Til døden

Sengen er stor. Veldig stor. Mye større enn meg. Kanskje større enn huset mitt også. På utsiden av den store sengen, i et rom jeg ikke kan se fra der jeg ligger, romsteres det og noe varmt brer seg i meg. Noe modig og fint og godt. Jeg ligger på ryggen, midt mellom puter og dyner og nye følelser og tanker som jeg liker. Ved siden av meg spilles det musikk jeg ikke har hørt før og som treffer meg midt i det punktet som all musikk bør treffe alle mennesker hele tiden. Solen har såvidt nådd sengekanten og skygger danser på veggen. De beveger seg opp og ned og frem og tilbake og de står for alt som er i verden akkurat nå. De strekker seg mot meg og forsvinner tilbake i brøkdelen av et sekund, men der jeg ligger i den store sengen går alt i sakte film. Over meg ligger en skjorte som lukter mann og fingrene mine bades i følelsen av huden hans og leppene mine er såre av å ha kysset hver millimeter i det vakre fjeset, fyllt med deilige skjeggstubber og lukten av meg.

Når skyggene danser mot meg igjen lukker jeg øynene og danser med dem. Jeg lar det fine trenge over meg og jeg går inn i en verden bortenfor vår egen. Jeg lar kinnene bli lyserosa mens jeg kjenner på at når jeg gjør noe, så gjør jeg det mer. Når jeg ser, så ser jeg skarpere. Når jeg lytter er det alltid vakrere. Når jeg elsker, så elsker jeg med hele meg. Og akkurat nå nyter jeg. Med hvert fiber og hver celle i kroppen. Fra bunnen av tærne til toppen av hjertet nyter jeg. Luften brer seg i fingrene og oppover armene. Den snoker seg gjennom bena og over lårene. Luften fyller magen min og treffer baksiden av øyelokkene der jeg ligger. Øynene er fortsatt lukket og sinnet mitt er et sted bortenfor kroppen. Jeg kryper sammen i denne store sengen og jeg kan ikke huske noenting om den verdenen som egentlig finnes. Alt jeg vet om er myke puter og skygger som danser på veggen og en lipgloss som smaker bringebær og en skjorte som lukter mann og som varmer den bare kroppen min. Inni meg selv møter jeg en underbevissthet som smiler til meg. Godt gjort, sier hun. Og jeg nikker anerkjennende til henne.

... Lukten av nytraktet kaffe og romstering som nærmer seg drar meg langsomt tilbake til livet. Jeg åpner øynene sakte for å venne meg til morgelyset som nå har strukket seg helt opp til bunnen av tærne mine. Skyggene har danset seg bortover veggen og er lenger unna nå enn det de var når jeg forsvant. Musikken spilles fortsatt ved siden av meg og lydene av fantastiske instrumenter treffer meg like inderlig godt i det riktige punktet av sjelen. Fingrene mine kan fortsatt føle huden hans mot min egen og  leppene føles like deilig hovne etter skjeggstubbene på kinnet hans. Ilinger stryker seg gjennom kroppen min og mens jeg snuser inn lukten fra skjorten hans finnes det et øyeblikk hvor jeg har glemt at han ikke er her. Men det treffer meg denne gangen også, som alle de andre gangene. Like hardt og like brutalt og like smertelig og like knusende tvers gjennom ryggraden og tankene og sjelen og til dypet av det såreste i hjertet. Jeg ligger på ryggen, men putene er harde og dynen er kald. Musikken har blitt kjent og vond. Skyggene danser ikke lenger, de slår mot meg, store som hus står de over meg og er truende og sorte og farlige. Følelsen av huden hans under fingertippene mine er borte og når jeg rører ved leppene mine kan jeg ikke lenger kjenne bringebærsmaken han var så glad i. Romsteringen i et rom jeg ikke kan se fra her jeg ligger har forsvunnet og kaffen traktet jeg selv før jeg la meg. Jeg knuger skjorten hans tett inntil meg og kan føle tårene stille, så stille, renne nedover kinnene mine, over leppen og dette fra haken ned på lakenet. Jeg tar innover meg at når jeg sørger, så knuses jeg på innsiden. Når jeg lytter er det ikke lenger noe å lytte til. Når jeg gråter er tårene så tunge at gulvet blir ødelagt. Når jeg elsker, så elsker jeg med hele meg. Når jeg en gang har vært hans, så vil jeg være hans til evig tid og til den dagen jeg også trår inn i det himmelriket han har flyttet til.

Men det er ikke i dag. Sengen er altfor stor. Mye større enn meg. Noe kaldt brer seg i meg og legger seg rundt sjelen min.  Jeg må puste og overleve og jeg må stå opp. Sengen er altfor stor.