Om å nå en milepæl

Lenge, lenge, lenge har jeg hatt lyst til å ta en tattovering. Lenge! En tattovering nummer to da, altså. Thea fikk jo en på leggen min i 2009. Tror jeg. Eller sånn ca da, i allefall. Og Magnus skal få en når jeg bare vet hva jeg vil ha. Men nå skal jeg ha en jeg har tenkt på leeenge (sånn hvis ikke det har kommet frem ennå. At jeg har ønsket meg den LENGE). En tattovering som betyr mye for meg. Som beskriver hvordan jeg ser livet. Men jeg har ikke kunnet ta den nårsomhelst. Jeg har måttet vente til jeg var på riktig sted i livet. Jeg har måttet vente til jeg hadde reist meg. Til jeg elsket livet og gikk rundt med rak rygg og hodet hevet. Og hver gang jeg har reist meg tidligere har det liksom skjedd noe. Eller så har det bare ikke passet. Men nå har jeg reist meg. Og jeg er på ekorn-ut-av-ørene-stadiet. Ryggen har aldri vært rakere og hodet har aldri vært høyere hevet. Jeg har aldri før snakket så mye om blondeduker, blåbæryogurt, svaler og tulipaner med fine farger. Og jeg har aldri før hatt så troen på at uansett hva livet slenger i trynet mitt, så slenger jeg noe hardere tilbake. Jeg har troen på at uansett hvilken grunner livet gir meg til å gråte, så viser jeg livet at jeg har minst tusen flere grunner til å smile i stedet. Så nå passer det. Det passer å ta tattoveringen. Den jeg har hatt lyst på lenge, vet du. Og i morgen er dagen. I morgen er dagen! *Hopper opp og ned som en gira hyiene*

Men så kan man jo ikke akkurat skjule at jeg er en pingle. Kan godt dra frem siste fødsel med en gutt på nesten 5 kg og ikke engang paracet innabords. Eller de fem ryggmargsprøvene jeg har tatt i det siste. Eller bloodpatchen de gjorde på sykehuset, da de tappet blod fra albuen og brukte en lang nål for å plassere det blodet rundt omkring i ryggraden for å la det koagulere og tette det hullet jeg kanskje hadde der. Som det viste seg at jeg ikke hadde. Men det er ikke noe poeng. For jeg er like mye pingle. Jeg gruer meg. Voldsomt mye. Jeg er overbevist om at det shitty vondt. Jeg eier jo ikke spesielt mye underhudsfett heller. Men så sies det jo at om ikke det er verdt smerten, så bør du heller ikke ta tattoveringen. Det er jo ikke det at det ikke er verdt smerten... Men smerte er jo sjeldent kult. Med mindre du er in to S&M. Klart at det er verdt å gå gjennom fødsel for å få kidden, men smerten er jo like lite kul da. Så det blir jo verdt det. Men likevel.

Når jeg har den tattoveringen på skulderen i morgen har jeg nådd en milepæl. Da har jeg kommet dit hen i livet. Dit jeg har planlagt at jeg skulle komme meg. Det har vært tårer og vansker på veien. Men det har også vært insane mye oppbacking av flotte mennesker og gode venner. Det har vært en sjelden reise. Det har vært utvikling fra ende til annen. På både godt og vondt. Men det har vært fantastisk. Ikke da. Men nå. Når jeg kan se tilbake og kjenne på alt jeg har lært om meg selv, om verden, om de rundt meg. Og det har formet meg til et menneske jeg trives med å være. Og i morgen har jeg det svart på hvitt. Eller litt svart på rødt og rosa egentlig. Men jeg har det på kroppen i allefall, for evig og alltid.

Jeg gruer meg. Men jeg gleder meg! Milepæl <3