Om å hente vin fra favorittvitrineskapet og drikke den fra pappbeger og skratte fra helt nederst i magen på et kjøkken fullt av nyinnflyttede esker og gode venninner. Om fin ungdom med nye, brukte kjoler og sukkerkanter på drinken og rød leppestift. Om barn som lyser opp en hel stue når Pocahontas er så gøy at de nesten tisser på seg. Om en seks-og-et-halvt-åring som sovner i armkroken etter en lang helg for første gang på nesten seks-og-et-halvt-år. Om nye puter som ser gamle ut og gamle puter som fremstår som nye. I deilige høstfarger og med alle stoffene jeg sverget at jeg aldri skulle innføre i stuen min og med et helt nytt saueskinn i offwhite og en matchende pute i brunlilla som bare skal ligge til pynt i den nye smijernssengen (som jeg har skrudd selv. Bare for å nevne det, siden jeg fikk sjansen.). Om bittesmå telysholdere som er satt på et stort fat for å gi meg selv en premie etter at jeg mistet bussen og et øyeblikk glemte de små tingene og bare husket ting som at å miste bussen kan gjøre et menneske overraskende irritabel og kanskje til og med litt forbanna når det regner og man har noe å rekke. Om når man rekker det likevel og tenker at sinneutbruddet litt tidligere på dagen egentlig var nokså unødvendig og at man kanskje skal tenke seg litt bedre om neste gang. Om blikket fra en dame som sier Du er god nok for han. Ta vare på det., og følelsen av tilfredstillelse det skaper i dypet av hjertet til en som er usikker. Om å åpne en vin helt alene en søndagskveld og kjenne på kriblinger i kroppen fordi man vet at noe fint kanskje skjer når man våkner. Om viten om at det aldri er sikkert at man våkner igjen og at tiden frem til nå har vært fin om det tragisk nok ikke skulle skje. Om å kunne sitte for seg selv og vite at nå, akkurat nå, er livet allright og om muligheten til å ta med seg den følelsen inn i neste time og neste dag og neste uke. Om å ikke lenger trenge å spørre etter meningen med livet, men å gi det mening mens man går og om å våkne hver morgen å bare elske livet, for det det er, på godt og vondt, med nedturer og oppturer, kjærlighetssorger og evigvarende forelskelser, med skurbbsår og mammas fang. Om å rope små mennesker inn til kvelds og se i dem alt mine foreldre så i meg og å ta det innover meg og å la det være det viktige i hverdagen min. Om å få det som fyller tiden min også til å fylle livet mitt. Jeg vil leve det og smake det og føle det og se det og erkjenne det og lukte det og være det. Livet er en kamp, men ikke en krigføring, sa John Burroughs. Om å stå klar til å ta kampen og svelge tapene og nyte det man vinner og å tenke behagelige tanker. Om å bli inspirert og lytte til vakre melodier og dype tekster og holde rundt de små menneskene i livet sitt og fortelle dem hvor store skatter de virkelig er og å håpe at man sier det ofte nok til at de tror på det når de blir større mennesker. Om å stå foran verdens største lerret og kaste mest mulig maling på det innenfor de tidsrammene du blir gitt.
Det er nok det det handler om.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar