Forfatterfrue.no er domenet jeg passende nok fikk i bryllupsgave av sjefen tidligere denne måneden.
Jeg setter stor pris på om dere ønsker å se bloggens nye form og visjon der.
tirsdag 28. juni 2016
onsdag 3. juni 2015
Fight Song
Noen ting vil til evigheten stå igjen som hendelser eller øyeblikk eller perioder som skiller seg ut fra absolutt alt annet man senere i livet kommer til å møte. Det er de tingene som gjør at man aldri igjen ser verden med de øynene man tidligere pleide å bruke. Det er de tingene som snur opp ned på hvordan man tenker og hva man føler og det man velger å prioritere.
Jeg har i noen år hatt lyst til å lære meg å lage slideshow med mac`en, men latskap og barn og finfin forelskelse i noe annet har stjålet tiden min. Og sånt er fint. Men nå har Carina funnet en sang jeg har falt pladask for og Rachel Platten sin "Fight Song" har sparket meg i stumpen og fått meg til å øve og dette aller første forsøket handler om nettopp sånt. Om å kjempe og om å falle, men å reise seg på nytt. Om modige tårer og savn og om en mestring jeg aldri kunne forestilt meg på forhånd. Jeg klarte ting, dere, som er vanskeligere enn noe annet jeg tidligere har prøvd. Jeg klarte så vanskelige ting som å gå. Når bena sa nei. Jeg trente. Når hodet nektet meg. Jeg bar. Selv da nervene krevde alt jeg hadde av styrke. Jeg øvde. Jeg gråt. Jeg tørket tårene. Og øvde mer. Sykdommen var farlig, men jeg ble i et sinnsykt øyeblikk enda litt farligere. Og jeg vant.
Det tok månedsvis med beinhard jobbing. Mange innleggelser og lang tid borte fra barna. Det har tatt store mengder smertestillende og et helt fantastisk ressursteam med eksperter på sånne som meg. Det har krevd selvdisiplin, motgang og en bunch med venner og familie som er helt unike. Det krever fortsatt ukentlige behandlinger, selv nå - tre år og ni måneder senere - men... Hurra!
Jeg har i noen år hatt lyst til å lære meg å lage slideshow med mac`en, men latskap og barn og finfin forelskelse i noe annet har stjålet tiden min. Og sånt er fint. Men nå har Carina funnet en sang jeg har falt pladask for og Rachel Platten sin "Fight Song" har sparket meg i stumpen og fått meg til å øve og dette aller første forsøket handler om nettopp sånt. Om å kjempe og om å falle, men å reise seg på nytt. Om modige tårer og savn og om en mestring jeg aldri kunne forestilt meg på forhånd. Jeg klarte ting, dere, som er vanskeligere enn noe annet jeg tidligere har prøvd. Jeg klarte så vanskelige ting som å gå. Når bena sa nei. Jeg trente. Når hodet nektet meg. Jeg bar. Selv da nervene krevde alt jeg hadde av styrke. Jeg øvde. Jeg gråt. Jeg tørket tårene. Og øvde mer. Sykdommen var farlig, men jeg ble i et sinnsykt øyeblikk enda litt farligere. Og jeg vant.
Det tok månedsvis med beinhard jobbing. Mange innleggelser og lang tid borte fra barna. Det har tatt store mengder smertestillende og et helt fantastisk ressursteam med eksperter på sånne som meg. Det har krevd selvdisiplin, motgang og en bunch med venner og familie som er helt unike. Det krever fortsatt ukentlige behandlinger, selv nå - tre år og ni måneder senere - men... Hurra!
fredag 22. mai 2015
Fem ting til Carina
- "Du må skrive ned minst fem hverdagslige ting som gjør deg lykkelig!", sa Carina. Jeg har ikke turt å spørre hva hun skal med det eller hvorfor hun trenger det. Det er jo ikke rent sjeldent jeg sprer om meg med rosa bomullsdotter og myke regnbuer, så en og annen ting har hun sikkert klart å fange opp de siste årene. Men hun ba meg nå om det likevel. Og jeg tenkte at tja, det er jo sjeldent dumt å minne seg selv på litt fine, hverdagslige ting.
Syriner gjør meg lykkelig, Carina. Og lukten av de hvite pittesmå blomstene som vokste i en hekk i Eckesbergsgate. Å gå på tørr asfalt med småsko og vårjakke og kjenne fornemmelsen av Oslo pakke seg rundt kroppen som et teppe man er glad i. Å sykle på små stier man kan utenat på vei til skolen om morgenen. Å se mennesker være samlet, å klemme eller å bli kysset inntil en vegg. Jarlsberg Hovedgård, Ormøybroen og Slottsfjellet i solnedgang. Å høre korpsmusikk eller vinke til en bussjåfør som kjenner meg igjen. Å sitte alene på terrassen en sen kveld, lenge etter at alle andre har lagt seg og føle septemberluft mot huden og lytte til stillheten som finnes og formulere setninger i hodet som aldri vil treffe papiret, men som likevel gjør meg takknemlig for å være den typen som er skapende og tenkende og skrivende. Kunst gjør meg lykkelig. Å få analysere kunst gjør meg enda lykkeligere. Om det så være fotografier eller malerier eller lyrikk eller lange, deilige romaner. Jeg blir lykkelig av å få plukke fra hverandre hva noen har skapt og gjennom deres verk skape min egen følelse og tanke og tro om det som var meningen. Jeg blir lykkelig av å forstå noe dypt. Det øyeblikket det plutselig slår meg hva de egentlig mente og jeg lukker øynene og kjenner huden prikke seg og underbevisttheten hvisker "Ja. Selvfølgelig. Det var det det var." Jeg blir lykkelig av å få ligge på gulvet med fin musikk rundt ørene og puste helt ned i magen. Helt ned til tuppen av tærne og gjennom musklene og opp til håret. Å få kjenne oksygenet treffe cellene og fibrene og tankene mine. Jeg blir lykkelig av å endelig ha fått evnen til å tømme hodet. Flytte vekk alle tanker og bekymringer og i noen øyeblikk innimellom bare være ett hundre prosent tilstede der hvor jeg er. Ikke mer, ikke mindre. Og jeg blir lykkelig av å prestere og av å mestre. Av å få se fine markblomster i en gammel krukke og få smake gode jordbær og få kjenne lukten av en regnvåt skog som nå er frisk og mørkegrønn og mektig. Å få se noen som er små få latterkrampe og å få være vitne til at relasjoner blir skapt og bånd forblir sterke gjennom motgang.
Jeg blir lykkelig av et kyss på kinnet fra han som er fin, interne spøker og en highfive på kvelden. Grønnsåpelukt og trompet i kirken og lette gardiner i vinden. Og av gjensynsglede og genuinitet og toleranse. Jeg blir lykkelig av mennesker som maler husene sine i glade farger og av naboer som sier hei over gjerdet og av å få se et uventet dyr i gatene. Jeg blir lykkelig av humor og av selvironi og av skryt som er ekte. Små overraskelser og mange øyeblikk og utfordringer man mestrer. Følelsen av å bli sett som den man er og det man klarer, lukten av en gammel bok eller pipa til farfar og synet av fine flagg. Mange puter og myke pledd og et glass rødvin. Og tanken på at man er fantastisk som gjør så godt man kan og at det er mer enn nok. Jeg blir lykkelig av søte kjoler og fine barter og sommerfregner på nesa mens man drikker en drink med sukkerkant og ler med en man elsker. Jeg blir lykkelig av brosteinsgater og av skattefunn og en gjeng som ler og av gjensidighet og nærkontakt for aller første gang. Finskittent lys og sol i nakken og å kjøre fortfort ned en slalombakke. Jeg blir lykkelig av å få være i sentrum og jeg blir lykkelig av å få lov å stå på sidelinjen og bevitne noen jeg elsker være i sentrum.
Livet, Carina. Jeg vet det er ekkelt og kjedelig og klisjè på klisjè. Men det er det som gjør meg lykkelig. Alle øyeblikkene. Alle nyansene man ikke kan beskrive, men som man må sanse og oppleve og nyte. Heloer i øyevippene og stjerneskudd i august. Det første snøfallet i november, natt til 1. desember og nyvasket tøy på en tørkesnor. Å få ligge tett, tett inntil, kjenne hud mot hud og å puste sakte. Se de minste, største menneskene jeg kjenner vokse opp og bli enda litt større, både i kropp og hjerte. Og å reise, oppleve, smake, Lære nye ting, se nye steder. Ikke kunne ordene, men klare å bestille kaffe uten melk bare ved hjelp av kroppsspråk og tålmodighet. Røre ved vegger som er tusenvis av år gamle og ta innover seg alt som er skjedd nettopp der. Endelig lære forskjell på "da" og "når" og aldri igjen si feil foran deg. Intimkonserter der musikken når inn til skjellettet og artisen ser tåren som sakte renner ned langs kinnet dit i all ærbødighet og respekt for det vakre han eller hun skaper. Synkroniserte mennesker som klarer å danse samtidig og sanger som får hjertet til å hoppe over et slag og bena til å trampe takten. Følelser som er sterke, sveler med syltetøy eller frokostyougurt med hjemmelagd musli. Kjøreturer og piletrær og bringebærrosa lepper. Saltvann i håret og regndråper store som hus mot vinduet. Bruktbutikker og familiemennesker og tilhørighetsfølelse. Jeg blir lykkelig av mennesker som mener jeg er for personlig og som krever at jeg stiller kritiske spørsmål til meg selv. Fordi de med det får meg til å innse at kritikken er legitim, men at jeg allerede har stilt meg selv de kritiske spørsmålene og jeg står for det jeg deler. Om det som står skrevet her så måtte være sant eller fiktivt (for jeg sier aldri hva som er hva), så er det meg. Gjennom ord og setninger og delinger og formuleringer har jeg funnet meg. Den meg jeg etterhvert har blitt passe fornøyd med. Jeg er irriterende positiv. Jeg er ganske svak noen ganger. Jeg blir redd og jeg blir modig. Jeg elsker tekster som treffer uventede følelser. Jeg vil beskrive scener forbeholdt soverommet og jeg vil sette ord på mestring, lykke og tøffe valg. Og det, i tillegg til dere fine folk og et hjerte som banker og døden i ryggen og lyden av korpsmusikk, er kanskje det som gjør meg aller lykkeligst.
Og jo! Musikk fra vi var små. Digga, digga lat. Det er sommer, del er sol og det er søndag. Kaninsangen. Boyzone. Og ting som Tall Ship Races og Tønsbergdagen gjør meg ekkelt lykkelig.
Det ble mer enn fem, Carina. Og jeg vet ikke om noe av det var det du trengte. Men, her er det. Takk for påminnelsen.
Syriner gjør meg lykkelig, Carina. Og lukten av de hvite pittesmå blomstene som vokste i en hekk i Eckesbergsgate. Å gå på tørr asfalt med småsko og vårjakke og kjenne fornemmelsen av Oslo pakke seg rundt kroppen som et teppe man er glad i. Å sykle på små stier man kan utenat på vei til skolen om morgenen. Å se mennesker være samlet, å klemme eller å bli kysset inntil en vegg. Jarlsberg Hovedgård, Ormøybroen og Slottsfjellet i solnedgang. Å høre korpsmusikk eller vinke til en bussjåfør som kjenner meg igjen. Å sitte alene på terrassen en sen kveld, lenge etter at alle andre har lagt seg og føle septemberluft mot huden og lytte til stillheten som finnes og formulere setninger i hodet som aldri vil treffe papiret, men som likevel gjør meg takknemlig for å være den typen som er skapende og tenkende og skrivende. Kunst gjør meg lykkelig. Å få analysere kunst gjør meg enda lykkeligere. Om det så være fotografier eller malerier eller lyrikk eller lange, deilige romaner. Jeg blir lykkelig av å få plukke fra hverandre hva noen har skapt og gjennom deres verk skape min egen følelse og tanke og tro om det som var meningen. Jeg blir lykkelig av å forstå noe dypt. Det øyeblikket det plutselig slår meg hva de egentlig mente og jeg lukker øynene og kjenner huden prikke seg og underbevisttheten hvisker "Ja. Selvfølgelig. Det var det det var." Jeg blir lykkelig av å få ligge på gulvet med fin musikk rundt ørene og puste helt ned i magen. Helt ned til tuppen av tærne og gjennom musklene og opp til håret. Å få kjenne oksygenet treffe cellene og fibrene og tankene mine. Jeg blir lykkelig av å endelig ha fått evnen til å tømme hodet. Flytte vekk alle tanker og bekymringer og i noen øyeblikk innimellom bare være ett hundre prosent tilstede der hvor jeg er. Ikke mer, ikke mindre. Og jeg blir lykkelig av å prestere og av å mestre. Av å få se fine markblomster i en gammel krukke og få smake gode jordbær og få kjenne lukten av en regnvåt skog som nå er frisk og mørkegrønn og mektig. Å få se noen som er små få latterkrampe og å få være vitne til at relasjoner blir skapt og bånd forblir sterke gjennom motgang.
Jeg blir lykkelig av et kyss på kinnet fra han som er fin, interne spøker og en highfive på kvelden. Grønnsåpelukt og trompet i kirken og lette gardiner i vinden. Og av gjensynsglede og genuinitet og toleranse. Jeg blir lykkelig av mennesker som maler husene sine i glade farger og av naboer som sier hei over gjerdet og av å få se et uventet dyr i gatene. Jeg blir lykkelig av humor og av selvironi og av skryt som er ekte. Små overraskelser og mange øyeblikk og utfordringer man mestrer. Følelsen av å bli sett som den man er og det man klarer, lukten av en gammel bok eller pipa til farfar og synet av fine flagg. Mange puter og myke pledd og et glass rødvin. Og tanken på at man er fantastisk som gjør så godt man kan og at det er mer enn nok. Jeg blir lykkelig av søte kjoler og fine barter og sommerfregner på nesa mens man drikker en drink med sukkerkant og ler med en man elsker. Jeg blir lykkelig av brosteinsgater og av skattefunn og en gjeng som ler og av gjensidighet og nærkontakt for aller første gang. Finskittent lys og sol i nakken og å kjøre fortfort ned en slalombakke. Jeg blir lykkelig av å få være i sentrum og jeg blir lykkelig av å få lov å stå på sidelinjen og bevitne noen jeg elsker være i sentrum.
Livet, Carina. Jeg vet det er ekkelt og kjedelig og klisjè på klisjè. Men det er det som gjør meg lykkelig. Alle øyeblikkene. Alle nyansene man ikke kan beskrive, men som man må sanse og oppleve og nyte. Heloer i øyevippene og stjerneskudd i august. Det første snøfallet i november, natt til 1. desember og nyvasket tøy på en tørkesnor. Å få ligge tett, tett inntil, kjenne hud mot hud og å puste sakte. Se de minste, største menneskene jeg kjenner vokse opp og bli enda litt større, både i kropp og hjerte. Og å reise, oppleve, smake, Lære nye ting, se nye steder. Ikke kunne ordene, men klare å bestille kaffe uten melk bare ved hjelp av kroppsspråk og tålmodighet. Røre ved vegger som er tusenvis av år gamle og ta innover seg alt som er skjedd nettopp der. Endelig lære forskjell på "da" og "når" og aldri igjen si feil foran deg. Intimkonserter der musikken når inn til skjellettet og artisen ser tåren som sakte renner ned langs kinnet dit i all ærbødighet og respekt for det vakre han eller hun skaper. Synkroniserte mennesker som klarer å danse samtidig og sanger som får hjertet til å hoppe over et slag og bena til å trampe takten. Følelser som er sterke, sveler med syltetøy eller frokostyougurt med hjemmelagd musli. Kjøreturer og piletrær og bringebærrosa lepper. Saltvann i håret og regndråper store som hus mot vinduet. Bruktbutikker og familiemennesker og tilhørighetsfølelse. Jeg blir lykkelig av mennesker som mener jeg er for personlig og som krever at jeg stiller kritiske spørsmål til meg selv. Fordi de med det får meg til å innse at kritikken er legitim, men at jeg allerede har stilt meg selv de kritiske spørsmålene og jeg står for det jeg deler. Om det som står skrevet her så måtte være sant eller fiktivt (for jeg sier aldri hva som er hva), så er det meg. Gjennom ord og setninger og delinger og formuleringer har jeg funnet meg. Den meg jeg etterhvert har blitt passe fornøyd med. Jeg er irriterende positiv. Jeg er ganske svak noen ganger. Jeg blir redd og jeg blir modig. Jeg elsker tekster som treffer uventede følelser. Jeg vil beskrive scener forbeholdt soverommet og jeg vil sette ord på mestring, lykke og tøffe valg. Og det, i tillegg til dere fine folk og et hjerte som banker og døden i ryggen og lyden av korpsmusikk, er kanskje det som gjør meg aller lykkeligst.
Og jo! Musikk fra vi var små. Digga, digga lat. Det er sommer, del er sol og det er søndag. Kaninsangen. Boyzone. Og ting som Tall Ship Races og Tønsbergdagen gjør meg ekkelt lykkelig.
Det ble mer enn fem, Carina. Og jeg vet ikke om noe av det var det du trengte. Men, her er det. Takk for påminnelsen.
mandag 6. april 2015
Om finskittent lys og øyeblikk med duer
Sengen er liten og rommet er høyt og fra torget på utsiden ringer deilige bjeller inn hver nye time. Lyset er mykt og litt finskittent og det oransje fra solen treffer ham i en stripe ned langs ryggen. På utsiden tuter en bil på en mann som går sakte og to kvinner diskuterer på et språk jeg ikke kan. Den ene liten og ilter, den andre stor og tydelig. Vi er i et land vi ikke kjenner med en kultur som ikke er vår. Han sover enda, pakket inn i rotete laken og en kveld som ble sen. Musklene ned langs kroppen beveger seg sakte i takt med pusten som er dyp og varm og trygg. Vi lå lenge i går, med bare ord og et sengeteppe i mellom oss. Vi snakket om historier fra gamledager og drømmer om fremtiden. Om sommerfuglene den ene får under huden når hun tusler gatelangs i vårsko på tørr asfalt og med forsiktig høstsol i nakken og mestringen den andre føler når enda et avsnitt sitter perfekt i boken han nettopp da skriver. Vi snakket om løfter og relasjoner og de viktigste viktige i livet. Om de små tingene, om øyeblikk og om så store ting som til evigheten. Om sveler og sommerferier i sjøen og vintre inni et pledd. Vi snakket om en lesekrok og et skriverom og alt som finnes mellom formuleringer og ord og tekster. Og vi kysset. Lenge. Som vi alltid gjør, han og jeg. Inderlig og nært og ømt og fint. Og så sovnet vi. Omslynget i øyeblikk og fnising og en verden bortenfor vår egen. Og nå står solen opp i et fremmed land og sender skygger av et liv utenfor mot kroppen til mannen jeg elsker.
Og ved kortveggen sitter jeg. Med naken hud og en skjorte som er for stor over kroppen, med bena i kryss mot vegg-til-vegg teppet under meg. Det er mykt og mørkeblått og kreativt. Kaffen er varm og smaker øst-europeisk på den gode måten. Han sier den er besk. Jeg liker den. Den lune marsbrisen fra landet vi besøker beveger forsiktig på de meterlange, nesten gjennomsiktige gardinene på rommet vårt og tar med seg lukten av nybakte croissanter og en sliten scooter og naboens vårnelliker inn gjennom glipen i vinduet. Sansene hviler litt i den brede vinduskarmer før de fortsetter ferden gjennom rommet, tvers over kaffemaskinen på nattbordet og under den gamle pulten og forsiktig forbi han som sover og helt bort til meg. Vinden og luktene og følelsen av landet legger seg forsiktig over meg og trenger inn i hver celle og hvert fiber i huden min. Det når fingrene og tærne og tuppen av håret og det gjør at jeg ikke vil være på et hotell. Jeg vil være i en leilighet som er min og som er akkurat her, i dette landet. Og med like høye vegger og med en like liten seng og med den samme mannen ved siden av meg og det samme deilige, inspirerende, lune vegg-til-vegg teppet under naken hud og helt uten tanken om at vi snart må hjem.
Men vi må hjem. Vi vil bare nyte først. Nyte dagen og solen og historien og kaffen som er besk. Vi vil spise frokost fra en pitteliten stekepanne og lære noe nytt om tiden før vi fantes. Vi vil kysse på torvet så kloden står stille og bare vi to finnes i hele, vide verden og vil vil stå musestille under hundrevis av duer som akkurat da flyr bare noen meter over oss. Der andre vil dukke, vil vi løfte blikket og ta til oss hvert vingeslag, hver bevegelse, hver lyd og hver fugl og når andre ville pustet lettet ut etterpå vil vi se på hverandre og uten å si det med ord vil vi skjønne at også den andre fant øyeblikk stort og fint og viktig. Og vi vil elske hverandre enda litt mer. Og når skumringen legger seg rundt byen og blomsterhandlerne går hjemover til overtrøtte barn, når hestevognene tynnes ut i rekken og turistene har funnet turistguiden sin, når bare trompetisten i Mariakirken står igjen og det samme oransje lyset fra den samme morgenen, det myke og litt finskitne, med kveldsvarmen sin atter en gang treffer huden til han jeg har tatt meg selv i å elske, da sitter han på kne foran meg. Med løfter i øynene og en ring som er vår. ”Vil du?”, sier han. ”Jeg vil.”, svarer jeg.
Kjærlighet er ikke for amatører. Kjærlighet er ikke noe som bare skjer. Kjærligheten må skapes. Av vår fantasi, vår gjensidighet og vår målbevissthet. Våre reiser til øst-europeiske land og alle våre hverdager. Den må bygges på lys og tillit og drømmer om vaklende cafèbord og bestselgende romaner, men den må inderlig vel tåle mørket og tårer og et fluktig snev av mistillit. Den typen som blir borte i det sekundet hans hud igjen rører ved min og jeg vet at jeg bare overdrev noe som ikke fantes. Det er å stadig utvikle ens nyskjerrighet for den andre. Det er urørt og ekte og nært og stort. Det er skummelt og det skikkelig flott. Kjærlighet er som den gangen sommeren var endeløs og hagen var full av hestehov og dukkehuset var verden og verden var trygg. Kjærlighet er å dytte hverandre ut i skumle, dog fine, utfordringer. Kjærlighet er å stå støtt når verden raser og tillate at verden også kan rase for den andre. Kjærlighet er dype samtaler og midt inni en krangel gi et kyss - om så et lett ett - og si jeg liker deg likevel. Kjærlighet er takhøyde og respekt og små lapper på nattbordet, innimellom vekkerklokker og gamle bøker og nye dager, hvor det står du er viktig. Kjærlighet er P3 og havregryn til frokost og "jeg vil" etter et "vil du?".
Kjærlighet er han og meg og en vinterhage om førti år, der jeg sitter med bena i fanget hans og nesen i et eventyr og lukten av syriner og brudebildet vårt og vite at han elsket meg til evigheten, akkurat slik han sa en kveld skumringen omringet Krakow og solen skinte kveldsvarmt og finskittent over huden til mannen jeg elsker.
torsdag 8. januar 2015
Om en verden som slår sprekker
Noen ganger slår verden litt sprekker. Noe treffer deg som ikke var der før og du vet ikke helt hvordan du skal håndtere det. Livet som du kjenner det vakler og fremtiden er med ett langt mer fremmed enn den var bare noen øyeblikk tidligere. Luktene i huset ditt er anderledes. Tingene er nye. Og dette mennesket, denne nye makten i livet ditt, har overtatt alle beslutninger. Tårene dine er større og angsten gnager litt mer. Hver bevegelse du foretar deg blir observert og diskutert av de som kan det bedre enn deg. Likevel ligger alt ansvaret på dine unge skuldre. De tynne, små som enda ikke har lært å lage kjøttkaker fra bunn eller som vet helt hvordan man leser av strømmen og hva alle beskjedene man får egentlig betyr.
Når verden slår sprekker forandrer alt seg. Og sammen med tårene som er større kommer smilet som er mer ekte. Sammen med angsten i hjertet kommer sommerfuglene i sjelen. Sammen med makten som overkjører deg kommer viljen og lysten til å legge livet ditt i dette livet som styrer.
Når verden slår sprekker betyr ikke det automatisk at man faller til en avgrunn og aldri kommer opp igjen. Noen ganger betyr det at himmelen åpner seg og et lys - vakrere enn noenting du noengang har sett tidligere - treffer deg rett bak det myke i kroppen. Roen legger seg på innsiden av deg og meningen med selve Livet ligger foran deg, i sin egen, lille person. Pusten din går saktere og tankene er gladere. Redselen for å feile ligger rett på undersiden av huden, men drømmen om å mestre er sterkere. Livet som du kjenner det vakler og arrangerer seg selv inn til noe større og lysere og bedre. Fremtiden du kjente er blitt fremmed, for å begripe de følelsene som plutselig vekkes i deg går ikke ann. Ikke for et menneske som kun har ord som verktøy.
Jeg husker den natten verden slo sprekker rundt meg. Det var i midten av januar. Ute lå det meter på meter med tettpakket snø og kulden bet i kinnene. Vinden slo mot vinduene og de få modige som beveget seg der ute gikk med blikket slått mot bakken og jakkene pakket tett rundt kropp, sinn og sjel. De hastet med å komme seg til dit de skulle, for å være ute passet ingen disse dagene. Inne var det dempet belysning og en lun tempratur og mennesker med kaffekopper. I livet mitt hadde himmelen åpnet seg noen timer tidligere og verden som jeg kjente den ville aldri igjen bli den samme. Jorden hadde sluttet å snurre i brøkdelen av et sekund og i akkurat rette øyeblikk. Og så lå jeg der, ganske alene, men likevel aldri mer helt ensom. Jeg prøvde å ta innover meg hva det var som egentlig var skjedd og i hvilken retning jeg egentlig vaklet. Jeg var utslitt og lykkelig og overveldet og livredd.
-"Kan jeg bære henne?"
Jeg hadde ringt i snoren for andre eller tredje gang på en liten time. Den foregående gangen lurte jeg på om hun gråt, men barnepleieren foran meg sa at jeg ville skjønne det selv når hun gråt på ordentlig og at lyden jeg hadde hørt bare ble kalt grynt. Eller knirk. Og det var vanlig. Men jeg visste ikke hva som var vanlig. Når hun bare var sekunder inn i sitt eget ferske liv lå hun mellom bena mine, pakket inn i et slør av dyp blå og litt lilla, med en kropp som var urørlig og en bryskasse som ikke beveget seg opp og ned som den skulle. Da de løp avgårde med henne, inn i et rom jeg ikke fikk være i, sa min egen mor at de bare skulle vaske henne. Jeg trodde på det. Så lite visste jeg.
-"Ja, det er klart du kan bære henne!"
Barnepleieren så på meg. Jeg tror ikke hun har fått et spørsmål som det før. Og for første gang siden verden forsiktig begynte å skjelve og himmelen slo sprekker og det vakreste lyset på kloden fant frem til nettopp meg, så hun meg dypt inn i øynene. Og jeg tror at hun så at jeg var ikke annet enn et livredd barn selv. Sytten år. I en stor seng, tett i tett med en krybbe som var mindre. Og i den krybben lå hjertet mitt. Nå med en mer normal farge og et bryst som beveget seg stille og rolig og perfekt. Men jeg ante ikke hvordan jeg skulle få det til å overleve - der på utsiden av en kropp som var varm og som lot det banke av seg selv, helt uten at jeg gjorde noe bevisst. Og så satt hun seg ned på sengekanten min, denne barnepleieren. Madrassen sank under tyngden hennes og hånden hennes tok lett tak i min. Øynene mine møtte hennes. Utrygge mot modige. Usikre mot sikre. Unge mot gamle. Livredd mot erfaren.
-"Dette, kjære deg, er ditt barn. Om få dager skal du ha henne med deg hjem. Du må verne om henne, trøste henne, pleie henne og leke med henne. Du må mate henne og du må irettesette henne. Du må lære henne om rett og galt og alt som er midt i mellom. Om sjelen din ber deg løfte henne, så løfter du. Om magen sier at noe er galt, så lytt. Når hun hater deg, så elsk henne enda litt til. Du vil feile, men det er greit. Du vil gråte, men det gjør deg mennesklig. Du vil være alene, men du vil ha henne. For alltid. Når hun følger sin første sommerfugl og brenner seg på nesler i jakten, smør på en krem og tryll bort smerten. Når hun fanger sitt første snøkorn på tungen, trekk øyeblikket langt inn i margen din. Når hjertet hennes knuser for aller første gang, gi henne kakao og ikke fortell henne at hun tre uker senere helt sikkert vil elske en annen. Det finner hun ut av selv. Når hun er redd må du være modig. Når hun er liten må du være stor. Når hun er syk må du tvinge henne til medisinen, selvom gråten skjærer hjertet ditt i to og medisinen smaker vondt. Sitt nesetipp mot nesetipp med henne, le med henne og la henne se at for deg så vil hun alltid være bra. Og så må du håpe at innen hun blir så stor som du er nå, så føler hun seg elsket. Og sett. Og hun er blitt tålmodig og lojal og tillitsfull og snill. Hun trenger ikke være så flink, men hun bør ha integritet.
Men akkurat nå, Line, akkurat nå kan du bære henne. Hold henne tett inntil deg og kjenn at hun puster. Hun gjorde ikke det i sted. Kjenn hjertet hennes prøve livet og kjenn huden hennes mot din. Og et sted inni deg vil noe vakkert vekkes. Og så vil du vite. Du vil ikke trenge å spørre om å holde henne eller trøste henne eller mate henne. For dypt inni deg finnes innstinkt. Og morskjærlighet. Og det, lille du, er det største på jord."
Så jeg gjorde det. Den 9. januar 2006 løftet jeg dette lille mennesket opp av krybben sin for aller første gang. Noe vakkert ble vekket på innsiden av mammahjertet mitt og siden da har det bare blitt større. Denne livreddende engelen har vokst opp, med prøving og feiling fra meg som stillas i livet, til å bli noe helt unikt. Med blanke blå øyne og rotete, lyst hår. Med en latter som triller fra innerst i hjertet og et mot verden sjeldent har sett maken til. Hun er blitt lojal og oppmerksom og hun har moral og integritet. Noen mennesker blir født til verden og et sted i øynene deres ser man en sjel som er gammel og klok. Hun er et av de menneskene. Hun er blitt sveket, men hun viser tillit. Hun er blitt forlatt, men hun følger etter. Hun er blitt løftet opp, men hun prioriterer å skryte av andre. Hun er sosial og trygg og utadvent og selvom hun er en populær lekekamerat og har venner på tvers av kjønn og alder på skolen velger hun å leke med den som ikke har noen andre. Hun står i mot gruppen og hun leder dem ofte mot inkludering og fellesskap. Og ikke bare har hun lært meg og vist meg hva livet er, men hun er også ene og alene grunnen til at jeg fortsatt lever i dag. Hun er jenta som i en alder av bare fem pittesmå år hadde hodet til sin egen mor i fanget. Moren som var på vei bort fra verden. Men hun strøk på meg og trøstet meg og hentet meg tilbake. Jeg husker det ikke, men hun sier det er sant og jeg kjenner det i hjertet. Og hun ringte hjelp. Og hjelpen kom og hun ble stående når de dro avgårde med meg og hun gråt, men hun tørket tårene sine og hun samlet mot og hun kom seg på bena igjen. Uten noen idè om når eller om hun fikk se mamma igjen. Som femåring.
Verden slo sprekker for meg den 9. januar 2006. Og den største omveltningen i livet mitt kom sammen med en bylt på 3450 gram. Deilig pakket inn i søt lukt og rosa tepper og med en sjel som er større enn min. Hun står for alt det gode på jorden og tanken på at jeg er så velsignet at jeg får låne henne i de årene vi blir gitt gjør meg ør og ydmyk og vannvittig takknemlig. Jeg falt ikke i noen avgrunn da sprekkene kom til syne den gangen for ni år siden. De ga meg heller et vindu og jeg fikk et blikk ut av universet som er vårt og inn i universet til et barn. Og etterhvert som hun vokser, blir vinduet større og lyset mer og fargene klarere og luktene bedre. Og jeg blir stadig forundret over alt det vakre som skjuler seg der, utenfor vår egen jord, gjemt i sinnet til et barn som er mitt og som med alt hun er og alt hun har viser meg små lysglimt av himmelrike bortenfor det jeg ser.
Kjære Vakreste. Kjære, kjære Thea. Tusen takk. Du er en stjerne av de sjeldne og jeg er så stolt av deg. Så stolt at jeg snart sprekker. Men jeg kommer ikke til å sprekke, for du gjør meg større. Hele tiden. Gratulerer med dagen din. Du fortjener den så inderlig. Jeg kan ikke fatte eller begripe at det allerede har gått ni fulle år siden du for første gang fikk hjertet mitt til å hoppe over et slag, for det føles som om jeg løftet deg opp fra krybben i forigårs.
Jeg elsker deg til himmelen og tilbake.
Titusen kyss og en rundt-halsen-klem til Tønsbergs vakreste, snilleste og fineste bursdagsjente.
Fra mamma.
Når verden slår sprekker forandrer alt seg. Og sammen med tårene som er større kommer smilet som er mer ekte. Sammen med angsten i hjertet kommer sommerfuglene i sjelen. Sammen med makten som overkjører deg kommer viljen og lysten til å legge livet ditt i dette livet som styrer.
Når verden slår sprekker betyr ikke det automatisk at man faller til en avgrunn og aldri kommer opp igjen. Noen ganger betyr det at himmelen åpner seg og et lys - vakrere enn noenting du noengang har sett tidligere - treffer deg rett bak det myke i kroppen. Roen legger seg på innsiden av deg og meningen med selve Livet ligger foran deg, i sin egen, lille person. Pusten din går saktere og tankene er gladere. Redselen for å feile ligger rett på undersiden av huden, men drømmen om å mestre er sterkere. Livet som du kjenner det vakler og arrangerer seg selv inn til noe større og lysere og bedre. Fremtiden du kjente er blitt fremmed, for å begripe de følelsene som plutselig vekkes i deg går ikke ann. Ikke for et menneske som kun har ord som verktøy.
Jeg husker den natten verden slo sprekker rundt meg. Det var i midten av januar. Ute lå det meter på meter med tettpakket snø og kulden bet i kinnene. Vinden slo mot vinduene og de få modige som beveget seg der ute gikk med blikket slått mot bakken og jakkene pakket tett rundt kropp, sinn og sjel. De hastet med å komme seg til dit de skulle, for å være ute passet ingen disse dagene. Inne var det dempet belysning og en lun tempratur og mennesker med kaffekopper. I livet mitt hadde himmelen åpnet seg noen timer tidligere og verden som jeg kjente den ville aldri igjen bli den samme. Jorden hadde sluttet å snurre i brøkdelen av et sekund og i akkurat rette øyeblikk. Og så lå jeg der, ganske alene, men likevel aldri mer helt ensom. Jeg prøvde å ta innover meg hva det var som egentlig var skjedd og i hvilken retning jeg egentlig vaklet. Jeg var utslitt og lykkelig og overveldet og livredd.
-"Kan jeg bære henne?"
Jeg hadde ringt i snoren for andre eller tredje gang på en liten time. Den foregående gangen lurte jeg på om hun gråt, men barnepleieren foran meg sa at jeg ville skjønne det selv når hun gråt på ordentlig og at lyden jeg hadde hørt bare ble kalt grynt. Eller knirk. Og det var vanlig. Men jeg visste ikke hva som var vanlig. Når hun bare var sekunder inn i sitt eget ferske liv lå hun mellom bena mine, pakket inn i et slør av dyp blå og litt lilla, med en kropp som var urørlig og en bryskasse som ikke beveget seg opp og ned som den skulle. Da de løp avgårde med henne, inn i et rom jeg ikke fikk være i, sa min egen mor at de bare skulle vaske henne. Jeg trodde på det. Så lite visste jeg.
-"Ja, det er klart du kan bære henne!"
Barnepleieren så på meg. Jeg tror ikke hun har fått et spørsmål som det før. Og for første gang siden verden forsiktig begynte å skjelve og himmelen slo sprekker og det vakreste lyset på kloden fant frem til nettopp meg, så hun meg dypt inn i øynene. Og jeg tror at hun så at jeg var ikke annet enn et livredd barn selv. Sytten år. I en stor seng, tett i tett med en krybbe som var mindre. Og i den krybben lå hjertet mitt. Nå med en mer normal farge og et bryst som beveget seg stille og rolig og perfekt. Men jeg ante ikke hvordan jeg skulle få det til å overleve - der på utsiden av en kropp som var varm og som lot det banke av seg selv, helt uten at jeg gjorde noe bevisst. Og så satt hun seg ned på sengekanten min, denne barnepleieren. Madrassen sank under tyngden hennes og hånden hennes tok lett tak i min. Øynene mine møtte hennes. Utrygge mot modige. Usikre mot sikre. Unge mot gamle. Livredd mot erfaren.
-"Dette, kjære deg, er ditt barn. Om få dager skal du ha henne med deg hjem. Du må verne om henne, trøste henne, pleie henne og leke med henne. Du må mate henne og du må irettesette henne. Du må lære henne om rett og galt og alt som er midt i mellom. Om sjelen din ber deg løfte henne, så løfter du. Om magen sier at noe er galt, så lytt. Når hun hater deg, så elsk henne enda litt til. Du vil feile, men det er greit. Du vil gråte, men det gjør deg mennesklig. Du vil være alene, men du vil ha henne. For alltid. Når hun følger sin første sommerfugl og brenner seg på nesler i jakten, smør på en krem og tryll bort smerten. Når hun fanger sitt første snøkorn på tungen, trekk øyeblikket langt inn i margen din. Når hjertet hennes knuser for aller første gang, gi henne kakao og ikke fortell henne at hun tre uker senere helt sikkert vil elske en annen. Det finner hun ut av selv. Når hun er redd må du være modig. Når hun er liten må du være stor. Når hun er syk må du tvinge henne til medisinen, selvom gråten skjærer hjertet ditt i to og medisinen smaker vondt. Sitt nesetipp mot nesetipp med henne, le med henne og la henne se at for deg så vil hun alltid være bra. Og så må du håpe at innen hun blir så stor som du er nå, så føler hun seg elsket. Og sett. Og hun er blitt tålmodig og lojal og tillitsfull og snill. Hun trenger ikke være så flink, men hun bør ha integritet.
Men akkurat nå, Line, akkurat nå kan du bære henne. Hold henne tett inntil deg og kjenn at hun puster. Hun gjorde ikke det i sted. Kjenn hjertet hennes prøve livet og kjenn huden hennes mot din. Og et sted inni deg vil noe vakkert vekkes. Og så vil du vite. Du vil ikke trenge å spørre om å holde henne eller trøste henne eller mate henne. For dypt inni deg finnes innstinkt. Og morskjærlighet. Og det, lille du, er det største på jord."
Så jeg gjorde det. Den 9. januar 2006 løftet jeg dette lille mennesket opp av krybben sin for aller første gang. Noe vakkert ble vekket på innsiden av mammahjertet mitt og siden da har det bare blitt større. Denne livreddende engelen har vokst opp, med prøving og feiling fra meg som stillas i livet, til å bli noe helt unikt. Med blanke blå øyne og rotete, lyst hår. Med en latter som triller fra innerst i hjertet og et mot verden sjeldent har sett maken til. Hun er blitt lojal og oppmerksom og hun har moral og integritet. Noen mennesker blir født til verden og et sted i øynene deres ser man en sjel som er gammel og klok. Hun er et av de menneskene. Hun er blitt sveket, men hun viser tillit. Hun er blitt forlatt, men hun følger etter. Hun er blitt løftet opp, men hun prioriterer å skryte av andre. Hun er sosial og trygg og utadvent og selvom hun er en populær lekekamerat og har venner på tvers av kjønn og alder på skolen velger hun å leke med den som ikke har noen andre. Hun står i mot gruppen og hun leder dem ofte mot inkludering og fellesskap. Og ikke bare har hun lært meg og vist meg hva livet er, men hun er også ene og alene grunnen til at jeg fortsatt lever i dag. Hun er jenta som i en alder av bare fem pittesmå år hadde hodet til sin egen mor i fanget. Moren som var på vei bort fra verden. Men hun strøk på meg og trøstet meg og hentet meg tilbake. Jeg husker det ikke, men hun sier det er sant og jeg kjenner det i hjertet. Og hun ringte hjelp. Og hjelpen kom og hun ble stående når de dro avgårde med meg og hun gråt, men hun tørket tårene sine og hun samlet mot og hun kom seg på bena igjen. Uten noen idè om når eller om hun fikk se mamma igjen. Som femåring.
Verden slo sprekker for meg den 9. januar 2006. Og den største omveltningen i livet mitt kom sammen med en bylt på 3450 gram. Deilig pakket inn i søt lukt og rosa tepper og med en sjel som er større enn min. Hun står for alt det gode på jorden og tanken på at jeg er så velsignet at jeg får låne henne i de årene vi blir gitt gjør meg ør og ydmyk og vannvittig takknemlig. Jeg falt ikke i noen avgrunn da sprekkene kom til syne den gangen for ni år siden. De ga meg heller et vindu og jeg fikk et blikk ut av universet som er vårt og inn i universet til et barn. Og etterhvert som hun vokser, blir vinduet større og lyset mer og fargene klarere og luktene bedre. Og jeg blir stadig forundret over alt det vakre som skjuler seg der, utenfor vår egen jord, gjemt i sinnet til et barn som er mitt og som med alt hun er og alt hun har viser meg små lysglimt av himmelrike bortenfor det jeg ser.
Kjære Vakreste. Kjære, kjære Thea. Tusen takk. Du er en stjerne av de sjeldne og jeg er så stolt av deg. Så stolt at jeg snart sprekker. Men jeg kommer ikke til å sprekke, for du gjør meg større. Hele tiden. Gratulerer med dagen din. Du fortjener den så inderlig. Jeg kan ikke fatte eller begripe at det allerede har gått ni fulle år siden du for første gang fikk hjertet mitt til å hoppe over et slag, for det føles som om jeg løftet deg opp fra krybben i forigårs.
Jeg elsker deg til himmelen og tilbake.
Titusen kyss og en rundt-halsen-klem til Tønsbergs vakreste, snilleste og fineste bursdagsjente.
Fra mamma.
tirsdag 6. januar 2015
Om en helt ekte klisjè
For noen ganger er man skrekkelig heldig. Kanskje er det flaks og kanskje er det timing og noen ganger er det kanskje begge deler. Eller kanskje det er skjebnen som har forutbestemt hvem man er ment til elske. Kanskje er det bare meningen. Kanskje finnes det mange som er riktige for nettopp en selv, men jeg tror at det finnes noen få. En liten håndfull mennesker som passer til akkuart den personligheten jeg har vokst opp til å bli - gjennom gener og arv og miljø og minner. En håndfull mennesker som er født og spredt utover hele den kloden vi har. Kanskje finnes det mange jeg ville fungert helt fint med. Mange jeg ville ledd med og hadde det bra med og fungert greit med. Men denne håndfullen med menn er de jeg blir rolig med. Og faller på plass med. Og blir lykkelig med. Og jeg tror, virkelig tror, at en av disse fire-fem skiller seg ekstra ut. Han står ut som enda bedre og større og snillere og enda mer oppmerksom. Han har øyne som skinner og som er speilet inn til en sjel som er god. Han er den som uten et ord får meg til å føle meg vakrere og viktigere og flinkere og finere. Men sannsynligheten for at han dukker opp og våre veier krysses er minimal. I verden bor det akkuart nå mer enn syv milliarder mennesker. At jeg skal treffe han jeg elsker og at han skal elske meg tilbake, det er som å finne den stjernen på himmelen som ble tent i det øyeblikket jeg selv ble født.
Den stjernen har jeg funnet og den ene har dukket opp i livet mitt.
"For det er fint å elske til man sprekker" skrev jeg til Thea for noen måneder siden, "men det er finere å ikke trenge det for å bli hel." Og da det øyeblikket kom at jeg følte meg hel uten han, stod han der. Han tok meg i hånden og jeg smilte og vi sa hva vi het. Og han snakket og jeg lyttet og så dro vi hvert til vårt. Uten å vite hva som var blitt sådd på innsiden av et hjerte som var lukket. Og kanskje var det timing eller kanskje var det flaks. Men jeg tror det var meningen. I øynene hans så jeg hverdager og fnising og nærhet. Og kvelder med mine ben over hans og en samtale som var dyp og kanskje litt viktig. Og i latteren hans hørte jeg lystighet og fryd og føtter som danset og raslingen av meg som virvlet rundt og rundt i løvet en høstdag jeg var lykkelig. Bare fordi. Og kanskje er det det som er det første tegnet på kjærlighet? I personen skjebnen har bestemt at man skal elske hører man lyden av fremtid og omsorg og krangler som blir løst sittende på kjøkkengulvet, med hendene flettet inn i hverandres og et inderlig ønske om å forstå en annen.
I han møtte jeg inspirasjon og felles interesser, motsetninger og takhøyde og drømmen om vaklende cafèbord et sted i Europa, med en kaffe som er svart og en servitør vi ikke kan språket til og ben som forsiktig møtes et sted under bordet. Vis-a-vis meg en som drømmer om den samme kunsten, de samme luktene og smakene og lydene. En som ser på meg og som kjenner sitring i kroppen. En jeg ser på og blir varm i sjelen av. En som får knærne til å krible og tankene til å bevege seg sakte på den gode måten.
Å elske er så mye mer enn å rope "Elsker deg" til en som er på vei ut døren etter 27 år i samme hus, på vei til den samme jobben, med den samme vesken og den samme matpakken. Men det er det også. Å elske er å sitte nesetipp mot nesetipp med et barn og fnise til man velter. Det er å følge en sommerfugl med blikket eller la snøflak treffe tungen en desemberdag som ung. Å elske er å være tilstede. Det er å være lojal og åpen og løsningsorientert og raus. Det er å se seg selv i en annen. Det er å føle seg litt finere og litt flinkere, bare fordi han som er viktigst står rett ved siden av. Som en bauta i ryggen, som en støttespiller, bestevenn og utfordrer.
Jeg har levd et godt liv. Jeg har vært heldig på så mange måter. Jeg er prisgitt mennesker rundt meg som virkelig har vært alfa og omega i perioder motbakkene har vært litt tunge i livet. Og de er blitt hjertet mitt. Men helt uten at jeg merket at det skjedde stod jeg plutselig midt i noe helt nytt. Et menneske som var meg, bare ikke meg i det hele tatt. Et menneske som utvidet og åpnet og varmet dette hjertet som skulle være lukket. Et menneske som gjør meg rolig og glad og som plasserer meg trygt et sted i meg selv - akkurat der jeg ønsker å være. Et menneske som vekker følelser i meg jeg aldri tidligere har følt på og som uten å prøve får meg til å stole helt og blindt og fullt på han og bare han.
Jeg vet, uten å kunne forklare deg hvordan, at jeg har møtt dette ene mennesket på kloden som er i perfekt balanse og harmoni med meg selv. Og kanskje er det nettopp fordi ordene mangler og fordi jeg ikke trenger dem for å være trygg at jeg vet at han er den ene. Min ene. Min evighet.
Det er naivt og romantisk og litt for søtt. Det er tidlig og veldig jentete. Men det er ekte og rent og helt på ordentlig. Det er rolig og traust og så inderlig godt. Det er det jeg alltid har drømt om, men ikke turt å håpe på. Det er helt nytt og ganske ferskt og på samme tid har jeg kjent han gjennom et helt liv. Jeg har bare ikke møtt han før nå.
Frode, heter han. Han er kjekk. Og morsom. Og han er smart. Han har en stemme som er myk og et hjerte som er varmt. Han er oppmerksom og lojal og han har armer som er trygge. Han har hender som stryker meg varsomt over kinnet og han er flink til det meste. Han har selvinnsikt og selvironi og han ser alltid en sak fra flere sider. Han lukter godt og han er min. Og det jeg har funnet i han og i oss er sjeldent. Og ikke bare er jeg fantastisk heldig, men jeg tror vi er fantastisk heldige. For jeg tror det er få forunt å finne sin egen motpart i verden. Men jeg har funnet han og han har funnet meg. Jeg har vunnet førstepremien og jeg vil aldri gi slipp på den følelsen det gir meg - selv etter dumme krangler og takhøyde som ikke var så voldstomt høy likevel. For han gjør meg fullkommen. Og jeg er skrekkelig glad for nettopp det.
Den stjernen har jeg funnet og den ene har dukket opp i livet mitt.
"For det er fint å elske til man sprekker" skrev jeg til Thea for noen måneder siden, "men det er finere å ikke trenge det for å bli hel." Og da det øyeblikket kom at jeg følte meg hel uten han, stod han der. Han tok meg i hånden og jeg smilte og vi sa hva vi het. Og han snakket og jeg lyttet og så dro vi hvert til vårt. Uten å vite hva som var blitt sådd på innsiden av et hjerte som var lukket. Og kanskje var det timing eller kanskje var det flaks. Men jeg tror det var meningen. I øynene hans så jeg hverdager og fnising og nærhet. Og kvelder med mine ben over hans og en samtale som var dyp og kanskje litt viktig. Og i latteren hans hørte jeg lystighet og fryd og føtter som danset og raslingen av meg som virvlet rundt og rundt i løvet en høstdag jeg var lykkelig. Bare fordi. Og kanskje er det det som er det første tegnet på kjærlighet? I personen skjebnen har bestemt at man skal elske hører man lyden av fremtid og omsorg og krangler som blir løst sittende på kjøkkengulvet, med hendene flettet inn i hverandres og et inderlig ønske om å forstå en annen.
I han møtte jeg inspirasjon og felles interesser, motsetninger og takhøyde og drømmen om vaklende cafèbord et sted i Europa, med en kaffe som er svart og en servitør vi ikke kan språket til og ben som forsiktig møtes et sted under bordet. Vis-a-vis meg en som drømmer om den samme kunsten, de samme luktene og smakene og lydene. En som ser på meg og som kjenner sitring i kroppen. En jeg ser på og blir varm i sjelen av. En som får knærne til å krible og tankene til å bevege seg sakte på den gode måten.
Å elske er så mye mer enn å rope "Elsker deg" til en som er på vei ut døren etter 27 år i samme hus, på vei til den samme jobben, med den samme vesken og den samme matpakken. Men det er det også. Å elske er å sitte nesetipp mot nesetipp med et barn og fnise til man velter. Det er å følge en sommerfugl med blikket eller la snøflak treffe tungen en desemberdag som ung. Å elske er å være tilstede. Det er å være lojal og åpen og løsningsorientert og raus. Det er å se seg selv i en annen. Det er å føle seg litt finere og litt flinkere, bare fordi han som er viktigst står rett ved siden av. Som en bauta i ryggen, som en støttespiller, bestevenn og utfordrer.
Jeg har levd et godt liv. Jeg har vært heldig på så mange måter. Jeg er prisgitt mennesker rundt meg som virkelig har vært alfa og omega i perioder motbakkene har vært litt tunge i livet. Og de er blitt hjertet mitt. Men helt uten at jeg merket at det skjedde stod jeg plutselig midt i noe helt nytt. Et menneske som var meg, bare ikke meg i det hele tatt. Et menneske som utvidet og åpnet og varmet dette hjertet som skulle være lukket. Et menneske som gjør meg rolig og glad og som plasserer meg trygt et sted i meg selv - akkurat der jeg ønsker å være. Et menneske som vekker følelser i meg jeg aldri tidligere har følt på og som uten å prøve får meg til å stole helt og blindt og fullt på han og bare han.
Jeg vet, uten å kunne forklare deg hvordan, at jeg har møtt dette ene mennesket på kloden som er i perfekt balanse og harmoni med meg selv. Og kanskje er det nettopp fordi ordene mangler og fordi jeg ikke trenger dem for å være trygg at jeg vet at han er den ene. Min ene. Min evighet.
Det er naivt og romantisk og litt for søtt. Det er tidlig og veldig jentete. Men det er ekte og rent og helt på ordentlig. Det er rolig og traust og så inderlig godt. Det er det jeg alltid har drømt om, men ikke turt å håpe på. Det er helt nytt og ganske ferskt og på samme tid har jeg kjent han gjennom et helt liv. Jeg har bare ikke møtt han før nå.
Frode, heter han. Han er kjekk. Og morsom. Og han er smart. Han har en stemme som er myk og et hjerte som er varmt. Han er oppmerksom og lojal og han har armer som er trygge. Han har hender som stryker meg varsomt over kinnet og han er flink til det meste. Han har selvinnsikt og selvironi og han ser alltid en sak fra flere sider. Han lukter godt og han er min. Og det jeg har funnet i han og i oss er sjeldent. Og ikke bare er jeg fantastisk heldig, men jeg tror vi er fantastisk heldige. For jeg tror det er få forunt å finne sin egen motpart i verden. Men jeg har funnet han og han har funnet meg. Jeg har vunnet førstepremien og jeg vil aldri gi slipp på den følelsen det gir meg - selv etter dumme krangler og takhøyde som ikke var så voldstomt høy likevel. For han gjør meg fullkommen. Og jeg er skrekkelig glad for nettopp det.
Elsker deg så høyt som en halv pepperkake!
- Jeg vil aldri være med deg igjen!
Han roper. Høyt. Og tramper ut av huset og oppover gaten.
- Jeg vil aldri være med deg igjen heller!
Hun roper tilbake. Slenger igjen døren bak seg og blir stående i hagen. Med armene i kors og fjeset sint som en furie.
Jeg står på terrassen min noen meter på oppsiden av dramaet som utspiller seg i gaten vår. Han tramper i bakken for hvert steg han tar vekk fra henne, så hardt at grusen dirrer rundt han. Øynene er strenge, men leppen beveger seg på en måte som gjør at gråten i hjertet synes - selv uten tårer.
Hun senker armene sin og tar et nølende skritt fremover. Det ser ut som om hun vil si noe, men hun lar være. Hun trekker pusten dypt en gang og fyller lunger, sinn og hjerte med luft. En tåre triller ned kinnet. Uansett hva det er han har gjort, så må det ha vært vondt for henne. Sorgen bretter seg rundt henne, samtidig som det helt tydelig bare er han hun vil ha. Luggen ligger rett over øynene og resten av det lyse håret bretter seg rundt ansiktet som nettopp nå er fullt av kolliderende følelser.
Han begynner å gå saktere. Trampene er ikke like harde og begynner etterhvert å minne mer om forsiktige skritt. Han bruker tid på å lytte mellom hver meter han beveger seg vekk. Han former ord med munnen, men han klarer ikke si dem høyt.
- Men jeg elsker deg jo.
Hun har kommet ut i gaten. Hun står stille, med hjertet i hendene og ordene sagt akkurat så høyt at han burde høre dem.
Han stopper. En tåre ligger i gropen ved nesetippen. Han tørker den bort med håndbaken og snur seg rundt. Så ser de på hverandre. Hun og han. Med sårede stoltheter og salte lepper og begge bærende på sine egne hjerter, med plaster og pittesmå, deilige arr.
- Jeg elsker deg også.
Så løper de mot hverandre. De klemmer og ler og fniser. De ruller rundt på gresset og de snakker sitt eget språk. Hun låner bort leken sin og han sier at hun godt kan få ha den selv. Han gir henne tilbake hjertet han bar og hun gir sitt til han. Det gamle er glemt og det nye ligger der sammen med dem. Her og nå. Ikke mer, ikke mindre. Følelsene er rene og tilliten er tilstede. Og så går de sammen inn igjen. Disse to.
Han heter Magnus og hun heter Ylva. Og begge er fire år. De er nesten naboer og går i samme barnehage. Når jeg henter han som heter Magnus etter endt dag i barnehagen må han innom avdelingen til Ylva for å si hadet før han kan gå. Og da klemmer de. Men de nusser ikke. Ikke i barnehagen. Bare hjemme. For her hjemme er de gift. Magnus` storesøster viet dem en gang i vinter, med en Alf Prøysen bok som bibel. Og når det er juleferie og han ikke får se henne på lenge, da gråter han. For han elsker nemlig Ylva helt på ordentlig. Og han vil gifte seg med henne helt på ordentlig. Men han vet ikke når, for det skal Ylva bestemme. "Husk å tåle steken!", minner de hverandre på når de leker litt voldsomt. "Jada!", svarer de hverandre hver gang. Men så er det en som snart gråter likevel. Og da stopper den andre. Så stryker de og klemmer og trøster.
Ylva er nok det lille mennesket i verden som vekker mest følelser i poden. De krangler så det skulle stått om livet, de tramper vekk fra hverandre og de roper til hverandre. Men med noen meter i mellom dem og vonde følelser rennende nedover kinnet ombestemmer de seg. Og så snur de, møter hverandre et sted på midten og minner hverandre på at de er jo ikke bare kjærester - de er jo bestevenner.
Og man kan si hva man vil om barnlig kjærlighet, men det som hender med disse to er ikke noe mindre ekte enn hva jeg føler på. De har bygget en relasjon seg i mellom som skiller seg ut fra andre relasjoner i barnehagen, uten at vi voksne har prøvd å påvirke dem i noen som helst retning. De har valgt hverandre og de gjør det til stadighet. De kjenner på et spekter av tanker i hjertet og de sier dem høyt og de føler en gjensidighet. De tilgir og de savner og de leker og de deler. Og vi som er voksne har ikke fortalt dem hva kjærlighet egentlig er. Men hvem er vi til å lære disse to det? For er ikke dette den reneste formen? I Magnus` hjerte finnes kun Ylva. For når en gutt på fire deler pepperkaken sin i to før frokost og løper ut for å gi den rosa, store delen til en jente neddi gata, da er det ikke annet enn ren og dyp og ekte kjærlighet som ligger bak. Og når han står i vinduet her hjemme og ser etter henne lenge eller når han tegner til henne eller snakker om henne eller ber meg synge om henne før han legger seg om kvelden, med et hjerte som da banker litt varmere og et forsiktig smil som kruser over ansiktet, så ser jeg at kanskje vi som er voksne også bør bli litt flinkere til å alltid velge hverandre, selv etter krangler som har vært vonde. Og kanskje også vi bør bli flinkere til å si Men jeg elsker deg jo når vi beveger oss vekk fra hverandre og kanskje vi bør besøke en annen avdeling innimellom - bare for å si hei eller hadet til den som er viktig.
Kanskje er det Magnus og Ylva som bør lære oss hva kjærlighet er, i stedet for at vi forteller dem mer om livet som voksen. For helt av seg selv, fra bunnen av hjertet og innerst i tankene, gjør de naturlig alt det vi jobber med å huske i en hverdag som er hektisk.
Kanskje også vi bør bli flinkere til å dele pepperkaken vår i to før frokost noen ganger og ta oss tid til å gi den rosa, store delen til noen andre.
Han roper. Høyt. Og tramper ut av huset og oppover gaten.
- Jeg vil aldri være med deg igjen heller!
Hun roper tilbake. Slenger igjen døren bak seg og blir stående i hagen. Med armene i kors og fjeset sint som en furie.
Jeg står på terrassen min noen meter på oppsiden av dramaet som utspiller seg i gaten vår. Han tramper i bakken for hvert steg han tar vekk fra henne, så hardt at grusen dirrer rundt han. Øynene er strenge, men leppen beveger seg på en måte som gjør at gråten i hjertet synes - selv uten tårer.
Hun senker armene sin og tar et nølende skritt fremover. Det ser ut som om hun vil si noe, men hun lar være. Hun trekker pusten dypt en gang og fyller lunger, sinn og hjerte med luft. En tåre triller ned kinnet. Uansett hva det er han har gjort, så må det ha vært vondt for henne. Sorgen bretter seg rundt henne, samtidig som det helt tydelig bare er han hun vil ha. Luggen ligger rett over øynene og resten av det lyse håret bretter seg rundt ansiktet som nettopp nå er fullt av kolliderende følelser.
Han begynner å gå saktere. Trampene er ikke like harde og begynner etterhvert å minne mer om forsiktige skritt. Han bruker tid på å lytte mellom hver meter han beveger seg vekk. Han former ord med munnen, men han klarer ikke si dem høyt.
- Men jeg elsker deg jo.
Hun har kommet ut i gaten. Hun står stille, med hjertet i hendene og ordene sagt akkurat så høyt at han burde høre dem.
Han stopper. En tåre ligger i gropen ved nesetippen. Han tørker den bort med håndbaken og snur seg rundt. Så ser de på hverandre. Hun og han. Med sårede stoltheter og salte lepper og begge bærende på sine egne hjerter, med plaster og pittesmå, deilige arr.
- Jeg elsker deg også.
Så løper de mot hverandre. De klemmer og ler og fniser. De ruller rundt på gresset og de snakker sitt eget språk. Hun låner bort leken sin og han sier at hun godt kan få ha den selv. Han gir henne tilbake hjertet han bar og hun gir sitt til han. Det gamle er glemt og det nye ligger der sammen med dem. Her og nå. Ikke mer, ikke mindre. Følelsene er rene og tilliten er tilstede. Og så går de sammen inn igjen. Disse to.
Han heter Magnus og hun heter Ylva. Og begge er fire år. De er nesten naboer og går i samme barnehage. Når jeg henter han som heter Magnus etter endt dag i barnehagen må han innom avdelingen til Ylva for å si hadet før han kan gå. Og da klemmer de. Men de nusser ikke. Ikke i barnehagen. Bare hjemme. For her hjemme er de gift. Magnus` storesøster viet dem en gang i vinter, med en Alf Prøysen bok som bibel. Og når det er juleferie og han ikke får se henne på lenge, da gråter han. For han elsker nemlig Ylva helt på ordentlig. Og han vil gifte seg med henne helt på ordentlig. Men han vet ikke når, for det skal Ylva bestemme. "Husk å tåle steken!", minner de hverandre på når de leker litt voldsomt. "Jada!", svarer de hverandre hver gang. Men så er det en som snart gråter likevel. Og da stopper den andre. Så stryker de og klemmer og trøster.
Ylva er nok det lille mennesket i verden som vekker mest følelser i poden. De krangler så det skulle stått om livet, de tramper vekk fra hverandre og de roper til hverandre. Men med noen meter i mellom dem og vonde følelser rennende nedover kinnet ombestemmer de seg. Og så snur de, møter hverandre et sted på midten og minner hverandre på at de er jo ikke bare kjærester - de er jo bestevenner.
Og man kan si hva man vil om barnlig kjærlighet, men det som hender med disse to er ikke noe mindre ekte enn hva jeg føler på. De har bygget en relasjon seg i mellom som skiller seg ut fra andre relasjoner i barnehagen, uten at vi voksne har prøvd å påvirke dem i noen som helst retning. De har valgt hverandre og de gjør det til stadighet. De kjenner på et spekter av tanker i hjertet og de sier dem høyt og de føler en gjensidighet. De tilgir og de savner og de leker og de deler. Og vi som er voksne har ikke fortalt dem hva kjærlighet egentlig er. Men hvem er vi til å lære disse to det? For er ikke dette den reneste formen? I Magnus` hjerte finnes kun Ylva. For når en gutt på fire deler pepperkaken sin i to før frokost og løper ut for å gi den rosa, store delen til en jente neddi gata, da er det ikke annet enn ren og dyp og ekte kjærlighet som ligger bak. Og når han står i vinduet her hjemme og ser etter henne lenge eller når han tegner til henne eller snakker om henne eller ber meg synge om henne før han legger seg om kvelden, med et hjerte som da banker litt varmere og et forsiktig smil som kruser over ansiktet, så ser jeg at kanskje vi som er voksne også bør bli litt flinkere til å alltid velge hverandre, selv etter krangler som har vært vonde. Og kanskje også vi bør bli flinkere til å si Men jeg elsker deg jo når vi beveger oss vekk fra hverandre og kanskje vi bør besøke en annen avdeling innimellom - bare for å si hei eller hadet til den som er viktig.
Kanskje er det Magnus og Ylva som bør lære oss hva kjærlighet er, i stedet for at vi forteller dem mer om livet som voksen. For helt av seg selv, fra bunnen av hjertet og innerst i tankene, gjør de naturlig alt det vi jobber med å huske i en hverdag som er hektisk.
Kanskje også vi bør bli flinkere til å dele pepperkaken vår i to før frokost noen ganger og ta oss tid til å gi den rosa, store delen til noen andre.
mandag 27. oktober 2014
Venteboblen som sprakk
Det er noe med den vakumboblen man kommer i noen ganger. Den beskytter deg når du trenger det, men den blir tung på skuldrene med tiden. Den holder deg igjen når du vil løpe og den dytter deg når du helst vil ligge helt i fred. Den skaper en form for dis og tåke mellom deg og livet. Når du strekker ut hendene for å røre ved noe mykt mens du er i en boble, kan du bare kjenne konturene og ikke følelsen helt ytterst i fingerspissene. Siden september 2011 har jeg gått i en form for venteboble. Jeg har ventet på å komme ut av sykehus eller rehabilitering, jeg har ventet på nye opphold og innleggelser og så har jeg ventet på å komme ut igjen. Jeg har ventet på å få klemme ungene mine igjen og jeg har ventet på svar fra alle testene. Jeg har ventet på å kunne gå igjen og dusje selv igjen. Jeg har ventet på en dag helt uten vondt og jeg har ventet på en dag jeg glemte jeg var syk. Jeg har ventet på å bli friskere og så har jeg ventet på følelsen av at litt syk er bra nok. Jeg har ventet på brev fra alle menneskene med livet mitt i hendene sine og jeg har ventet på fremtiden. Jeg har ventet på alt jeg egentlig skulle klare og alt jeg ikke kunne før, men som jeg kanskje kan nå. Jeg har ventet og ventet og ventet. Jeg har brukt dagene mine her hjemme, med de jeg elsker høyest og en klokke som prater høyt på veggen. Den har talt hver time, hvert minutt og hvert sekund så høyt den bare kunne og hele tiden hvisket meg at tiden går mens jeg venter. Og gjennom bobletåken har jeg vært tilskuer til livet og jeg har forelsket meg i det på nytt. Men jeg har ikke riktig kunnet røre ved det likevel.
Det er en stund siden jeg sluttet å vente på å bli friskere. Og det er heldigvis lenge siden jeg sluttet å vente på gangen, løpingen, klemmingen og dusjingen. Jeg trenger ikke lenger vente på dager hvor jeg glemmer at jeg er syk, for med et legeteam i ryggen som bare vil meg godt er opplegget mitt så riktig for nettopp meg at de dagene har kommet og gått. Jeg venter forsatt på en hel dag uten vondt, men jeg hadde en dag forrige uke hvor jeg var våken i fem hele timer før jeg kjente noe som helst. Og sånt er fint. Det siste året har jeg bare ventet på at boblen skulle sprekke og at man endelig - endelig - skulle kunne starte med blanke ark og fargestifter på en fremtid som bare ville være spennende og ny og ikke like skummel og uten en boble på skuldrene som gjemmer meg litt vekk fra verden og venting. Og de eneste som kunne sprekke den var NAV.
I dag ringte NAV. Etter mange telefoner frem og tilbake de siste månedene. Etter mange brev og underskrifter og fullmakter og tester og testresultater. Etter lang tid som en av de fattige i landet, mammaen til barna som levde under fattigdomsgrensen. I dag ringte NAV. Hei, det er Elin, sa stemmen jeg kjenner så godt. Jeg må snakke med deg, fortsatte hun. Så snakket hun. Jeg lyttet. Jeg ventet. Kroppen ble svak og hendene skalv. Jeg knakk i knærne og satt helt plutselig på gulvet. Tårene rant og jeg hulket. Genseren ble våt og ordene kom ikke så lett ut av meg lenger. Jeg skjønner godt at du gråter, sa Elin.
Så pustet jeg. Takk, var alt jeg kunne svare. Tusen takk. Jeg er godkjent som 100% varig ung ufør. Det er en tåpelig ting å bli så glad for. Så glad at man knekker i knærne og ordene blir borte i tårer. Men venteboblen sprakk. Og fremover ser vi bare... fremtiden. Med alt den har med seg. Vi blir ikke rike, men vi slipper å være fattige. Vi kan styre våre egne dager og våre egne liv, ungene og jeg. Alt det offisielle rundt det er fortsatt litt frem i fremtiden, men vi ser en sluttdato for situasjonen slik den er nå - og jeg begynner å gråte litt igjen bare av å tenke på det.
Og jeg har skrevet prologen til boka, forresten. For en mandag.
Det er en stund siden jeg sluttet å vente på å bli friskere. Og det er heldigvis lenge siden jeg sluttet å vente på gangen, løpingen, klemmingen og dusjingen. Jeg trenger ikke lenger vente på dager hvor jeg glemmer at jeg er syk, for med et legeteam i ryggen som bare vil meg godt er opplegget mitt så riktig for nettopp meg at de dagene har kommet og gått. Jeg venter forsatt på en hel dag uten vondt, men jeg hadde en dag forrige uke hvor jeg var våken i fem hele timer før jeg kjente noe som helst. Og sånt er fint. Det siste året har jeg bare ventet på at boblen skulle sprekke og at man endelig - endelig - skulle kunne starte med blanke ark og fargestifter på en fremtid som bare ville være spennende og ny og ikke like skummel og uten en boble på skuldrene som gjemmer meg litt vekk fra verden og venting. Og de eneste som kunne sprekke den var NAV.
I dag ringte NAV. Etter mange telefoner frem og tilbake de siste månedene. Etter mange brev og underskrifter og fullmakter og tester og testresultater. Etter lang tid som en av de fattige i landet, mammaen til barna som levde under fattigdomsgrensen. I dag ringte NAV. Hei, det er Elin, sa stemmen jeg kjenner så godt. Jeg må snakke med deg, fortsatte hun. Så snakket hun. Jeg lyttet. Jeg ventet. Kroppen ble svak og hendene skalv. Jeg knakk i knærne og satt helt plutselig på gulvet. Tårene rant og jeg hulket. Genseren ble våt og ordene kom ikke så lett ut av meg lenger. Jeg skjønner godt at du gråter, sa Elin.
Så pustet jeg. Takk, var alt jeg kunne svare. Tusen takk. Jeg er godkjent som 100% varig ung ufør. Det er en tåpelig ting å bli så glad for. Så glad at man knekker i knærne og ordene blir borte i tårer. Men venteboblen sprakk. Og fremover ser vi bare... fremtiden. Med alt den har med seg. Vi blir ikke rike, men vi slipper å være fattige. Vi kan styre våre egne dager og våre egne liv, ungene og jeg. Alt det offisielle rundt det er fortsatt litt frem i fremtiden, men vi ser en sluttdato for situasjonen slik den er nå - og jeg begynner å gråte litt igjen bare av å tenke på det.
Og jeg har skrevet prologen til boka, forresten. For en mandag.
tirsdag 21. oktober 2014
Om fyren på hjørnet
Dette handler om han lille fyren på hjørnet. Han som ser litt sint ut og som sparker i bakken. Klærne er kanskje litt store og en regndråpe renner ned fra den skjeve, finlange, luggen. En jente spør om han vil være med, men han var kommet dit i sjela si at han sa nei og rakk ut tunga til henne. Hun visste ikke at det var fordi hjertet hans lå på utsiden av kroppen og det hadde arr, så hun sparket litt sand på han og gikk videre. Dråpen fra luggen traff øyet. Han snudde seg. Og selvom de voksne visste det, så ville han ikke vise dem at han gråt.
Har du sett han? Sannsynligvis ikke. For han var bare tre år og han visste ikke helt hvordan man kom inn i lek. Han hadde prøvd, men da ble han dyttet. Eller oversett. Og han syntes det bråket mye i barnehagen og at det var litt for mye å følge med på og at rommene var store som universet og at mamma sitt fang var altfor langt borte. Og mamma skulle ikke hente han på noen timer til og i mellomtiden ville han bare stå her og ha oversikten og ikke bli dyttet. Så han sa nei og rakk tunge og fikk sand på hjertet sitt.
Når vårregnet gikk over til å bli høstregn hadde fyren på hjørnet rukket å fylle fire år. Han hadde børstet bort sanden fra hjertet sitt og han hadde lagt sjelen som en beskyttelse rundt kroppen i stedet. Og så inviterte han til bursdag. Han gledet seg. Denne lille mannen pyntet både seg selv og kaken og hagen. Og han hentet lekene sine inne. Han ville dele dem med de som kom. Han hadde tatt med mammaen sin til butikken og de hadde plukket ut godteri til seksten stykker. Og når han la seg om kvelden hadde han sommerfugler i magen. Dagen etter var det fjorten som ikke kom.
Denne lille fyren, denne pjokken som eier hjertet mitt, begynte å passe på seg selv. Han ville ikke bli lei seg, så han sluttet å bry seg. Han lukket seg inne og han ble litt... frekk. Og alt man kunne gjøre var å se på han, klemme han og elske han. Og gi han en ny barnehage. En som var litt mindre. En med litt færre barn og med rom som ikke var som hele universet, men litt mer som... som rom. Og atter en gang pakket han sjelen og hjertet og regnbuksa si og så troppet han opp - både modig og tapper og litt redd. "Hei, er du ny?", sa en gutt før han rakk å komme helt inn. "Vil du være med? Kom, vi vil ha deg med!", sa jenta han gikk sammen med, mens han som var ny gjemte seg bak bena mine. "Så flink du er. Så fin du er. Kom, vi har tog. Og biler. Og klatrevegg." Fyren fra hjørnet børstet den finlange luggen vekk fra øynene. Så fniste han. Han så på mammaen sin. Hun med det fine fanget og varme armene. Hun som ikke hadde visst hvordan hun skulle lære ham at han må være grei mot andre, selvom de ikke er greie med han. Hun som hadde hatt klump i magen når hun gikk hver morgen og hun som så sårt hadde trøstet en utrøstelig kar. Han så på henne og han så ikke sint ut. Eller sår ut. Han sparket ikke i bakken og han rakk ikke ut tungen. Han så bare fin ut. Og glad ut. Og trygg ut.
Det er tre måneder siden. Og i dag skal fyren på hjørnet få bli med en venn hjem.
Og om ikke den følelsen er meningen med livet, så er ingenting det.
Har du sett han? Sannsynligvis ikke. For han var bare tre år og han visste ikke helt hvordan man kom inn i lek. Han hadde prøvd, men da ble han dyttet. Eller oversett. Og han syntes det bråket mye i barnehagen og at det var litt for mye å følge med på og at rommene var store som universet og at mamma sitt fang var altfor langt borte. Og mamma skulle ikke hente han på noen timer til og i mellomtiden ville han bare stå her og ha oversikten og ikke bli dyttet. Så han sa nei og rakk tunge og fikk sand på hjertet sitt.
Når vårregnet gikk over til å bli høstregn hadde fyren på hjørnet rukket å fylle fire år. Han hadde børstet bort sanden fra hjertet sitt og han hadde lagt sjelen som en beskyttelse rundt kroppen i stedet. Og så inviterte han til bursdag. Han gledet seg. Denne lille mannen pyntet både seg selv og kaken og hagen. Og han hentet lekene sine inne. Han ville dele dem med de som kom. Han hadde tatt med mammaen sin til butikken og de hadde plukket ut godteri til seksten stykker. Og når han la seg om kvelden hadde han sommerfugler i magen. Dagen etter var det fjorten som ikke kom.
Denne lille fyren, denne pjokken som eier hjertet mitt, begynte å passe på seg selv. Han ville ikke bli lei seg, så han sluttet å bry seg. Han lukket seg inne og han ble litt... frekk. Og alt man kunne gjøre var å se på han, klemme han og elske han. Og gi han en ny barnehage. En som var litt mindre. En med litt færre barn og med rom som ikke var som hele universet, men litt mer som... som rom. Og atter en gang pakket han sjelen og hjertet og regnbuksa si og så troppet han opp - både modig og tapper og litt redd. "Hei, er du ny?", sa en gutt før han rakk å komme helt inn. "Vil du være med? Kom, vi vil ha deg med!", sa jenta han gikk sammen med, mens han som var ny gjemte seg bak bena mine. "Så flink du er. Så fin du er. Kom, vi har tog. Og biler. Og klatrevegg." Fyren fra hjørnet børstet den finlange luggen vekk fra øynene. Så fniste han. Han så på mammaen sin. Hun med det fine fanget og varme armene. Hun som ikke hadde visst hvordan hun skulle lære ham at han må være grei mot andre, selvom de ikke er greie med han. Hun som hadde hatt klump i magen når hun gikk hver morgen og hun som så sårt hadde trøstet en utrøstelig kar. Han så på henne og han så ikke sint ut. Eller sår ut. Han sparket ikke i bakken og han rakk ikke ut tungen. Han så bare fin ut. Og glad ut. Og trygg ut.
Det er tre måneder siden. Og i dag skal fyren på hjørnet få bli med en venn hjem.
Og om ikke den følelsen er meningen med livet, så er ingenting det.
torsdag 25. september 2014
Om å miste og å få tilbake igjen.
For en reise. For en berg- og dalbane. Jeg kan ikke i ett sekund en gang huske livet som var før, samtidig som jeg ikke har en sjanse i havet til å forstå hvordan tiden har gått så fryktelig fort frem til nå. Og sakte frem til nå. På en gang. Dagen alt forandret seg husker jeg bare delvis. Noe er brent inn i tinningen og annet er som en dus tåke jeg ikke vet om jeg var en del av eller bare drømte om. Jeg husker jeg var på skolen. Jeg husker jeg var hos fysio. Jeg husker jeg snakket med mennesker og at jeg begynte å få ganske vondt. Jeg husker at Magnus dro og jeg husker at Thea ble. Jeg husker jeg var på vei til badet. Og så husker jeg ikke så mye mer. Annet en hoing og uniformer og litt barnegråt i bakgrunnen. Jeg husker Ane holdt rundt Thea og jeg husker kode rød og en bror som kom løpende inn på akutten og som ikke fikk dra igjen - i tilfelle han da var smittet. Jeg husker beskjeden vi håper du overlever og best av alt husker jeg blikket til sykepleieren da hun så meg inn i øynene og med det så på et menneske som likegjerne kunne dø foran henne.
Det har vært mye vondt. Det har vært lange nåler med triste beskjeder og det har vært trening og feiling og trening igjen. Det har vært ett skritt frem og to tilbake. Det har vært lys i tunnelen og så har strømmen gått og så har man i et øyeblikk famlet i mørket igjen. Det har vært tunge avskjeder med de man elsker høyest og det har vært månedsvis borte fra hjemme. Det har vært beinhard viljestyrke, mange modige tårer og noen tårer som slettes ikke var modige i det hele tatt. Det har vært en begravelse for en personlighet og fødsel for en ny en. En man egentlig ikke likte spesielt godt. Ikke bare har grunnmuren blitt rystet, men den er blitt snudd oppned. Og oppi alt ville man egentlig bare være en ansvarlig, god voksen som fikk de små til å føle seg elsket og trygge. Den minste har klart seg greit gjennom fallene, men den litt større har syntes at dette har vært vanskelig på så mange måter og hun har fått noen skruddsår. Og det er vanskelig for et mammahjerte å prøve å brette vingene rundt noen og å plastre knær og følelser som blør, når fugleungen ikke vil ha henne. For hun kjenner henne ikke igjen. Den nye mammaen er ikke like god som den gamle.
Det har vært ensomme kvelder og relasjoner som er blitt ødelagt. Det har vært kamper mot systemene og det har vært drømmer og planer og utsikter som er blitt knust. Alt det som skulle bli, men som aldri ble og som nå aldri kan bli. Det har vært svik mot seg selv. Det har vært sårbarhet og nakenhet og frustrasjoner som går på så mye mer enn sånt man har følt før. Hvert aspekt av livet er nytt. H&M er blitt brukthandler og rent kjøtt eller fisk hver dag er blitt supper - fordi det er billig. Fordi sånn er det.
Men mest av alt har det faktisk vært takknemlighet. Og ydmykhet. Og glede. Og mestring og dere. Det har vært utvikling og seiere og gledeshyl. Jeg har aldri i mitt liv fått en bedre klem enn den jeg fikk av Thea, første gang hun så meg etter innleggelsen. Jeg hadde sett bilde av henne i avisen og jeg visste at hun savnet meg og ville klemme meg i minst åtte timer når hun fikk se meg igjen. Og etter fem uker borte fløy Maja henne fra Tønsberg til Stavanger universitetssykehus for meg. Og Thea hoppet opp i sengen min og hun klemte meg lenge. Og hardt. Og hun ville ikke slippe taket, for forrige gang hun slapp taket ble jeg borte. Så vi bare lå der, under dynen på det lystette rommet jeg hadde der borte, og klemte lenge. Og snakket litt og klemte mer. Hun hadde reddet livet mitt og jeg visste det.
Jeg har aldri vært stoltere enn da jeg gikk på egne ben, bak rullestolen, gjennom dagligstuen på Eiken Rehabiliteringssenter. Det var ukesvis siden forrige gang jeg hadde gått selv og selvom jeg fortsatt ikke kunne gå uten å holde meg fast i noe, så hadde jeg både teppet og verden under føttene mine akkurat da. Og det var musestille i rommet og menneskene holdt pusten og man kunne hørt en knappenål treffe gulvet. Og de så på meg, alle disse fine folkene som også var på rehabilitering og som hadde sine egne ting å stri med, og de var livredde for å forstyrre meg og de gråt for meg, for de så at det var så inderlig vondt. Mennene sluttet å lese avisen og damene gispet. De hadde ikke sett meg stå før, ennå mindre gå. Og etter 18 meter - 18 lange, vonde, helt fantastiske meter - satt jeg meg ned i sofaen. Og tårene rant og jubelen stod i taket og jeg hadde mestret noe var som vannvittig og damene klemte meg og mennene fikk støv i øyekroken og alle klappet.
Jeg har aldri vært mer ydmyk enn de øyeblikkene hvor jeg har sett norsk helsevesen inn i øynene og virkelig forstått hvilken fantastisk innsats disse menneskene gjør hver eneste dag. Hvor utrolig undervurderte og overkritiserte de er. Hvilken betydning de har for både meg og de som er sykere og de som er friskere. Et klapp på skulderen, en rask klem eller en ekstra tur innom rommet på kveldsrunden. Å holde et menneske som skal dø i hånden. Å mate et menneske som ikke klarer det selv. Å vaske en voksen sitt underliv, en som for bare en uke siden klarte det selv, uten å få henne til å føle seg mindreverdige. Å gjøre en mørk dag litt lysere og en tung periode litt lettere. De små tingene som virkelig, virkelig betyr noe når alt man ellers gjør er å ligge på rommet sitt, være syk og se på skyggene bevege seg over veggen mens morgen blir til formiddag, ettermiddag og kveld.
Jeg har aldri vært mer takknemlig for sånt som virkelig er viktig før. Ikke viktig som i et møte på jobben eller å komme tidsnok til selskap eller å kle seg rett for anledningen. Ikke viktig som i å tilegne seg riktig utdannelse eller å følge alle regler. Men viktigviktig. Som forsiktig fnising fra et barn og jakten på en sommerfugl og lukten av kaffe eller honning eller nyklippet gress. Som enkel mestring og en datter som liker den nye mammaen like godt som den gamle. Endelig. Som gode ord sendt fra hjerter lang bortefra. Som alle de gangene dere der ute har gitt av dere selv. For dere gjør det hele tiden. Absolutt hele tiden. Om det så er et stå på eller en klem uten ord eller besøk når man ikke ønsker, men virkelig trenger. Det kan være ting som en tier eller å bare sitte ved siden av i gresset en kveld man ikke skal noe og natten er lang og pilsen er kald. Dere har vist meg og mine så fantastisk mye omsorg og forståelse og medmennesklighet at jeg ikke på et helt liv kan gi dere en brøkdel tilbake. Sånne virkelig viktige ting som blir pakket inn i gråpapir i løpet av alle hverdagene, men som alltid står igjen som det største og fineste og viktigeste i det øyeblikket du får beskjed om at du kanskje ikke lever i morgen. Sånt som er viktigviktig.
I morgen har det gått tre år siden den samme dagen i september 2011. Dagen da alt ble nytt. Tre lange, vonde, fantastiske år. Jeg vet fortsatt ikke når jeg kan lande i situasjonen som er ny og det har vært mange situasjoner jeg kunne ønske jeg ikke hadde utsatt menneskene mine for. Spesielt ikke de to små hjertene her hjemme. De som er snille og gode og modige. Og det er mange situasjoner jeg har vært usikker på om jeg kom til å komme gjennom og som jeg kanskje ikke hadde trengt. Og det er forsatt en hel del ting i dag som på mange måter ikke er som det bør. Men, tross det, vet jeg at jeg aldri vil tilbake til livet sånn det var før denne dagen i 2011. For det å kunne se seg rundt nå og å nyte øyeblikkene og sanse anderledes og å vite mer og å ikke være redd for døden, men likevel kjenne at livet er bedre, det er utenfor mitt vokabular å sette ord på. Å nyte klemmene fra de små hver kveld, fordi man vet at livet skjørt og det kan være siste gang. Og å kjenne på stormen av takknemlighet for å fortsatt være til, når de viktigste legger seg tett inntil en dag man selv ikke synes å ha mestret, mens de hvisker Jeg har hatt det fint i dag, mamma. Å legge merke til følelser som er på innsiden av sjelen og å finne farger i luften og å puste med hvert fiber i kroppen, sakte sakte, så man ikke går glipp av noe, det er utsøkt. Å kunne sitte i sin egen stue, med verden på utsiden, og ikke ha behov for å gå dit, men bare ta seg en slurk til av vinen og pakke teppet godt rundt kroppen og lukke øynene og å bare lytte og nyte og være tilstede i seg selv, det er forbausende deilig.
"... Det er dermed grunnlag for å si at hennes meningitt/encephalitt har gitt henne varig sequele, og at tidsperioden for en evnt. bedring nå er forbi.", skrev spesialisten min i nevrologi til NAV for en knapp måned siden. I fjor ville jeg begynt å gråte av den samme setningen, fordi jeg ville være mer. Jeg ville bidra. Og skape. Og gi. Jeg ville sjonglere tekster og bilder og barn og mestring og jeg ville grave opp igjen den delen av meg som døde og puste nytt liv i henne. Nå, tre år etterpå, begynner selvfølelsen endelig å hviske til hjertet og sjelen og hodet at Se. Du klarer ting du også. Så fint. Bare gjør det sakte. Se der ja! På tre korte, lange år har jeg lært mer om livet og døden og meg selv enn på de første 23 der jeg i fornuften visste at livet kunne snu seg på et øyeblikk, men i den samme fornuften aldri helt skjønte det. Nå skjønner jeg det. Og jeg finner et sjal med fine følelser og pakker meg inn i det og jeg får for første gang på lenge følelsen av at jeg, på godt og vondt, fortsatt er bra. Bare enda litt ny.
"Tenk hvor lykkelig du hadde vært
om du hadde mistet alt det du har nå
Og så fått det tilbake igjen.", er et sitat fra topp tre listen min.
Jeg fikk alt tilbake. Mye kjente jeg igjen, noe jobber jeg fortsatt med å gjøre til mitt og en del har jeg ikke funnet ennå. Men det har bare gått tre år. Gi meg tre til, så skal jeg vise dere mirakler.
Det har vært mye vondt. Det har vært lange nåler med triste beskjeder og det har vært trening og feiling og trening igjen. Det har vært ett skritt frem og to tilbake. Det har vært lys i tunnelen og så har strømmen gått og så har man i et øyeblikk famlet i mørket igjen. Det har vært tunge avskjeder med de man elsker høyest og det har vært månedsvis borte fra hjemme. Det har vært beinhard viljestyrke, mange modige tårer og noen tårer som slettes ikke var modige i det hele tatt. Det har vært en begravelse for en personlighet og fødsel for en ny en. En man egentlig ikke likte spesielt godt. Ikke bare har grunnmuren blitt rystet, men den er blitt snudd oppned. Og oppi alt ville man egentlig bare være en ansvarlig, god voksen som fikk de små til å føle seg elsket og trygge. Den minste har klart seg greit gjennom fallene, men den litt større har syntes at dette har vært vanskelig på så mange måter og hun har fått noen skruddsår. Og det er vanskelig for et mammahjerte å prøve å brette vingene rundt noen og å plastre knær og følelser som blør, når fugleungen ikke vil ha henne. For hun kjenner henne ikke igjen. Den nye mammaen er ikke like god som den gamle.
Det har vært ensomme kvelder og relasjoner som er blitt ødelagt. Det har vært kamper mot systemene og det har vært drømmer og planer og utsikter som er blitt knust. Alt det som skulle bli, men som aldri ble og som nå aldri kan bli. Det har vært svik mot seg selv. Det har vært sårbarhet og nakenhet og frustrasjoner som går på så mye mer enn sånt man har følt før. Hvert aspekt av livet er nytt. H&M er blitt brukthandler og rent kjøtt eller fisk hver dag er blitt supper - fordi det er billig. Fordi sånn er det.
Men mest av alt har det faktisk vært takknemlighet. Og ydmykhet. Og glede. Og mestring og dere. Det har vært utvikling og seiere og gledeshyl. Jeg har aldri i mitt liv fått en bedre klem enn den jeg fikk av Thea, første gang hun så meg etter innleggelsen. Jeg hadde sett bilde av henne i avisen og jeg visste at hun savnet meg og ville klemme meg i minst åtte timer når hun fikk se meg igjen. Og etter fem uker borte fløy Maja henne fra Tønsberg til Stavanger universitetssykehus for meg. Og Thea hoppet opp i sengen min og hun klemte meg lenge. Og hardt. Og hun ville ikke slippe taket, for forrige gang hun slapp taket ble jeg borte. Så vi bare lå der, under dynen på det lystette rommet jeg hadde der borte, og klemte lenge. Og snakket litt og klemte mer. Hun hadde reddet livet mitt og jeg visste det.
Jeg har aldri vært stoltere enn da jeg gikk på egne ben, bak rullestolen, gjennom dagligstuen på Eiken Rehabiliteringssenter. Det var ukesvis siden forrige gang jeg hadde gått selv og selvom jeg fortsatt ikke kunne gå uten å holde meg fast i noe, så hadde jeg både teppet og verden under føttene mine akkurat da. Og det var musestille i rommet og menneskene holdt pusten og man kunne hørt en knappenål treffe gulvet. Og de så på meg, alle disse fine folkene som også var på rehabilitering og som hadde sine egne ting å stri med, og de var livredde for å forstyrre meg og de gråt for meg, for de så at det var så inderlig vondt. Mennene sluttet å lese avisen og damene gispet. De hadde ikke sett meg stå før, ennå mindre gå. Og etter 18 meter - 18 lange, vonde, helt fantastiske meter - satt jeg meg ned i sofaen. Og tårene rant og jubelen stod i taket og jeg hadde mestret noe var som vannvittig og damene klemte meg og mennene fikk støv i øyekroken og alle klappet.
Jeg har aldri vært mer ydmyk enn de øyeblikkene hvor jeg har sett norsk helsevesen inn i øynene og virkelig forstått hvilken fantastisk innsats disse menneskene gjør hver eneste dag. Hvor utrolig undervurderte og overkritiserte de er. Hvilken betydning de har for både meg og de som er sykere og de som er friskere. Et klapp på skulderen, en rask klem eller en ekstra tur innom rommet på kveldsrunden. Å holde et menneske som skal dø i hånden. Å mate et menneske som ikke klarer det selv. Å vaske en voksen sitt underliv, en som for bare en uke siden klarte det selv, uten å få henne til å føle seg mindreverdige. Å gjøre en mørk dag litt lysere og en tung periode litt lettere. De små tingene som virkelig, virkelig betyr noe når alt man ellers gjør er å ligge på rommet sitt, være syk og se på skyggene bevege seg over veggen mens morgen blir til formiddag, ettermiddag og kveld.
Jeg har aldri vært mer takknemlig for sånt som virkelig er viktig før. Ikke viktig som i et møte på jobben eller å komme tidsnok til selskap eller å kle seg rett for anledningen. Ikke viktig som i å tilegne seg riktig utdannelse eller å følge alle regler. Men viktigviktig. Som forsiktig fnising fra et barn og jakten på en sommerfugl og lukten av kaffe eller honning eller nyklippet gress. Som enkel mestring og en datter som liker den nye mammaen like godt som den gamle. Endelig. Som gode ord sendt fra hjerter lang bortefra. Som alle de gangene dere der ute har gitt av dere selv. For dere gjør det hele tiden. Absolutt hele tiden. Om det så er et stå på eller en klem uten ord eller besøk når man ikke ønsker, men virkelig trenger. Det kan være ting som en tier eller å bare sitte ved siden av i gresset en kveld man ikke skal noe og natten er lang og pilsen er kald. Dere har vist meg og mine så fantastisk mye omsorg og forståelse og medmennesklighet at jeg ikke på et helt liv kan gi dere en brøkdel tilbake. Sånne virkelig viktige ting som blir pakket inn i gråpapir i løpet av alle hverdagene, men som alltid står igjen som det største og fineste og viktigeste i det øyeblikket du får beskjed om at du kanskje ikke lever i morgen. Sånt som er viktigviktig.
I morgen har det gått tre år siden den samme dagen i september 2011. Dagen da alt ble nytt. Tre lange, vonde, fantastiske år. Jeg vet fortsatt ikke når jeg kan lande i situasjonen som er ny og det har vært mange situasjoner jeg kunne ønske jeg ikke hadde utsatt menneskene mine for. Spesielt ikke de to små hjertene her hjemme. De som er snille og gode og modige. Og det er mange situasjoner jeg har vært usikker på om jeg kom til å komme gjennom og som jeg kanskje ikke hadde trengt. Og det er forsatt en hel del ting i dag som på mange måter ikke er som det bør. Men, tross det, vet jeg at jeg aldri vil tilbake til livet sånn det var før denne dagen i 2011. For det å kunne se seg rundt nå og å nyte øyeblikkene og sanse anderledes og å vite mer og å ikke være redd for døden, men likevel kjenne at livet er bedre, det er utenfor mitt vokabular å sette ord på. Å nyte klemmene fra de små hver kveld, fordi man vet at livet skjørt og det kan være siste gang. Og å kjenne på stormen av takknemlighet for å fortsatt være til, når de viktigste legger seg tett inntil en dag man selv ikke synes å ha mestret, mens de hvisker Jeg har hatt det fint i dag, mamma. Å legge merke til følelser som er på innsiden av sjelen og å finne farger i luften og å puste med hvert fiber i kroppen, sakte sakte, så man ikke går glipp av noe, det er utsøkt. Å kunne sitte i sin egen stue, med verden på utsiden, og ikke ha behov for å gå dit, men bare ta seg en slurk til av vinen og pakke teppet godt rundt kroppen og lukke øynene og å bare lytte og nyte og være tilstede i seg selv, det er forbausende deilig.
"... Det er dermed grunnlag for å si at hennes meningitt/encephalitt har gitt henne varig sequele, og at tidsperioden for en evnt. bedring nå er forbi.", skrev spesialisten min i nevrologi til NAV for en knapp måned siden. I fjor ville jeg begynt å gråte av den samme setningen, fordi jeg ville være mer. Jeg ville bidra. Og skape. Og gi. Jeg ville sjonglere tekster og bilder og barn og mestring og jeg ville grave opp igjen den delen av meg som døde og puste nytt liv i henne. Nå, tre år etterpå, begynner selvfølelsen endelig å hviske til hjertet og sjelen og hodet at Se. Du klarer ting du også. Så fint. Bare gjør det sakte. Se der ja! På tre korte, lange år har jeg lært mer om livet og døden og meg selv enn på de første 23 der jeg i fornuften visste at livet kunne snu seg på et øyeblikk, men i den samme fornuften aldri helt skjønte det. Nå skjønner jeg det. Og jeg finner et sjal med fine følelser og pakker meg inn i det og jeg får for første gang på lenge følelsen av at jeg, på godt og vondt, fortsatt er bra. Bare enda litt ny.
"Tenk hvor lykkelig du hadde vært
om du hadde mistet alt det du har nå
Og så fått det tilbake igjen.", er et sitat fra topp tre listen min.
Jeg fikk alt tilbake. Mye kjente jeg igjen, noe jobber jeg fortsatt med å gjøre til mitt og en del har jeg ikke funnet ennå. Men det har bare gått tre år. Gi meg tre til, så skal jeg vise dere mirakler.
fredag 19. september 2014
Tyngden av Italia
Vi skal til Italia!, roper dirigenten henrykt og slår ut med armene. Han har gledet seg så mye til å dele nyheten at han nesten dirrer. Resten av skolen måper i misunnelse, mens de som går i korpset hopper på stolene sine, de hyler og de klemmer og de begynner allerede da å planlegge hvem de skal dele rom med og hva de må ha med seg i kofferten når flyet går fra Gardermoen juni 2015.
I midten av klyngen med barn som hyler og klemmer og planlegger og som er heldigere enn resten av skolen står det en 8 år gammel jente. Hun er lavere enn alle, men hopper høyere enn noen. Hun er aspirant og spiller klarinett og allerede før hun har fått uniform har hun fått Italiabeskjeden. Hun danser i ring med venninnen sin og i øynene hennes glitrer det noe stort og lykkelig og barnslig fint. De synger en sang om alt de skal gjøre og de øver på å si ciao og grazie, for høflig må man være selvom man ikke er hjemme. Og mammaen hennes står i bakgrunnen. Og hun ser på dette vakre, lille som i et øyeblikk bare er et barn uten bekymringer. Hun som før har vært så trist og hun som har vært så modig. Hun som har reddet liv og grått i en pute og hun som har kjent jorden svinge under føttene sine. Hun som er en kjempe i verden, helt uten at hun mener det selv. Dette barnet mammaen unner det beste hele tiden, for hun har virkelig ikke fått alt hun fortjener. Og sommerfuglene sprer seg i henne. I armer og ben og bak sjelen. Helt fra nederst i tærne og til ytterst i håret kjenner hun på fine ting når dette barnet, denne kjempen, er så barn.
Og så husker hun det hun har glemt. Det som i et øyeblikk ble gjemt bak fellesskapet og gleden og reiselysten og oppdagelsestrangen. Det som i et kort lite sekund ikke lenger betød noe. Men som plutselig ble monumentalt igjen, bare hun kom på det. Og det fine ble borte og erstattet med noe vondt og tungt og vanskelig. Pusten ble kortere og den solbrune huden ble blek. Hun gikk ut av rommet så den syngende klarinettaspiranten, hun som i et øyeblikk bare er et barn, ikke skulle se henne. Og hun lener seg inntil en vegg og hun kjenner at hun faller ned i noe stort og mørkt og som ikke har bunn. Hun tar seg til brystet og gisper et øyeblikk etter luften som ikke lenger sprer seg i armer og ben og fra bunnen av tærne og til ytterst i håret. Hun får ikke puste og tårene begynner å trille. Rolig og stille, som om hun viser kontroll i en ellers helt uhåndterlig situasjon. For hvordan håndterer man sånt? Tårene stopper ikke, men pusten blir roligere og hun prøver å ta innover seg det hun blir fortalt. Sminken renner behersket og kinnene blir våte og haken blir våt og det drypper så blusen blir våt. Hun trekker pusten dypt en gang og lar den treffe alle de cellene som den kan. Og så henter hun frem beherskelsen og sindigheten hun har i vesken og så kler hun det på seg og så puster hun dypt en gang til. Du er fattig, hvisker selvfølelsen til en mamma som er knust. Da blir Italia vanskelig.
I en familie hvor den største passer på å ikke spise opp brødet til de små og hvor de handler på Blåkors, ikke fordi de vil, men fordi de må - er alle utgifter vanskelige. Men i løpet av alle mandagene med restemiddag og tirsdagene med tente telys og resten av hverdagene som kommer og går, så er det ikke så annenrangs å være fattig. For det er bare mammaen som kjenner det og gjenbruk er in og de fleste er medmennesker og gir av seg selv. Og vi setter pris på markjordbær på strå og solnedganger og fine tekster med mye mening og en vaffeltorsdag nå og da. Men i det øyeblikket, det sekundet, en datter blir ekskludert fra å danse på stolen og øve på ciao og å ha sommerfugler i magen og å bare være barn - da blir det altoppslukende. Og det blir brutalt. Og i en ellers positiv vinkling på livet kommer det tydelig frem, glimtvis, et snev av sinne og urettferdighet og fortvilelse hos hun som er voksen og som ville gi dem alt, men som likevel bare er et menneske og som ikke klarer halvparten.
I midten av klyngen med barn som hyler og klemmer og planlegger og som er heldigere enn resten av skolen står det en 8 år gammel jente. Hun er lavere enn alle, men hopper høyere enn noen. Hun er aspirant og spiller klarinett og allerede før hun har fått uniform har hun fått Italiabeskjeden. Hun danser i ring med venninnen sin og i øynene hennes glitrer det noe stort og lykkelig og barnslig fint. De synger en sang om alt de skal gjøre og de øver på å si ciao og grazie, for høflig må man være selvom man ikke er hjemme. Og mammaen hennes står i bakgrunnen. Og hun ser på dette vakre, lille som i et øyeblikk bare er et barn uten bekymringer. Hun som før har vært så trist og hun som har vært så modig. Hun som har reddet liv og grått i en pute og hun som har kjent jorden svinge under føttene sine. Hun som er en kjempe i verden, helt uten at hun mener det selv. Dette barnet mammaen unner det beste hele tiden, for hun har virkelig ikke fått alt hun fortjener. Og sommerfuglene sprer seg i henne. I armer og ben og bak sjelen. Helt fra nederst i tærne og til ytterst i håret kjenner hun på fine ting når dette barnet, denne kjempen, er så barn.
Og så husker hun det hun har glemt. Det som i et øyeblikk ble gjemt bak fellesskapet og gleden og reiselysten og oppdagelsestrangen. Det som i et kort lite sekund ikke lenger betød noe. Men som plutselig ble monumentalt igjen, bare hun kom på det. Og det fine ble borte og erstattet med noe vondt og tungt og vanskelig. Pusten ble kortere og den solbrune huden ble blek. Hun gikk ut av rommet så den syngende klarinettaspiranten, hun som i et øyeblikk bare er et barn, ikke skulle se henne. Og hun lener seg inntil en vegg og hun kjenner at hun faller ned i noe stort og mørkt og som ikke har bunn. Hun tar seg til brystet og gisper et øyeblikk etter luften som ikke lenger sprer seg i armer og ben og fra bunnen av tærne og til ytterst i håret. Hun får ikke puste og tårene begynner å trille. Rolig og stille, som om hun viser kontroll i en ellers helt uhåndterlig situasjon. For hvordan håndterer man sånt? Tårene stopper ikke, men pusten blir roligere og hun prøver å ta innover seg det hun blir fortalt. Sminken renner behersket og kinnene blir våte og haken blir våt og det drypper så blusen blir våt. Hun trekker pusten dypt en gang og lar den treffe alle de cellene som den kan. Og så henter hun frem beherskelsen og sindigheten hun har i vesken og så kler hun det på seg og så puster hun dypt en gang til. Du er fattig, hvisker selvfølelsen til en mamma som er knust. Da blir Italia vanskelig.
I en familie hvor den største passer på å ikke spise opp brødet til de små og hvor de handler på Blåkors, ikke fordi de vil, men fordi de må - er alle utgifter vanskelige. Men i løpet av alle mandagene med restemiddag og tirsdagene med tente telys og resten av hverdagene som kommer og går, så er det ikke så annenrangs å være fattig. For det er bare mammaen som kjenner det og gjenbruk er in og de fleste er medmennesker og gir av seg selv. Og vi setter pris på markjordbær på strå og solnedganger og fine tekster med mye mening og en vaffeltorsdag nå og da. Men i det øyeblikket, det sekundet, en datter blir ekskludert fra å danse på stolen og øve på ciao og å ha sommerfugler i magen og å bare være barn - da blir det altoppslukende. Og det blir brutalt. Og i en ellers positiv vinkling på livet kommer det tydelig frem, glimtvis, et snev av sinne og urettferdighet og fortvilelse hos hun som er voksen og som ville gi dem alt, men som likevel bare er et menneske og som ikke klarer halvparten.
mandag 8. september 2014
Om villfarelse
Og med et vindpust var det over. Så lett som bare det. Fint, hadde hun svart. Og han kunne se hvordan taket forsiktig falt over henne når hun sa det. At hjertet blødde og tårene bare ventet på at han skulle gå.
Han savner henne. Han savner henne så det gjør vondt. Han savner henne så sjelen kræsjer og hjertet ikke banker lenger. Han prøver å puste med magen, men det stopper et sted ved fornuften. Han savner de tingene som aldri ble og det de skulle få hvis de bare turte. Det de drømte om. Men som de aldri sa. Han savner til og med det vonde. Leken og dramatikken og følelsene og alt som aldri ble sagt. Og som nå aldri ville bli sagt.
Jeg tror jeg elsker henne, hadde han sagt. Han visste ikke hvorfor. Han elsket vel ingen. Ingen andre enn henne i allefall. Han savner feilene hennes og føflekkene hennes og måten hun får en blodåre i pannen når kinnene blir lyserød og hun blir litt flau. Han savner hendene hennes gjennom håret hans og den varme pusten mot nakken. Den som fikk det til å krible gjennom hele kroppen og til nederst i magen og som gjorde at han alltid kysset henne hardt. Han savner latteren hennes. Latteren som klunget så vakkert at et hvert menneske i nærheten kjente seg varmere og bedre og finere fordi hun lo. Fordi alt det som var ekte gikk inn i sansene og cellene og fibrene i kroppene deres og gjorde dem litt større. Fordi hun lo. Han savner å se hvordan guttevalpene i rommet skled rundt henne, men hun hadde bare øyne for han og det gjorde han til mer mann enn de andre var. For det var sånn hun var. Frekt uvitende om sin egen suverenitet og menns totale fravær av beherskelse rundt henne. Han savner lukten av henne, når hun kom løpende inn, fnisende og med vårregnet i fjeset. Dryppende våt og vakker og freidig og frekk. Med luggen i øynene og paraplyen i hånden og alltid en ny historie å fortelle. Når hun bare hadde fått igjen pusten og et glass vin i hånden og tøfler på bena. Da rant ordene ut av henne som om hun aldri hadde gjort annet og det var beretninger og anekdoter og eventyr om bussreiser og affærer og drømmeri. Og han savner å stryke håret vekk fra ansiktet hennes når hun i et øyeblikk var stille og se hvor redd hun ble innerst i dypet av øynene. Redselen for at dette kanskje kunne være evigheten de aldri snakker om og som bekreftet at hun også kanskje, bare kanskje, tenkte det samme som han.
Fint., hadde hun svart. Og han skjønte at han nettopp hadde tapt det latterlige spillet som hadde vart så lenge. For ingenting kan reddes etter et fint. Så han lukket døren etter seg og gikk forsiktig ut av livet hennes. Med taket i hodet og uten følelse i beina. Og med hjertet i hånden og sjelen rundt kroppen og saltsmak på leppene. Og hun visste ikke at i det ordet hadde hun lagt hjertet hans på gulvet. Rastløse sjeler burde dytte hverandre inntil en vegg og si jeg elsker deg, for faen. I stedet sa han at han elsket en virkelighetsflukt og så forlot han henne etter mange år uten et navn på noe som helst og uten en eneste krangel, fordi ingenting hadde vært ekte.
Han savner å kjenne de myke leppene hennes nedover brystet og fingrene hennes flettet i hans og klærne i en bunke på stolen og øyeblikkene som kommer og går uten at man merker noenting til dem, men som likevel varer lengelenge. Om morgenen når hun drakk kaffen sin med for store klær og bustete hår og når hun gned de trøtte ut av øynene og trodde at hun burde gjemme seg bort, men hun gjorde det aldri og heldigvis for det, for det var akkurat da, da hun gned det trøtte ut av øynene, at hun var helt latterlig fornøyelig fin å se på.
Han savner henne. Han savner henne så det gjør vondt. Han savner henne så sjelen kræsjer og hjertet ikke banker lenger. Han prøver å puste med magen, men det stopper et sted ved fornuften. Han savner de tingene som aldri ble og det de skulle få hvis de bare turte. Det de drømte om. Men som de aldri sa. Han savner til og med det vonde. Leken og dramatikken og følelsene og alt som aldri ble sagt. Og som nå aldri ville bli sagt.
Jeg tror jeg elsker henne, hadde han sagt. Han visste ikke hvorfor. Han elsket vel ingen. Ingen andre enn henne i allefall. Han savner feilene hennes og føflekkene hennes og måten hun får en blodåre i pannen når kinnene blir lyserød og hun blir litt flau. Han savner hendene hennes gjennom håret hans og den varme pusten mot nakken. Den som fikk det til å krible gjennom hele kroppen og til nederst i magen og som gjorde at han alltid kysset henne hardt. Han savner latteren hennes. Latteren som klunget så vakkert at et hvert menneske i nærheten kjente seg varmere og bedre og finere fordi hun lo. Fordi alt det som var ekte gikk inn i sansene og cellene og fibrene i kroppene deres og gjorde dem litt større. Fordi hun lo. Han savner å se hvordan guttevalpene i rommet skled rundt henne, men hun hadde bare øyne for han og det gjorde han til mer mann enn de andre var. For det var sånn hun var. Frekt uvitende om sin egen suverenitet og menns totale fravær av beherskelse rundt henne. Han savner lukten av henne, når hun kom løpende inn, fnisende og med vårregnet i fjeset. Dryppende våt og vakker og freidig og frekk. Med luggen i øynene og paraplyen i hånden og alltid en ny historie å fortelle. Når hun bare hadde fått igjen pusten og et glass vin i hånden og tøfler på bena. Da rant ordene ut av henne som om hun aldri hadde gjort annet og det var beretninger og anekdoter og eventyr om bussreiser og affærer og drømmeri. Og han savner å stryke håret vekk fra ansiktet hennes når hun i et øyeblikk var stille og se hvor redd hun ble innerst i dypet av øynene. Redselen for at dette kanskje kunne være evigheten de aldri snakker om og som bekreftet at hun også kanskje, bare kanskje, tenkte det samme som han.
Fint., hadde hun svart. Og han skjønte at han nettopp hadde tapt det latterlige spillet som hadde vart så lenge. For ingenting kan reddes etter et fint. Så han lukket døren etter seg og gikk forsiktig ut av livet hennes. Med taket i hodet og uten følelse i beina. Og med hjertet i hånden og sjelen rundt kroppen og saltsmak på leppene. Og hun visste ikke at i det ordet hadde hun lagt hjertet hans på gulvet. Rastløse sjeler burde dytte hverandre inntil en vegg og si jeg elsker deg, for faen. I stedet sa han at han elsket en virkelighetsflukt og så forlot han henne etter mange år uten et navn på noe som helst og uten en eneste krangel, fordi ingenting hadde vært ekte.
Han savner å kjenne de myke leppene hennes nedover brystet og fingrene hennes flettet i hans og klærne i en bunke på stolen og øyeblikkene som kommer og går uten at man merker noenting til dem, men som likevel varer lengelenge. Om morgenen når hun drakk kaffen sin med for store klær og bustete hår og når hun gned de trøtte ut av øynene og trodde at hun burde gjemme seg bort, men hun gjorde det aldri og heldigvis for det, for det var akkurat da, da hun gned det trøtte ut av øynene, at hun var helt latterlig fornøyelig fin å se på.
Kom
og ta hånden min. Vær så snill. Vær så snill? Det er så lenge siden
sist. Det er så lenge siden vi snakket pent til hverandre eller om hverandre eller satte ord på det nye der fremme. Det som kanskje er. Jeg vil hvis du vil. Jeg elsker deg jo, for faen. Det burde han sagt.
Lyset fra septemberkvelden skinner forsiktig gjennom trærne og så gjennom de florlette stuegardinene hennes. En blanding av lyktestolper, duftlys fra Aalhens og høstregnet på ruten får skyggene til å bevege seg sakte over henne, der hun sitter med bare ben og hodet i fanget og ryggen mot han. Med en blanding av støv, stillhet og uventet sorg. Verden er evigheter unna og hodet er tomt. Han kan høre menneskene rundt seg. De som lever i en annen tid. De som ler, helt uvitende om hvor skrekkelig vondt det kan gjøre å høre ting som fint. For med det gikk luften ut av han og med et sukk, som et stille vindpust, forsvant all bærekraft og bestandighet og bravur og viljestyrke. Så lett som bare det.
Lyset fra septemberkvelden skinner forsiktig gjennom trærne og så gjennom de florlette stuegardinene hennes. En blanding av lyktestolper, duftlys fra Aalhens og høstregnet på ruten får skyggene til å bevege seg sakte over henne, der hun sitter med bare ben og hodet i fanget og ryggen mot han. Med en blanding av støv, stillhet og uventet sorg. Verden er evigheter unna og hodet er tomt. Han kan høre menneskene rundt seg. De som lever i en annen tid. De som ler, helt uvitende om hvor skrekkelig vondt det kan gjøre å høre ting som fint. For med det gikk luften ut av han og med et sukk, som et stille vindpust, forsvant all bærekraft og bestandighet og bravur og viljestyrke. Så lett som bare det.
lørdag 6. september 2014
Fint.
Og med et lite vindpust var det over. Så lett som bare det. Som om gamledager og følelser og vi aldri hadde vært. Jeg tror jeg elsker henne, sa han. Fint, svarte jeg. Og med det datt taket i hodet mitt. Forsiktig, så han ikke kunne se det. Og det sved i brystet. Svakt til å begynne med. Og jeg skjønte at jeg nettopp hadde tapt det latterlige spillet som hadde vart så lenge. Og jeg mistet følelsen i bena. Og jeg latet som ingenting. Hele spillet og den søte historien og tankene og alt som var usagt og håpet om at vi en dag kom til å skjønne alt det alle andre skjønte for lenge siden. At vi, gjennom alle opp- og nedturene, var meningen. Alle årene med hva hvis og jeg burde jo si at ble med ett bare det. Og så forble det usagt, det også. Selvom intensjonen var å si det. Ikke helt ennå. Men snart. Kanskje. Hvis man bare ble tøff nok. Og så gjorde man ikke det.
Fint, svarte jeg. Så lukket han døra bak seg og gikk stille ut av livet mitt. Som en fremmed jeg en gang i tiden hadde gitt hjertet mitt til, helt uten at han visste det. Lenge før jeg i det hele tatt visste det selv. Men rastløse sjeler burde ikke vente på hverandre. De burde dytte hverandre inntil en vegg og si jeg elsker deg, for faen. Men de gjør ikke det. De venter på at noen andre gjør det. Og så står man der, med hjertet i hånden og sjelen rundt kroppen og tårer i øynene og sier fint. Også forlater man hverandre etter mange år uten et navn på noe som helst og uten en eneste krangel, fordi ingenting har vært ekte.
Lyset fra septemberkvelden skinner forsiktig gjennom trærne og så gjennom de florlette stuegardinene mine. En blanding av lyktestopler, duftlys fra Aalhens og høstregnet på ruten får skyggene til å bevege seg sakte over de bare bena mine. Med en blanding av støv, stillhet og uventet sorg. Verden er evigheter unna og hodet er tomt. Jeg kan høre menneskene under meg. De som lever i en annen tid. De som ler, helt uvitende om hvor skrekkelig vondt det kan gjøre å si ting som fint.
Fint, svarte jeg. Så lukket han døra bak seg og gikk stille ut av livet mitt. Som en fremmed jeg en gang i tiden hadde gitt hjertet mitt til, helt uten at han visste det. Lenge før jeg i det hele tatt visste det selv. Men rastløse sjeler burde ikke vente på hverandre. De burde dytte hverandre inntil en vegg og si jeg elsker deg, for faen. Men de gjør ikke det. De venter på at noen andre gjør det. Og så står man der, med hjertet i hånden og sjelen rundt kroppen og tårer i øynene og sier fint. Også forlater man hverandre etter mange år uten et navn på noe som helst og uten en eneste krangel, fordi ingenting har vært ekte.
Lyset fra septemberkvelden skinner forsiktig gjennom trærne og så gjennom de florlette stuegardinene mine. En blanding av lyktestopler, duftlys fra Aalhens og høstregnet på ruten får skyggene til å bevege seg sakte over de bare bena mine. Med en blanding av støv, stillhet og uventet sorg. Verden er evigheter unna og hodet er tomt. Jeg kan høre menneskene under meg. De som lever i en annen tid. De som ler, helt uvitende om hvor skrekkelig vondt det kan gjøre å si ting som fint.
Barna det er synd på.
Rundt om i det ganske land har det før sommeren vært mye fokus på barna det er så synd
på. Barna som ikke hadde råd til å reise bort i sommerferien. Barna som
ikke ville ha noe å fortelle når skolen startet igjen i august. Barna som
visstnok var delt inn i to grupper; de som kunne reise
bort og de som ikke hadde råd til det. Og landet vårt var fullt av
velmenende sjeler som lånte bort både hus, hytte, bil og båt til de som
ikke har penger til å kjøpe sånt selv. Og det var fint. Og det er fortsatt fint. Men er det
virkelig sånn at barna som ikke har hytte eller båt er de
barna det var synd på i sommer?
Jeg vil også dele barna inn i to grupper. Men det er helt andre grupper. Grupper som er bygd opp av andre vilkår og som er satt etter andre rammer. Den ene gruppen har det som regel ganske fint, den andre gruppen er det mer synd på. Men ingen av gruppene kategoriseres etter verken lønn, reisemål eller foreldrenes utdannelse. Begge kategoriseres etter tilstedeværelse.
De aller fleste barn har yrkesaktive foreldre. Men når sommerferien kom ville de aller fleste også ha noen få uker ferie. Dager som kunne brukes til hva man ville. Ingen vekkerklokke og ingen ting man måtte huske. Fotballen var lagt på hyllen til høsten kom tilbake og skolebøkene lå i en sekk i en krok. Møtene på kvelden handlet ikke om jobb disse ukene, men samvær med familie eller naboer eller venner. Og det er her skillet mellom barna dukket opp. Uansett om man hadde råd til å nyte sommeren i utlandet eller hjemme i sin egen bakgård så hadde de fleste av barna foreldre som ville nyte fritiden sammen med dem. Mens de resterende hadde foreldre som heller vilel ha ferie i fred enn å se hva barnet hadde oppdaget eller lært eller sett.
Noen barn opplevde fantastiske ting i land med navn vi ikke kan uttale og noen barn satt i en grøft med mor eller far i Norge og smakte markjordbær på strå for første gang. Noen barn fikk ri på en kamel i ørkenen og noen barn gikk på skattejakt i hagen med en tante. Noen barn var med i Bamseklubben på Mallorca og noen barn fikk kveldsbade mens solen gikk ned og det lokale Sankthansbålet sikkert var det fineste på hele kloden. Tilfelles hadde disse barna at de opplevde, sanset, følte, nøt og lærte sammen med voksne. De ble sett og de følte tilstedeværelse og kjærlighet. De ble utfordret og de ble satt på plass, de ble kilt og de ble lest for. De ble elsket på godt og vondt og rent uforbeholdent. I en jungel eller på en sæter i vårt eget land.
Det er ikke disse barna det var synd på i sommer. Ingen av dem. Alle disse kunne komme på skolen i august og fortelle om enten pamletrær fra den sydlige siden av kloden eller godnatthistorier med et pledd over bena på terrassen fra den nordlige siden av kloden. De barna vi ikke fikk høre noe fra er de som ikke var blitt sett. Og som fortsatt ikke blir sett. De som har en mor eller en far som setter seg selv foran. Ikke bare en gang i ny og ne, men hver time av hver dag. De barna som ikke får gå på tur fordi foresatte vil sove lenge. De barna som ikke vil ha med noen hjem fordi det er så flaut og skittent. De barna som gruet seg til ferie - ikke fordi de ikke kunne reise til et land som var varmere enn vårt, men fordi de ikke fikk pause fra sitt eget hjem i åtte uker. De barna som burde bli sett, men som er så stille at de ikke blir det likevel.
Det er de barna som kom til skolen i august med klump i magen. Og det er de barna det er synd på. Ikke de som har funnet verdens fineste sjøstjerne, den som er litt rød og litt lilla og som passer perfekt i en barnehånd, på stranden sammen med pappa en tirsdag man hadde restemiddag. Fordi han ikke hadde råd til noe annet. Men det visste ikke barnet som lo av vitsen hans, der de satt på et pledd eller gjemte seg fra regnet under et tre.
Er det ikke opp til oss voksne å lære barna om verdier? Verdien av en krone og verdien av tilhørighet og verdien av å være sammen? Er det ikke vi voksne som sier at å reise bort er den gode løsningen? Er det ikke i bunn og grunn mitt ansvar å legge lista for hva som er bra nok for akkurat meg og mine to? Og ikke verken samfunnet, sydenferiehistorier eller definisjon på fattigdom? Jeg sier ikke at livet som fattig er en dans på roser, men det er ikke gitt at det er synd på de som er det likevel. Barna mine er blandt "de fattige barna" i Norge - men jeg vet ikke om noen som er rikere enn oss. Og takke Gudene, eller hvem du nå tror på, for det.
For det finnes mennesker som er så fattige at alt de har er penger.
Og barn staver kjærlighet slik; T-I-D.
Jeg vil også dele barna inn i to grupper. Men det er helt andre grupper. Grupper som er bygd opp av andre vilkår og som er satt etter andre rammer. Den ene gruppen har det som regel ganske fint, den andre gruppen er det mer synd på. Men ingen av gruppene kategoriseres etter verken lønn, reisemål eller foreldrenes utdannelse. Begge kategoriseres etter tilstedeværelse.
De aller fleste barn har yrkesaktive foreldre. Men når sommerferien kom ville de aller fleste også ha noen få uker ferie. Dager som kunne brukes til hva man ville. Ingen vekkerklokke og ingen ting man måtte huske. Fotballen var lagt på hyllen til høsten kom tilbake og skolebøkene lå i en sekk i en krok. Møtene på kvelden handlet ikke om jobb disse ukene, men samvær med familie eller naboer eller venner. Og det er her skillet mellom barna dukket opp. Uansett om man hadde råd til å nyte sommeren i utlandet eller hjemme i sin egen bakgård så hadde de fleste av barna foreldre som ville nyte fritiden sammen med dem. Mens de resterende hadde foreldre som heller vilel ha ferie i fred enn å se hva barnet hadde oppdaget eller lært eller sett.
Noen barn opplevde fantastiske ting i land med navn vi ikke kan uttale og noen barn satt i en grøft med mor eller far i Norge og smakte markjordbær på strå for første gang. Noen barn fikk ri på en kamel i ørkenen og noen barn gikk på skattejakt i hagen med en tante. Noen barn var med i Bamseklubben på Mallorca og noen barn fikk kveldsbade mens solen gikk ned og det lokale Sankthansbålet sikkert var det fineste på hele kloden. Tilfelles hadde disse barna at de opplevde, sanset, følte, nøt og lærte sammen med voksne. De ble sett og de følte tilstedeværelse og kjærlighet. De ble utfordret og de ble satt på plass, de ble kilt og de ble lest for. De ble elsket på godt og vondt og rent uforbeholdent. I en jungel eller på en sæter i vårt eget land.
Det er ikke disse barna det var synd på i sommer. Ingen av dem. Alle disse kunne komme på skolen i august og fortelle om enten pamletrær fra den sydlige siden av kloden eller godnatthistorier med et pledd over bena på terrassen fra den nordlige siden av kloden. De barna vi ikke fikk høre noe fra er de som ikke var blitt sett. Og som fortsatt ikke blir sett. De som har en mor eller en far som setter seg selv foran. Ikke bare en gang i ny og ne, men hver time av hver dag. De barna som ikke får gå på tur fordi foresatte vil sove lenge. De barna som ikke vil ha med noen hjem fordi det er så flaut og skittent. De barna som gruet seg til ferie - ikke fordi de ikke kunne reise til et land som var varmere enn vårt, men fordi de ikke fikk pause fra sitt eget hjem i åtte uker. De barna som burde bli sett, men som er så stille at de ikke blir det likevel.
Det er de barna som kom til skolen i august med klump i magen. Og det er de barna det er synd på. Ikke de som har funnet verdens fineste sjøstjerne, den som er litt rød og litt lilla og som passer perfekt i en barnehånd, på stranden sammen med pappa en tirsdag man hadde restemiddag. Fordi han ikke hadde råd til noe annet. Men det visste ikke barnet som lo av vitsen hans, der de satt på et pledd eller gjemte seg fra regnet under et tre.
Er det ikke opp til oss voksne å lære barna om verdier? Verdien av en krone og verdien av tilhørighet og verdien av å være sammen? Er det ikke vi voksne som sier at å reise bort er den gode løsningen? Er det ikke i bunn og grunn mitt ansvar å legge lista for hva som er bra nok for akkurat meg og mine to? Og ikke verken samfunnet, sydenferiehistorier eller definisjon på fattigdom? Jeg sier ikke at livet som fattig er en dans på roser, men det er ikke gitt at det er synd på de som er det likevel. Barna mine er blandt "de fattige barna" i Norge - men jeg vet ikke om noen som er rikere enn oss. Og takke Gudene, eller hvem du nå tror på, for det.
For det finnes mennesker som er så fattige at alt de har er penger.
Og barn staver kjærlighet slik; T-I-D.
tirsdag 2. september 2014
Vent, Vakring.
Det som startet med en uskyldig kommentar fra eldstefrøkna er ofte det som setter seg bak de fornuftige tankene innimellom og bare gnager litt på ting man egentlig vet at ikke er sant. Ikke så det gjør vondt eller noe. Ikke så man må gråte eller kritisk gå gjennom valgene man har tatt i livet eller kjenner at det stikker i hjertet. Men akkurat nok til at man likevel kjenner det litt.
Joda. Jeg vet det. Så tenker jeg på brudekjolen i skapet. Som jeg kjøpte til han jeg ga både sjel og hjerte en gang for lenge siden. Han som ikke syntes det var godt nok og som valgte anderledes. Så tenker jeg på alt jeg har lært etter det og jeg vet at sjel og hjerte var skikkelig bra å gi bort - så fysj på han, ikke meg. Så tenker jeg på han som bare fikk hjertet, men ikke sjel. Han synes heller ikke det var nok. Og det kan jeg skjønne. Han valgte også anderledes. Og så flyr tankene mot han som innimellom alt det andre er den ene jeg aldri har vært ærlig mot, men som ikke ønsker det heller. Tror jeg. Han jeg kjenner så godt, men som jeg ikke kjenner i det hele tatt. Og mot alle de som dukker opp i ny og ne. Som er gode og snille og smarte og som bruker de samme ordene som jeg bruker. Men som likevel ikke passer helt. Ikke nå, sier jeg. Og så blir det aldri.
Så tenker jeg på å sitte nesetipp mot nesetipp med ett av barna og fnise til vi detter sammen og at det er kjærlighet. Jeg tenker på tidlige vårdager med tynne jakker og jeg tenker på høstregn mot ruten og et vinglass og følelsen av å like eget selskap. Jeg tenker på omfavnelser fra fine jenter med bringebærlepper og kjekke menn med viker i håret og bart. De som liker meg fordi jeg er meg. De som stikker innom uten å si i fra først, for de vet at jeg har kaffe og at jeg liker at de kommer. Jeg tenker på rader med bøker som venter på å bli lest igjen og igjen og lappeteppetepper og prosjektet jeg har startet på for å hjelpe de som fryser når vinteren kommer.
Jeg tenker at det er herlig befriende å bare være. Å ta valg som er vanskelige, men som man står for, helt alene. Å tenne lys for seg selv og la Susanne Sundfør føre deg til nye steder med stemmen sin, helt uten at du flytter bena. Å fortsatt kunne ligge på gulvet en gang innimellom og puste med magen og smile av noe fint som kribler og kjenne at tross alt så lever man ganske bra. Bedre enn de fleste, til og med.
Og kanskje kommer det en dag uten noe vondt i det hele tatt, for første gangen på flere år. Og kanskje kommer helten ridende og kanskje er jeg helten. Kanskje er jeg best alene, med fregner på nesetippen og øyeblikk som er små og fnising av ting jeg leser. Kanskje er verden best med pledd over bena, lyden av stillhet og rotete krøller på en terrasse man har lært seg å like.
Kanskje gjør det ingenting om eldste gifter seg før meg, for jeg vet at når jeg bare er - uten å prøve å være bra nok for en mann som til nå ikke har elsket det - så er jeg bedre. Jeg er gladere og større og flinkere. Jeg er lykkeligere og jeg er roligere. For det er kun da jeg ser gode historier i sveler med syltetøy og krukker med skår i og skrivemaskiner som sier i fra når man har nådd enden av linjen og det er kun ta kan jeg kjenne lukten av følelser og se lys der de andre ikke gjør det. Det er kun da jeg er den beste versjonen av meg selv. Den som mestrer og tørr og som er modig og som gråter og som sier i fra om det uten at det gjør så vondt i sjelen.
For du vet når du går bortover fortauet og en gammel sang synger seg selv inn til sansene i hodet ditt og skrittene dine går i takt med rytmene og du sparker i løvet og hodet er hevet og ryggen er rak og et lite smil blir umulig å skjule akkurat i det en venn fra fortiden kjører forbi og tuter og vinker med hele seg, som om han ble veldig, veldig glad for å se deg igjen og du vinker tilbake før du går videre frem i livet og tenker at det var koselig og så smiler du ennå mer. Du vet den følelsen som smyger seg rett inn til undersiden av huden din når du i et pittelite øyeblikk vet at du er på toppen av verden og håret svaier sånn passe og huden får en glød av høstsolen og du akkurat har besøkt en influensavenninne og hun ble glad for klemmen og Jason Mraz forteller deg om livet gjennom øretelefonene og du vet med hele deg at alt han sier er sant, hvertfall for akkurat nå. Eller den følelsen du kan plukke frem når du kjøper en gammel teboks og plasserer den i et hjørne på benken hjemme hos deg selv og bestevenninnen din skjønner at den er kun til ære for henne, for selv drikker du bare nykvernet kaffe og du ser at hun blir glad helt på baksiden av hjertet når det går opp for henne. Eller den følelsen bussjåfører som burde gått av med pensjon for lenge siden gir, når de nekter å forlate stillingen sin og klamrer seg fast til ruten sin likevel, og som etter ett tiår sier Hei, gamle venn når du kommer på. Eller når venner kommer inn døren om kvelden uten å banke på først og henter seg en kopp kaffe, for de vet hvor den står, og setter seg ved siden av deg i sofaen og deler dagen sin med deg uten å spørre om det passer, for det passer alltid, og du vet at du er en del av et fellesskap og et samhold og du føler tilhørighet til en by og en gate og et sted og en gjeng med rare, finurlige, fantastisk fine mennesker. Og når du setter på musikk før du skal hente de håpefulle og Cliffs of Dover spiller så høyt at ørene snart sprekker og du danser rundt og rundt og rundt i din egen stue, helt for deg selv, vel vitende om at alle naboene kan se deg hvis de kikker etter, men det gjør ingen verdens ting på dager som denne, for akkurat nå vil du danse og da danser du det du er god for og helt til du blir svimmel og ler akkurat som du gjorde når du var liten og du legger deg på gulvet og du lukker øynene og er barnslig alene og du føler deg lett og det kribler helt nederst i magen og det er fint.
Du vet når alt handler om bittesmå telysholdere som er satt på et stort fat for å gi meg selv en premie etter at jeg mistet bussen og et øyeblikk glemte de små tingene og bare husket ting som at å miste bussen kan gjøre et menneske overraskende irritabel og kanskje til og med litt forbanna når det regner og man har noe å rekke. Om når man rekker det likevel og tenker at sinneutbruddet litt tidligere på dagen egentlig var nokså unødvendig og at man kanskje skal tenke seg litt bedre om neste gang. Om blikket fra en dame som sier Du er god nok. Ta vare på det., og følelsen av tilfredstillelse det skaper i dypet av hjertet til en som er usikker. Om å åpne en vin helt alene en tirsdagskveld og kjenne på kriblinger i kroppen fordi man vet at noe fint kanskje skjer når man våkner. Om viten om at det aldri er sikkert at man våkner igjen og at tiden frem til nå har vært fin nok om det tragisk nok ikke skulle skje. Om å kunne sitte for seg selv og vite at nå, akkurat nå, er livet allright og om muligheten til å ta med seg den følelsen inn i neste time og neste dag og neste uke. Om å ikke lenger trenge å spørre etter meningen med livet, men å gi det mening mens man går og om å våkne hver morgen å bare elske livet, for det det er, på godt og vondt, med nedturer og oppturer, kjærlighetssorger og evigvarende forelskelser, med skurbbsår og mammas fang.
Om å rope små mennesker inn til kvelds og se i dem alt mine foreldre så i meg og å ta det innover meg og å la det være det viktige i hverdagen min. Om å få det som fyller tiden min også til å fylle livet mitt. Jeg vil leve det og smake det og føle det og se det og erkjenne det og lukte det og være det. Livet er en kamp, men ikke en krigføring, sa John Burroughs. Om å stå klar til å ta kampen og svelge tapene og nyte det man vinner og å tenke behagelige tanker. Om å bli inspirert og lytte til vakre melodier og dype tekster og holde rundt de små menneskene i livet sitt og fortelle dem hvor store skatter de virkelig er og å håpe at man sier det ofte nok til at de tror på det når de blir større mennesker.
Du må gjerne gifte deg før meg, Vakring - og jeg kommer i bryllupet ditt - men vent til en er forelsket i mer enn bare deg. Vent til en er forelsket i tankene dine og faktene dine og alle smilene dine. Vent til en vil være med til Afrika for å spise lunsj, fordi det står på bucketlisten din og som gjerne lar deg ta med skatter hjem fra loppis fordi du elsker det selvom dere ikke har noe sted å gjøre av det - du bare måtte ha det likevel. Fordi den hadde sjel og historier og sjarm. Vent til en skjønner hva du mener når du sier sånt. Vent til du finner en som gjerne tørker tårene dine og som lar deg sminke ny mestring i ansiktet før dere går ut. Vent til du finner en som ikke nødvendigvis hopper rundt som en femåringen hver gang han har bursdag, men som synes det er forferdelig søtt at du fortsatt gjør det. Vent til du finner en som elsker at du gir han både hjerte og sjel.
For det er fint å elske til man sprekker, men det er finere å ikke trenge det for å bli hel.
"...Det er jo ikke det at du er skikkelig gammel. Men jeg tror kanskje jeg gifter meg før deg. Det er jo ikke sikkert du får giftet deg i det hele tatt lenger, vet du. Du vet det, ikke sant?"
Joda. Jeg vet det. Så tenker jeg på brudekjolen i skapet. Som jeg kjøpte til han jeg ga både sjel og hjerte en gang for lenge siden. Han som ikke syntes det var godt nok og som valgte anderledes. Så tenker jeg på alt jeg har lært etter det og jeg vet at sjel og hjerte var skikkelig bra å gi bort - så fysj på han, ikke meg. Så tenker jeg på han som bare fikk hjertet, men ikke sjel. Han synes heller ikke det var nok. Og det kan jeg skjønne. Han valgte også anderledes. Og så flyr tankene mot han som innimellom alt det andre er den ene jeg aldri har vært ærlig mot, men som ikke ønsker det heller. Tror jeg. Han jeg kjenner så godt, men som jeg ikke kjenner i det hele tatt. Og mot alle de som dukker opp i ny og ne. Som er gode og snille og smarte og som bruker de samme ordene som jeg bruker. Men som likevel ikke passer helt. Ikke nå, sier jeg. Og så blir det aldri.
Så tenker jeg på å sitte nesetipp mot nesetipp med ett av barna og fnise til vi detter sammen og at det er kjærlighet. Jeg tenker på tidlige vårdager med tynne jakker og jeg tenker på høstregn mot ruten og et vinglass og følelsen av å like eget selskap. Jeg tenker på omfavnelser fra fine jenter med bringebærlepper og kjekke menn med viker i håret og bart. De som liker meg fordi jeg er meg. De som stikker innom uten å si i fra først, for de vet at jeg har kaffe og at jeg liker at de kommer. Jeg tenker på rader med bøker som venter på å bli lest igjen og igjen og lappeteppetepper og prosjektet jeg har startet på for å hjelpe de som fryser når vinteren kommer.
Jeg tenker at det er herlig befriende å bare være. Å ta valg som er vanskelige, men som man står for, helt alene. Å tenne lys for seg selv og la Susanne Sundfør føre deg til nye steder med stemmen sin, helt uten at du flytter bena. Å fortsatt kunne ligge på gulvet en gang innimellom og puste med magen og smile av noe fint som kribler og kjenne at tross alt så lever man ganske bra. Bedre enn de fleste, til og med.
Og kanskje kommer det en dag uten noe vondt i det hele tatt, for første gangen på flere år. Og kanskje kommer helten ridende og kanskje er jeg helten. Kanskje er jeg best alene, med fregner på nesetippen og øyeblikk som er små og fnising av ting jeg leser. Kanskje er verden best med pledd over bena, lyden av stillhet og rotete krøller på en terrasse man har lært seg å like.
Kanskje gjør det ingenting om eldste gifter seg før meg, for jeg vet at når jeg bare er - uten å prøve å være bra nok for en mann som til nå ikke har elsket det - så er jeg bedre. Jeg er gladere og større og flinkere. Jeg er lykkeligere og jeg er roligere. For det er kun da jeg ser gode historier i sveler med syltetøy og krukker med skår i og skrivemaskiner som sier i fra når man har nådd enden av linjen og det er kun ta kan jeg kjenne lukten av følelser og se lys der de andre ikke gjør det. Det er kun da jeg er den beste versjonen av meg selv. Den som mestrer og tørr og som er modig og som gråter og som sier i fra om det uten at det gjør så vondt i sjelen.
For du vet når du går bortover fortauet og en gammel sang synger seg selv inn til sansene i hodet ditt og skrittene dine går i takt med rytmene og du sparker i løvet og hodet er hevet og ryggen er rak og et lite smil blir umulig å skjule akkurat i det en venn fra fortiden kjører forbi og tuter og vinker med hele seg, som om han ble veldig, veldig glad for å se deg igjen og du vinker tilbake før du går videre frem i livet og tenker at det var koselig og så smiler du ennå mer. Du vet den følelsen som smyger seg rett inn til undersiden av huden din når du i et pittelite øyeblikk vet at du er på toppen av verden og håret svaier sånn passe og huden får en glød av høstsolen og du akkurat har besøkt en influensavenninne og hun ble glad for klemmen og Jason Mraz forteller deg om livet gjennom øretelefonene og du vet med hele deg at alt han sier er sant, hvertfall for akkurat nå. Eller den følelsen du kan plukke frem når du kjøper en gammel teboks og plasserer den i et hjørne på benken hjemme hos deg selv og bestevenninnen din skjønner at den er kun til ære for henne, for selv drikker du bare nykvernet kaffe og du ser at hun blir glad helt på baksiden av hjertet når det går opp for henne. Eller den følelsen bussjåfører som burde gått av med pensjon for lenge siden gir, når de nekter å forlate stillingen sin og klamrer seg fast til ruten sin likevel, og som etter ett tiår sier Hei, gamle venn når du kommer på. Eller når venner kommer inn døren om kvelden uten å banke på først og henter seg en kopp kaffe, for de vet hvor den står, og setter seg ved siden av deg i sofaen og deler dagen sin med deg uten å spørre om det passer, for det passer alltid, og du vet at du er en del av et fellesskap og et samhold og du føler tilhørighet til en by og en gate og et sted og en gjeng med rare, finurlige, fantastisk fine mennesker. Og når du setter på musikk før du skal hente de håpefulle og Cliffs of Dover spiller så høyt at ørene snart sprekker og du danser rundt og rundt og rundt i din egen stue, helt for deg selv, vel vitende om at alle naboene kan se deg hvis de kikker etter, men det gjør ingen verdens ting på dager som denne, for akkurat nå vil du danse og da danser du det du er god for og helt til du blir svimmel og ler akkurat som du gjorde når du var liten og du legger deg på gulvet og du lukker øynene og er barnslig alene og du føler deg lett og det kribler helt nederst i magen og det er fint.
Du vet når alt handler om bittesmå telysholdere som er satt på et stort fat for å gi meg selv en premie etter at jeg mistet bussen og et øyeblikk glemte de små tingene og bare husket ting som at å miste bussen kan gjøre et menneske overraskende irritabel og kanskje til og med litt forbanna når det regner og man har noe å rekke. Om når man rekker det likevel og tenker at sinneutbruddet litt tidligere på dagen egentlig var nokså unødvendig og at man kanskje skal tenke seg litt bedre om neste gang. Om blikket fra en dame som sier Du er god nok. Ta vare på det., og følelsen av tilfredstillelse det skaper i dypet av hjertet til en som er usikker. Om å åpne en vin helt alene en tirsdagskveld og kjenne på kriblinger i kroppen fordi man vet at noe fint kanskje skjer når man våkner. Om viten om at det aldri er sikkert at man våkner igjen og at tiden frem til nå har vært fin nok om det tragisk nok ikke skulle skje. Om å kunne sitte for seg selv og vite at nå, akkurat nå, er livet allright og om muligheten til å ta med seg den følelsen inn i neste time og neste dag og neste uke. Om å ikke lenger trenge å spørre etter meningen med livet, men å gi det mening mens man går og om å våkne hver morgen å bare elske livet, for det det er, på godt og vondt, med nedturer og oppturer, kjærlighetssorger og evigvarende forelskelser, med skurbbsår og mammas fang.
Om å rope små mennesker inn til kvelds og se i dem alt mine foreldre så i meg og å ta det innover meg og å la det være det viktige i hverdagen min. Om å få det som fyller tiden min også til å fylle livet mitt. Jeg vil leve det og smake det og føle det og se det og erkjenne det og lukte det og være det. Livet er en kamp, men ikke en krigføring, sa John Burroughs. Om å stå klar til å ta kampen og svelge tapene og nyte det man vinner og å tenke behagelige tanker. Om å bli inspirert og lytte til vakre melodier og dype tekster og holde rundt de små menneskene i livet sitt og fortelle dem hvor store skatter de virkelig er og å håpe at man sier det ofte nok til at de tror på det når de blir større mennesker.
Du må gjerne gifte deg før meg, Vakring - og jeg kommer i bryllupet ditt - men vent til en er forelsket i mer enn bare deg. Vent til en er forelsket i tankene dine og faktene dine og alle smilene dine. Vent til en vil være med til Afrika for å spise lunsj, fordi det står på bucketlisten din og som gjerne lar deg ta med skatter hjem fra loppis fordi du elsker det selvom dere ikke har noe sted å gjøre av det - du bare måtte ha det likevel. Fordi den hadde sjel og historier og sjarm. Vent til en skjønner hva du mener når du sier sånt. Vent til du finner en som gjerne tørker tårene dine og som lar deg sminke ny mestring i ansiktet før dere går ut. Vent til du finner en som ikke nødvendigvis hopper rundt som en femåringen hver gang han har bursdag, men som synes det er forferdelig søtt at du fortsatt gjør det. Vent til du finner en som elsker at du gir han både hjerte og sjel.
For det er fint å elske til man sprekker, men det er finere å ikke trenge det for å bli hel.
søndag 20. juli 2014
Natt til 22. juli - for fjerde gang.
Dette er egentlig et innlegg som skrives natt til 22. juli hvert år, de siste tre årene. Dette er det fjerde året jeg skal skrive det og jeg sitter med mye følelser på innsiden av hjertet mitt.
Natt til 22. juli i år er vi ikke hjemme. Men vi er fortsatt med mennesker som er glad i deg, skatt. Mennesker som ønsker deg godt og som vil lage din 22. juli der vi er. Med gelé og gaver og sang, akkurat som i fjor og året før der. Og akkurat som det vil bli neste år og årene som kommer. Men nettopp fordi vi ikke er hjemme, skriver jeg til deg i kveld. For i kveld bobler hjertet mitt mer for deg enn det har gjort noen gang før. Og hjertet mitt bobler mye for deg ofte.
Det finnes noen øyeblikk og stemninger og følelser i livet som innimellom er større enn andre. De setter seg ved et eget sted i kroppen og bringer frem noe annet enn hverdagen og rutinene og det vanlige bringer frem på en torsdag man har forsovet seg. De får luften til å virke litt renere og livet til å virke litt enklere å bære i tunge perioder. De svøper seg forsiktig rundt deg og hvis du lukker øynene i sentrum av en sånt øyeblikk eller en sånn stemning eller en sånn følelse så kan du faktisk kjenne at det kiler litt ekstra rett under huden når de er nær deg.
Natt til 22. juli i år vil det finnes et hjerte i Valdres som banker litt hardere enn de andre hjertene der. Det vil finnes et hode som drømmer om ting det ellers ikke drømmer om. Det vil finnes en mage som er så full av kriblerier at å sove nesten ikke vil bli mulig. Det vil finnes forventninger og sommerfugler og små hemmeligheter. Det vil finnes en julinatt med sengetøy som har tørket ute og nye minner i en liten sjel og lukten av strikkhopp og isbil og loppemarkedskatter og å bare være i luften. En følelse vil ha funnet veien inn til det rommet og det hjertet og den vil smitte hele huset og oss som er store med en stemning bare uskrevne eventyr og små gutter kan forklare. Og tankene mine går rett tilbake til akkurat det samme jeg tenkte på natt til 22. juli i fjor:
Jeg vet at det er en dag jeg burde vært trist på. En dag jeg burde fylt med tomhet og vanskelige tanker og medfølelse. Og jeg gjør det. Det også. Men jeg gjør mer enn det. Og jeg gjør anderledes enn det. Og jeg fokuserer på noe annet, på noe finere, på det Fineste faktisk.
22. juli handler overraskende nok ikke om det triste hos oss. Ikke fordi vi ikke bryr oss eller fordi tragedien ikke traff hjertene våre på lik linje som det traff hjertene til resten av Norge og resten av verden. Men fordi at noe større skjedde hos oss 22. juli. Det største skjedde oss. Det handler om å feire noe av det beste jeg vet om. Det handler om betingelsesløs kjærlighet og stolthet som får luften rundt meg til å bli varm og god. Det handler om et pittelite menneske som smiler større enn noen andre jeg vet om. Det handler om drivkraften i livet til mødre, drivkraften som får oss til å klare det umulige hvis det blir nødvendig. Det handler om det ene punktet igjen på jordkloden som det enda ikke finnes egoisme i. Det handler om det varmeste og det næreste og det tryggeste og det sanneste. Det handler om en sønn. En sønn som har bursdag, på selveste, tristeste 22. juli.
Kjære Magnus. Det er din dag. Og på tirsdag skal jeg fortelle deg det samme som jeg forteller deg hver dag. Du, gutten min, du er den fineste jeg vet om. Du er den lykkeligste gutten jeg vet om. Du er den morsomte gutten jeg vet om. Du har i fire år vært, og du vil for alltid være, den gutten på jord som jeg elsker høyest. Du skal vite, lille venn, at ingen på kloden er som deg. På de fire årene du har priviligert faren din og meg å være i livene våres har du vist oss ting ingen andre kan vise oss. På fire år har du gått fra å være den skjøreste, minste lille skapningen jeg hadde sett til å bli en gutt med mot og hjerte av gull og egne meninger og pågangsmot og vilje og evnen til å skape noe fantastisk ut av alle situasjoner. Du prøver selv du, Magnus. Og når du faller så vinker du hadet til vondten og så reiser du deg igjen og så ler du og så gjør du oss forundret over at det går ann å være så god som det du er. Når du føler deg alene så sier du i fra. Når du er trist klemmer du meg. Og så puster du med magen. De fleste voksne klarer ikke det, gutten min. Men du klarer. Om voksne mennesker hadde hatt ditt pågangsmot, skatten min, så hadde verden vært et bedre sted.
Så om noen dager, på en seter i Valdres, vil det finnes et hjerte som banker litt hardere enn det pleier å gjøre. Det vil finnes et hode som drømmer om ting det ellers ikke drømmer om. Det vil finnes en mage som er så full av kriblerier at å sove nesten ikke vil bli mulig. Det vil finnes forventninger og sommerfugler og små hemmeligheter. Det vil finnes en gutt som ikke grubler over det vonde, men som synger om kroner og lyseblå kaker og om hvor vanskelig det å sovne når man virkelig virkelig, helt innerst i kroppen, gleder seg til noe. Det vil finnes en mamma med nesten like mange sommerfugler i magen og det vil finnes en søster som gleder seg med oss. Gavene vil stå på bordet, selvom vi er langt hjemmefra, og en lysstrime vil gjøre de såvidt synlige. Og fra et sted i huset vil man kunne høre en liten kropp bli bittelitt større. Fra rommet der hjertet banker litt ekstra.
Så, kjære Magnus. Vår aller kjæreste stolthet. Du med latteren som smitter sjelen min og øyne store som dammer. Vi har fortalt deg det før, men vi skal fortsette å fortelle deg det. Helt til du en dag sier det til ditt eget lille hjerte som ligger på et rom en natt og venter på å få lov til å stå opp; Du har ennå ikke kysset en jente eller fått dine egne lommepenger. Eller gått på kino med bare venner. Du har ennå ikke tilbrakt sommeren på en brygge og vintrene i en bakke med kompiser. Du har ikke lært om problemer ennå. Om penger eller kjærlighetssorg. Du har ikke lært at du må vokte hjertet ditt. For nå gir du klemmer til alle. Og du gir verdens beste klemmer. Men etterhvert kommer du til å erfare at verden ikke bare er god. Mennesker kommer til å såre deg. Du kommer til å få hjertet knust. Piken du trodde du elsket i 7. klasse vil elske en annen tre uker senere. Sånn er livet. Men mennesker er gode, Magnus. Mennesker lager gode sveler med syltetøy på. Mennesker klemmer når du trenger det og ringer selv når du ikke vil det. Mennesker ler med deg. Mennesker kan se på solnedgangen med deg eller gå tur en høstmorgen når det ligger tusen diamanter i den våte tåken rett over bakken og byen fortsatt er helt stille. Mennesker mener godt, selv om det noen ganger kommer ut feil. Mennesker skriver fine tekster og god musikk. Mennesker nyter vin og dikt og bøker og andre ting. Mennesker vil elske deg og respektere deg. Og når du får hjertet knust første gang eller brekker benet på snowboard eller ikke klarer alt du ønsker med en gang du prøver, så vil pappa og jeg være her. Vi skal fortelle deg at hjertet blir sterkere, snowboard er vanskelig, og at du er tøff nok til å prøve om og om igjen.
Så kjære Magnus. Jeg er så stolt av deg. Og jeg elsker deg himmelhøyt. Du vokser opp til å bli en unik liten skapning. Takk for hver eneste dag med deg; hver latter, hver utfordring, hver trass og hver lykke. Hver oppdagelse, hver erfaring og hvert øyeblikk. Det har bare gått fire år, men jeg klarer ikke å huske livet uten deg.
Gratulerer med dagen som kommer, skatt. Vi skal gjøre den magisk. Jeg lover.
Mange kyss fra mamma.
Natt til 22. juli i år er vi ikke hjemme. Men vi er fortsatt med mennesker som er glad i deg, skatt. Mennesker som ønsker deg godt og som vil lage din 22. juli der vi er. Med gelé og gaver og sang, akkurat som i fjor og året før der. Og akkurat som det vil bli neste år og årene som kommer. Men nettopp fordi vi ikke er hjemme, skriver jeg til deg i kveld. For i kveld bobler hjertet mitt mer for deg enn det har gjort noen gang før. Og hjertet mitt bobler mye for deg ofte.
Det finnes noen øyeblikk og stemninger og følelser i livet som innimellom er større enn andre. De setter seg ved et eget sted i kroppen og bringer frem noe annet enn hverdagen og rutinene og det vanlige bringer frem på en torsdag man har forsovet seg. De får luften til å virke litt renere og livet til å virke litt enklere å bære i tunge perioder. De svøper seg forsiktig rundt deg og hvis du lukker øynene i sentrum av en sånt øyeblikk eller en sånn stemning eller en sånn følelse så kan du faktisk kjenne at det kiler litt ekstra rett under huden når de er nær deg.
Natt til 22. juli i år vil det finnes et hjerte i Valdres som banker litt hardere enn de andre hjertene der. Det vil finnes et hode som drømmer om ting det ellers ikke drømmer om. Det vil finnes en mage som er så full av kriblerier at å sove nesten ikke vil bli mulig. Det vil finnes forventninger og sommerfugler og små hemmeligheter. Det vil finnes en julinatt med sengetøy som har tørket ute og nye minner i en liten sjel og lukten av strikkhopp og isbil og loppemarkedskatter og å bare være i luften. En følelse vil ha funnet veien inn til det rommet og det hjertet og den vil smitte hele huset og oss som er store med en stemning bare uskrevne eventyr og små gutter kan forklare. Og tankene mine går rett tilbake til akkurat det samme jeg tenkte på natt til 22. juli i fjor:
Jeg vet at det er en dag jeg burde vært trist på. En dag jeg burde fylt med tomhet og vanskelige tanker og medfølelse. Og jeg gjør det. Det også. Men jeg gjør mer enn det. Og jeg gjør anderledes enn det. Og jeg fokuserer på noe annet, på noe finere, på det Fineste faktisk.
22. juli handler overraskende nok ikke om det triste hos oss. Ikke fordi vi ikke bryr oss eller fordi tragedien ikke traff hjertene våre på lik linje som det traff hjertene til resten av Norge og resten av verden. Men fordi at noe større skjedde hos oss 22. juli. Det største skjedde oss. Det handler om å feire noe av det beste jeg vet om. Det handler om betingelsesløs kjærlighet og stolthet som får luften rundt meg til å bli varm og god. Det handler om et pittelite menneske som smiler større enn noen andre jeg vet om. Det handler om drivkraften i livet til mødre, drivkraften som får oss til å klare det umulige hvis det blir nødvendig. Det handler om det ene punktet igjen på jordkloden som det enda ikke finnes egoisme i. Det handler om det varmeste og det næreste og det tryggeste og det sanneste. Det handler om en sønn. En sønn som har bursdag, på selveste, tristeste 22. juli.
Kjære Magnus. Det er din dag. Og på tirsdag skal jeg fortelle deg det samme som jeg forteller deg hver dag. Du, gutten min, du er den fineste jeg vet om. Du er den lykkeligste gutten jeg vet om. Du er den morsomte gutten jeg vet om. Du har i fire år vært, og du vil for alltid være, den gutten på jord som jeg elsker høyest. Du skal vite, lille venn, at ingen på kloden er som deg. På de fire årene du har priviligert faren din og meg å være i livene våres har du vist oss ting ingen andre kan vise oss. På fire år har du gått fra å være den skjøreste, minste lille skapningen jeg hadde sett til å bli en gutt med mot og hjerte av gull og egne meninger og pågangsmot og vilje og evnen til å skape noe fantastisk ut av alle situasjoner. Du prøver selv du, Magnus. Og når du faller så vinker du hadet til vondten og så reiser du deg igjen og så ler du og så gjør du oss forundret over at det går ann å være så god som det du er. Når du føler deg alene så sier du i fra. Når du er trist klemmer du meg. Og så puster du med magen. De fleste voksne klarer ikke det, gutten min. Men du klarer. Om voksne mennesker hadde hatt ditt pågangsmot, skatten min, så hadde verden vært et bedre sted.
Så om noen dager, på en seter i Valdres, vil det finnes et hjerte som banker litt hardere enn det pleier å gjøre. Det vil finnes et hode som drømmer om ting det ellers ikke drømmer om. Det vil finnes en mage som er så full av kriblerier at å sove nesten ikke vil bli mulig. Det vil finnes forventninger og sommerfugler og små hemmeligheter. Det vil finnes en gutt som ikke grubler over det vonde, men som synger om kroner og lyseblå kaker og om hvor vanskelig det å sovne når man virkelig virkelig, helt innerst i kroppen, gleder seg til noe. Det vil finnes en mamma med nesten like mange sommerfugler i magen og det vil finnes en søster som gleder seg med oss. Gavene vil stå på bordet, selvom vi er langt hjemmefra, og en lysstrime vil gjøre de såvidt synlige. Og fra et sted i huset vil man kunne høre en liten kropp bli bittelitt større. Fra rommet der hjertet banker litt ekstra.
Så, kjære Magnus. Vår aller kjæreste stolthet. Du med latteren som smitter sjelen min og øyne store som dammer. Vi har fortalt deg det før, men vi skal fortsette å fortelle deg det. Helt til du en dag sier det til ditt eget lille hjerte som ligger på et rom en natt og venter på å få lov til å stå opp; Du har ennå ikke kysset en jente eller fått dine egne lommepenger. Eller gått på kino med bare venner. Du har ennå ikke tilbrakt sommeren på en brygge og vintrene i en bakke med kompiser. Du har ikke lært om problemer ennå. Om penger eller kjærlighetssorg. Du har ikke lært at du må vokte hjertet ditt. For nå gir du klemmer til alle. Og du gir verdens beste klemmer. Men etterhvert kommer du til å erfare at verden ikke bare er god. Mennesker kommer til å såre deg. Du kommer til å få hjertet knust. Piken du trodde du elsket i 7. klasse vil elske en annen tre uker senere. Sånn er livet. Men mennesker er gode, Magnus. Mennesker lager gode sveler med syltetøy på. Mennesker klemmer når du trenger det og ringer selv når du ikke vil det. Mennesker ler med deg. Mennesker kan se på solnedgangen med deg eller gå tur en høstmorgen når det ligger tusen diamanter i den våte tåken rett over bakken og byen fortsatt er helt stille. Mennesker mener godt, selv om det noen ganger kommer ut feil. Mennesker skriver fine tekster og god musikk. Mennesker nyter vin og dikt og bøker og andre ting. Mennesker vil elske deg og respektere deg. Og når du får hjertet knust første gang eller brekker benet på snowboard eller ikke klarer alt du ønsker med en gang du prøver, så vil pappa og jeg være her. Vi skal fortelle deg at hjertet blir sterkere, snowboard er vanskelig, og at du er tøff nok til å prøve om og om igjen.
Så kjære Magnus. Jeg er så stolt av deg. Og jeg elsker deg himmelhøyt. Du vokser opp til å bli en unik liten skapning. Takk for hver eneste dag med deg; hver latter, hver utfordring, hver trass og hver lykke. Hver oppdagelse, hver erfaring og hvert øyeblikk. Det har bare gått fire år, men jeg klarer ikke å huske livet uten deg.
Gratulerer med dagen som kommer, skatt. Vi skal gjøre den magisk. Jeg lover.
Mange kyss fra mamma.
lørdag 19. juli 2014
Med døden i ryggen og kjærligheten på innerlomma
Jeg føler at jeg syter for tiden. Syter om penger og syter om sykdommen og syter om at ting går saktere enn jeg skulle ønske. Jeg har uendelig av gode dager. Jeg har titusenvis av øyeblikk med ren lykke hver eneste dag. Når Magnus lager en ekstra stor såpeboble i hagen eller når Thea treffer meg rett i ryggen med vannet fra hageslangen. Når de ler fra dypet av hjertene sine fordi de lurte meg til å tro at godteriet de gav meg var søtt og ikke surt, så jeg legger det godtroende på tungen og ansiktet mitt vrenger seg. Så kiler jeg dem. Sånne øyeblikk. Hver eneste dag. Når de smaker markjordbær fra strå for første gang eller løper fortfort i gaten fordi asfalten er tørr og vi har arvet nye tøysko. Når jeg sitter alene på kvelden og det kommer en melding fra en som er fin og jeg smiler og fortsetter med boken min. Når musikken spilles i byen og de fleste er ute, men jeg har et glass vin, utsikten over Eik og sirisser som synger i hagen. Titusenvis av øyeblikk. Vi har nok penger til det helt grunnleggende og vi har så god helse som mulig og vi har et sted vi kaller hjem.
Men noen dager, innimellom de gode dagene, treffer en dårlig dag meg. Kanskje er det NAV som tuller eller så er det noe jeg ikke har klart eller kanskje er hodet er litt vondere enn vanlig. Så kommer det en dag som er litt mørkere, litt vondere, litt anderledes enn de andre. Og sånne dager kommer helt uten forvarsel og helt uten sjanse til å forberede meg. Og når sånne dager treffer meg så treffer de så hardt. Så hardt at når jeg prøver å puste med magen, så klarer jeg ikke å puste lenger enn til brystet. Og alt gjør litt mer vondt. Og jeg vil ikke klare å puste ordentlig på flere dager. Og det blir vanskelig å stå på bena. Og kinnene blir såre og leppene smaker salt når tårene treffer dem. Og på sånne dager føler jeg meg så fryktelig alene med historien og sitausjonen min og jeg vil helst skrike den ut. Jeg vil helst finne mennesker som vet nøyaktig hvordan det føles å ha døden i ryggen og føle at man sitter igjen i fortiden når man helst vil gå inn i fremtiden. Men kun to til tre av hundretusen mennesker får den betennelsen på innsiden av hjernen jeg fikk. Og de er det ikke lett å finne. For de fleste lever nok ikke lenger. Så når jeg burde lovprise livet sitter jeg likevel litt igjen i den timen for 1025 dager siden da alt forandret seg. Og selvom jeg er over det verste for lenge siden, så står jeg likevel midt i det hver eneste dag. Og noen ganger, sånn som nå, er det vanskelig å håndtere helt selv.
Jeg synes det er urettferdig. Jeg blir sint og frustrert og jeg kjenner ikke igjen meg selv på sånne dager og sånne kvelder. De kveldene alt som har bygget seg opp slippes løs og river seg ned og de godt dreserte følelsene trasser. Jeg hadde uflaks den gangen og det snudde alt på hodet. Igjen. Som det har gjort så ofte før. Og selvom jeg blir flinkere og flinkere til å håndtere den nye situasjonen godt, hender det at det lille barnet i meg setter ned foten og sier nei. Jeg vil ikke! Jeg vil ikke fikse alt dette selv. Jeg vil ikke stå i det lenger. Jeg vil bestemme selv. Jeg vil ikke ha vondt. Jeg vil bruke meg selv til mer. Jeg vil være god nok. Jeg vil styre min egen skjebne og følge mine egne drømmer og skape meg det livet jeg selv ønsker meg.
Men det kan jeg ikke. Og det gjør at magen min rives i stykker og øynene blir rødhovne. Det gjør at det prikker på innsiden av sjelen av misnøye når alt den ønsker er å fly, men lenkene den er festet til gnager når den prøver. Det er store steiner i enden selv ikke den klarer å løfte. Det får meg til å føle meg liten og litt svak. Og alle cellene i kroppen min skriker at jeg skal prøve en gang til og hårene på armene reiser seg når jeg tenker "Hva hvis jeg klarer det? Hvis jeg prøver bare en gang til?" Men selvinnsikten slår seg selv på låret og fnyser. Klare det? Det kan jeg ikke. Og når jeg tenker meg om - det kan ikke du heller. Uavhengig av hva du tror på, så har ikke du bestemt over livet eller skjebnen eller dagen sin selv, du heller.
Det jeg derimot kan er å skrive om det. Bare litt. Noen ord som blir til setninger som blir til avsnitt. Som lar frustrasjonen puste og som lar selvinnsikten finne seg selv igjen. Som lar alt få utløp og som gjør at alt roer seg. Som bysser sjelen rolig i søvn så lenkene ikke skal gnage og som får prikkene under huden til å prikke godt i stedet for vondt. For forskjellen på deg og meg er at jeg har døden i ryggen. Og det er et privilegie alle andre dager enn dager som denne. For kun de med døden i ryggen går nyforelsket inn i livet. Nesten hver dag. Vi ser farge sterkere og føler glede dypere og tar med oss gråsteinsøyeblikkene. De bittesmå. De vi vet at til slutt vil stå igjen som de største.
Jeg har snakket med et deilig knippe jenter i kveld, De er av sorten som ikke prøver å forstå, men som bare stryker en over ryggen og er tilstede for å lytte. Som ikke dømmer verken ord, smil eller tårer, men som står ved siden av og støtter til bena bærer deg selv. De er av sorten som understreker nettopp det som, til tross for dager som dette, gjør meg til en av de heldigste på jordkloden. De har kjærligheten sin på innerlomma og tar den frem i riktig øyeblikk - hver eneste gang.
Kvelden har vært lang. Uken har vært lang. De siste trettifire månedene har vært lange. Men opp i alt har jeg titusenvis av øyeblikk. Og det vil gå sakte fremover. Og det vil gå bra. Og jeg vet det og som regel godtar jeg det. I dag holder det å godta at det går i det hele tatt.
Og av noen er jeg ikke elsket på grunn av, men på tross av, den jeg er. Meg med døden i ryggen og de med kjærligheten på innerlomma. Det er fint og det er lykke og det er få forundt.
Men noen dager, innimellom de gode dagene, treffer en dårlig dag meg. Kanskje er det NAV som tuller eller så er det noe jeg ikke har klart eller kanskje er hodet er litt vondere enn vanlig. Så kommer det en dag som er litt mørkere, litt vondere, litt anderledes enn de andre. Og sånne dager kommer helt uten forvarsel og helt uten sjanse til å forberede meg. Og når sånne dager treffer meg så treffer de så hardt. Så hardt at når jeg prøver å puste med magen, så klarer jeg ikke å puste lenger enn til brystet. Og alt gjør litt mer vondt. Og jeg vil ikke klare å puste ordentlig på flere dager. Og det blir vanskelig å stå på bena. Og kinnene blir såre og leppene smaker salt når tårene treffer dem. Og på sånne dager føler jeg meg så fryktelig alene med historien og sitausjonen min og jeg vil helst skrike den ut. Jeg vil helst finne mennesker som vet nøyaktig hvordan det føles å ha døden i ryggen og føle at man sitter igjen i fortiden når man helst vil gå inn i fremtiden. Men kun to til tre av hundretusen mennesker får den betennelsen på innsiden av hjernen jeg fikk. Og de er det ikke lett å finne. For de fleste lever nok ikke lenger. Så når jeg burde lovprise livet sitter jeg likevel litt igjen i den timen for 1025 dager siden da alt forandret seg. Og selvom jeg er over det verste for lenge siden, så står jeg likevel midt i det hver eneste dag. Og noen ganger, sånn som nå, er det vanskelig å håndtere helt selv.
Jeg synes det er urettferdig. Jeg blir sint og frustrert og jeg kjenner ikke igjen meg selv på sånne dager og sånne kvelder. De kveldene alt som har bygget seg opp slippes løs og river seg ned og de godt dreserte følelsene trasser. Jeg hadde uflaks den gangen og det snudde alt på hodet. Igjen. Som det har gjort så ofte før. Og selvom jeg blir flinkere og flinkere til å håndtere den nye situasjonen godt, hender det at det lille barnet i meg setter ned foten og sier nei. Jeg vil ikke! Jeg vil ikke fikse alt dette selv. Jeg vil ikke stå i det lenger. Jeg vil bestemme selv. Jeg vil ikke ha vondt. Jeg vil bruke meg selv til mer. Jeg vil være god nok. Jeg vil styre min egen skjebne og følge mine egne drømmer og skape meg det livet jeg selv ønsker meg.
Men det kan jeg ikke. Og det gjør at magen min rives i stykker og øynene blir rødhovne. Det gjør at det prikker på innsiden av sjelen av misnøye når alt den ønsker er å fly, men lenkene den er festet til gnager når den prøver. Det er store steiner i enden selv ikke den klarer å løfte. Det får meg til å føle meg liten og litt svak. Og alle cellene i kroppen min skriker at jeg skal prøve en gang til og hårene på armene reiser seg når jeg tenker "Hva hvis jeg klarer det? Hvis jeg prøver bare en gang til?" Men selvinnsikten slår seg selv på låret og fnyser. Klare det? Det kan jeg ikke. Og når jeg tenker meg om - det kan ikke du heller. Uavhengig av hva du tror på, så har ikke du bestemt over livet eller skjebnen eller dagen sin selv, du heller.
Det jeg derimot kan er å skrive om det. Bare litt. Noen ord som blir til setninger som blir til avsnitt. Som lar frustrasjonen puste og som lar selvinnsikten finne seg selv igjen. Som lar alt få utløp og som gjør at alt roer seg. Som bysser sjelen rolig i søvn så lenkene ikke skal gnage og som får prikkene under huden til å prikke godt i stedet for vondt. For forskjellen på deg og meg er at jeg har døden i ryggen. Og det er et privilegie alle andre dager enn dager som denne. For kun de med døden i ryggen går nyforelsket inn i livet. Nesten hver dag. Vi ser farge sterkere og føler glede dypere og tar med oss gråsteinsøyeblikkene. De bittesmå. De vi vet at til slutt vil stå igjen som de største.
Jeg har snakket med et deilig knippe jenter i kveld, De er av sorten som ikke prøver å forstå, men som bare stryker en over ryggen og er tilstede for å lytte. Som ikke dømmer verken ord, smil eller tårer, men som står ved siden av og støtter til bena bærer deg selv. De er av sorten som understreker nettopp det som, til tross for dager som dette, gjør meg til en av de heldigste på jordkloden. De har kjærligheten sin på innerlomma og tar den frem i riktig øyeblikk - hver eneste gang.
Kvelden har vært lang. Uken har vært lang. De siste trettifire månedene har vært lange. Men opp i alt har jeg titusenvis av øyeblikk. Og det vil gå sakte fremover. Og det vil gå bra. Og jeg vet det og som regel godtar jeg det. I dag holder det å godta at det går i det hele tatt.
Og av noen er jeg ikke elsket på grunn av, men på tross av, den jeg er. Meg med døden i ryggen og de med kjærligheten på innerlomma. Det er fint og det er lykke og det er få forundt.
tirsdag 15. april 2014
Om å gi slipp
Det tok tre måneder før det gikk over. Det vonde som spiste litt på hjertet igjen. Det tok tre måneder å bli lettere og gladere og å ville vinke litt mer enn før. Det tok tre måneder å kunne våkne uten å være redd for det som ble vondt og som skulle klares den dagen, men som man ikke hadde klart dagen før og som man trodde man ikke kom til å klare dagen etter heller. Det tok tre måneder med mørke skyer i horisonten og en vind som var skummel på kveldene og en følelse av å være litt liten. Før skyene lettet litt. Og vinden strøk over meg i stedet for å slå igjennom meg. Og menneskene begynte å stå opp fra dvalene sine og startet å steke vafler igjen og si hei over gjerdet igjen og fortelle historier igjen. Sånne historier de husker så godt fra den gangen førti år før de selv ble født. De beste historiene fra menn som lukter pipe og med grove rynker og blå øyne gjemt bak store hvite øyebryn man øyeblikkelig får lyst til å ta på.
Solen står opp tidligere og legger seg senere, akkurat som meg. Vi prater mye, solen og jeg. Jeg gjesper i takt med henne før fuglene hvisker på morgenkvisten og jeg lusker meg ut på terrassen for å si hei, bustete og trøtt og fin. Jeg har en gammel morgenkåpe av frottè som jeg litt halvveis surrer rundt en nyvåken kropp som fortsatt gnir det trøtte ut av øynene. Føttene er nakne og følelsen av det kaldre treverket jeg står på er prikken over i`en i morgenmøtet mitt med solen. Hun sier hei tilbake og stryker meg over kinnet et kort lite øyeblikk. Så lenge at jeg vet at det er henne, men så kort at ikke naboene synes det blir rart at jeg står her og koser litt med solen. For hun er jo egentlig alles, ikke bare min. Men jeg har gjort litt krav på henne likevel. Og det synes hun er greit. For alle kommer til et punkt i livet hvor de får krav på litt personlig sol og akkurat nå var det min tur.
Så går dagen litt mer som normalt. Det er ikke så mye snubling lenger. Det er ikke så mange turer til kjøkkenet for å tørke vekk det salte fra kinnet før det drypper ned fra haken. Det er mer fnising og mer kosing og flere invitasjoner til sveler med syltetøy i hus med florlette gardiner som danser litt. Det er mer omfavnelser og plutselige kyss og tilfredshet. Det er ikke så mange teipiter rundt sjel og selvfølelse. De har vokst opp litt og er blitt litt mer selvstendige. Fine selvfølelse. God morgen, roper den også til solen. Se, jeg er her jeg! Litt høyere enn i går! Som et lite barn står den på tærne og vinker med hånden rett opp i været til solen, livredd for ikke å bli sett. Noen ganger blir nemlig selvfølelsen min så kry som bare den og små barn kan bli. Og jeg blir som en mor som holder rundt henne og selvom jeg til solen sier ting som Du vet hvordan det er og så fniser litt eller Hun er i den perioden vettu og solen nikker annerkjennende, så er jeg nokså kry på hennes vegne, jeg også. Så klemmer jeg henne ennå litt tettere inntil meg.
Og ryggraden min har vokst litt etterhvert som hjertet lot seg gro litt igjen. Den er blitt høyere den også. Og litt sterkere. Og den lar meg si ting jeg ikke turte å si før. Litt sånn at det bare detter ut av meg og så er jeg både overrasket og perpleks og ganske skremt, men jeg later som absolutt ingenting og venter bare på en reaksjon fra omverdenen. Men den kommer ikke. Jeg står der med hendene i forsvarsposisjon og venter på at verden skal si klart og tydelig i fra om hva de mener om at jeg bare sånn helt plutselig, etter tjueseks år, skal hviske alt jeg egentlig mener. Men verden bare går forbi og skal rekke dagene sine. Menn med aviser under armen og stresskofferter og veldig-veldig viktige jobber og jenter som studerer med bøkene i veska og mødre som skal levere alle de elleve trollungene i barnehagen så fort som mulig. De skal rekke dagene og livene sine og det gjør ingenting at jeg mener noe. Og det har ryggraden min skjønt, så den har begynt å snakke litt tydeligere. Den bruker utestemme inne noen ganger og den vet hva den vil. Og det er en følelse som er nesten like god som fire jordbærkjærligheter og Mimmi sin ripssaft.
Så sånn går dagene nå. Litt større og litt finere og litt gladere. Oftere troen på at alt kan fikses og en datter som har knekt lesekoden litt etter alle andre på hennes alder og er stoltere enn de noen gang var når de fikk det til. Og det tok tre måneder med skyer og et hjerte som var vondt hver gang det banket før jeg om kveldene kunne ta med meg et glass med rødt ut, rett før solen går ned. Med et teppe rundt kroppen og håret i ball. Vin i hånden og deilige Silje Nergaard som bakgrunnsmusikk fra stuen og en utsikt over gaten jeg bor i. Med de første frekke, fine fregnene på nesen og litt lyserosa kinn og litt solbrent på skulderen og en lipgloss som smaker kirsebær og helt alene og dronning av verden. Å kunne sette seg ned ved siden av en stor krukke lavendel kjøpt fra det lille gartneriet tvers over jordet fra der jeg bor og å lukte inn alt det fine som er skjedd. Og på samme måte som dagen startet, avsluttes den. Solen stryker meg forsiktig over kinnet. God natt, jenta mi, sier hun med en moderlig, god stemme. Du har klart deg bra i dag. Fint. Og jeg vet at min tid alene med solen snart er over. Men jeg vet at det er greit. For snart trenger jeg ikke at hun lener seg ned og hvisker meg i øret at det jeg gjør er bra, for jeg sier det til meg selv. Det må være det fineste.
Solen står opp tidligere og legger seg senere, akkurat som meg. Vi prater mye, solen og jeg. Jeg gjesper i takt med henne før fuglene hvisker på morgenkvisten og jeg lusker meg ut på terrassen for å si hei, bustete og trøtt og fin. Jeg har en gammel morgenkåpe av frottè som jeg litt halvveis surrer rundt en nyvåken kropp som fortsatt gnir det trøtte ut av øynene. Føttene er nakne og følelsen av det kaldre treverket jeg står på er prikken over i`en i morgenmøtet mitt med solen. Hun sier hei tilbake og stryker meg over kinnet et kort lite øyeblikk. Så lenge at jeg vet at det er henne, men så kort at ikke naboene synes det blir rart at jeg står her og koser litt med solen. For hun er jo egentlig alles, ikke bare min. Men jeg har gjort litt krav på henne likevel. Og det synes hun er greit. For alle kommer til et punkt i livet hvor de får krav på litt personlig sol og akkurat nå var det min tur.
Så går dagen litt mer som normalt. Det er ikke så mye snubling lenger. Det er ikke så mange turer til kjøkkenet for å tørke vekk det salte fra kinnet før det drypper ned fra haken. Det er mer fnising og mer kosing og flere invitasjoner til sveler med syltetøy i hus med florlette gardiner som danser litt. Det er mer omfavnelser og plutselige kyss og tilfredshet. Det er ikke så mange teipiter rundt sjel og selvfølelse. De har vokst opp litt og er blitt litt mer selvstendige. Fine selvfølelse. God morgen, roper den også til solen. Se, jeg er her jeg! Litt høyere enn i går! Som et lite barn står den på tærne og vinker med hånden rett opp i været til solen, livredd for ikke å bli sett. Noen ganger blir nemlig selvfølelsen min så kry som bare den og små barn kan bli. Og jeg blir som en mor som holder rundt henne og selvom jeg til solen sier ting som Du vet hvordan det er og så fniser litt eller Hun er i den perioden vettu og solen nikker annerkjennende, så er jeg nokså kry på hennes vegne, jeg også. Så klemmer jeg henne ennå litt tettere inntil meg.
Og ryggraden min har vokst litt etterhvert som hjertet lot seg gro litt igjen. Den er blitt høyere den også. Og litt sterkere. Og den lar meg si ting jeg ikke turte å si før. Litt sånn at det bare detter ut av meg og så er jeg både overrasket og perpleks og ganske skremt, men jeg later som absolutt ingenting og venter bare på en reaksjon fra omverdenen. Men den kommer ikke. Jeg står der med hendene i forsvarsposisjon og venter på at verden skal si klart og tydelig i fra om hva de mener om at jeg bare sånn helt plutselig, etter tjueseks år, skal hviske alt jeg egentlig mener. Men verden bare går forbi og skal rekke dagene sine. Menn med aviser under armen og stresskofferter og veldig-veldig viktige jobber og jenter som studerer med bøkene i veska og mødre som skal levere alle de elleve trollungene i barnehagen så fort som mulig. De skal rekke dagene og livene sine og det gjør ingenting at jeg mener noe. Og det har ryggraden min skjønt, så den har begynt å snakke litt tydeligere. Den bruker utestemme inne noen ganger og den vet hva den vil. Og det er en følelse som er nesten like god som fire jordbærkjærligheter og Mimmi sin ripssaft.
Så sånn går dagene nå. Litt større og litt finere og litt gladere. Oftere troen på at alt kan fikses og en datter som har knekt lesekoden litt etter alle andre på hennes alder og er stoltere enn de noen gang var når de fikk det til. Og det tok tre måneder med skyer og et hjerte som var vondt hver gang det banket før jeg om kveldene kunne ta med meg et glass med rødt ut, rett før solen går ned. Med et teppe rundt kroppen og håret i ball. Vin i hånden og deilige Silje Nergaard som bakgrunnsmusikk fra stuen og en utsikt over gaten jeg bor i. Med de første frekke, fine fregnene på nesen og litt lyserosa kinn og litt solbrent på skulderen og en lipgloss som smaker kirsebær og helt alene og dronning av verden. Å kunne sette seg ned ved siden av en stor krukke lavendel kjøpt fra det lille gartneriet tvers over jordet fra der jeg bor og å lukte inn alt det fine som er skjedd. Og på samme måte som dagen startet, avsluttes den. Solen stryker meg forsiktig over kinnet. God natt, jenta mi, sier hun med en moderlig, god stemme. Du har klart deg bra i dag. Fint. Og jeg vet at min tid alene med solen snart er over. Men jeg vet at det er greit. For snart trenger jeg ikke at hun lener seg ned og hvisker meg i øret at det jeg gjør er bra, for jeg sier det til meg selv. Det må være det fineste.
Abonner på:
Innlegg (Atom)