onsdag 17. oktober 2012

Om tiden min


Noen dager har man lettere for å glemme de små tingene enn andre dager. Noen dager blir egentlig bare borte sammen med uken som er og uken som var før det. I tidspress og matlaging og redigering og for store klær og vind og alt det andre kjedelige som finnes på dager som går for fort. 

Jeg har nettopp fått med iPhone, så jeg la inn viktige klokkeslett i Verdensklokken. Oslotiden fikk være der, for den er ganske praktisk å følge i ny og ne. Aussietiden til Mike og Berkeleytiden til Assi måtte også få være med. Og så lagde jeg min egen tid. Tiden som er min. Linetiden. Tiden jeg var så flink til å finne før, men som har blitt litt borte igjen i det siste. Sammen med lyset og de lange dagene forsvant også inspirasjonen og kanskje engasjementet og muligens mesteparten av Linetiden også. Men jeg tok den tilbake i dag, etter en dag fyllt med klokkesletter og små katastrofer og alt jeg hadde glemt, men som jeg måtte huske, og etterarbeid og skøyting på eldste og turdag på yngste og loddbøker til fotballen og andre ting som skjer en mandag i oktober. Og i Linetiden er det ikke lov å gjøre noe. Det er ikke greit med jeg må. I Linetiden skal jeg sette på fin musikk, som Melissa Horn, og tenke på ganger jeg har lyttet til henne sammen med han som er fin og fått sommerfugler i magen. Og jeg skal legge bekymringer i en pappeske under sengen. Og om de prøver å snike seg frem igjen skal sengemonsteret mitt få sette seg på esken til hodet er helt tomt. Tankene skal brekkes opp i pittesmå biter og forsiktig ta seg en tur ut av hodet mitt og en runde rundt kvartalet. Og jeg skal ligge på ryggen og la musikken få gå helt inn i meg. Bena skal ligge flatt inntil madrassen og armene skal ligge rett ut til hver sin side og sjelen og hjertet og magen skal ligge ubeskyttet mot himmelen. Og i starten føles det tungt å kjenne på det skjøre og sårbare og det som er anderledes ved å ligge sånn. Det føles som om sjelen vil flytte seg til et sted som er tryggere og magen roper at det er umenneskelig å blottlegge seg selv på den måten. Men etter noen ganske så få strakser begynner pusten å ta over for hjernen og det fornuftige og det menneskelige. Magen beveger seg sakte opp og ned. Luften går inn og ut av lungene. Musikken kommer nærmere og nærmere et hemmelig punkt på innsiden. Og så slapper man av. Det prikker ikke lenger vondt i fingrene og albuene, men det prikker godt og forfriskende og avslappende. Deilige bilder males på innsiden av øyelokkene samtidig som både tærne og underarmene og toppen av hodebunnen får puste samtidig. Sjelen legger seg tilrette og titter mot himmelen og nyter utsikten. Den kryper seg sammen som en sliten katt og lar verden være verden et øyeblikk, for nå vil den bare hvile og bare eksistere og bare være. Hjertet slår sakte og pulsen er lav og det føles som om man svever litt der man ligger alene i sin egen tid med sitt eget sinn i sin egen verden. 

Sånne små ting.

1 kommentar:

  1. Jeg skulle ønske jeg fikk til å slappe av sånn som det snupp.. Ironien er jo dryppende men har ikke tid.. xP Skulle tatt meg tid! #tidstyv

    SvarSlett