"...Det er jo ikke det at du er skikkelig gammel. Men jeg tror kanskje jeg gifter meg før deg. Det er jo ikke sikkert du får giftet deg i det hele tatt lenger, vet du. Du vet det, ikke sant?"
Joda. Jeg vet det. Så tenker jeg på brudekjolen i skapet. Som jeg kjøpte til han jeg ga både sjel og hjerte en gang for lenge siden. Han som ikke syntes det var godt nok og som valgte anderledes. Så tenker jeg på alt jeg har lært etter det og jeg vet at sjel og hjerte var skikkelig bra å gi bort - så fysj på han, ikke meg. Så tenker jeg på han som bare fikk hjertet, men ikke sjel. Han synes heller ikke det var nok. Og det kan jeg skjønne. Han valgte også anderledes. Og så flyr tankene mot han som innimellom alt det andre er den ene jeg aldri har vært ærlig mot, men som ikke ønsker det heller. Tror jeg. Han jeg kjenner så godt, men som jeg ikke kjenner i det hele tatt. Og mot alle de som dukker opp i ny og ne. Som er gode og snille og smarte og som bruker de samme ordene som jeg bruker. Men som likevel ikke passer helt. Ikke nå, sier jeg. Og så blir det aldri.
Så tenker jeg på å sitte nesetipp mot nesetipp med ett av barna og fnise til vi detter sammen og at det er kjærlighet. Jeg tenker på tidlige vårdager med tynne jakker og jeg tenker på høstregn mot ruten og et vinglass og følelsen av å like eget selskap. Jeg tenker på omfavnelser fra fine jenter med bringebærlepper og kjekke menn med viker i håret og bart. De som liker meg fordi jeg er meg. De som stikker innom uten å si i fra først, for de vet at jeg har kaffe og at jeg liker at de kommer. Jeg tenker på rader med bøker som venter på å bli lest igjen og igjen og lappeteppetepper og prosjektet jeg har startet på for å hjelpe de som fryser når vinteren kommer.
Jeg tenker at det er herlig befriende å bare være. Å ta valg som er vanskelige, men som man står for, helt alene. Å tenne lys for seg selv og la Susanne Sundfør føre deg til nye steder med stemmen sin, helt uten at du flytter bena. Å fortsatt kunne ligge på gulvet en gang innimellom og puste med magen og smile av noe fint som kribler og kjenne at tross alt så lever man ganske bra. Bedre enn de fleste, til og med.
Og kanskje kommer det en dag uten noe vondt i det hele tatt, for første gangen på flere år. Og kanskje kommer helten ridende og kanskje er jeg helten. Kanskje er jeg best alene, med fregner på nesetippen og øyeblikk som er små og fnising av ting jeg leser. Kanskje er verden best med pledd over bena, lyden av stillhet og rotete krøller på en terrasse man har lært seg å like.
Kanskje gjør det ingenting om eldste gifter seg før meg, for jeg vet at når jeg bare er - uten å prøve å være bra nok for en mann som til nå ikke har elsket det - så er jeg bedre. Jeg er gladere og større og flinkere. Jeg er lykkeligere og jeg er roligere. For det er kun da jeg ser gode historier i sveler med syltetøy og krukker med skår i og skrivemaskiner som sier i fra når man har nådd enden av linjen og det er kun ta kan jeg kjenne lukten av følelser og se lys der de andre ikke gjør det. Det er kun da jeg er den beste versjonen av meg selv. Den som mestrer og tørr og som er modig og som gråter og som sier i fra om det uten at det gjør så vondt i sjelen.
For du vet når du går bortover fortauet og en gammel sang synger seg selv inn til sansene i hodet ditt og skrittene dine går i takt med rytmene og du sparker i løvet og hodet er hevet og ryggen er rak og et lite smil blir umulig å skjule akkurat i det en venn fra fortiden kjører forbi og tuter og vinker med hele seg, som om han ble veldig, veldig glad for å se deg igjen og du vinker tilbake før du går videre frem i livet og tenker at det var koselig og så smiler du ennå mer. Du vet den følelsen som smyger seg rett inn til undersiden av huden din når du i et pittelite øyeblikk vet at du er på toppen av verden og håret svaier sånn passe og huden får en glød av høstsolen og du akkurat har besøkt en influensavenninne og hun ble glad for klemmen og Jason Mraz forteller deg om livet gjennom øretelefonene og du vet med hele deg at alt han sier er sant, hvertfall for akkurat nå. Eller den følelsen du kan plukke frem når du kjøper en gammel teboks og plasserer den i et hjørne på benken hjemme hos deg selv og bestevenninnen din skjønner at den er kun til ære for henne, for selv drikker du bare nykvernet kaffe og du ser at hun blir glad helt på baksiden av hjertet når det går opp for henne. Eller den følelsen bussjåfører som burde gått av med pensjon for lenge siden gir, når de nekter å forlate stillingen sin og klamrer seg fast til ruten sin likevel, og som etter ett tiår sier Hei, gamle venn når du kommer på. Eller når venner kommer inn døren om kvelden uten å banke på først og henter seg en kopp kaffe, for de vet hvor den står, og setter seg ved siden av deg i sofaen og deler dagen sin med deg uten å spørre om det passer, for det passer alltid, og du vet at du er en del av et fellesskap og et samhold og du føler tilhørighet til en by og en gate og et sted og en gjeng med rare, finurlige, fantastisk fine mennesker. Og når du setter på musikk før du skal hente de håpefulle og Cliffs of Dover spiller så høyt at ørene snart sprekker og du danser rundt og rundt og rundt i din egen stue, helt for deg selv, vel vitende om at alle naboene kan se deg hvis de kikker etter, men det gjør ingen verdens ting på dager som denne, for akkurat nå vil du danse og da danser du det du er god for og helt til du blir svimmel og ler akkurat som du gjorde når du var liten og du legger deg på gulvet og du lukker øynene og er barnslig alene og du føler deg lett og det kribler helt nederst i magen og det er fint.
Du vet når alt handler om bittesmå telysholdere som er satt på et stort fat for å gi meg selv en premie etter at jeg mistet bussen og et øyeblikk glemte de små tingene og bare husket ting som at å miste bussen kan gjøre et menneske overraskende irritabel og kanskje til og med litt forbanna når det regner og man har noe å rekke. Om når man rekker det likevel og tenker at sinneutbruddet litt tidligere på dagen egentlig var nokså unødvendig og at man kanskje skal tenke seg litt bedre om neste gang. Om blikket fra en dame som sier Du er god nok. Ta vare på det., og følelsen av tilfredstillelse det skaper i dypet av hjertet til en som er usikker. Om å åpne en vin helt alene en tirsdagskveld og kjenne på kriblinger i kroppen fordi man vet at noe fint kanskje skjer når man våkner. Om viten om at det aldri er sikkert at man våkner igjen og at tiden frem til nå har vært fin nok om det tragisk nok ikke skulle skje. Om å kunne sitte for seg selv og vite at nå, akkurat nå, er livet allright og om muligheten til å ta med seg den følelsen inn i neste time og neste dag og neste uke. Om å ikke lenger trenge å spørre etter meningen med livet, men å gi det mening mens man går og om å våkne hver morgen å bare elske livet, for det det er, på godt og vondt, med nedturer og oppturer, kjærlighetssorger og evigvarende forelskelser, med skurbbsår og mammas fang.
Om å rope små mennesker inn til kvelds og se i dem alt mine foreldre så i meg og å ta det innover meg og å la det være det viktige i hverdagen min. Om å få det som fyller tiden min også til å fylle livet mitt. Jeg vil leve det og smake det og føle det og se det og erkjenne det og lukte det og være det. Livet er en kamp, men ikke en krigføring, sa John Burroughs. Om å stå klar til å ta kampen og svelge tapene og nyte det man vinner og å tenke behagelige tanker. Om å bli inspirert og lytte til vakre melodier og dype tekster og holde rundt de små menneskene i livet sitt og fortelle dem hvor store skatter de virkelig er og å håpe at man sier det ofte nok til at de tror på det når de blir større mennesker.
Du må gjerne gifte deg før meg, Vakring - og jeg kommer i bryllupet ditt - men vent til en er forelsket i mer enn bare deg. Vent til en er forelsket i tankene dine og faktene dine og alle smilene dine. Vent til en vil være med til Afrika for å spise lunsj, fordi det står på bucketlisten din og som gjerne lar deg ta med skatter hjem fra loppis fordi du elsker det selvom dere ikke har noe sted å gjøre av det - du bare måtte ha det likevel. Fordi den hadde sjel og historier og sjarm. Vent til en skjønner hva du mener når du sier sånt. Vent til du finner en som gjerne tørker tårene dine og som lar deg sminke ny mestring i ansiktet før dere går ut. Vent til du finner en som ikke nødvendigvis hopper rundt som en femåringen hver gang han har bursdag, men som synes det er forferdelig søtt at du fortsatt gjør det. Vent til du finner en som elsker at du gir han både hjerte og sjel.
For det er fint å elske til man sprekker, men det er finere å ikke trenge det for å bli hel.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar