Fint.

Og med et lite vindpust var det over. Så lett som bare det. Som om gamledager og følelser og vi aldri hadde vært. Jeg tror jeg elsker henne, sa han. Fint, svarte jeg. Og med det datt taket i hodet mitt. Forsiktig, så han ikke kunne se det. Og det sved i brystet. Svakt til å begynne med. Og jeg skjønte at jeg nettopp hadde tapt det latterlige spillet som hadde vart så lenge. Og jeg mistet følelsen i bena. Og jeg latet som ingenting. Hele spillet og den søte historien og tankene og alt som var usagt og håpet om at vi en dag kom til å skjønne alt det alle andre skjønte for lenge siden. At vi, gjennom alle opp- og nedturene, var meningen. Alle årene med hva hvis og jeg burde jo si at ble med ett bare det. Og så forble det usagt, det også. Selvom intensjonen var å si det. Ikke helt ennå. Men snart. Kanskje. Hvis man bare ble tøff nok. Og så gjorde man ikke det.

Fint, svarte jeg. Så lukket han døra bak seg og gikk stille ut av livet mitt. Som en fremmed jeg en gang i tiden hadde gitt hjertet mitt til, helt uten at han visste det. Lenge før jeg i det hele tatt visste det selv. Men rastløse sjeler burde ikke vente på hverandre. De burde dytte hverandre inntil en vegg og si jeg elsker deg, for faen. Men de gjør ikke det. De venter på at noen andre gjør det. Og så står man der, med hjertet i hånden og sjelen rundt kroppen og tårer i øynene og sier fint. Også forlater man hverandre etter mange år uten et navn på noe som helst og uten en eneste krangel, fordi ingenting har vært ekte.

Lyset fra septemberkvelden skinner forsiktig gjennom trærne og så gjennom de florlette stuegardinene mine. En blanding av lyktestopler, duftlys fra Aalhens og høstregnet på ruten får  skyggene til å bevege seg sakte over de bare bena mine. Med en blanding av støv, stillhet og uventet sorg. Verden er evigheter unna og hodet er tomt. Jeg kan høre menneskene under meg. De som lever i en annen tid. De som ler, helt uvitende om hvor skrekkelig vondt det kan gjøre å si ting som fint.