tirsdag 26. juni 2012

Hei, Tønsberg

For en gangs skyld skal jeg skrive et i dag har jeg innlegg. Men i stedet for å skrive det i preteritum skal jeg skrive det i presens. Det blir et nå gjør jeg innlegg. Jeg lover å holde det kort!

Akkurat nå, kjære mennesker, sitter jeg på en veranda. Min veranda. Jeg har hatt noen av de fineste menneskene jeg vet om rundt meg i et par dager og jeg begynner å komme på plass hjemme. På stedet jeg har savnet. På stedet som gir meg sommerfugler og bobler og følelsen av tilhørighet. Jeg har gått i byen og mennesker har kommet løpende bort til meg og klemt på meg og ønsket meg velkommer tilbake. Velkommen hjem. Jeg har kjent igjen både gater og steder og butikker og detaljer og denne gangen skal jeg ikke reise igjen. For jeg bor her nå. Og jeg forstår det ikke ennå, men jeg nyter det.

Akkurat nå sitter jeg på en veranda. Og jeg ser på en utsikt som er medisin for såre øyne. Jeg ser utover Eik og himmelen er den samme. Himmelen er fortsatt den himmelen som forandrer seg mest på kortest tid. Himmelen er noe av det jeg har savnet, for himmelen over Eik er ikke som himmelen noe annet sted. Jeg sitter her og barna har sovnet på nye rom og det er kaos i stuen, men jeg kan ikke se det, og jeg drikker et glass hvitvin fra et pappbeger. Og bortsett fra at jeg savner Carinamin så mye at det føles ut som om sjelen rives i biter, så har jeg det tilnærmet perfekt akkurat nu. Hodet er tomt og hjertet er fylt og jeg kjenner at det er riktig avgjørelse, tross alt.

Hei Tønsberg, og takk for sist. Nå er vi hjemme og vi reiser aldri igjen.

2 kommentarer:

  1. Lykke til, Line! Fin blogg jeg leser ofte, ikke tvil om at Stavangerområdet har mistet noe....

    SvarSlett
  2. Tusen takk, Liv! Veldig hyggelig å høre:)

    SvarSlett