Noen ganger slår verden litt sprekker. Noe treffer deg som ikke var der før og du vet ikke helt hvordan du skal håndtere det. Livet som du kjenner det vakler og fremtiden er med ett langt mer fremmed enn den var bare noen øyeblikk tidligere. Luktene i huset ditt er anderledes. Tingene er nye. Og dette mennesket, denne nye makten i livet ditt, har overtatt alle beslutninger. Tårene dine er større og angsten gnager litt mer. Hver bevegelse du foretar deg blir observert og diskutert av de som kan det bedre enn deg. Likevel ligger alt ansvaret på dine unge skuldre. De tynne, små som enda ikke har lært å lage kjøttkaker fra bunn eller som vet helt hvordan man leser av strømmen og hva alle beskjedene man får egentlig betyr.
Når verden slår sprekker forandrer alt seg. Og sammen med tårene som er større kommer smilet som er mer ekte. Sammen med angsten i hjertet kommer sommerfuglene i sjelen. Sammen med makten som overkjører deg kommer viljen og lysten til å legge livet ditt i dette livet som styrer.
Når verden slår sprekker betyr ikke det automatisk at man faller til en avgrunn og aldri kommer opp igjen. Noen ganger betyr det at himmelen åpner seg og et lys - vakrere enn noenting du noengang har sett tidligere - treffer deg rett bak det myke i kroppen. Roen legger seg på innsiden av deg og meningen med selve Livet ligger foran deg, i sin egen, lille person. Pusten din går saktere og tankene er gladere. Redselen for å feile ligger rett på undersiden av huden, men drømmen om å mestre er sterkere. Livet som du kjenner det vakler og arrangerer seg selv inn til noe større og lysere og bedre. Fremtiden du kjente er blitt fremmed, for å begripe de følelsene som plutselig vekkes i deg går ikke ann. Ikke for et menneske som kun har ord som verktøy.
Jeg husker den natten verden slo sprekker rundt meg. Det var i midten av januar. Ute lå det meter på meter med tettpakket snø og kulden bet i kinnene. Vinden slo mot vinduene og de få modige som beveget seg der ute gikk med blikket slått mot bakken og jakkene pakket tett rundt kropp, sinn og sjel. De hastet med å komme seg til dit de skulle, for å være ute passet ingen disse dagene. Inne var det dempet belysning og en lun tempratur og mennesker med kaffekopper. I livet mitt hadde himmelen åpnet seg noen timer tidligere og verden som jeg kjente den ville aldri igjen bli den samme. Jorden hadde sluttet å snurre i brøkdelen av et sekund og i akkurat rette øyeblikk. Og så lå jeg der, ganske alene, men likevel aldri mer helt ensom. Jeg prøvde å ta innover meg hva det var som egentlig var skjedd og i hvilken retning jeg egentlig vaklet. Jeg var utslitt og lykkelig og overveldet og livredd.
-"Kan jeg bære henne?"
Jeg hadde ringt i snoren for andre eller tredje gang på en liten time. Den foregående gangen lurte jeg på om hun gråt, men barnepleieren foran meg sa at jeg ville skjønne det selv når hun gråt på ordentlig og at lyden jeg hadde hørt bare ble kalt grynt. Eller knirk. Og det var vanlig. Men jeg visste ikke hva som var vanlig. Når hun bare var sekunder inn i sitt eget ferske liv lå hun mellom bena mine, pakket inn i et slør av dyp blå og litt lilla, med en kropp som var urørlig og en bryskasse som ikke beveget seg opp og ned som den skulle. Da de løp avgårde med henne, inn i et rom jeg ikke fikk være i, sa min egen mor at de bare skulle vaske henne. Jeg trodde på det. Så lite visste jeg.
-"Ja, det er klart du kan bære henne!"
Barnepleieren så på meg. Jeg tror ikke hun har fått et spørsmål som det før. Og for første gang siden verden forsiktig begynte å skjelve og himmelen slo sprekker og det vakreste lyset på kloden fant frem til nettopp meg, så hun meg dypt inn i øynene. Og jeg tror at hun så at jeg var ikke annet enn et livredd barn selv. Sytten år. I en stor seng, tett i tett med en krybbe som var mindre. Og i den krybben lå hjertet mitt. Nå med en mer normal farge og et bryst som beveget seg stille og rolig og perfekt. Men jeg ante ikke hvordan jeg skulle få det til å overleve - der på utsiden av en kropp som var varm og som lot det banke av seg selv, helt uten at jeg gjorde noe bevisst. Og så satt hun seg ned på sengekanten min, denne barnepleieren. Madrassen sank under tyngden hennes og hånden hennes tok lett tak i min. Øynene mine møtte hennes. Utrygge mot modige. Usikre mot sikre. Unge mot gamle. Livredd mot erfaren.
-"Dette, kjære deg, er ditt barn. Om få dager skal du ha henne med deg hjem. Du må verne om henne, trøste henne, pleie henne og leke med henne. Du må mate henne og du må irettesette henne. Du må lære henne om rett og galt og alt som er midt i mellom. Om sjelen din ber deg løfte henne, så løfter du. Om magen sier at noe er galt, så lytt. Når hun hater deg, så elsk henne enda litt til. Du vil feile, men det er greit. Du vil gråte, men det gjør deg mennesklig. Du vil være alene, men du vil ha henne. For alltid. Når hun følger sin første sommerfugl og brenner seg på nesler i jakten, smør på en krem og tryll bort smerten. Når hun fanger sitt første snøkorn på tungen, trekk øyeblikket langt inn i margen din. Når hjertet hennes knuser for aller første gang, gi henne kakao og ikke fortell henne at hun tre uker senere helt sikkert vil elske en annen. Det finner hun ut av selv. Når hun er redd må du være modig. Når hun er liten må du være stor. Når hun er syk må du tvinge henne til medisinen, selvom gråten skjærer hjertet ditt i to og medisinen smaker vondt. Sitt nesetipp mot nesetipp med henne, le med henne og la henne se at for deg så vil hun alltid være bra. Og så må du håpe at innen hun blir så stor som du er nå, så føler hun seg elsket. Og sett. Og hun er blitt tålmodig og lojal og tillitsfull og snill. Hun trenger ikke være så flink, men hun bør ha integritet.
Men akkurat nå, Line, akkurat nå kan du bære henne. Hold henne tett inntil deg og kjenn at hun puster. Hun gjorde ikke det i sted. Kjenn hjertet hennes prøve livet og kjenn huden hennes mot din. Og et sted inni deg vil noe vakkert vekkes. Og så vil du vite. Du vil ikke trenge å spørre om å holde henne eller trøste henne eller mate henne. For dypt inni deg finnes innstinkt. Og morskjærlighet. Og det, lille du, er det største på jord."
Så jeg gjorde det. Den 9. januar 2006 løftet jeg dette lille mennesket opp av krybben sin for aller første gang. Noe vakkert ble vekket på innsiden av mammahjertet mitt og siden da har det bare blitt større. Denne livreddende engelen har vokst opp, med prøving og feiling fra meg som stillas i livet, til å bli noe helt unikt. Med blanke blå øyne og rotete, lyst hår. Med en latter som triller fra innerst i hjertet og et mot verden sjeldent har sett maken til. Hun er blitt lojal og oppmerksom og hun har moral og integritet. Noen mennesker blir født til verden og et sted i øynene deres ser man en sjel som er gammel og klok. Hun er et av de menneskene. Hun er blitt sveket, men hun viser tillit. Hun er blitt forlatt, men hun følger etter. Hun er blitt løftet opp, men hun prioriterer å skryte av andre. Hun er sosial og trygg og utadvent og selvom hun er en populær lekekamerat og har venner på tvers av kjønn og alder på skolen velger hun å leke med den som ikke har noen andre. Hun står i mot gruppen og hun leder dem ofte mot inkludering og fellesskap. Og ikke bare har hun lært meg og vist meg hva livet er, men hun er også ene og alene grunnen til at jeg fortsatt lever i dag. Hun er jenta som i en alder av bare fem pittesmå år hadde hodet til sin egen mor i fanget. Moren som var på vei bort fra verden. Men hun strøk på meg og trøstet meg og hentet meg tilbake. Jeg husker det ikke, men hun sier det er sant og jeg kjenner det i hjertet. Og hun ringte hjelp. Og hjelpen kom og hun ble stående når de dro avgårde med meg og hun gråt, men hun tørket tårene sine og hun samlet mot og hun kom seg på bena igjen. Uten noen idè om når eller om hun fikk se mamma igjen. Som femåring.
Verden slo sprekker for meg den 9. januar 2006. Og den største omveltningen i livet mitt kom sammen med en bylt på 3450 gram. Deilig pakket inn i søt lukt og rosa tepper og med en sjel som er større enn min. Hun står for alt det gode på jorden og tanken på at jeg er så velsignet at jeg får låne henne i de årene vi blir gitt gjør meg ør og ydmyk og vannvittig takknemlig. Jeg falt ikke i noen avgrunn da sprekkene kom til syne den gangen for ni år siden. De ga meg heller et vindu og jeg fikk et blikk ut av universet som er vårt og inn i universet til et barn. Og etterhvert som hun vokser, blir vinduet større og lyset mer og fargene klarere og luktene bedre. Og jeg blir stadig forundret over alt det vakre som skjuler seg der, utenfor vår egen jord, gjemt i sinnet til et barn som er mitt og som med alt hun er og alt hun har viser meg små lysglimt av himmelrike bortenfor det jeg ser.
Kjære Vakreste. Kjære, kjære Thea. Tusen takk. Du er en stjerne av de sjeldne og jeg er så stolt av deg. Så stolt at jeg snart sprekker. Men jeg kommer ikke til å sprekke, for du gjør meg større. Hele tiden. Gratulerer med dagen din. Du fortjener den så inderlig. Jeg kan ikke fatte eller begripe at det allerede har gått ni fulle år siden du for første gang fikk hjertet mitt til å hoppe over et slag, for det føles som om jeg løftet deg opp fra krybben i forigårs.
Jeg elsker deg til himmelen og tilbake.
Titusen kyss og en rundt-halsen-klem til Tønsbergs vakreste, snilleste og fineste bursdagsjente.
Fra mamma.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar