Jeg kjenner deg

Jeg husker du hvisket inn i øret mitt, stille stille, en lørdagskveld for lenge siden. Med mange mennesker rundt deg og et smil som glitret og glede i det utenpå, men med tomme øyne og en ensom sjel; Jeg ønsker at noen kjente meg. Virkelig kjente meg. Og jeg så på deg da og ville fortelle deg det jeg har visst hele livet - du er den peneste mannen som vandrer på jorden. Du er den snilleste mannen med bustete hår som finnes. Du har de fineste ukyssede leppene jeg har sett i mitt liv. Du har noe i deg som man ikke finner så ofte lenger. Du gir meg noe jeg ikke får av andre. Du treffer punkter i meg jeg ikke visste at jeg hadde. Noen kjenner deg.

Jeg husker du hvisket inn i øret mitt, stille stille, den lørdagskvelden og jeg visste hva du trengte. Jeg skjønte hva du mente. Og jeg ville fortelle deg da det jeg har visst hele livet - at du trenger en som kan løse mysteriet deg når du ikke klarer å løse det selv, selvom du er det enkleste mysteriet på jord å løse. At du trenger noen som kan stryke på deg lenge før du vet at du har behov for det. En som kan se på deg og vite hva du tenker når dine egne ord sitter fast helt bakerst i munnen et sted. En som uten å spørre deg spoler tilbake filmen dere ser på fordi hun vet at du gjerne skulle sett den scenen en gang til, for akkurat sånne ting får deg til å le helt på ekte. En som handler inn de lange paprikaene og de små tomatene, for de er de søteste og de er favorittene dine og sånt liker du. Noen kjenner deg.

Jeg kan vedde baklommen min på at du har bustete hår nå. Og tredagersskjegg og den grå, løse buksen hengende fra hofta og bare en singlett fordi det er kvelden og du skal ingenting, så du titter på serier og ler høyt alene i stuen. Jeg kan vedde baklommen og et halvt venstreben på at klesvasken fortsatt ligger i kurven og at du har spist kjøttkaker siden det er mandag og at du har litt trøtte øyne, sånn at det ene sjarmerende nok er litt større enn det andre og at du sikkert ombestemmer deg før klokken blir 22, så du sykler ned til byen for en pils, på sykkelen som er rusten og som knirker når den tvinges mot venstre, og du møter fine mennesker og dyrker det sosiale og dyrker midtpunktfølelsen i ensomheten din før du går hjem igjen og legger deg. Jeg kan vedde hele kroppen på at du våkner en gang i natt med det samme marerittet og de samme vonde følelsene og det samme hjertet som banker så hardt, så hardt, i midten av brystet ditt og at du trenger en som kysser deg i nakken og sier at det går bra. Noen kjenner deg.

Jeg kan vedde sjelen min på at hun sier at hun kjenner deg og at hun tror på det med alt hun har og at til og med du tror på det med noen fragmenter av kroppen og forstanden din, i allefall på gode dager. Jeg håper hun tar vare på det og nyter det og en dag lærer å kjenne det på ekte og at dere frem til det fungerer greit, for jeg kan vedde det såre hjertet mitt på at du aldri går fra henne - fordi du er den snilleste mannen med bustete hår som finnes. Jeg kjenner deg.