Jeg har en mistanke om at mange er irriterte på meg. Men antallet har jeg ingen anelse om. Og det er nok kanskje like greit. Jeg humrer litt når jeg tenker over det. Jeg kan se for meg mennesker, venninner, bekjente sitte i stuene sine og litt lavmælt mumle Åh, hun Line har en status igjen. Eller Ååh djises, nytt såpeboblerosa blogginnlegg fra hun der Line. Så svarer den andre noe sånt som Hun er liksom så forbanna lykkelig hun. Alt skal være så jyslig perfekt hele tiden. Jeg får angst av sånne mennesker! Mens den første bare nikker bifallende og gjerne himler litt med øynene. Så snøfter de. Så leser de innlegget. Det forbanna lykkelige, jyslig irriterende perfekte innlegget bruker de tre minutter av livet sitt på å lese. Og da tenker jeg ja vel og smiler litt for meg selv.
Jeg har ingen tanke om å forandre verden. Jeg har heller ingen tanke om å forandre samfunnet. Ei heller å forandre menneskene rundt meg. Så høye tanker har jeg ikke om meg selv. Jeg prøver verken å male verden rosa (nja, ok. Kanskje litt.) eller få andre til å ta på seg rosa hjertebriller. At jeg skriver er en ren egoistisk handling som gir meg mye. Hadde det ikke gitt meg mye hadde jeg heller ikke brukt tiden min på det. Men jeg liker det. Og noen ganger er jeg forbanna lykkelig. Så lykkelig at det regner både løvetenner og tusenfryder over gata mi på Storhaug. Og noen ganger, egentlig ganske ofte, er jeg ekkel nok til å skrive om det. Men andre ganger er jeg fryktelig ikkelykkelig. Tårer så store som hus og sorger så dype at bunnen ikke finnes og bekymringer som får magen til å vrenge seg. Og da skriver jeg om det også.
Og så kan jeg bruke resten av tiden min på å lene meg litt tilbake og se at tekstene mine, i allefall noen av dem, treffer andre mennesker på den ene eller andre måten. De jysla irriterende tekstene mine. Og det er ganske deilig:)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar