- Jeg vil aldri være med deg igjen!
Han roper. Høyt. Og tramper ut av huset og oppover gaten.
- Jeg vil aldri være med deg igjen heller!
Hun roper tilbake. Slenger igjen døren bak seg og blir stående i hagen. Med armene i kors og fjeset sint som en furie.
Jeg står på terrassen min noen meter på oppsiden av dramaet som utspiller seg i gaten vår. Han tramper i bakken for hvert steg han tar vekk fra henne, så hardt at grusen dirrer rundt han. Øynene er strenge, men leppen beveger seg på en måte som gjør at gråten i hjertet synes - selv uten tårer.
Hun senker armene sin og tar et nølende skritt fremover. Det ser ut som om hun vil si noe, men hun lar være. Hun trekker pusten dypt en gang og fyller lunger, sinn og hjerte med luft. En tåre triller ned kinnet. Uansett hva det er han har gjort, så må det ha vært vondt for henne. Sorgen bretter seg rundt henne, samtidig som det helt tydelig bare er han hun vil ha. Luggen ligger rett over øynene og resten av det lyse håret bretter seg rundt ansiktet som nettopp nå er fullt av kolliderende følelser.
Han begynner å gå saktere. Trampene er ikke like harde og begynner etterhvert å minne mer om forsiktige skritt. Han bruker tid på å lytte mellom hver meter han beveger seg vekk. Han former ord med munnen, men han klarer ikke si dem høyt.
- Men jeg elsker deg jo.
Hun har kommet ut i gaten. Hun står stille, med hjertet i hendene og ordene sagt akkurat så høyt at han burde høre dem.
Han stopper. En tåre ligger i gropen ved nesetippen. Han tørker den bort med håndbaken og snur seg rundt. Så ser de på hverandre. Hun og han. Med sårede stoltheter og salte lepper og begge bærende på sine egne hjerter, med plaster og pittesmå, deilige arr.
- Jeg elsker deg også.
Så løper de mot hverandre. De klemmer og ler og fniser. De ruller rundt på gresset og de snakker sitt eget språk. Hun låner bort leken sin og han sier at hun godt kan få ha den selv. Han gir henne tilbake hjertet han bar og hun gir sitt til han. Det gamle er glemt og det nye ligger der sammen med dem. Her og nå. Ikke mer, ikke mindre. Følelsene er rene og tilliten er tilstede. Og så går de sammen inn igjen. Disse to.
Han heter Magnus og hun heter Ylva. Og begge er fire år. De er nesten naboer og går i samme barnehage. Når jeg henter han som heter Magnus etter endt dag i barnehagen må han innom avdelingen til Ylva for å si hadet før han kan gå. Og da klemmer de. Men de nusser ikke. Ikke i barnehagen. Bare hjemme. For her hjemme er de gift. Magnus` storesøster viet dem en gang i vinter, med en Alf Prøysen bok som bibel. Og når det er juleferie og han ikke får se henne på lenge, da gråter han. For han elsker nemlig Ylva helt på ordentlig. Og han vil gifte seg med henne helt på ordentlig. Men han vet ikke når, for det skal Ylva bestemme. "Husk å tåle steken!", minner de hverandre på når de leker litt voldsomt. "Jada!", svarer de hverandre hver gang. Men så er det en som snart gråter likevel. Og da stopper den andre. Så stryker de og klemmer og trøster.
Ylva er nok det lille mennesket i verden som vekker mest følelser i poden. De krangler så det skulle stått om livet, de tramper vekk fra hverandre og de roper til hverandre. Men med noen meter i mellom dem og vonde følelser rennende nedover kinnet ombestemmer de seg. Og så snur de, møter hverandre et sted på midten og minner hverandre på at de er jo ikke bare kjærester - de er jo bestevenner.
Og man kan si hva man vil om barnlig kjærlighet, men det som hender med disse to er ikke noe mindre ekte enn hva jeg føler på. De har bygget en relasjon seg i mellom som skiller seg ut fra andre relasjoner i barnehagen, uten at vi voksne har prøvd å påvirke dem i noen som helst retning. De har valgt hverandre og de gjør det til stadighet. De kjenner på et spekter av tanker i hjertet og de sier dem høyt og de føler en gjensidighet. De tilgir og de savner og de leker og de deler. Og vi som er voksne har ikke fortalt dem hva kjærlighet egentlig er. Men hvem er vi til å lære disse to det? For er ikke dette den reneste formen? I Magnus` hjerte finnes kun Ylva. For når en gutt på fire deler pepperkaken sin i to før frokost og løper ut for å gi den rosa, store delen til en jente neddi gata, da er det ikke annet enn ren og dyp og ekte kjærlighet som ligger bak. Og når han står i vinduet her hjemme og ser etter henne lenge eller når han tegner til henne eller snakker om henne eller ber meg synge om henne før han legger seg om kvelden, med et hjerte som da banker litt varmere og et forsiktig smil som kruser over ansiktet, så ser jeg at kanskje vi som er voksne også bør bli litt flinkere til å alltid velge hverandre, selv etter krangler som har vært vonde. Og kanskje også vi bør bli flinkere til å si Men jeg elsker deg jo når vi beveger oss vekk fra hverandre og kanskje vi bør besøke en annen avdeling innimellom - bare for å si hei eller hadet til den som er viktig.
Kanskje er det Magnus og Ylva som bør lære oss hva kjærlighet er, i stedet for at vi forteller dem mer om livet som voksen. For helt av seg selv, fra bunnen av hjertet og innerst i tankene, gjør de naturlig alt det vi jobber med å huske i en hverdag som er hektisk.
Kanskje også vi bør bli flinkere til å dele pepperkaken vår i to før frokost noen ganger og ta oss tid til å gi den rosa, store delen til noen andre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar