onsdag 26. september 2012

Never a failure, always a lesson

"Vent på henne!", roper pågangsmotet mitt til fornuften der hun løper i forveien. "Hun kommer snart! Bare vent og se. Vær så snill?" Fornuften sakker ikke farten.

I dag er det akkurat ett år siden dagen da alt forandret seg. Alt. Fremtidsplanene forandret seg. Evnene forandret seg. Tankegangen forandret seg. Klokken 15.00 26. september 2011 var jeg frisk. Jeg hadde vært på skolen og jeg hadde redigert noen bilder og jeg smilte og jeg dro til fysioterapeuten min. Klokken 18.30 26. september 2011 var jeg syk. På tre og en halv time ble jeg dårligere og jeg gikk fra frisk til syk. Og jeg lå på badet og jeg kunne ikke røre meg og jeg lå i mitt eget oppkast og jeg klarte ikke svare datteren min når hun lette etter meg i stuen. Så ringte hun hjelp. Klokken 19.15 var jeg blitt kjørt i full fart til sykehuset i stavanger .

"Hun gir ikke opp. Ikke denne gangen heller! Vær så snill!", ber pågangsmotet mitt forsiktig. Fornuften er usikker, for hun har valg å ta. Hun må tenke rasjonelt og fornuftig og hun kan ikke være så forbanna emosjonell hele tiden. Hun kan ikke være så engasjert og energisk. Ikke nå. "Vær så snill", hvisker pågangsmotet igjen, med en tåre i øyekroken. "Vær så inderlig snill?"

26. september i fjor startet jeg på en reise jeg ikke ville vært foruten. En reise gjennom styrker og svakheter og oppturer og nedturer og smerte og smertelindring. En reise gjennom livet man hadde levd og livet man ville leve. Og spiren i meg vokste mer da enn den noengang hadde vokst tidligere. Jeg bestemte meg for at dette, dette, var siste gangen jeg skulle reise meg fra noe som kunne blitt en mørk bunn. Og jeg skulle gjøre det med glans. Jeg skulle kjempe. Jeg skulle bruke alle fibrene og alle tankene og alle ønskene i kroppen min til å komme meg opp av sengen og ut av rullestolen og tilbake til livet. Og jeg skulle gå ut igjen med rak rygg og hevet hode og en tillitt til sjelen min og med en tankegang som ville lede meg gjennom resten av livet. Jeg skulle tilbake på skolen. Jeg skulle klare det! Og jeg klarte det.

"Det går ikke denne gangen. Hun må ta det mer med ro. Hun kan kanskje ikke nå alle drømmene sine. Det er fine drømmer, men kanskje det bare må bli med det?" Det er fornuften som har tatt ordet. Fornuften stryker pågangsmotet over håret og prøver å være så pedagogisk som det går ann å bli med et pågangsmot som så inderlig ønsker noe. Pågangsmotet senker hodet og begynner å tenke. "Hun er bare menneske", sier fornuften avsluttende. 

Men jeg ble lagt inn igjen. Og igjen. Og igjen. I dag er det akkurat ett år siden dagen da alt forandret seg. Siden denne dagen i fjor har jeg vært innlagt på sykehuset fire ganger. Mer enn tre måneder tilsammen. Jeg har tatt seks ryggmargsprøver. Siste gangen var for to uker siden. Hjernehinnene mine er ikke friskmeldte og jeg har senskader. Irriterende, vonde og litt vanskelige senskader. Og ingen kan fortelle meg når det kommer til å roe seg, men alle vet at jeg må roe meg. Jeg kan ikke være engasjert i jobb og utdannelse og fotballtreninger og hjemmebaking og forfatterspiren i magen og alt annet jeg så gjerne vil være engasjert i. Jeg er fortsatt syk, ett år etter. Jeg klarer ikke alt jeg klarte før. Pågangsmotet vet at fornuften har rett og jeg kan kjenne hvordan de rives mot hverandre på innsiden av magen min. De er som små vegger av bly som prøver å velte hverandre og jeg kan kjenne det i hele meg. Vi vil gjerne ha deg her, men bare hvis du føler at du kan prestere etthundre prosent, sa skolen nå. Det vet jeg ikke om jeg klarer, svarte fornuften. Klart jeg kan, hvisket pågangsmotet i bakgrunnen.

Pågangsmotet har en tendens til å vinne. "Vær så snill", ber hun, "la meg prøve." Fornuften rister på hodet.  

Jeg må velge. Jeg skrev noe om at døren inn til fremtiden har åpnet seg. Jeg satt foten i dørkarmen for noen uker siden. Fordi ingen skulle få lukke den foran øynene mine uten at hele jeg var trygt plassert på innsiden. Men jeg ble dyttet og jeg ble litt sykere igjen og jeg holdt på å miste grepet. Foten min skled og døren var på vei til å lukke seg. Og jeg sitter i sofaen her hjemme og ser på at lysstripen fra den fantastiske døren blir smalere og smalere etterhvert som dørklinken nærmer seg karmen. Jeg må velge. Jeg må velge nå.

Pågangsmotet kryper så tett inntil fornuften som hun bare kan. Hun holder rundt henne. Hun tar de myke tankene sine og legger dem i nærheten av fornuftens bankende hjerte. Pulsen er rask og fornuften er redd. "Hva hvis", tenker hun, "hva hvis vi prøver igjen og det ikke går denne gangen heller?" Hun pleier ikke å være redd, men hun er det nå. Hun er tilogmed nokså ufornuftig til henne å være. Pågangsmotet holder henne ennå nærmere. Kinn mot kinn. Hud mot hud. Fornuft mot pågangsmot. Pulsen blir roligere og snart puster de samtidig. Sakte. Inn og ut. Fra toppen av sjelen og helt ned i magen. Oksygen sprer seg i myke tanker og skumle følelser og begge slapper litt mer av. Rollene er snudd og nå er det i fornuftens øyekrok det hviler en tåre. En sår og vond tåre som står for alt fornuften er redd for. "Hvis vi prøver igjen og det ikke går denne gangen heller? Da prøver vi bare en gang til." svarer pågangsmotet mens hun tørker bort tåren som har rent helt ned til fornuftens lille hake. "Det kommer til å gå til slutt. Bare vent på henne. Vent og se."

Med litt tilrettelegging er jeg tilbake på skolen etter høstferien, med et pågangsmot og en vilje som beviser for verdens nemesisser at jeg, og bare jeg, bestemmer hvordan jeg vil leve og hva jeg vil klare og at jeg i allefall skal vite med alt jeg er og alt jeg har i meg at jeg har gjort mitt desidert beste før jeg kanskje en dag lar denne døren lukke seg og ser på at en annen forsiktig åpner seg foran meg.





1 kommentar:

  1. gratulerer med dagen. På en måte... Du er inspirerende, rørende og smertefullt naken i tekstene dine. Nydelig. Sender litt styrketanker!!

    SvarSlett