. En dag vil jeg bli med dem inn til dette stedet, dette stedet søsteren min har skrevet om før meg og som finnes på innsiden av alle barn. Bak det lekne sinnet og den gamle, kloke sjelen.

Et barns ønske

Jeg kan være både høyt og lavt, både fly og bygge hus.

Jeg kan rase hele jorden, være konge, sjef, og mus.
Jeg kan løfte hele verden, lage penger av en skje, 
Jeg kan fiske krokodiller og bli usynlig til og med. 

Jeg kan lage elefanter av en utgått fotballsko,

Og jeg kan se en borg i skogen der det gamle treet stod.

Jeg kan danse løvedansen og spise kongler med en sel.

Jeg kan løpe rundt i sirkel til jeg ikke orker mer.

Og jeg skjønner jeg er slitsom når du sukker gang på gang.

Men kan du ikke hjelpe meg å lage en bollesang? 

Eller styre skipet mitt så flott til verdens ytterste elv.

Det er så mye morsommere enn å gjøre alt ting selv.

For når dagen igjen blir natt og jeg nye drømmer lager

Er det du som står bi meg og dreper kjempestore drager.

For selv om jeg er liten er jeg større enn du tror. 

Jeg har jo vært i dalen der kjempetrollet bor.

For om du hadde målt meg etter tanker slik som meg 

Så vil du faktisk se at jeg er like stor som deg.

Men du er voksen nemlig du og husker ikke det. 

Men jeg er større enn de fleste, jeg er høy som et eiketre.

Så selv da du var liten, var du like stor som meg. 

Så mamma, sett ned kaffen og la oss sammen bane vei.

- Carina Gjørtz (2010)

Og takke Gudene for at det stedet finnes når jeg selv svikter i blandt. For når de mister det, mister de noe så trygt og så svalt og så mykt at uansett hvor flink jeg blir til å vente og til å se det magiske og til å føle det vakre eller til å ikke be dem om å vente, så kan jeg ikke erstatte det. Jeg er bare en voksen mamma. Så kjære Theamor og Magnussen min - jeg skal med hele meg gjøre mitt beste for at dere skal få være små lenge. Men bær over med meg når jeg feiler. Jeg mener det ikke.

S for søndag

Se for deg et gammelt, beiset tregulv med kvist. Det er lyst og stort og det er fullt av riper og hakk etter fester og fall og dans og latter og barn og historie og alt annet som lager riper og hakk i et gammelt tregulv. Og det står en liten pult ved siden av de store vinduene på den ene siden av rommet. Den er turkis og skeiv og gammel og ganske liten og har bare plass til en skrivemaskin og en kaffekopp og noen manus på seg, og den ble kjøpt på loppemarked for en pitteliten penge og meningen var nok at man skulle ha pusset den opp, men da ville sjarmen blitt borte. Vinduet står på gløtt og de gjennomsiktige og hvite og gulvlange og overraskende flotte gardinene blafrer forsiktig. Det er høyt under taket, så meter på meter med inspirasjon og lyst og erotikk og venninnekvelder og kjoleprøving og kjærlighetssorger og Kaffe-og-Baylies-tirsdager og grønnsåpelukt og savn etter søstre og ennå mer inspirasjon får plass i rommet. Midt på gulvet står en dobbeltseng med rotete laken og uten dyne og med en vannkoker og en boks pulverkaffe og en tallerken med en osteskive fra i går og klær som bare har falt av kroppen i en haug ved siden av seg. Og midt på sengen sitter jeg. Håret er bustete og i en ball på toppen og øynene er trøtte og gjespen er lang og kroppen er kort og jeg har bare på meg en altfor stor t-skjorte som lukter mann. Han var her for noen uker siden og har ikke kommet tilbake for å hente den ennå og det er helt greit og egentlig så håper jeg at han aldri kommer, for vi hadde vært bra, men jeg er bedre uten han. Han var inspirasjon og glede og nå er jeg inspirert og glad. Og nå kan jeg skrive uten at han forstyrrer og nå kan jeg sove når jeg har lyst og nå kan jeg finne en ny mann med for stor t-skjorte som må bli med meg hjem og glemme skjorta si neste gang jeg trenger inspirasjon og litt kort lykke. Til den varige lykken har jeg fine venninner med lange historier og pannelugger og evnen til å klare alt jeg ikke klarer og som gjerne hjelper meg til å klare det jeg også og familien som er god og følelsen av tilhørighet og samhold og muligheten til å betrakte livet fra en fortauscafè og en gang innimellom bare være jenta du kjørte forbi med bussen en gang. Klokken er så mye at sollyset treffer sengen på den myke, søndagsmorgen-i-august, vidunderlig fine måten, men så lite at jeg ikke trenger å stå opp ennå, hvis jeg velger å stå opp i det hele tatt. Jeg kan høre at verden på utsiden lever og at alle småbarnsfamiliene er ute for å bruke opp søndagen og små hunder som bjeffer sint på de store hundene, nesten som alle de små, sinte mennene som bruser med fjærende og som kompanserer med sinnaord etter tre Guinniess og to Jack mot de store, rolige mennene i Tønsberg en fredagskveld. Jeg sitter midt i sengen og kjenner solen som treffer meg et sted på ryggen og må velge om jeg skal fortsette å ha håret i ball og trøtte øyne og for stor t-skjorte med en deilig lukt og kanskje skrive et kapittel til i boken min og bare nyte alt det som kan nytes i dette svære rommet med plass til meter på meter med inspirasjon og erotikk og lykke og tilhørighet og bare meg og meg med verden, eller om jeg skal la krøllene falle fritt og henge en kjole over kroppen og finne noen små sko med flotte farger og ta på min egen parfyme og ikke parfymen til en mann som var her for noen uker siden og finne verdens største solbriller og møte en gjeng rare, vidunderlige mennesker som også har sko med flotte farger og verdens største solbriller på seg på brygga for kaffe og sigaretter og oppsummering av helgen og hvem kysset hvem og hvem hadde den råeste, sennepsgule, alternative, fineste kjolen og hvem hørte finest musikk og hvem ble mest inspirert og vi kan finne svaret på alt dette, og jeg kan få klemmer og kyss på kinnet og litt flere fregner og avtrykket etter leppestifter i rød og rosa og helt andre farger på kantene av kaffekopper i forskjellige størrelser alt ettersom hvilken kaffe disse rare, vidunderlige menneskene drikker.

Kanskje meningen ikke er en lykkelig slutt, men historien frem dit?

What`s another day?

Hei du. Du som kjenner meg. Har du noen gang hørt meg le så lett før? Har du noen gang hørt meg le som om verden var min og jeg var verdens og ingenting annet egentlig betød noe før? Har du noen gang sett meg så rak i ryggen som nå? Så stolt og så sta og så stor? Har du noen gang sett meg gå med hodet høyere hevet? Eller sjelen så blottlagt og gleden så stor?

Du som kjenner meg. Hei. Husker du når stuen min var større enn verden selv og jeg var pitteliten? Husker du jeg gråt? Kan du huske at jeg tok på meg for store skjorter og dyrket fortiden og glemte fremtiden og glemte dere og ganske ofte krøp sammen i en krok for at ikke veggene skulle falle ned og knuse meg? Kanskje du kan huske at jeg var redd? Jeg kan huske det. Jeg husker at jeg hadde vondt i kroppen og sjelen og hodet og aller mest i hjertet. Jeg kan huske at jeg var et barn i en voksende kropp og at jeg ikke klarte å være barn. 

Hei, venn. Du som alltid har vært der. Vi husker når livet var fremmed og noe jeg ikke kunne sette fingeren på og noe jeg ikke følte var mitt. Vi husker når himmelen var svart og meningen var tom. Vi husker ensomheten og tårene som brant merker inn i kinnene mine. Vi husker når jeg ikke hadde pust nok til å leve eller vilje  nok til å trekke den på nytt.

Kjære venn, se meg nå. Kan du se meg stå og høre meg le og føle meg holde rundt deg med gode følelser av mestring og vennskap og det fine i verden? Jeg så meg over skulderen for litt siden og jeg vet hva som har forandret seg. Nå kjenner jeg hvert fiber av livet mot kroppen og det stryker varsomt på meg. Det legger seg rundt meg og inni meg. Det fantes et rom på innsiden av meg som ble lukket og låst og som var fullt av hemmeligheter, men som i dag er åpent og lyst og fint. Velkommen inn, venn. Nå kan jeg se en mann på rockekonsert som elsker bandet han hører på og bli tvers igjennom lykkelig fordi dette fremmede mennesket er så brennende engasjert i noe jeg ikke kjenner, men som er det største for han. Og jeg kan tenke på han i dager og uker etterpå og han får meg fortsatt til å smile. Nå kan jeg nynne mens jeg legger middag på fine tallerkener i forskjellige farger og fortelle historien om hver og en av dem til barna mine og det gjør meg glad og lett og ennå finere. Nå setter jeg små lys på et fat og jeg flytter vitrineskapet mitt så jeg kan se rett inn i det fra sofakroken. Skapet som er fullt av minner og historier og som definivt er favorittmøbelet mitt, nettopp på grunn av minnene som sitter igjen i treverket og i lukten og alle historiene jeg ikke vet om, men som jeg kan skape på kveldene når ungene sover og vitrineskapet danser i skyggene fra lysestaker i leiligheten og fantasien min løper løpsk og deilig og fryktelig fritt tvers igjennom det. Nå kan jeg lese en tekst som noen har skrevet og legge hver setning inn i små skattekister i hodet, for å la dem dyrkes og tolkes og gjenvinnes, for jeg vil forstå akkurat hva forfatteren tenkte eller forstå noe helt annet enn det forfatteren tenkte. Jeg kan sette på deilig Maria Mena musikk og la henne tømme meg for tanker mens jeg skrur sammen en gammel smijernsseng i en myk kremfarge og kjenne at den og mange puter og hjemmelagde lappetepper og lukten av gamledager og venninner med bena i kors og tre glass rødvin er meningen med livet. Eller kvelder jeg kryper sammen inne i alle putene, ikke fordi jeg må, men fordi jeg kan, med en bok jeg leser og bena under meg og lytte til stillheten og la de velskrevne, engasjerende ordene løfte meg opp og ta meg med til tider og steder og lyster jeg ikke kunne forestille meg tidligere, men som nå er det som gir meg deilige bobler på innsiden av kroppen. Eller en voksen, fin mann med skjegg som lager myk musikk og som er flinkere enn han vet til å gjøre meg gladere hver dag.

Jeg så meg over skulderen for litt siden og jeg vet hva som har forandret seg, kjære venn. Endelig, endelig, vokser jeg opp sakte.

Om tiden min

Noen dager har man lettere for å glemme de små tingene enn andre dager. Noen dager blir egentlig bare borte sammen med uken som er og uken som var før det. I tidspress og matlaging og redigering og for store klær og vind og alt det andre kjedelige som finnes på dager som går for fort. 

Jeg har nettopp fått med iPhone, så jeg la inn viktige klokkeslett i Verdensklokken. Oslotiden fikk være der, for den er ganske praktisk å følge i ny og ne. Aussietiden til Mike og Berkeleytiden til Assi måtte også få være med. Og så lagde jeg min egen tid. Tiden som er min. Linetiden. Tiden jeg var så flink til å finne før, men som har blitt litt borte igjen i det siste. Sammen med lyset og de lange dagene forsvant også inspirasjonen og kanskje engasjementet og muligens mesteparten av Linetiden også. Men jeg tok den tilbake i dag, etter en dag fyllt med klokkesletter og små katastrofer og alt jeg hadde glemt, men som jeg måtte huske, og etterarbeid og skøyting på eldste og turdag på yngste og loddbøker til fotballen og andre ting som skjer en mandag i oktober. Og i Linetiden er det ikke lov å gjøre noe. Det er ikke greit med jeg må. I Linetiden skal jeg sette på fin musikk, som Melissa Horn, og tenke på ganger jeg har lyttet til henne sammen med han som er fin og fått sommerfugler i magen. Og jeg skal legge bekymringer i en pappeske under sengen. Og om de prøver å snike seg frem igjen skal sengemonsteret mitt få sette seg på esken til hodet er helt tomt. Tankene skal brekkes opp i pittesmå biter og forsiktig ta seg en tur ut av hodet mitt og en runde rundt kvartalet. Og jeg skal ligge på ryggen og la musikken få gå helt inn i meg. Bena skal ligge flatt inntil madrassen og armene skal ligge rett ut til hver sin side og sjelen og hjertet og magen skal ligge ubeskyttet mot himmelen. Og i starten føles det tungt å kjenne på det skjøre og sårbare og det som er anderledes ved å ligge sånn. Det føles som om sjelen vil flytte seg til et sted som er tryggere og magen roper at det er umenneskelig å blottlegge seg selv på den måten. Men etter noen ganske så få strakser begynner pusten å ta over for hjernen og det fornuftige og det menneskelige. Magen beveger seg sakte opp og ned. Luften går inn og ut av lungene. Musikken kommer nærmere og nærmere et hemmelig punkt på innsiden. Og så slapper man av. Det prikker ikke lenger vondt i fingrene og albuene, men det prikker godt og forfriskende og avslappende. Deilige bilder males på innsiden av øyelokkene samtidig som både tærne og underarmene og toppen av hodebunnen får puste samtidig. Sjelen legger seg tilrette og titter mot himmelen og nyter utsikten. Den kryper seg sammen som en sliten katt og lar verden være verden et øyeblikk, for nå vil den bare hvile og bare eksistere og bare være. Hjertet slår sakte og pulsen er lav og det føles som om man svever litt der man ligger alene i sin egen tid med sitt eget sinn i sin egen verden. 

Sånne små ting.

Til døden

Sengen er stor. Veldig stor. Mye større enn meg. Kanskje større enn huset mitt også. På utsiden av den store sengen, i et rom jeg ikke kan se fra der jeg ligger, romsteres det og noe varmt brer seg i meg. Noe modig og fint og godt. Jeg ligger på ryggen, midt mellom puter og dyner og nye følelser og tanker som jeg liker. Ved siden av meg spilles det musikk jeg ikke har hørt før og som treffer meg midt i det punktet som all musikk bør treffe alle mennesker hele tiden. Solen har såvidt nådd sengekanten og skygger danser på veggen. De beveger seg opp og ned og frem og tilbake og de står for alt som er i verden akkurat nå. De strekker seg mot meg og forsvinner tilbake i brøkdelen av et sekund, men der jeg ligger i den store sengen går alt i sakte film. Over meg ligger en skjorte som lukter mann og fingrene mine bades i følelsen av huden hans og leppene mine er såre av å ha kysset hver millimeter i det vakre fjeset, fyllt med deilige skjeggstubber og lukten av meg.

Når skyggene danser mot meg igjen lukker jeg øynene og danser med dem. Jeg lar det fine trenge over meg og jeg går inn i en verden bortenfor vår egen. Jeg lar kinnene bli lyserosa mens jeg kjenner på at når jeg gjør noe, så gjør jeg det mer. Når jeg ser, så ser jeg skarpere. Når jeg lytter er det alltid vakrere. Når jeg elsker, så elsker jeg med hele meg. Og akkurat nå nyter jeg. Med hvert fiber og hver celle i kroppen. Fra bunnen av tærne til toppen av hjertet nyter jeg. Luften brer seg i fingrene og oppover armene. Den snoker seg gjennom bena og over lårene. Luften fyller magen min og treffer baksiden av øyelokkene der jeg ligger. Øynene er fortsatt lukket og sinnet mitt er et sted bortenfor kroppen. Jeg kryper sammen i denne store sengen og jeg kan ikke huske noenting om den verdenen som egentlig finnes. Alt jeg vet om er myke puter og skygger som danser på veggen og en lipgloss som smaker bringebær og en skjorte som lukter mann og som varmer den bare kroppen min. Inni meg selv møter jeg en underbevissthet som smiler til meg. Godt gjort, sier hun. Og jeg nikker anerkjennende til henne.

... Lukten av nytraktet kaffe og romstering som nærmer seg drar meg langsomt tilbake til livet. Jeg åpner øynene sakte for å venne meg til morgelyset som nå har strukket seg helt opp til bunnen av tærne mine. Skyggene har danset seg bortover veggen og er lenger unna nå enn det de var når jeg forsvant. Musikken spilles fortsatt ved siden av meg og lydene av fantastiske instrumenter treffer meg like inderlig godt i det riktige punktet av sjelen. Fingrene mine kan fortsatt føle huden hans mot min egen og  leppene føles like deilig hovne etter skjeggstubbene på kinnet hans. Ilinger stryker seg gjennom kroppen min og mens jeg snuser inn lukten fra skjorten hans finnes det et øyeblikk hvor jeg har glemt at han ikke er her. Men det treffer meg denne gangen også, som alle de andre gangene. Like hardt og like brutalt og like smertelig og like knusende tvers gjennom ryggraden og tankene og sjelen og til dypet av det såreste i hjertet. Jeg ligger på ryggen, men putene er harde og dynen er kald. Musikken har blitt kjent og vond. Skyggene danser ikke lenger, de slår mot meg, store som hus står de over meg og er truende og sorte og farlige. Følelsen av huden hans under fingertippene mine er borte og når jeg rører ved leppene mine kan jeg ikke lenger kjenne bringebærsmaken han var så glad i. Romsteringen i et rom jeg ikke kan se fra her jeg ligger har forsvunnet og kaffen traktet jeg selv før jeg la meg. Jeg knuger skjorten hans tett inntil meg og kan føle tårene stille, så stille, renne nedover kinnene mine, over leppen og dette fra haken ned på lakenet. Jeg tar innover meg at når jeg sørger, så knuses jeg på innsiden. Når jeg lytter er det ikke lenger noe å lytte til. Når jeg gråter er tårene så tunge at gulvet blir ødelagt. Når jeg elsker, så elsker jeg med hele meg. Når jeg en gang har vært hans, så vil jeg være hans til evig tid og til den dagen jeg også trår inn i det himmelriket han har flyttet til.

Men det er ikke i dag. Sengen er altfor stor. Mye større enn meg. Noe kaldt brer seg i meg og legger seg rundt sjelen min.  Jeg må puste og overleve og jeg må stå opp. Sengen er altfor stor.

Det er livet

Det er sansene som settes i gang av vinen, akkurat i det den treffer ytterst på leppen din. Det er følelsen av å lukke øynene og stenge lyden ute og kjenne smaken når den sakte, så sakte, ruller i munnen din. Det er å svelge samtidig som lydene forsiktig vender tilbake og du åpner øynene og et sted langt inne i kroppen din begynner det sakte å brenne på den gode måten, for rundt deg sitter mennesker du elsker og de ser på deg og de ler og alle er fine. Det er følelsen av nakne fingre mot et sjeggete kinn til han som er fin tidlig en søndagsmorgen. Når man har tid til alt, men velger å ikke gjøre noe. Det er nyskjerrige hender som reiser på oppdagelsesferd for å oppdage hver millimeter av en kropp som ikke er sin egen og som man allerede kjenner så godt og som gjør at det kribler helt innerst i smilet man bærer med seg i magen. Det er når ingenting trenger å sies høyt fordi to mennesker deler et blikk og en seng med rotete laken og man føler seg akkurat passe fin med bustete hår og nyvåkne øyne. Det er sjelen på innsiden av kroppen som vet at man ikke behøver å klare mer fordi alle sier at man har klart nok, men så ønsker man å klare likevel. Og så prøver man og så klarer man. Det er når den sjelen seirer og verden ikke snurrer fullt så fort og det lukter rent og barna ler fra hagen og selvom man er sliten og selvom man er alene så smiler man.

Det er når solen treffer bladene på den riktige måten og med et lys som bare finnes i midten av oktober. Det er når en forsiktig kveldsbris legger seg rundt kroppen og får deg til å tenne peisen, bare fordi man kan. Det er å kjøre en lang tur med fine venninner mens det regner på ruten og mørket legger seg rundt bilen og man sammen synger sangene fra barndommen så høyt man bare klarer og ler fra dypet av magen etterpå. Det er å sitte tett inntil mennesker man har kjent lenge og vite at de også lukker øynene og tenker fine tanker, selvom man ikke spør dem. Det er å gå inn til en gutt som er liten og gi han et suss mer enn han ba om fordi man i ryggraden sin vet at det ikke er sikkert man våkner igjen i morgen. Det er å krype tett inntil en jente som er større og fortelle henne at det er greit å være liten likevel.

Det er å la musikk fylle kroppen og lese ord kloke mennesker har skrevet. Det er lukten av en fremtid man stoler på og muligheten til å godta en fortid som var vondt. Det er glass med sukkerkanter og fugler som flyr sørover og en terrasse med utsikt til så mange stjerneskudd at i allefall ett ønske må gå i oppfyllelse. Det er å være 24 år og tobarnsmamma og ganske voksen og fortsatt tro på stjerneskuddønsker. Det er gleden av å fullføre noe vanskelig og lykken man ser når noen andre klarer noe de prøvde lenge på. Det er et hjerte som er tungt av savn fordi man virkelig elsker en søster i en by man ikke er i selv og det er et hjerte som er lett nettopp fordi det klarer å bli så tungt. Det er evnen til å ta til seg og til å føle og til å lytte og til å ligge på gulvet for å la hodet bli tomt mens pulsen blir lav etter en dag som har vært anderledes enn andre dager. Det er følelsen av en grunnmur i bunnen av kroppen som er solid og som tåler det livet måtte gi og som fortsetter å vokse selv når den ikke må lenger. Det er tryggheten til seg selv og til hjertet og til samvittigheten. Og det er å respektere hverandres forskjeller og det er å ha troen på det gode i mennesket. Mennesket som lager sveler og som forteller eventyr og som lar deg sitte inntil når du måtte trenge det. Det er å ikke bære med seg sekken med fortiden dyttet ned i, men plassere den i et hjørne og bare titte på den innimellom.

Det er tårer så store som hus og det er latterkramper som gjør en støl og det er minner om gamledager og håp om dagene som ikke har kommet ennå og det er lykken og viten om at man akkurat nå er tilstede i verden. Det er forelskelse og deilige følelser som kribler på innsiden av kroppen. Det er kinn som blir lyserøde og det er fregner på nesen og det er lyden av trærne som visker deg hemmeligheter sent, sent en onsdagskveld. Det er evnen til å se vekk i fra det vonde og evnen til å ta til seg det fine. Det er skubbsår og plaster og fiskepinner en torsdag og ristet brød med honning en mandag. Det er lukten av nytraktet kaffe og gullfunn fra bruktbutikken og følelsen av omsorg som treffer deg midt i fjeset, som en lyselilla myk varme du ikke forventet deg akkurat i dag. Det er alle de store tingene som ofte er pakket inn i hverdagslige, små esker og det er alle de små tingene som helt plutselig viser seg å være monumenter av hendelser som senere tar den største plassen i hjertet og sjelen og hukommelsen og som du bærer med deg som små perler fra dag til dag og som får deg til å omfavne det beste på jord.

Det er livet og jeg elsker det og jeg nyter at jeg elsker det og det føles fint på innsiden.

(Og i morgen begynner jeg på skolen igjen. For `nte gang. Og nå klarer jeg det. Bare vent og se.)

Never a failure, always a lesson

"Vent på henne!", roper pågangsmotet mitt til fornuften der hun løper i forveien. "Hun kommer snart! Bare vent og se. Vær så snill?" Fornuften sakker ikke farten.

I dag er det akkurat ett år siden dagen da alt forandret seg. Alt. Fremtidsplanene forandret seg. Evnene forandret seg. Tankegangen forandret seg. Klokken 15.00 26. september 2011 var jeg frisk. Jeg hadde vært på skolen og jeg hadde redigert noen bilder og jeg smilte og jeg dro til fysioterapeuten min. Klokken 18.30 26. september 2011 var jeg syk. På tre og en halv time ble jeg dårligere og jeg gikk fra frisk til syk. Og jeg lå på badet og jeg kunne ikke røre meg og jeg lå i mitt eget oppkast og jeg klarte ikke svare datteren min når hun lette etter meg i stuen. Så ringte hun hjelp. Klokken 19.15 var jeg blitt kjørt i full fart til sykehuset i stavanger .

"Hun gir ikke opp. Ikke denne gangen heller! Vær så snill!", ber pågangsmotet mitt forsiktig. Fornuften er usikker, for hun har valg å ta. Hun må tenke rasjonelt og fornuftig og hun kan ikke være så forbanna emosjonell hele tiden. Hun kan ikke være så engasjert og energisk. Ikke nå. "Vær så snill", hvisker pågangsmotet igjen, med en tåre i øyekroken. "Vær så inderlig snill?"

26. september i fjor startet jeg på en reise jeg ikke ville vært foruten. En reise gjennom styrker og svakheter og oppturer og nedturer og smerte og smertelindring. En reise gjennom livet man hadde levd og livet man ville leve. Og spiren i meg vokste mer da enn den noengang hadde vokst tidligere. Jeg bestemte meg for at dette, dette, var siste gangen jeg skulle reise meg fra noe som kunne blitt en mørk bunn. Og jeg skulle gjøre det med glans. Jeg skulle kjempe. Jeg skulle bruke alle fibrene og alle tankene og alle ønskene i kroppen min til å komme meg opp av sengen og ut av rullestolen og tilbake til livet. Og jeg skulle gå ut igjen med rak rygg og hevet hode og en tillitt til sjelen min og med en tankegang som ville lede meg gjennom resten av livet. Jeg skulle tilbake på skolen. Jeg skulle klare det! Og jeg klarte det.

"Det går ikke denne gangen. Hun må ta det mer med ro. Hun kan kanskje ikke nå alle drømmene sine. Det er fine drømmer, men kanskje det bare må bli med det?" Det er fornuften som har tatt ordet. Fornuften stryker pågangsmotet over håret og prøver å være så pedagogisk som det går ann å bli med et pågangsmot som så inderlig ønsker noe. Pågangsmotet senker hodet og begynner å tenke. "Hun er bare menneske", sier fornuften avsluttende. 

Men jeg ble lagt inn igjen. Og igjen. Og igjen. I dag er det akkurat ett år siden dagen da alt forandret seg. Siden denne dagen i fjor har jeg vært innlagt på sykehuset fire ganger. Mer enn tre måneder tilsammen. Jeg har tatt seks ryggmargsprøver. Siste gangen var for to uker siden. Hjernehinnene mine er ikke friskmeldte og jeg har senskader. Irriterende, vonde og litt vanskelige senskader. Og ingen kan fortelle meg når det kommer til å roe seg, men alle vet at jeg må roe meg. Jeg kan ikke være engasjert i jobb og utdannelse og fotballtreninger og hjemmebaking og forfatterspiren i magen og alt annet jeg så gjerne vil være engasjert i. Jeg er fortsatt syk, ett år etter. Jeg klarer ikke alt jeg klarte før. Pågangsmotet vet at fornuften har rett og jeg kan kjenne hvordan de rives mot hverandre på innsiden av magen min. De er som små vegger av bly som prøver å velte hverandre og jeg kan kjenne det i hele meg. Vi vil gjerne ha deg her, men bare hvis du føler at du kan prestere etthundre prosent, sa skolen nå. Det vet jeg ikke om jeg klarer, svarte fornuften. Klart jeg kan, hvisket pågangsmotet i bakgrunnen.

Pågangsmotet har en tendens til å vinne. "Vær så snill", ber hun, "la meg prøve." Fornuften rister på hodet.  

Jeg må velge. Jeg skrev noe om at døren inn til fremtiden har åpnet seg. Jeg satt foten i dørkarmen for noen uker siden. Fordi ingen skulle få lukke den foran øynene mine uten at hele jeg var trygt plassert på innsiden. Men jeg ble dyttet og jeg ble litt sykere igjen og jeg holdt på å miste grepet. Foten min skled og døren var på vei til å lukke seg. Og jeg sitter i sofaen her hjemme og ser på at lysstripen fra den fantastiske døren blir smalere og smalere etterhvert som dørklinken nærmer seg karmen. Jeg må velge. Jeg må velge nå.

Pågangsmotet kryper så tett inntil fornuften som hun bare kan. Hun holder rundt henne. Hun tar de myke tankene sine og legger dem i nærheten av fornuftens bankende hjerte. Pulsen er rask og fornuften er redd. "Hva hvis", tenker hun, "hva hvis vi prøver igjen og det ikke går denne gangen heller?" Hun pleier ikke å være redd, men hun er det nå. Hun er tilogmed nokså ufornuftig til henne å være. Pågangsmotet holder henne ennå nærmere. Kinn mot kinn. Hud mot hud. Fornuft mot pågangsmot. Pulsen blir roligere og snart puster de samtidig. Sakte. Inn og ut. Fra toppen av sjelen og helt ned i magen. Oksygen sprer seg i myke tanker og skumle følelser og begge slapper litt mer av. Rollene er snudd og nå er det i fornuftens øyekrok det hviler en tåre. En sår og vond tåre som står for alt fornuften er redd for. "Hvis vi prøver igjen og det ikke går denne gangen heller? Da prøver vi bare en gang til." svarer pågangsmotet mens hun tørker bort tåren som har rent helt ned til fornuftens lille hake. "Det kommer til å gå til slutt. Bare vent på henne. Vent og se."

Med litt tilrettelegging er jeg tilbake på skolen etter høstferien, med et pågangsmot og en vilje som beviser for verdens nemesisser at jeg, og bare jeg, bestemmer hvordan jeg vil leve og hva jeg vil klare og at jeg i allefall skal vite med alt jeg er og alt jeg har i meg at jeg har gjort mitt desidert beste før jeg kanskje en dag lar denne døren lukke seg og ser på at en annen forsiktig åpner seg foran meg.

Se meg stå

Langt inne i ryggraden min finnes det en liten spire. Jeg kan se den for meg. Den er nesten helt sikkert gul. Sånn fin gul. Sånn myk og snill gul. Sånn gul man ikler nyfødte babyer i når man ikke har visst kjønnet på forhånd. Den er liten, men ganske sterk, den spiren min. Og den er stille, men likevel så modig. Mye modigere enn meg. Og den er forsiktig og listende, men den er veldig tydelig. Og når ryggraden min ble skapt, en gang for 25 år siden, så flyttet den inn dit uten å vite hva det ville bety for den selv et kvart århundre senere. Men den spiren huser sjelen min. Jeg vet det. Jeg kan kjenne det. Jeg kan lukke øynene og puste dypt og lytte med hele meg og jeg bare vet at det er der sjelen er. Jeg kan føle med hele meg at det er på innsiden av den spiren at sjelen min har bosatt seg. Spiren vokser når sjelen vokser og den kryper seg sammen når sjelen må beskyttes fra noe. Og når lange, grove nåler kommer på besøk gjennom hud og ben så er det den spiren som holder sjelen i hånden når sjelen får lyst til å gråte. Når verden er vond er det spiren som legger seg rundt sjelen og forsiktig minner henne på at livet egentlig er fint og mennesker er snille og karma teller ikke og hvis hun bare er tøff litt til, så skal hun få blåbærsaft av en farmor som lukter godt. Det er den spiren som vokser i meg hver gang jeg trenger at sjelen løftes opp til fornuften for å dele gode hemmeligheter. Hemmeligheter som at vitrineskapet kan beises en annen gang og at det kanskje ikke er så viktig å være så flink. Hemmeligheter som at drømmen jeg trodde at skled unna bare gjemte seg litt og at den kommer frem igjen snart. Bare jeg tar tilbake evnen til å puste med magen og lytte til musikken og få sommerfugler på innsiden av huden fordi jeg leser noe et klokt menneske har skapt.

Når man starter livet på nytt, for entende gang, så fylles man av forventninger. De sier noe om hvilken retning man skal ta og hvor fort det skal gå og hvor utrøttelig man skal være. Forventingene kryper inn under huden og legger seg mellom sener og muskler på innsiden av kroppen og de begynner å stille krav om hvor sterk man skal være og hvor mange busser man må rekke og at hvis ikke man får det til så skal man føle seg dum. Jeg føler meg ganske dum nå. Jeg føler meg kort og egentlig litt svak. En følelse av skyld og skam falt over meg når jeg på onsdag ringte moren min og fortalte at jeg lå på sykehuset igjen og ventet på en ny ryggmargsprøve. Når jeg ringte han som er fin og sa at jeg ble lagt inn igjen. Når jeg lukket øynene den onsdagen og hørte broren min atter en gang komme løpende inn på akuttmottaket for å passe på meg så så jeg ikke lenger de fine fargene som jeg liker å se. Jeg tenkte ikke på dype tekster og kopper med skår og historier fra gamle dager. Jeg så mørkelilla følelser og et sykehus som luktet bittert. Jeg prøvde å ikke lukte på det, for å overbevise kroppen min om at det bare var en drøm, men jeg kom ikke unna. De bitre luktene snek seg gjennom nesen og helt opp i hjernen min. Og selvom jeg prøvde å gjemme meg under dynen så hoppet det bitre inn i hver del av meg og de ropte til meg og de tråkket på de stedene som var vonde, som om de gjorde det med vilje. Og så gråt jeg. Tårene trillet og jeg klarte ikke stoppe dem og følelsen av nederlag var så stor og så vond og så tung og så grå at jeg ikke visste helt om jeg kunne riste den av meg.

Men langt inne i ryggraden min finnes en spire. Og den spiren huser sjelen min. Og når en lang, grov nål kom på besøk gjennom hud og ben krøp den seg rundt oss begge og passet på oss, sjelen min og meg, sånn som den har gjort tidligere. Og det var ingen nye virus eller nye bakterier på besøk. Det var bare jeg som hadde glemt de små, fine tingene. Det var bare jeg som i et forsøk på å være flink hadde glemt de tingene som det siste året har betydd så uendelig mye for meg. Det var bare jeg som en liten stund ikke klarte å skrive om en sol som lukter godt eller farger man ikke ser eller å ligge naken på et vegg-til-vegg teppe og lytte til musikk som om det var for aller første gang. Det var bare maskineriet i meg som hadde feilgiret og plassert spaken på automat i stedet for manuell. I et lite øyeblikk hadde jeg glemt at det er jeg som bestemmer og det er jeg som har makten og det er jeg som styrer hvordan det skal gå med meg. Det er jeg som må minne meg selv på at når gardinene lager et eventyr av virvarr i skygger på sofaen, så er det vakkert. Når grønnsåpe kan spre seg forsiktig fra kjøkkenet og ut til stuen, så gir det meg mye. Når han som er fin kysser meg i pannen og får det ansiktsuttrykket han ikke vet at han får, så er det alt jeg trenger. Ingen kler tredagersskjegg bedre enn han og kanskje må jeg si det til han en dag. Det er jeg som tar kontrollen. Og for mange så høres medisinen min tåpelig og altfor enkel ut - hvile, smertestillende og de små, fine tingene. Men jeg vet det fungerer. For meg. Jeg kan bare ikke glemme det. For snart er hjernehinnene mine fine igjen og snart går jeg tilbake til å bare ha vanlig vondt i hodet hver dag igjen og når den tiden snart kommer, da er det dette jeg må sitte igjen med: Evnen til å ligge på ryggen og til å tømme hodet og å puste helt ned i magen slik at luften når ut til hver celle i kroppen, fra fingrene og til tærne og til håret, og helt forsiktig kjenne på hva det er som er Livet. For livet er nå. Og livet er mitt. Og nå vil jeg nyte. Og takke Gudene og de som større er for at spiren min er tålmodig med meg og minner meg på det hver gang jeg igjen står foran det som har slukt planene mine og som ser stort og skummelt og mørkelilla ut. Da vokser spiren litt, slik at jeg kjenner det inni meg og jeg kommer på at hodet er mindre vondt enn det var og at en dag snart skal jeg kanskje bake litt og øynene har enda en gang begynt å se alt som er så viktig å se og nå, akkurat nå, skal jeg legge meg ned og lytte til ingenting`et som omringer meg og drikke kaffe fra en kopp kjøpt på loppemarked på Tou Scene i Stavanger og ringe en gammel dame og ta til meg alt det fantastiske menneskene i livet mitt har gjort for meg og alltid gjør for meg og rope høyt fra verandaen at jeg er den heldigste på jordkloden og  love meg selv og verden at dette var siste gangen de måtte redde meg. Neste gang er det jeg som skal redde dem. Og på nytt begynner livet som tillater fantasien å få danse litt. Som lar tryggheten få plass til å holde rundt seg selv og som lar sjelen få åpne seg og slippe inn det som vil inn og som lar hodet få være med, men som husker å legge igjen fornuften hjemme når det trengs. Livet som lar spontaniteten få overta når ingenting annet kan snakkes til. Me videre stet, et stando permaneant - Se meg stå, og bli stående! Rak i ryggen og stolt i sjelen og med åpne øyne og et deilig, åpent sinn og full av de beste i verden rundt meg.

Om å sette foten i karmen til en fremtid på gløtt

Dagen trekker seg stille tilbake og kvelden hvisker forsiktig god morgen. Solen har gjemt seg bak trærne til naboen og den gir fra seg et lys som bare kan skimtes de aller siste dagene av en sommer som har vært god. Et vinglass er tatt ut av det gamle vitrineskapet og er blitt fylt med noe rødt og tanker om fremtiden. Dagen har vært god i dag. Den har hatt venner på sofaen og venninner på terrassen og nyklippet gress og skryt fra en lærer og røde kinn og gode beskjeder. Beskjeder som jeg har ønsket meg og så inderlig trengt. Beskjeder som gjør at jeg ennå en gang så smått har tillatt hjertet å forsiktig tenke at dette, DETTE, blir mitt år. Denne gangen går det. Nå skal jeg få det til. Denne gangen skal ikke følelser eller hendelser eller mennesker eller sykdommer eller karma få overta tankene eller sjelen eller kroppen min. Denne gangen skal ikke drømmen om noe mer pakkes inn i grått papir og få høre at den må vente på loftet. Denne gangen skal ikke fremtiden bli bundet fast av kjettinger med tunge stener og en nøkkel som henger for høyt. For denne gangen, dette året, skal være mitt år. Og om ikke det er det, så skal jeg forme det nok til at det blir det. Denne gangen er det min tur. Denne gangen vet jeg at jeg skal stå rakrygget foran livet og si; Vår største ære ligger ikke i å aldri falle, men i å reise oss hver gang vi faller. Se meg stå og bli stående!

I milliarder av år har mennesket sett i dag forsktig bli til i går. Vi har sett fremtid bli fortid og drømmer bli knust og nye håp som sakte har bygd seg opp i en sjel som har vært sterk. Jeg har sett mine egne tanker om livet bli kastet på sjøen og jeg har fisket dem opp og satt dem sammen igjen og ennå en gang blitt stående å se på at at de synker til bunnen av et hav jeg ikke når ned til, sammen med fisk som ser skumle ut og skatter som kanskje ikke finnes likevel. Uten at jeg kunne noe for det og uten at jeg kunne gjøre noe med det har jeg gang etter gang mistet muligheten til å gjøre det jeg ønsker og til skape det jeg vet jeg har evne til å skape og til å lage meg en sti som følger etter drømmen gjennom det vanskelige og over det enkle og ved siden av det man ikke forstår og helt frem til målstreken og jeg har mistet muligheten til å føle at jeg kan bruke meg selv til noe mer, til noe viktig. Men denne gangen, denne gangen, går det.

Dagen trekker seg stille tilbake og kvelden hvisker forsiktig god morgen. Glasset med rødt i er tatt med ut på terrassen så de innerste delene av underbevisstheten kan få skimte lyset fra solen bak trærne til naboen før i dag blir til i går. Og en dør inn til fremtiden og til drømmen og til mulighetene for å gjøre det jeg ønsker og det jeg trenger står på gløtt. Og det vil den gjøre noen dager til. Men tjueniende august skal jeg åpne den helt og lyset fra fremtiden skal treffe meg og lukten av mestringsfølelse skal feste seg inne i meg og en varme skal bre seg rundt meg, som om det er døren inn til en vinterfyrt hytte og kaffe baylies med en som er fin etter en lang dag med snøballkrig og måking. Og ingen får lukke den igjen bak meg før jeg står der med begge bena plantet på innsiden, med livet tredd over hodet og kunnskapen om at jeg kan bruke meg selv og viten om at denne gangen, denne gangen klarte jeg det. Og fremtiden står på gløtt igjen og jeg setter foten over karmen og bestemmer at denne gangen skal jeg ha kontrollen og jeg bestemmer at den skal bli hos meg. Jeg har sagt det før, men jeg prøver igjen; Denne gangen går det! Og det, mine nære og kjære, føles veldig godt.

Om kjærlighet og sorg og store kopper med prikker.

Kjærlighet er når verden står stille. Allerede ut fra denne definisjonen står det klart at kjærlighet i sin reneste og sterkeste form kun varer i kort tid. -Lord Snowdon

Horisonten ble svart og bølgene skumle og tårer så store som land falt i gulvet. De falt så hardt at gulvet ble ødelagt og sjelen ble vond. Hjertet ble delt i to og den skarpe biten lå igjen på innsiden. Den gnagde og den skar og det kom blod. Følelsen av å ikke være bra nok tok over kroppen og noe inne i margen ble ødelagt. Nåler stakk inn i henne fra tærne og oppover leggene og gjennom magen og ut i armene og helt opp til toppen av hodet og tankene, så selv tankene ble vonde å bære. Som et slag i midten av fjeset og i midten av det gode kom det vonde. Som lyn fra klar himmel gikk det fra å være noe som skulle vare for alltid til noe som ikke var lenger. Tankene og følelsene og fremtiden og planene ble revet bort like fort som de hadde kommet, den gangen for lenge siden. Den gangen han kysset henne for aller første gang. Og sorgen hadde erstattet det. Den svarte og tunge og brutale sorgen. Den sorgen som ingen kan forstå hvis ikke de har mistet sin første, virkelige kjærlighet. Han som var Mannen. Han som var den som skulle beskytte henne og passe på henne og elske henne og bare henne fra dagen han kysset henne for første gang og til evigheten. Til de satt sammen i en vinterhage og snakket om gamledager og hvordan de hadde møttes når de var unge og at alt var så mye bedre før, men at en del ting fortsatt var litt fint nå. For eksempel at begge likte radioen og svart kaffe. Det finnes ingen tristere sjel enn den sjelen som er trist av kjærlighet. Det finnes ingen tommere hjerter enn de hjertene som er tømt for forelskelse. Det finnes ingen skarpere overraskelse enn overraskelsen som skjærer i deg når du for aller første gang oppdager at ikke all kjærlighet varer.

Horisonten ble svart og bølgene skumle og tårer så store som land falt i gulvet. Litt av henne selv var blitt borte med han, når han fortalte at det var over og snudde ryggen til henne og gikk. Hun stod igjen, tom og uten store nok ord til å forklare hva som foregikk på innsiden av huden hennes i de sekundene, minuttene, timene hun ble stående å se etter han.

Hun gjorde det eneste riktige. Hun dro hjem. Hun dro hjem til trygghet og hjem til nærhet og hjem til omsorg og  hjem dit hun visste at hjertet ble pakket inn i bomull og sjelen fikk hvile og tankene fikk spinne og hun krøp tett inntil den hun fra bunnen av ryggmargen visste at aldri ville gå fra henne. Hun dro hjem til meg. Og jeg holdt rundt henne. Lenge. Jeg lot henne grave hodet dypt inn i en pute og jeg lyttet til gråten og jeg tolket hulkene og jeg strøk på henne og jeg kokte kakao til henne som jeg serverte i verdens største kopp med prikker på. En kopp jeg hadde fått i gave av Carina til bruk i situasjoner som denne. Og hun fikk krem på kakaoen sin og hun fikk spise kremen med favorittskjeen. Og jeg så på denne store, men plutselig veldig lille, jenta i armkroken min. Hva skjedde, egentlig?, spurte jeg henne om. Jo, nå skal du høre, svarte hun. Hun ville sitte på sykkelen hans. Han sa nei. Og helt plutselig, etter  to tredjedeler av livet sitt sammen, etter fire år sammen, sa han; Jeg vil slå opp.

Horisonten ble svart og bølgene skumle og tårer så store som land falt i gulvet. Og tett inntil meg satt en 6 år gammel jente. Dødelig forelsket i en 7 år gammel gutt som ikke ville ha henne lenger. Og som var og er alt hun ønsker seg. Og sorgen var ekte og hjertet var knust og tårene var tunge. Og hun drakk kakao med krem fra en stor kopp med prikker og hikstene ble roligere og alt måtte ikke tolkes lenger og hun pustet med magen og sjelen fikk hvilt seg og tankene fikk navn og så gledet hun seg til SFO igjen, likevel. Og jeg forstod hva kjærlighet er.

Kjærlighet er den stadig nye, forbløffende byttehandel, hvor man for en eneste ekstase tar tusen ubehageligheter med på kjøpet. -Francois Villon 

Sommer i Norge

Følelsen av lyse kvelder og lukten av en vekkerklokke som ikke ringer og kaniner i bur og barn som er skitne og regndråper så store som fjell i en luft som er ganske lummer og ganske mild. Vinglass i hånden på en kveld som er lang og på en terrasse med utsikt og med teppe over bena og med sanser som er omringet av venner som ler. Og grillmaten fra tidligere står fortsatt på kjøkkenbenken og kokken har satt seg ned og de små sover og fatene er erstattet med bolle på bolle med potetgull og gode samtaler og ting som en gang i fremtiden vil bli tenkt tilbake på med kriblinger i sjelen og glimt i øyet. Følelsen som kommer i kroppen når man blir vekket av solen og P1 er på radioen og man drikker kaffe i pysjen med gugge i øyet og fint, bustete hår. Når frokosten er lang og dagen er fin selvom solen har tatt ferie bak ett lavtrykk fra øst. Når hverdagslykken er en lilla sjøstjerne eller en krabbe som ikke rømte likevel eller det å sovne ved siden av en som er finere enn de andre. Når skuldrene er røde og sandalene er slitt og nesen har blitt prikkete og man har på seg nye favorittkjoler annenhver dag og håret smaker salt og døren står på gløtt og en bie har surret seg inn og man kan legge seg naken i ett sengetøy av krepp som har tørket på en snor i hagen og kjenne sanden som fortsatt ligger mellom storetåen og nabotåen. Når sommerstormen banker på ruten og man kan kjenne lynet treffe bakken og tordenet overdøvet redselen og man tenner lys og spiller spill med de man er mest glad i på gulvet foran husets største vindu så ingen går glipp av noenting. Når leppene smaker bringebær og tusenvis av sjenerte sommerfugler svermer i midten av magen og kinnene blir varme av å få et uventet kyss inntil en vegg av han som er fin. Når august måned sniker seg inn i ryggmargen og man vet at herligheten snart er over for denne gang og man deler tanker med en bestevenninne mens man teller stjerneskudd og ønsker seg ting og planlegger sopptur og blåbærsanking og spillkvelder til høsten. Når dagens leieste problem er brennesleblemmer som mammaen fikser med vidunderkrem og man kan danse ute selvom det regner og man får spise vannmelon til lunsj og is med bær og sjokolade til kvelds og magien i en sommerflørt snart bare er gode minner og Postgirobygget har spilt på Oseberg og definisjonen av ferien ikke lenger er antall solskinnsdager, men antall nye skrubbsår - da er det sommer i Norge.

Et pittelite nå

Det finnes en stor terrasse. En terrasse som har plass nok til mange mennesker og mye latter. En terrasse med utsikt til drømmer i vest og fremtiden i øst og alle tankene og planleggingen som ligger sydover og i nord er det minner om en tid som ennå ikke har vært og som bare kanskje kommer. En terrasse som er vakkert pyntet til glede og til lykke og til fulkommenhet med lyseblå blomster og festbongbonger og mennesker som gleder seg og en luft som er varm og en bris som legger seg rundt kroppen på den måten bare gode briser kan. Og det er fine glass der, med sukkerkanter og paraplyer i. Og man vil feire når man er der. Man vil kjenne på det gode og man vil puste med magen og man vil nyte og man vil vite at det er risikofritt og deilig og man vil i hvertfall ikke være usikker.

Jeg tar et skritt tilbake og jeg puster med magen og jeg ser på terrassen. Det er mørke skyer i horisonten og det er høye bølger på havet og det er sånne bølger som kan sluke en med alt man har. Og midt på terrassen står det en stol og den er helt alene og den er helt for seg selv og den symboliserer alt man tenker, men som man ikke klarer å si. Og blomsterkrukkene er tomme og drømmene i vest er borte og fremtiden i øst tørr man ikke lenger å tenke på og det som har vært sydover er en fortid som man ikke kan gjøre noe med og nordover er det minner om en tid som fortsatt bare kanskje kommer, men bare kanskje. Og man føler ingenting annet enn tomhet og vanskeligere følelser enn vanlig og skarpe stener i hjertet og følelsen av å ikke lenger ha evnen til å formulere seg på den måten det ville vært riktig å formulere seg på.  

Jeg tar et skritt tilbake og puster med magen og tenker på hva det er som skjer på innsiden av meg. I kveld er det mye. I kveld er det både i grått og sort og hvitt og litt blått det som skjer. Det er et hjerte som blør for mennesker som i kveld går igjennom det vondeste mamma- og pappahjerter kan gå igjennom. Det er for ensomheten som finnes og som er urettferdig når den ikke trenger å være der. Det er for usikkerheten som skapes i nyforelskede hjerter. Det er en kropp som er fyllt av så mye at den kjennes tom. Det er tanker og meninger og lukter og følelser fra midten av ryggsøylen og helt ut til rett under den skjøre menneskehuden. Det er fantasier som skapes når man lukker øynene og man sier alt man vil si, men som man ikke sier likevel. Når man trøster de som er utrøstelige. Når man gir en lang, varm og trygg klem til en som trenger det, men som er i en by som man selv ikke er i. Det er blandingen av den fantastiske følelsen av å ikke ha kontroll i det hele tatt og den fryktelig vanskelige følelsen av å ikke ha kontroll i det hele tatt. Det er fornuften som sier at det finnes ikke feil, det finnes bare erfaringer, og det er sjelen som sier at den ikke orker flere erfaringer.

Men du som strever; man vil feile og man vil styrkes og man må prøve og man må falle og man vil slå seg og å reise seg igjen er fryktelig vanskelig. Men jeg vet at vi klarer det og jeg lover å gå bak deg og jeg skal ikke presse deg og jeg skal stå der og jeg skal være tryggheten du trenger når du faller og jeg heier på deg og jeg heier på meg og jeg vet at til slutt så vil det gå greit og til slutt så vil de skarpe stenene i hjertet ha blitt slitt og de vil være rundere og de vil fortsatt tynge, men de vil ikke gjøre så hjertet blør hver dag lenger. Og til slutt skal terrassen være den vakreste terrassen i universet og ingenting annet enn et øyeblikks nå skal fylle den, men det kommer til å være det vakreste nå`et og det lykkeligste nå`et og en dag vil det være din terrasse og en annen dag vil det være min terrasse og alt av det vonde skal være glemt i et pittelite øyeblikks nå som skal gjøre at hele den lange, gode, fine, vonde, triste, harde, myke, vannvittige veien dit vil være verdt å gå. Et pittelite nå som fra den gang da og frem til evigheten vil stå igjen som noe av det største vi har blitt fylt med noensinne. På en terrasse med fine horisonter og et kompass som peker i fine retninger og følelsen av at nå, nå går det bra. 

Men det er ikke i dag, og det er helt greit.