Om å gi slipp

Det tok tre måneder før det gikk over. Det vonde som spiste litt på hjertet igjen. Det tok tre måneder å bli lettere og gladere og å ville vinke litt mer enn før. Det tok tre måneder å kunne våkne uten å være redd for det som ble vondt og som skulle klares den dagen, men som man ikke hadde klart dagen før og som man trodde man ikke kom til å klare dagen etter heller. Det tok tre måneder med mørke skyer i horisonten og en vind som var skummel på kveldene og en følelse av å være litt liten. Før skyene lettet litt. Og vinden strøk over meg i stedet for å slå igjennom meg. Og menneskene begynte å stå opp fra dvalene sine og startet å steke vafler igjen og si hei over gjerdet igjen og fortelle historier igjen. Sånne historier de husker så godt fra den gangen førti år før de selv ble født. De beste historiene fra menn som lukter pipe og med grove rynker og blå øyne gjemt bak store hvite øyebryn man øyeblikkelig får lyst til å ta på.

Solen står opp tidligere og legger seg senere, akkurat som meg. Vi prater mye, solen og jeg. Jeg gjesper i takt med henne før fuglene hvisker på morgenkvisten og jeg lusker meg ut på terrassen for å si hei, bustete og trøtt og fin. Jeg har en gammel morgenkåpe av frottè som jeg litt halvveis surrer rundt en nyvåken kropp som fortsatt gnir det trøtte ut av øynene. Føttene er nakne og følelsen av det kaldre treverket jeg står på er prikken over i`en i morgenmøtet mitt med solen. Hun sier hei tilbake og stryker meg over kinnet et kort lite øyeblikk. Så lenge at jeg vet at det er henne, men så kort at ikke naboene synes det blir rart at jeg står her og koser litt med solen. For hun er jo egentlig alles, ikke bare min. Men jeg har gjort litt krav på henne likevel. Og det synes hun er greit. For alle kommer til et punkt i livet hvor de får krav på litt personlig sol og akkurat nå var det min tur.

Så går dagen litt mer som normalt. Det er ikke så mye snubling lenger. Det er ikke så mange turer til kjøkkenet for å tørke vekk det salte fra kinnet før det drypper ned fra haken. Det er mer fnising og mer kosing og flere invitasjoner til sveler med syltetøy i hus med florlette gardiner som danser litt. Det er mer omfavnelser og plutselige kyss og tilfredshet. Det er ikke så mange teipiter rundt sjel og selvfølelse. De har vokst opp litt og er blitt litt mer selvstendige. Fine selvfølelse. God morgen, roper den også til solen. Se, jeg er her jeg! Litt høyere enn i går! Som et lite barn står den på tærne og vinker med hånden rett opp i været til solen, livredd for ikke å bli sett. Noen ganger blir nemlig selvfølelsen min så kry som bare den og små barn kan bli. Og jeg blir som en mor som holder rundt henne og selvom jeg til solen sier ting som Du vet hvordan det er og så fniser litt eller Hun er i den perioden vettu og solen nikker annerkjennende, så er jeg nokså kry på hennes vegne, jeg også. Så klemmer jeg henne ennå litt tettere inntil meg.

Og ryggraden min har vokst litt etterhvert som hjertet lot seg gro litt igjen. Den er blitt høyere den også. Og litt sterkere. Og den lar meg si ting jeg ikke turte å si før. Litt sånn at det bare detter ut av meg og så er jeg både overrasket og perpleks og ganske skremt, men jeg later som absolutt ingenting og venter bare på en reaksjon fra omverdenen. Men den kommer ikke. Jeg står der med hendene i forsvarsposisjon og venter på at verden skal si klart og tydelig i fra om hva de mener om at jeg bare sånn helt plutselig, etter tjueseks år, skal hviske alt jeg egentlig mener. Men verden bare går forbi og skal rekke dagene sine. Menn med aviser under armen og stresskofferter og veldig-veldig viktige jobber og jenter som studerer med bøkene i veska og mødre som skal levere alle de elleve trollungene i barnehagen så fort som mulig. De skal rekke dagene og livene sine og det gjør ingenting at jeg mener noe. Og det har ryggraden min skjønt, så den har begynt å snakke litt tydeligere. Den bruker utestemme inne noen ganger og den vet hva den vil. Og det er en følelse som er nesten like god som fire jordbærkjærligheter og Mimmi sin ripssaft.

Så sånn går dagene nå. Litt større og litt finere og litt gladere. Oftere troen på at alt kan fikses og en datter som har knekt lesekoden litt etter alle andre på hennes alder og er stoltere enn de noen gang var når de fikk det til. Og det tok tre måneder med skyer og et hjerte som var vondt hver gang det banket før jeg om kveldene kunne ta med meg et glass med rødt ut, rett før solen går ned. Med et teppe rundt kroppen og håret i ball. Vin i hånden og deilige Silje Nergaard som bakgrunnsmusikk fra stuen og en utsikt over gaten jeg bor i. Med de første frekke, fine fregnene på nesen og litt lyserosa kinn og litt solbrent på skulderen og en lipgloss som smaker kirsebær og helt alene og dronning av verden. Å kunne sette seg ned ved siden av en stor krukke lavendel kjøpt fra det lille gartneriet tvers over jordet fra der jeg bor og å lukte inn alt det fine som er skjedd. Og på samme måte som dagen startet, avsluttes den. Solen stryker meg forsiktig over kinnet. God natt, jenta mi, sier hun med en moderlig, god stemme. Du har klart deg bra i dag. Fint. Og jeg vet at min tid alene med solen snart er over. Men jeg vet at det er greit. For snart trenger jeg ikke at hun lener seg ned og hvisker meg i øret at det jeg gjør er bra, for jeg sier det til meg selv. Det må være det fineste.

Big

Han er nok alt du har drømt om. Eller alt du ikke har drømt om. Han gir deg noe. Noe man ikke kan forklare. Noe som er utenfor vår forstand og utenfor vår verdighet å sette ord på. Han gir deg en følelse av tilfredshet. Av at du er mer enn det du tror at du er. At du er spesiell og viktig og ikke som alle de andre han har lyst på. At han tuller med hodet og sjelen og hjertet ditt er ingen hemmelighet. Han vet det og du vet det og alle som ser dere på gata vet det. Og jeg tror til og med trærne og servitørene og kanskje moren hans vet det. Men han er den ene Mr. Big. Den som ikke en jente på jord kommer unna. Han er den som senser når man er på vei til å skli unna og som da gir fra seg et livstegn. Som om han vet at han er på vei til å miste kontrollen. Han trenger å ha kontrollen. Han har dype øyne og gamle skjorter og litt sjegg og han er eldre enn deg. Han er ikke smartere enn deg, men du lar han tro det. Han er så full av omsorg. Men han er et maktsykt, maskulint monster. Et  forbanna sexy, maskulint monster. Desverre og heldigvis. Han er en portal ut til et liv som ikke er ditt. Han gjør hva han vil når han vil. Han smiler av de riktige tingene og han leser alltid avisen om morgenen og han jobber med noe viktig. Det oser mann av hele trollet. Det oser rå morgensex etter en kveld med vin og engasjerende samtaler. Det oser noe fremmed og narkotisk med hele han. Det oser selvtillit på den gode måten og trygghet og nærhet og et univers bestående av en 150*200 seng hvor bare dere lever og ånder og puster. Og det er et univers dere ikke trår ut av med mindre dere virkelig er nødt. På død og liv nødt. Han er nok alt du har drømt om. Eller alt du ikke har drømt om. Bare fordi han trenger å kontrollere deg. Og du lar han. Fordi du liker det. Han er din Big og du liker at han trenger deg, til tross for at det er på en syk og deprimerende og ganske ensom måte, så trenger han deg.

Fin mann etter fin mann suser forbi stuevinduet mitt. De smiler og de bukker og de bringer blomster på døren. De prøver å redde meg. Og om du noensinne har sett en skikkelig søt jentefilm, så vet du hvilken type fin mann jeg snakker om. De hadde nok klart å redde meg også, hvis ikke det var for Big. De er mennene som kunne sikret fremtiden min på et lite øyeblikk. De som ikke gir seg de 314 første gangene du sier nei, fordi de er hellig overbevist om at du blir sjarmert til slutt. Jeg er så priviligert at jeg har dem susende forbi vinduet mitt. De er fine å se på og de gir av seg selv og de kjenner til de 7 forskjellige smilene mine og de vet hva jeg liker og ikke liker og hvordan jeg liker det og hva jeg trenger og de lukter godt og de kan gi meg alt. Alt. Men de er ikke Big. Og når en av dem suser forbi, så senser han det. Og så sier han en setning eller tre. Og så sier jeg til de fine, flyvende mennene Sorry. Du er skjønn. Men jeg vil heller bli kontrollert av et forbanna sexy, maskulint, omsorgsfullt troll som lukter mann på den gode måten og som synes jeg er søt i for store skjorter når vi spiser egg til frokost og har skikkelig, skikkelig svart kaffe og et glass melk ved siden av. Håper du forstår! De vil ha kjærlighet. Jeg kan ikke gi kjærlighet nå. Jeg kan ikke legge mitt nye engasjement for livet og små ting og blomsterpotter og vinternetter og kyss inntil veggen og ting fra loppemarked som lukter gammelt tilside bare fordi noen trenger kjærlighet. Jeg driver ikke med det for øyeblikket. For øyeblikket driver jeg med de to rareste, fineste på jord og meg selv. Og jeg driver med selvutvikling. Og jeg driver med viktige ting. Og i allefall ikke med kjærlighet.

Selv ikke Big får meg. Jeg gir meg ikke til noen. Jeg er ganske hans. Ganske mye hans. Men ikke helt. Ikke med hele meg, ikke med alt jeg har og ikke med følelser og ikke med kjærlighet. Bare med urasjonell tankegang i en verden de fleste feminister ville kranglet med meg i. For sånn skikkelig dypt inni meg så er jeg en veldig liten jente som er veldig redd for å få hjertet tråkket på. Og jeg kvier meg for å si det fordi jeg nødig vil høres ut som en 14-åring med kjærlighetssorg for første gang. Men kanskje er det akkurat det jeg er. Kanskje er jeg en 14-åring med kjærlighetssorg for første gang, Bare at jeg er litt større likevel. For jeg har ikke kjærlighetssorg lenger. Jeg har bare ikke lyst til å få det en gang til. Og da er Big redningen. For med hele den deilige, gode han vet jeg at det aldri kommer til å stikke noe dypere enn gode samtaler og rå morgensex og bena på bordet og sommerkvelder på gresset og vin i hånden og mye latter og grilling med venner og ømhet i vannkanten på stranda og interne spøker og blikkontakt og varme i snøstormen og minner fra langt tilbake og alt annet som ikke er kjærlighet. Alt det som bare ikke kan være kjærlighet. Men kanskje er det det som er kjærlighet. For kanskje er det det som alltid blir stående igjen når alt annet blir borte i fortiden og en jeg engang kjente. For hver gang jeg har følt kjærlighet har jeg rømt. Og så har jeg angret. Og så har jeg kommet tilbake. Men da har de flyvende mennene vært borte. Og jeg har spurt dem om å komme tilbake også. Men de kjenner meg og de vet at om de kommer tilbake så rømmer jeg igjen. For jeg er fri og jeg vil være fri og da hadde jeg ikke vært fri lenger.

Hun som er alt

Carina.

6. juni 1988. Det er en mandag. Det er fortsatt 258 dager igjen til et mirakel treffer livet mitt. Fortsatt mange måneder igjen til mitt hjerte forsiktig hvisker hallo til ditt og til følelsene hvisker til fornuften at Fra nå vil alt gå bra. Fortsatt uvitende om det delikate ved å være i perfekt balanse med et annet menneske. Men likevel nyskjerrig, på vei, voksende. Den mandagen 6. juni slo et pittelite hjerte for aller første gang. Pakket inn i en mors varme og beskyttelse. Fortsatt nytt og ukjent for en stor og skummel og svikende verden. Fortsatt fremmed for en søster og en bror. Men likevel bankende. Forsiktig. Prøvende. Søkende. Voksende. Det vakreste hjertet jeg vet om. Ditt hjerte.

Det var den 19. februar 1989 det skjedde. Det største som inntil da hadde skjedd på jordkloden. Mirakelet i livet mitt. Det var den 50. dagen det året. Kalenderen hadde fortsatt 315 dager igjen å fylle. Men ingen dager ville bli lysere, vakrere eller viktigere enn akkurat denne dagen. Denne søndagen. Det var delvis skyet, men det regnet ikke. Tempraturen steg og det var meldt 3 varmegrader på Blindern. Mamma tok med seg pappa en tur. Vi små ble hjemme. Redd Joppe død eller levande og Godnatt med Albert Aaberg skulle være på barnetv. Det var salg på Oslo City. En LP-plate fra CD-akademiet ble solgt for 29 kroner. Åh, den som hadde råd til sånt.

Den søndagen forandret livet mitt seg for alltid. Ingenting ville noensinne bli det samme når mamma kom hjem igjen. Hjertet mitt hadde vokst og jeg visste ikke hvorfor. Jeg visste bare at der var du. Pitteliten. Modig. Min. Bare jeg ser navnet ditt vokser sjelen min litt. For du er det største jeg vet om. Du er den fineste jeg vet om. Du er den sterkeste jeg vet om. Du var det første mennesket jeg noensinne elsket høyere enn meg selv. Og jeg gjør det fortsatt.

Kjære, kjæreste Carina.

Jeg vil dele øyelikk og sorger og seiere med deg. Jeg vil dele høytider og minner og tradisjoner. Fordi du er en del av barndommen som aldri kan gå tapt og en bit av himmelen som står for alt som skal komme. Du er et av de aller viktigste menneskene i livet mitt. Og du har vært det lengst av alle og du skal være det til evigheten. Jeg ser deg og jeg ser øynene til en søster og jeg ser et hjerte som forstår og jeg tenker at nær eller fjern - jeg er aldri helt alene.

Jeg vil si tusen takk til deg. Tusen takk for millioner av små sekunder med gode stunder. Tusen takk for at du tar hånden min i mørket og leder meg når jeg faller. Tusen takk for at du står når jeg snubler og venter på meg mens jeg reiser meg igjen. Tusen takk for at du aldri dytter meg, men venter tålmodig til jeg kommer meg opp selv. Tusen takk for styrken du viser meg i lojaliteten din, klokskapen din, humoren din og evnene dine. Tusen takk for lyset du tenner når verden er mørk. Tusen takk for at du alltid har vært og alltid vil være vinden under vingene mine. Tusen takk for at du alltid ser meg. Alltid.

Å elske er å legge grunnsteinen for savn, sa Kolbein Falkeid. Han skulle bare visst! Å flytte fra Stavanger er å legge grunnsteinen for å gå på veggen, kan jeg fortelle han. Du gjør alltid alt bedre. Vi vet at du er sliten selv. At du kan være liten og litt redd. At du kan være sår og var for verden. At du noen ganger ikke burde trenge å være verdens beste mamma og kollega og kone og husmor. For du er alt det. Men du er så mye mer. Du er Carina. Min Carina. En stjerne av de sjeldne og en diamant verden aldri har sett maken til. Du er hun som gjør alt for verden uten å forvente at verden legger merke til det. Du er en personlighet med så mange stråler og så mange lag og så mange skatter på innsiden og ingen fasinerer meg mer enn deg. Du gjør farger sterkere og glede dypere og sorger lettere. Du er dansende, lekende, lesende, skapende. Du er redd og tapper, fryktsom og triumferende. Og i stadig utvikling.  Du har integritet og mot og verdier. Du er sterk fordi du lærer sorgene dine å smile og fordi du engang har vært svak. Du er modig fordi du overvinner frykten din. Du er så medfølende fordi du har opplevd lidelse. Flere ganger. Du er kjærlig fordi din egen smerte aldri gjør deg blind for andres og du er klok fordi du alltid vet hvor grensen for din egen kunnskap går. Du er ekte fordi du alltid vet når du lurer deg selv og du er levende fordi tabbene fra fortiden aldri veier mer enn håpet for fremtiden.  Du kan elske, for du har følt tap. Og du står igjen som det største mennesket på jord for meg. Og om hele verden deler seg, så skal jeg være her for deg.

«Det største mysterium er ikke mer enn at en ørliten kropp er våknet til jorden. Den nyfødte ser. To luker i himmelen går opp. Selv fem-trinns-raketter og kjernefysikk blir puslingers puslespill når det nyfødte barn med et eneste blikk beviser at Gud er til.» (André Bjerke)

Og den søndagen, når Joppe var på barnetv og LP-plater kostet 29 kroner, ble du født - snill og varm og god og rar og frekt perfekt. Og gjorde meg bedre for alltid. Tusen takk.

Kjære Carina. Kjærligheten kan ikke måles. Den kan ikke bli telt eller veid. Den kan ikke sammenlignes og den kan ikke konkurrere. Det er ikke størrelse eller avstand eller antall hjerter i et brev. Den bare er. Uforbeholden. Evig. Gjensidig. Besluttsom. Den sanses. Den vises og føles. Og du viser og du føler. Og du klarer og du mestrer. Og jeg er så umenneskelig stolt av deg. Så ufattelig, ut av en annen verden stolt av deg. Du er alt jeg vil bli og fra den søndagen i 1989 og til evigheten vil jeg se opp til deg.

Kjære Carina. Du er forbausende og formidabel. Du er fortryllende. Du er fryktløs og lojal og alltid, alltid ærlig. Du er barmhjertig og dyrebar og viktig. Gratulerer med 25-års dagen din. Det har gått et kvart århundre siden du ble født og gjorde verden til et bedre sted å være og jeg synes du klarer deg helt ypperlig. Jeg håper dagen din blir fylt med alt du elsker og jeg savner deg så hjertet mitt brister og jeg får vondt i magen. Jeg gleder meg helt enormt til å se deg snart og vit at du for evig kan regne med meg - for jeg elsker deg.

Om hele verden deler seg.

Rokk i fødselsdagspresang

Hva er det egentlig å ha skadet hjernen? Hva betyr det å ha skrubbsår på hukommelsen? Hva skjer i en sjel når den ikke lenger kan ringe til hodet og få beskjed om hva følelsene betyr?

Du kan forklare hjerneskade med så mangt. Men det er aldri planlagt. Det er aldri noe du har kunnet forberede deg på. Verken som kjæreste, datter, far eller pasient. Det er noe av det mest nakne jeg har opplevd til nå i livet. Og jeg har definitivt opplevd min del av nakne øyeblikk. Man er, helt plutselig, sårbar. Man har helt ut av det blå hatt et det skjer ikke meg øyeblikk. Og så skjedde det deg. Og det skjedde meg. Og sånn i starten går det overraskende greit. Men så går det ett år. Så ett år til. Og så står man der, to år senere, uten å kjenne seg selv og uten at omverdenen kjenner deg og uten at fagfolk egentlig kan forberede deg på hva det er som skjer og man føler på følelser man ikke helt kan sette fingeren på. Og man trodde selv at man skulle være friskere og verden trodde at man skulle være litt mer over det. Men det er man ikke. Og så er man... naken.

Plutselig kan jeg ikke bestemme lenger. Det er nytt og litt skummelt. Jeg har alltid kunnet bestemme. Jeg har alltid satt meg et mål og jobbet hardt og klart det. Men plutselig er jeg bare en del av en skjebne jeg ikke får føre rattet til. Plutselig går man fra å være en hjelper til å motta hjelp gjennom Tiltak for funksjonshemmede. Selv når jeg gir alt jeg har ved de enkle hukommelsesoppgavene hos ergoterapauten klapper han meg forsiktig på skulderen og sier nå er det greit. Jeg er ikke frisk nok. Jeg skal ikke bli for sliten. Jeg vil bestemme selv om jeg skal bli sliten eller ikke. Vi kan prøve igjen senere. Om et halvt år kanskje. Nå har det gått et halvt år. Og jeg har prøvd igjen. Og vet dere hva? Jeg var livredd. Jeg visste ikke hva jeg kunne forvente av meg selv og jeg var redd inn i benmargen. Og sårbar. Og naken. Og full av uærligheter.

Før kunne jeg bestemme over mine egne følelser. Nå detter de ut av meg uten at jeg merker at de kommer, ennå mindre klarer å stoppe følelsene i tide. Før visste min eldste hvem jeg var og hvem hun hadde å forholde seg til. Nå har hun fått en ny mamma. Og hun likte den gamle bedre. Hun likte bedre den som kunne sjonglere med leker og matlaging og latter. Den som var tålmodig og som husket turdager eller fotballtreninger. Nå har hun er ny mamma som blir sint hvis ting ikke går og som ikke engang husker lekser. Det er flaut. Og hun liker det ikke. Og det gjør hun klart ganske ofte. Og for en ny mamma kan det stikke litt i hjertet. Ganske mye i hjertet, faktisk. Så mye at hjertet knuser på daglig basis. Og så må man lime det sammen igjen når kvelden har funnet huset vårt og barna sover og drømmer om fine ting og glade voksne. Og hjertet tørker over natten og er helt igjen dagen etter. Men selvom man prøver aldri så hardt, så er man ikke den gamle mammaen den dagen heller. Man er fortsatt bare den nye. Så glemmer man å sende med en leke til lekedagen eller en ekstra flaske vann til aktivitetsdagen. Og eldste sier at hun likte den gamle bedre. Og så hører man lyden av et hjerte som revner igjen.

Det er litt min egen skyld. Egentlig er det kun min egen skyld. Og den tanken er like altoppslukende som mange andre tanker. For selvtillitten er på bunn. Jeg konkurrerer hele tiden med den gang da. Jeg klarte det før. For to år siden kunne jeg lett. Men det fører bare til en ting - at jeg taper hele tiden. For dagen i dag er ikke den gang da. Det jeg klarte før kan jeg ikke gjøre i dag. Det som var lett for to år siden kan ikke sammenlignes med hva som er lett nå. For to år siden kunne jeg være alene med barn, trene, lage middag fra bunn, jobbe deltid og studere fulltid. I dag er det vanskelig å gå på butikken eller følge en middagsoppskrift. Eller huske å hente barna hvis jeg har flere ting jeg bør huske samtidig. Og dagene jeg ikke er livredd eller trist, da er jeg gjerne så flau over meg selv at kinnene er vondrøde og øynene bare klarer å se nedover.

Å hoppe høyt med kjetting rundt bena er vanskelig. Å vise nærhet med armene knyttet fast på ryggen er vanskelig. Å akseptere at livet er nytt er minst like vanskelig som å prøve å finne et liv som er gammelt. Å godta at jeg ikke kan alt jeg kunne er som å gå i min egen begravelse. Det er som å gå i begravelsen til den delen av meg jeg alltid har likt så godt. Den som kjemper og faller og kjemper igjen. Den delen som klarer alt og som setter farger på lukter og følelser på kunst og som tolker fine tekster med mye engasjement. Begravelsen til håpet og viljen til å alltid, alltid strekke seg etter det som er litt vanskeligere enn umulig. Å gå i begravelsen til håpet er som å gi opp. Men jeg gir ikke opp. Den jeg som manes frem i morgenlyset hver eneste dag ga ikke opp. Men det er en skygge som stadig blir litt lysere. Det er ikke den jeg som prøver å finne en rolle i verden nå. Den jeg som bare er to år gammel og som prøver å finne en plass i livet og som mest av alt vil løpe, men som bare nå nettopp lærte å gå. Det er den jeg som fortsatt trenger et omsorgsmenneske med trygge fang og myke hender og gode ord som forteller når kvelden kommer at det er helt vanlig å falle, men at det går bra å prøve igjen likevel. For når man blir litt større og litt modigere og litt mer kjent her i livet, så faller man ikke så ofte som man gjør når man er helt ny og veldig redd.

Å ikke gi opp spiser opp både meg og alle hjertene og sjelene og hendene som støtter meg opp ellers i livet. Å ikke gi opp er ikke et alternativ. Å gi opp er heller ikke et alternativ. Men å finne noe i midten. En gråsone. Som er akseptabel for både egoet og fornuften. Noe med balanse. Noe som hvisker til hjertet mitt at jeg klarer og som sier til sjelen at den godt kan bli sliten. Å kanskje, men bare kanskje, komme til det punktet at man holder rundt et splittet seg og hvisker til den yngre utgaven; slapp av. Det går bra. Å være god er mer enn å bare mestre. Eller noe sånt ekkelt fornuftig.

Jeg har skjønt at i en prosess som gjør et nakent menneske kjent for verden er ikke sorgen og skuffelsen og det vanskelige alltid en unntakstilstand. Det er hverdagen en periode. Det er en like stor og viktig del som det fine og lykken og mestringen. Det er med på å forme meg til et nytt og annet menneske, med en annen grunnmur og andre verdier og en måte å forholde meg til livet som ikke nødvendigvis er bedre enn før, men ikke nødvendigvis verre heller. Bare anderledes. Og ny. Og fortsatt litt fremmed. Og veldig skummel. Og akkurat nå ikke bra nok. Men etter noen flere tårer og nye skrik og vage forsøk på det umulige og fosterstilling i fanget til en venninne, så kanskje bra nok likevel.

Jeg har skrubbsår på hukommelsen. Jeg klarer ikke tenke så logisk lenger. Jeg forstår ikke vage begreper eller uttrykk med dobbel betydning. Jeg er ikke lenger herre over egne følelser og jeg klarer ikke å forstå hvorfor jeg føler dem. Sjelen min viser verden noe gjennom øynene mine som hjernen ikke kjenner igjen. Og når dere spør vet jeg ikke lenger hvordan jeg skal svare. For hvordan svarer man på sånt? Jeg har jo glemt hvordan man ressonerer. Og jeg føler meg dum mesteparten av tiden.

Jeg har aldri løyet så mye før, men nå lyver jeg hele tiden. Hver dag. Til de jeg elsker. Jeg lyver så jeg tror på det selv. Jeg skaper egne koblinger mellom sjel og hode og jeg plastrer alle de skrubbsårene jeg finner. Jeg smører pyrisept på samvittigheten og jeg lager meg en liksomhverdag hvor ting går nokså greit, for aldri i hele verden om noen skal få se hvor sårbar og vanskeligstilt og blottet for kontroll man helt plutselig blir når hjernen ikke lenger samarbeider med livet. Men her sitter jeg. Alene i sofaen. Med verden som publikum. Nedbrutt og med saltsmak på kinnene og ærlig og helt uten en tråd rundt sjelen. Og med en blanding av sommerfugler og flaggermus innerst i magen pakket jeg en koffert med mye unødvendig. Som ekstra olabukser og rettetangen min. Jeg trengte ikke sånt dit jeg skulle. Men jeg pakket en koffert med litt nødvendig også. Som brev fra mennesker som elsker meg og et bilde av barna. For sånt trenger man. Alltid.

Jeg reiste til tredje runden med rehabilitering for noen måneder siden. I noen uker skulle de som er eksperter på sånne som meg teste hjernen min igjen og igjen. De skulle regne på og finne ut av og fortelle meg hva som funker og hva som ikke funker. De skulle fortelle meg alt det jeg vet, men som jeg ikke lenger har ordene til å forklare. For de finner ordene jeg leter etter. Og de plasserer fingeren min på riktig følelsesspekter. Og de tar meg ikke med til min egen begravelse, men til en fantastisk fødsel. De som er eksperter på sånne som meg vet hvor fryktelig naken og kald jeg er blitt. Og hvor redd jeg er de gangene jeg ikke lyver. Og de som er eksperter på sånne som meg har sagt at de ikke kan gjøre meg frisk, men de kan lære meg å sy nye klær. De kan gi meg en rokk i fødselsdagspresang. Jeg skal få sy mine egne klær. Med de som er eksperter på sånne som meg rundt meg trengte jeg ikke være kald eller redd eller naken. Og jeg fikk komme hjem og jeg fant ut at jeg i det minste kan vise de jeg elsker aller høyest at nye meg er ganske så modig og fin. Hun er bare så anderledes at vi trenger å bli kjent med henne.

Når det bare er meningen

Det er rart med det. Er det ikke? Hvordan noe så lite kan skape noe så stort. Hvordan to lyseblå øyne kan forandre et helt liv. En hel verden. En skjebne. Min skjebne. Hvordan akkurat den hånden i min hånd føles så fryktelig riktig. Så perfekt. Så god. Så ment for akkurat meg og bare meg.

Jeg kommer aldri til å glemme det øyeblikket jeg tittet inn i de øynene for aller første gang. Hvor livredd jeg ble. Hvordan jeg kjente på innsiden av hele meg at dette kom til å forandre alt. Absolutt alt. Ingenting ville noensinne bli det samme om jeg tok akkurat den hånden i min. Hvordan jeg der og da la grunnlaget for en hel fremtid. Hvordan det øyeblikket ville prege alt jeg var trygg på og alt jeg var redd for. Og mens jeg satt der og hadde hjertet i halsen og sjelen på utsiden og tårer i øynene tittet denne skapningen, denne vakre skapningen, på meg, og da gjorde jeg akkurat det. Jeg tok den hånden i min. Livredd og klam og helt trygg på at det var det jeg måtte gjøre. Og verden slik jeg kjente den ble borte. Alt som var lå bak meg og en himmel av alt som skulle komme kunne skimtes i horisonten. Og et univers større enn et menneskesinn kunne fatte åpnet seg foran meg. Noe større og viktigere. Noe mer. Og med ett ble dette mennesket uunværlig i tilværelsen min og jeg visste plutselig hvem jeg ble skapt for å elske. Og jeg visste fra da at ingen før og ingen etter noensinne vil kunne forandre min verden så hardt og så brutalt og så frekt deilig og så fort som dette mennesket; med sin hånd i min, med all sin tillit til mine egenskaper, med all sin kjærlighet til det fra før svake hjertet mitt, med all sin tro på at akkurat vi to - vi skulle klare alt. Dette mennesket og jeg. Dette vakre og jeg. Hun og jeg. Thea og jeg. Thea og mamma. Fra da og til evigheten.

Den dagen Thea ble født kalte vi henne Thea til alle som ville hilse på henne. Hjemme kalte jeg henne Vakreste. Og i mitt stille sinn kalte jeg henne Verdens Tøffeste. De som har fått møte dette fyrverkeriet av et menneske vet at hun er alt utenom det vanlige. Hun er en stjerne av de sjeldne. Hun er den modigste jeg vet om. Hun er lojal og morsom og tøff. Hun ble født livløs, men gir verden mer liv nå enn de fleste andre. Når Thea er redd sier hun det høyt. Når Thea er trist gråter hun inn i en pute og så tilgir hun. Når Thea er glad blir fargene i verden litt sterkere og solen litt varmere og hjertet mitt litt større. Når Thea var fem små år fant hun mammaen sin liggende urørlig på badegulvet med en dødelig sykdom på innsiden av hjernen. Da ringte Thea hjelp. Hjelpen kom, Thea ble stående igjen og verden var med ett stor og skummel og litt farlig. Men med en evne for ord og følelser langt over de forventningene man har for et så lite menneske har hun kommet seg gjennom det vonde som fulgte. Skritt for skritt, tåre for tåre, klem for klem.

Den dagen Thea kom til jorden forsvant grunnen under føttene mine. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre eller hvordan jeg skulle gjøre det. Jeg visste såvidt oppned på meg selv og der var hun i tillegg. Jeg ble overøst av velmente råd om absolutt alt som kunne skje og som ikke måtte skje. Jeg var en tenåring og der var hun. Denne perfekte skapningen. Denne jenta som la et forsiktig teppe av magi over oss. Den aller første babyen jeg noensinne så på ordentlig. Denne babyen som jeg skulle få ta med meg hjem og forme og skape og gi alt til. Jeg pakket et teppe godt rundt henne og så dro vi hjem. Thea og jeg.

I tiden som fulgte prøvde jeg meg frem. Forsiktig forsiktig. Jeg lyttet til råd og lærte meg sake, men sikkert, at min egen magefølelse ofte var det beste rådet jeg kunne få. Jeg prøvde å bære henne og bysse henne og mate henne. Etterhvert turte jeg å snakke med henne. Før hun var et år kunne vi gå turer sammen. Hun og jeg. Når hun ble to snakket ikke bare jeg til henne, men hun snakket til meg også. Innen hun var tre år argumenterte hun meg i senk og når hun var fire satt jeg stille i et år, fasinert av alt det fantastiske hun sa og skapte og delte og gav meg. Og det var året hun ble søster til en bror og for alvor viste verden hvor hennes kjærlighet lå. Hos han. Da hun ble fem rystet jeg grunnpilaren hennes kraftig. Men hun ble stående. Da også. Hun knakk lesekoden når hun var seks og som syvåring landet hun litt i følelsene sine igjen. Hun har vist oss en harmonisk, klok, morsom jente med en sjel eldre enn oss som lever nå. En som deler med verden og som aldri tar igjen. Hun spiller fotball og rir på hester større enn meg. Hun elsker mat og nye opplevelser. Hun er så stor og pitteliten på en gang. Hun er fasinerende og snill og hun får meg til å le. Hun blir lett fornærmet, men har en deilig dose selvironi. Hun synger lett foran flere hundre mennesker og elsker å bare være tilstede i livet. Hun balanserer på køyesengen med armen i gips og blir med på fotballturnering når hun er syk selv for å se venninnene få medalje og bli glad på deres vegne. Hun er venn med alle. Hun er Livet. Hun er Det Gode. Hun er min Vakreste. 

Om jeg har gjort aldri så mange feil oppgjennom, så har vi som et lag i allefall gjort noe riktig. For et modigere, mer lojalt menneske skal du lete lenge etter. Hun er en rakett med lyst hår og de samme blå øynene som traff meg for første gang for akkurat 8 år siden i dag. Og det er jo noe rart med det - Hvordan noe så lite kan skape noe så stort. Hvordan to lyseblå øyne kan forandre et helt liv. En hel verden. En skjebne. Min skjebne. Hvordan akkurat den hånden i min hånd føles så fryktelig riktig. Så perfekt. Så god. Så ment for akkurat meg og bare meg. Og i dag fyller Thea 8 år. Og som 8-åring står hun igjen som noe av det største jeg har møtt og sannsynligvis noengang vil møte.

Thea. Takk for alt du er. På godt og vondt. Takk for at du først av alle viste meg meningen med livet og takk for at du fortsetter å vise meg det hver eneste dag. Jeg elsker deg.

Gratulerer med 8 fantastisk flott gjennomførte år. Jeg gleder meg til å oppleve fortsettelsen av reisen din og til å få være en del av de neste eventyrene du tar fatt på. Du er eksepsjonell!

Klem fra en ydmyk og forferdelig stolt mamma :)

Tre glass vin og stjerneskudd

Jeg sitter på gulvet, med bena inntil kroppen og hodet hvilende i en tilstand av tilstedeværelse og lengsel, med armene rundt knærne og stille musikk forsiktig dansende rundt meg. Den type musikk som bare halvdeprimerte, fantastisk begavede musikere kan skape. De som er mer enn bare mennesker. Den type musikk som treffer rett i den myke delen av hjertet og det sårbare i sjelen. Jeg er nesten naken. Med bare et laken rundt sjelen og et teppe rundt kroppen kjenner jeg at luften utenifra og varmen innenifra gjør tempraturen upåklagelig. Rundt meg er det stille, huset er tomt og vinglasset er fyllt opp for andre gang. Kanskje tredje. Fra et univers utenfor mitt eget hører jeg lydene av mennesker som ler og drikker og danser et sted i byen, men det siste jeg vil er å være der selv. Bare å lytte til dem er nok. Bare å være den som vet om de, men som ingen vet om tilbake. Som de dagene jeg tar meg selv i å sitte på bussen og å følge med på menneskene på utsiden og å skape mine egne skjebner for dem og å vite at for dem er jeg bare en jente som kjørte forbi dem med bussen en tirsdag i juni. Men nå er det kvelden og det er august og jeg er alene og jeg ser ingen, men hører mange, og innimellom svever en stjerne forbi og jeg ønsker meg noe, akkurat som jeg gjorde når jeg så den slags magi da jeg var fem. Jeg ønsker meg større hjerte og mer tålmodighet og å bli elsket til evigheten. Og jeg sitter på et stort gulv. Ett som er lyst og beiset slik at kvisten fortsatt synes og med riper fra andre familier og andre historier og andre tider dypt ned i seg slik at de er foreviget for alltid. Eller i allefall til noen skifter dette perfekte gulvet. Jeg har verandadøren åpen og jeg sitter bare noen meter på innsiden og jeg føler at verden treffer meg i brystet samtidig som jeg er behagelig beskyttet av tykke vegger og mye takhøyde. En truende, dog augustvarm, kveldsbris gjør at de gjennomsiktige, hvite, gulvlange gardinene blafrer innover og jeg får øye på de altfor store, knuste blomsterkrukkene som står på trappen utenfor. Favorittblomsterkrukkene mine. De med historier og minner gjemt i skårene sine, som er fyllt med villblomster og farmors gamle hagepynt og andre underverker.

Jeg har et bilde stående på sjenken fra en ferie jeg var på i gamledager. Med skjeve hus og lyseblått vann og små dører og en ny, deilig kultur jeg ikke kjente til. På bildet står jeg inntil en mur og jeg smiler et dumt turistsmil uten mål eller mening og bak meg skimtes en annen verden enn den vi kjenner til, en jeg forelsket meg totalt og hemningsløst i. Jeg var den som var anderledes. Og når jeg sitter her alene i en mørk leilighet med lyst gulv og ikke er en del av universet på utsiden, i et land der vi sjeldent snakker med fremmede tenker jeg tilbake på dette stedet med steinbrønner og hus i skråninger og flotte, tykke damer som smekket med tungen fordi jeg hadde altfor lite underhudsfett til å fostre opp sterke gutter til verdenen vår. De var grove i huden og hadde håret i en snurr bak på hodet og gikk til landsbykirken på søndager. De samlet frukt i kurver og de bar dem til torget som var fyllt med farger og smaker og sanseinntrykk jeg aldri har opplevd maken til verken før eller senere. De snakket høyt og strengt til hverandre, men lo like etterpå og gikk aldri fra hverandre i uvennskap. De kysset hverandre når de kom og når de gikk og de ble ved hverandre, lojale og elskelige, i gode og onde dager - til de døde ved siden av hverandre i et hus i en skråning med kveldsolen hengende over sengen. Et sted så langt unna vår virkelighet

Jeg sitter på gulvet med bena inntil kroppen og hodet hvilende i en tilstand av tilstedeværelse og lengsel. Jeg kjenner på gode følelser rundt livet mitt og tankene mine og følelsene mine og evnene jeg fortsatt har itakt og evnene som ikke fantes før, men som har dukket opp i senere tid. Jeg elsker den våryre stemningen som brer seg rundt meg når jeg sitter alene og lengter etter noe jeg ikke kan sette fingeren på. Jeg elsker det deilig befriende livet som møtte meg i døren når jeg åpnet øynene for de små, viktige tingene. Som lukten av solen og følelsen av å prestere pakket rundt kroppen og synet av en mørk augustkveld på utsiden, med stjerneskudd og latter i det fjerne. Og minnene om et sted med skjeve hus og lyseblått vann og små dører skyller over kroppen min, sammen med stille musikk fra begavede kunstnere og det treffer meg langt inne i knokene. Det er høyt og lavt og vakkert og skjult i treverket og i engen på utsiden og i kvelden jeg ser på fra innsiden. Og plutselig er skjebner hinsides min forstand og ord som ikke kan sies sniker seg forsiktig og uutholdelig inn blandt andre tanker og minner som gjemmer seg i bevisstheten på toppen av kroppen et sted. Og alt jeg føler er tilfredshet. Og det må være det beste man kan føle en augustkveld med tre glass vin og stjerneskudd.

Line Anekdote

Når dagen har vært litt lang og tanken om seg selv er litt liten. Når horisonten sender lys rett inn i livet vårt, et lys som er litt for sterkt på dager som denne. Et lys som gjør at alle de små feilene våre synes så latterlig godt og man kjenner på følelsen av å være en fremmed i samfunnet og i småbyen man bor i og i huset sitt og helt inne i sin egen sjel er man ganske så fremmed til og med. For livet er nytt og må startes på hver dag. Tankegangen er tilstede, men innimellom glipper den og man må minne seg selv på det alltid, alltid. Å ha en ny personlighet og nye feil og nye egenskaper i en kropp som er et kvart århundre gammel er ikke alltid en forandring som går seg til på et kvarter og et blunk, men en forandring som trenger at horisonten dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned, år etter år, sender små lysglimt rett inn i livet. Noen dager for sterke, andre dager akkurat passe og en dag i ny og ne så svakt at man tenner stearinlys og skaper sitt eget bilde av verden omkring seg. Helt til man en vakker dag kjenner konsekvensene av det som var og det som skjedde for ganske snart to hele år siden.

Knepet er å være tapper og modig og sterk. Og vite at man ikke nødvendigvis trenger å forandre verden, men bare den lille sirkelen man befinner seg i. Og å ta med seg kaffekoppen og skrivemaskinen og gode følelser og lidenskapen og å arbeide hardt... med noe. Knepet er å bruke ettermiddag med fine mennesker og å skape minner og å le av historier og å vite at alle er informert, men ingen ved sine fulle fem, for alle er småbrisne på relasjoner og lykke, og å vite at alle vet hvor fantastiske de er, inkludert deg selv. For mennesker er fantastiske. Mennesker skaper og skriver og overlever og nynner og klemmer, selv når du ikke ønsker en klem, men likevel så sårt trenger det. Mennesker tilgir og glemmer og elsker og steker vafler i gaten en søndag det er fint vær og naboene er ute. Og mennesker deler.

Livet er fullt av anekdoter og anekdoter er like fantastiske som mennesker. Men når man føler at man er en anekdote, når den første setningen ved det første møtet er Hei, jeg heter Line Anekdote, nå skal jeg fortelle deg noe snodig, da forandrer følelsene på innsiden seg littegrann. På et gitt tidspunkt i livet, en dag man er blitt voksen nok, kommer man dit at man ønsker noe mer og noe større og noe viktigere enn å være en litt morsom historie som gjenfortelles. Man ønsker suksess, eller i allefall håpet om suksess. Eller i allefall muligheten til å prøve på suksess. Man vil ikke være temaet fordi det er litt synd på en, men fordi man har prestert noe fantastisk stort, i allefall, som nevnt, innenfor den sirkelen man befinner seg i.

I morgen skal jeg gjøre noe pittelite og veldig stort på en gang, og jeg håper at jeg en dag kan fortelle dere hvor godt det gikk for meg. Jeg skal sende et brev med en drøm på innsiden av konvolutten og jeg har ingen kontroll over hva som skjer etter det. Og kanskje, en gang i fremtiden, en dag horisonten sender akkurat passe med lys rett inn i livet mitt, så kan jeg sitere James Salter for dere - om hvordan det øyeblikket var et veldig lite ett, men som likevel senere viste seg å bli en av de store, viktige. For "Noen ganger skjønner du når du står midt i de store øyeblikkene, og noen ganger stiger de opp fra fortiden."

Kanskje er det akkurat denne salige blandingen av sjeggete menn og fine jenter og triste historier og lykkelige steder og et hjem som føles hyggelig og innkjøp av ødelagte vekkerklokker fra en selger helt uten sperrer i Spania og tanker og frustrasjoner og å ville for mye, for lite, ingenting og alt jeg trenger. Kanskje var det da han gråtkvalt sa at han var lei seg og vi mistet tillitten og vi fikk den tilbake at det forandret seg. Kanskje var det da vi lovet, men ingen av oss holdt det. Kanskje var det da jeg fant lykke i det andre tror er ulykke og jeg oppdaget livet på nytt og ikke visste om det var sorg eller glede jeg hadde på innsiden, men jeg visste at det var noe sterkt - kanskje var det da det forandret seg.

Det eneste jeg vet er at alt er forandret og jeg tror det er bra og jeg gleder meg til å i sakte film fortsette å være vitne til hvordan mitt eget liv, uten at jeg prøver så hardt, pusler seg sammen igjen. Til et sammensatt spill av hjørner og forsiktige svinger og nedoverbakker som gjør at når man går opp igjen ser man helt nye, latterlig fine, forsiktige mål. Latterlige mål og drømmer og fremtider som kanskje, bare kanskje, bor på innsiden av en tykk og brun konvolutt på kjøkkenbordet i dag og som sendes videre til uvissheten og sommerfugler fra dypet av sjelen i morgen. På samme måten som vi puster uten å tenke over det og går uten å bruke hjernen, men bare ryggraden - sånn pusler hverdagen min seg sammen. Helt bevisst og nydelig ubevisst på en gang. Jeg er heldig, jeg.

Om å huske det man har glemt, som om å leve.

Det handler om de små tingene. Det handler om vårsko og paradis i gaten og nabovenninner. Det handler om løse krøller over en naken skulder og et klesplagg som er fra gamledager, men som man synes fungerer merkelig godt. Det handler om fnising og leppestiftmerker på ett vinglass etter en kveld som aldri gikk over og det handler om å le med favorittmennesket som er på besøk fra andre siden av landet. Det handler om fine tekster og musikk som rører helt inn til ryggmargen og bestevenner som kommer på besøk og som dumper ned i sofaen uten å vite om det egentlig passer, for det passer alltid. Det handler om små lapper med livsviktige beskjeder, som Du er viktig. Og det handler om å danse i regnet og å løpe det raskeste man klarer gjennom skogen når oktoberværet helt plutselig treffer deg, med sekken over hodet og gjennomvåte sko og en venninne som tar deg igjen og som ler med deg når dere søker ly under det aller første og største treet dere kunne finne, med håret klistret til ansiktet og et minne dere aldri kommer til å snakke om i fremtiden, men som alltid vil være med dere og få dere til å smile neste gang oktoberværet treffer dere i skogen. Selvom dere da går alene og bare har en paraply å skjule dere under og er mye eldre og verken har sekker eller trær eller venninner i nærheten.

Det handler om de små tingene. Som en gutt med ny sekk og en jente som har vært trist, men som fikk være våken litt ekstra og som smilte da hun sovnet, med mammas skjerf tett inntil kroppen. Det handler om å være dansestøle en fredag, fordi man har hatt fri og danset til en ny dag kom. Det handler om å være så stup forelsket i en bok eller en tekst eller en følelse eller en mann eller en dame at man nesten gråter fordi man trodde at livet var fint nok fra før, men så blir det bare finere. Det handler om usikkerhet og ambisjoner og ikke bare muligheten, men gutsen, til å ta et sted videre når Livet kaller og å gjøre det man alltid så for seg.

Det handler om tilhørighet og loppemarkedfunn man plasserer midt i stuen, bare fordi. Det handler om lyse netter og tirring mot en vegg og våryrhet på sensommeren. Det handler om å være den viktigste for to små og selvom man svikter i blandt vite at man gjør alt det man tror er mulig og litt til for at de ikke bare ikke skal bli traumatisert, men for at de en vakker dag skal tenke tilbake og inne i seg selv forsiktig hviske; Det var fint. At de en vakker dag setter pris på gamle skatter som en fruktkasse og kopper med skår i og fine tekster og at de innehar evnen til å ligge på gulvet og puste med magen og nyte alt som er fint. At de er omtenksomme og lojale og setter seg selv til side når det blir nødvendig, men likevel aldri tillater å verken selv bli eller la andre bli unødig tråkket på eller skubbet bort av en litt spissere albue.

Det handler om å fremdeles være et barn og le så tårene triller når man blir kilt av han som er fin en mandags formiddag i en stor seng, fortsatt med pysj på, like forelsket som for et år siden, om ikke mer. Fordi man tror man elsker til man sprekker. Når man kan krabbe på gulvet med sine egne små mennesker fordi man i et øyeblikk glemmer at man er den som er  voksen, men akkurat da kanskje heller er et troll med tretten øyne, en arm og mose på nesa og så skummel at de ler til de faller om. Det handler om en klype nydelige mennesker som alltid vil en godt og muligheten til å rømme til et helt nytt sted. Kanskje Åsgårdstrand. På en torsdag. Fordi man vil og har lommepenger nok til en is på en brygge i en annen by.

Det handler om naiviteten i et ung pikehjerte som fra toppen av verden roper at han elsker meg og jeg elsker ham og det skal vare for alltid og man tre måneder etterpå fortsatt mener det, men kompisen man ropte det for er byttet ut med en litt eldre kompis. En med lappen. Det handler om erfaringene som setter seg i kroppen. Noen i hjertet og noen i hodet og noen i en sjel som er litt forandret og følelsen av å mestre når man etterhvert forstår at evig kjærlighet er ikke såpebobler og stormende sommerfugler i ben eller mage eller hjerte eller sinn eller at man må sende tekstmeldinger som bekrefter det rare hver eneste dag. Evig kjærlighet kan være å bli presset inntil en vegg og få et kyss man har lengtet etter av en mann man aldri skal se igjen. Eller litt oftere, respekt og tillit og lojalitet og tanken om at det som har vært og det som er og det som skal komme er verdt å kjempe litt til for. For med litt til og litt til, så sitter man plutselig i vinterhagen og leser bøker og kjenner hverandre bedre enn noen etter 40 år sammen og helt uten mer magi enn det har man funnet den evige kjærligheten alle leter etter, men få kjemper for.

Det handler om de små, men store, øyeblikkene. Jeg har i et øyeblikk, eller noen måneder eller faktisk nesten ett helt år, glemt det jeg sa at jeg aldri skulle glemme. Jeg har i noen sekunder eller måneder glemt å ha solen i nakken når det regner. Jeg har glemt å ligge på ryggen, helt alene, og lytte til musikken frem til jeg forstår den på nytt. Jeg har glemt å puste med magen sånn at luften kan trekke helt inn i ribbein og ned til sjelen og opp gjennom alt det lange, ganske korte, håret mitt. Jeg har glemt å kjenne på sommerfuglene man får av å kunne gå til butikken helt selv og gleden av å klare å hente barna sine, på to friske, nokså velfungerende, ben.

Nå har jeg gått hjemme lenge. Jeg er lei. Så jeg tar tak. Jeg vurderer skrivekurs og hageselskap og andre må få gjennomført ting. Jeg vil mestre og prestere og avtale og klare å huske avtalene. Jeg vil føle mer enn bare tilstedeværelse. Jeg vil føle tilfredshet. Sånn som jeg gjorde. Som jeg minner meg selv på akkurat nå. Sånn som nå.

Nok en gang handler det om Livet. Og herremin, så fint det er.

... så vokser motet med nødvendigheten,

sa William Shakespare.

Det er noe bare vi har. Han og meg. Meg og han. Det er noe flytende og fint og som føles godt. Det er det perfekte uperfekte. Det er muligheter og toleranse og litt takhøyde. Det er å ligge tett inntil med en sommerdag på utsiden og verandadøren åpen og å forsove seg til alt man ikke skal rekke. Det er å lytte til den verdenen som finnes et annet sted samtidig som man akkuart da er i den eneste verdenen man ønsker seg. Det er å såre og å krangle og å finne sammen igjen. Det er å tilgi og å mene det helt nederst i sjelen og innerst i hjertet. Det er å faktisk føle på den følelsen at ikke bare kan man leve med, men man kan ikke leve uten. Det er å ikke strekke til og å likevel være alt. Det er behovet for å gå ut av seg selv og å legge hjertet sitt på bordet og å si unnskyld. Det er å svare jeg elsker deg uansett hva som har blitt sagt først. Det er å være den som blir igjen når de andre går og å være den som for alltid vil sitte ved siden av, når ingenting behøver å sies, men alt må føles. Det er å vite, helt sikkert, at det er verdt alt man må gå gjennom først.

Å våkne er det vanskeligste når man sover med et hjerte som er knust. Når man må tråkke forsiktig over gulvet, så ikke bitene av seg selv strødd utover blir tråkket på igjen. Og igjen og igjen. Det er når kaffen ikke lenger lukter barndomsminner fra Oslo og vitrineskapet ikke hvisker en historier i det man lister seg forbi. Det er et bilde på kjøleskapet av han som var fin som du enda ikke har snudd og det er følelsen av en altfor stor skjorte rundt en naken, trist kropp. Det er når man er så tom at inspirasjonen ikke kommer lenger. Helt tom. Jeg har aldri vært det før. Jeg har vært så sint at jeg har kunnet sprekke før og jeg har grått tårer så store som hus før. Jeg har skreket og vært innesluttet. Jeg har kjempet og vunnet, og jeg har kjempet og tapt. Men nå har jeg bare vært tom. Jeg har ikke hatt ord. Skårene etter hjertet mitt ripet opp noe på innsiden hver gang jeg pustet. Når han ble nevnt blødde jeg litt på innsiden av meg selv. Noe manglet hver gang jeg løftet blikket. Magen var vond og hendene var knyttet. Klumpen i halsen sa at jeg var trist. Men alt jeg følte var tomt. I et øyeblikk var jeg borte. Uten følelser eller evne til å fortelle hvordan det føltes å ikke føle. Helt tom.

Men når en mann er fin gjør han ting som andre menn ikke gjør. Han banker ikke på døren når han kommer og han forsyner seg av kaffen selv. Han går rett inn på badet og finner en morgenkåpe til kroppen som er naken og trist og som har en for stor skjorte over skuldrene. Han plasserer kroppen med morgenkåpen i sofaen, mellom puter og lappeteppepledd, og uten å si noe plukker han opp bitene av en personlighet på gulvet. Han finner en bit av hjertet ved tv`en og en bit i det som rett etter krigen var en fruktkasse, men som nå er lekekasse til spesielt utvalgte leker. Han finner bitene og han pusler dem sammen igjen og han limer og venter på at det skal tørke. Han er tålmodig og snill og han maser ikke. Og når det har blitt tørt legger han det på bordet. Mitt hjerte, med mange små og synlige arr. Og så legger han hans hjerte ved siden av. Og for første gang kunne man se at han har plukket opp sitt først. Han har kanskje funnet en bit i sofaen og en annen ved skohyllen i gangen. Og han har lett etter bitene og han har funnet dem og han har prøvd. Og hans er også limt sammen. Og hans har også tørket. Og hans har også arr. Mange arr. Og så sier han unnskyld. Og uten noe større magi enn det er jeg plutselig ikke tom lenger. Kaffen lukter barndomsminner fra Oslo og vitrineskapet hvisker om en gammel oldefar som røkte pipe og som skrønet for små barn på den gode måten. Og jeg kjenner på det perfekte uperfekte. Det vi har. Han og meg. Meg og han. Og så setter han seg bak meg og holder rundt meg lenge. Skjorten er ikke for stor lenger og jeg fniser av vitrineskapet. Og så bare vet jeg.

... så vokser motet med nødvendigheten, sa William Shakespare. Og alt jeg var redd for forsvant. Det jeg ønsket meg kom. Følelsen av noe godt gjorde det nødvendig å plassere vonde følelser i en sekk og plassere den i en krok i gangen. Nærme nok til å forsiktig minne oss på det som en gang var og langt nok unna til å aldri måtte tenke på det igjen. Den vil for alltid stå der, innimellom gamle mareritt og sko fulle av sandkorn, men jeg vil ikke bære den med meg. Med listige bevegelser og sommerfugler i knærne og med god hjelp av han som er fin plasserte jeg det skjøre hjertet tilbake i sjelen og personligheten inn igjen i kroppen. Og med sitt hjerte, like fullt av arr som mitt, gjorde han det samme. Det vi har er ekte og godt, men det er vi selv som svikter i blandt. Og det får være greit. For med litt takhøyde og et par godt limte hjerter skal vi klare det meste. For motet vokser alltid med nødvendigheten. Og jeg elsker deg.

På et lite rom med skråtak

Det finnes noen øyeblikk og stemninger og følelser i livet som innimellom er større enn andre. De setter seg ved et eget sted i kroppen og bringer frem noe annet enn hverdagen og rutinene og det vanlige bringer frem på en torsdag man har forsovet seg. De får luften til å virke litt renere og livet til å virke litt enklere å bære i tunge perioder. De svøper seg forsiktig rundt deg og hvis du lukker øynene i sentrum av en sånt øyeblikk eller en sånn stemning eller en sånn følelse så kan du faktisk kjenne at det kiler litt ekstra rett under huden når de er nær deg. I dag har en sånn stemning svøpt seg rundt huset vårt. 

Her, på et lite rom med skråtak, finnes det et hjerte som banker litt hardere i natt enn det pleier å gjøre. Det finnes et hode som drømmer om ting det ellers ikke drømmer om. Det finnes en mage som er så full av kriblerier at å sove nesten ikke var mulig. Det finnes forventninger og sommerfugler og små hemmeligheter. Det finnes en julinatt med sengetøy som har tørket ute og et over 80 år gammelt, nytt møbel på kjøkkenet og lukten av strikkhopp og isbil og loppemarkedskatter og å bare være i luften. En følelse har funnet veien inn til det rommet og det hjertet og den har smittet hele huset og oss som er store med en stemning bare uskrevne eventyr og små gutter kan forklare. Og tankene mine går rett tilbake til akkurat det samme jeg tenkte på natt til 22. juli i fjor: 

Jeg vet at dette er en dag jeg burde vært trist på. En dag jeg burde fylt med tomhet og vanskelige tanker og medfølelse. Og jeg gjør det. Det også. Men jeg gjør mer enn det. Og jeg gjør anderledes enn det. Og jeg fokuserer på noe annet, på noe finere, på det Fineste faktisk.

22. juli handler overraskende nok ikke om det triste hos oss. Ikke fordi vi ikke bryr oss eller fordi tragedien ikke traff hjertene våre på lik linje som det traff hjertene til resten av Norge og resten av verden. Men fordi at noe større skjedde hos oss 22. juli. Det største skjedde oss. Det handler om å feire noe av det beste jeg vet om. Det handler om betingelsesløs kjærlighet og stolthet som får luften rundt meg til å bli varm og god. Det handler om et pittelite menneske som smiler større enn noen andre jeg vet om. Det handler om drivkraften i livet til mødre, drivkraften som får oss til å klare det umulige hvis det blir nødvendig. Det handler om det ene punktet igjen på jordkloden som det enda ikke finnes egoisme i. Det handler om det varmeste og det næreste og det tryggeste og det sanneste. Det handler om en sønn. En sønn som har bursdag i dag, på selveste, tristeste 22. juli.

Kjære Magnus. I dag er det din dag. Og i dag skal jeg fortelle deg det samme som jeg forteller deg hver dag. Du, gutten min, du er den fineste jeg vet om. Du er den lykkeligste gutten jeg vet om. Du er den morsomte gutten jeg vet om. Du har i tre år vært, og du vil for alltid være, den gutten på jord som jeg elsker høyest. Du skal vite, lille venn, at ingen på kloden er som deg. På de tre årene du har priviligert faren din og meg å være i livene våres har du vist oss ting ingen andre kan vise oss. På tre år har du gått fra å være den skjøreste, minste lille skapningen jeg hadde sett til å bli en gutt med mot og hjerte av gull og egne meninger og pågangsmot og vilje og evnen til å skape noe fantastisk ut av alle situasjoner. Du prøver selv du, Magnus. Og når du faller så vinker du hadet til vondten og så reiser du deg igjen og så ler du og så gjør du oss forundret over at det går ann å være så god som det du er. Om voksne mennesker hadde hatt ditt pågangsmot, skatten min, så hadde verden vært et bedre sted.

Så her, på et lite rom med skråtak, finnes det et hjerte som banker litt hardere i natt enn det pleier å gjøre. Det finnes et hode som drømmer om ting det ellers ikke drømmer om. Det finnes en mage som er så full av kriblerier at å sove nesten ikke var mulig. Det finnes forventninger og sommerfugler og små hemmeligheter. Det finnes en gutt som ikke vet om det vonde, men som synger om kroner og lyseblå kaker og om hvor vanskelig det å sovne når man virkelig virkelig, helt innerst i kroppen, gleder seg til noe for aller første gang. Det finnes et nytt, gammelt møbel på kjøkkenet. En hjemmelaget krone er plassert ved bordets eneste tripptrappstol og kaken pappa har bakt står i kjøleskapet. Gavene er pakket inn med både krølletrå og ballonger og varme tanker og de er såvidt synlige gjennom dørsprekken fra det lille rommet med skråtak. Fra rommet der hjertet banker litt ekstra i natt.

Så, kjære Magnus. Vår aller kjæreste stolthet. Du med latteren som smitter sjelen min og øyne store som dammer. Vi har fortalt deg det før, men vi skal fortsette å fortelle deg det. Helt til du en dag sier det til ditt eget lille hjerte som ligger på et rom med skråtak og venter på å få lov til å stå opp; Du har ennå ikke kysset en jente eller fått dine egne lommepenger. Eller gått på kino med bare venner. Du har ennå ikke tilbrakt sommeren på en brygge og vintrene i en bakke med kompiser. Du har ikke lært om problemer ennå. Om penger eller kjærlighetssorg. Eller skuffelser og bitterhet. Du har ikke lært at du må vokte hjertet ditt. For nå gir du klemmer til alle. Og du gir verdens beste klemmer. Men etterhvert kommer du til å erfare at verden ikke bare er god. Mennesker kommer til å såre deg. Du kommer til å få hjertet knust. Piken du trodde du elsket i 7. klasse vil elske en annen tre uker senere. Sånn er livet. Men mennesker er gode, Magnus. Mennesker lager gode sveler med syltetøy på. Mennesker klemmer når du trenger det og ringer selv når du ikke vil det. Mennesker ler med deg. Mennesker kan se på solnedgangen med deg eller gå tur en høstmorgen når det ligger tusen diamanter i den våte tåken rett over bakken og byen fortsatt er helt stille. Mennesker mener godt, selv om det noen ganger kommer ut feil. Mennesker skriver fine tekster og god musikk. Mennesker nyter vin og dikt og bøker og andre ting. Mennesker vil elske deg og respektere deg. Og når du får hjertet knust første gang eller brekker benet på snowboard eller ikke klarer alt du ønsker med en gang du prøver, så vil pappa og jeg være her. Vi skal fortelle deg at hjertet blir sterkere, snowboard er vanskelig, og at du er tøff nok til å prøve om og om igjen.

Men når du våkner, Magnus, skal du ikke gjøre noe av det. For når du våkner skal du spise gelè til frokost og høre på mamma synge falskt og pappa synge fint og du skal få pakker fra mennesker som er glad i deg og få spise kake med begge hendene og søle alt du har lyst til og du skal få klem etter klem etter klem etter klem etter klem og si det du har tid til å si i telefonen til alle de som ringer fordi de elsker deg og du skal få sovne helt utslitt, med kake i håret og krem i øret og hodet fullt av gode tanker og hjertet fyllt med følelsen av å bli elsket og sjelen full av minner som du ikke kommer til å huske, men som likevel alltid kommer til å være med deg et sted i underbevisstheten.

Gratulerer med dagen din. Når du våkner har du bursdag og dagen er din. Vi skal gjøre alt vi kan for at den blir like god som drømmene dine. Gratulerer med tre deilige år. Vi elsker deg.

Om å late som

Om å våkne en halvtime for sent en dag man ikke skal noen ting og se at lyset allerede har fylt det finrotete rommet. Om å være lykkeligere enn en fugl med pommes frites i nebbet. Om å bruke dagen sin på å finne frem mamma sitt gamle forklè, det som er dekket av nostalgi og barndomsminner og lukten av den julen alle var samlet. Om å ta det på seg og stryke det inntil huden og putte en sleiv i den store lommen til venstre, bare fordi man kan, før du baker en kake til en liten gutt. Om å kunne gjøre ting som å danse på kjøkkenet mens man ser på søsteren sin danse på sitt eget kjøkken gjennom skjermen begge har stående på benken. Når man får det teite smilet man ikke kan styre.

Om dagen som har vært litt lang og tanken om seg selv som er litt liten og ønsket om at gode følelser snek seg inn under huden og gjorde så man ble en av de som ser ut til å ikke prøve, men som likevel kler rød leppestift og rotete krøller godt. Om da musikken ikke treffer sjelen og lykken ikke sitrer rett under huden. Om dagen man har fått komfyrvakt som heter Anna fordi man er syk og fornuften vet at det er bra, men selvfølelsen roper nei fra et sted man ikke helt kjenner. Når frustrasjonen overtar og veggene sakte velter over en.

Det finnes mange dager. De er forskjellige og de er gode og de er alltid fulle av erfaringer og lærdom man på et vis blir glad for i ettertid. Det er lykkedager og gråtedager og dager midt i mellom. Det er småskodager man kan løpe fortfortfort på bar asfalt og det er dager med lodd rundt bena og usikkerhet brettet rundt hjertet. Det finnes flere av fugl med pommes frites og mammas forkle dager enn det finnes sjeleløs musikk og komfyrvaktdager. Men begge deler kommer og når man våkner opp vet man heldigvis ikke hva man skal vente seg. For det finnes også noen dager man forsiktig tusler ut av sengen og ut av sitt eget liv og i et øyeblikk er noen andre, på et annet sted i en annen tid med en annen mening og en annen historie.

For noen dager siden feiret vi en av mine beste venninners 25 årsdag. Vi reiste vekk og de som var kjent i byen vi dro til tok oss med til en portal ut av virkeligheten. På utsiden så stedet ut som en bygård, på innsiden var det magi og fantasi som omsvermet meg. Jentene var finere, med prikkete kjoler og hårbånd. Guttene hadde sjegg og skjorter og skålet med hverandre. En smijernstrapp forbandt de tre halve etasjene og nesten oppunder taket hang det gamle utslagsvasker. Vi var ute, men store seil og juletrelys i taket ga oss følelsen av å være inne, av å være hjemme. En singel rød lampe hang på veggen, så fantastisk uplassert at det så ut som om det aldri kunne vært meningen at den skulle hengt et annet sted. Rollene ble byttet når man gikk over terskelen og inn gjennom det vinduet til et annet liv. De flinke slappet av. De seriøse ble kunstersjeler. Alder ble visket ut og engasjement stod tydelig frem. Og jeg ble sittende stum. Inntrykkene fikk lov til å smyge seg inn til meg. Luktene og fargene og menneskene og samtalene summet rundt meg i mens min egen fasinasjon skapte et teppe av dette er bra på innsiden min. Hodet mitt slappet av og smilet traff ørene så lenge øynene mine danset fra skjebne til skjebne på innsiden av dette eventyret.

Hverdagen er ofte satt her hjemme. Rutiner styrer og lister bestemmer hva jeg skal gjøre når. Det er lite tid, og definitivt ikke guts nok, til å leve kunstnerdrømmen. Men noen ganger, innimellom alle jeg skal og jeg må, setter jeg på Silje Nergaard og lukker øynene mine og kjenner et mykt teppe mot fingrene mine og en stor skjorte mot kroppen min og jeg svever litt. Og bak øyelokkene ser jeg et sted nøyaktig likt det stedet jeg fikk æren av å besøke. Og uten å ta ett eneste skritt reiser jeg dit og jeg ler bekymringsløst og jeg får skryt av noen og jeg er ydmyk og jeg kysser på kinnet og jeg er noe annet.

Jeg ville ikke byttet ut den enorme uforbeholdne kjærligheten jeg møter her hjemme hver eneste dag mot noe i verden. Ikke mot utstillinger eller brede glass med gode drinker eller eventyrsteder med rare lamper og hårbåndjenter eller følelsen av å kle rød leppestift og å være dronning over eget liv. Aldri i verden. Jeg ville ikke byttet bort Anna eller hjernen eller torsdager uten kaffe eller erfaringene heller. Ikke for noe.

Men det er frekt deilig å late som noen ganger. Jeg later som i dag. Og jeg elsker at jeg får det til. Og det er takket være alt jeg aldri ville byttet bort at det går.

Hei, Kunstnersjel. Så deilig å se deg igjen. 

Med to streker i hånden

Det finnes mange følelser på innsiden av en tenåringskropp og de aller fleste svermer rundt seg og sitt. Tankene flyr frem og tilbake på innsiden av hodet og handler stort sett ikke om mer enn hva man skal ha på seg og hvem man skal møte og om noen kanskje kysser deg i dag. Man føler seg fryktelig voksen når man sprader rundt som nettopp-fylt-17-åring. Man kan mye og man vet mye og ingen forstår hvor skikkelig voksen man er. Man er helt sikkert den i hele verden som er mest voksen i forhold til alderen sin. Helt sikkert.

Men innimellom så skjer det ting som forandrer det meste. Og jeg husker den dagen det skjedde med meg. Jeg var en sånn veslevoksen-nettopp-fyllt-17-åring med meninger om det aller meste. Jeg var sta og egen, men likevel snill. Når det passet meg best. Jeg husker jeg trasset når jeg fikk beskjed om å ta en test. Jeg husker at jeg var sur og oppførte meg som en treåring og at jeg kastet testen i søppelet rett etter å ha tatt den. Og jeg husker at jeg gikk ut i gangen og snudde meg sakte og uten å vite hvorfor gikk tilbake til badet igjen. Jeg løftet opp pinnen jeg nettopp hadde kastet og registrerte hva den viste meg. Uten å si et ord hvisket den meg mer enn jeg kunne forstå. Jeg husker øyeblikket som om det var i går. Luften gikk ut av meg, ansiktsfargen min gikk fra maibrun til ikke-eksisterende og bena ville ikke bære meg lenger. Den trasne kroppen min jobbet mot et hode som helt plutselig hadde sluttet å sende ut tanker om klær og plutselige kyss. Jeg hadde to streker i hånden.

Jeg var 17 år. Jeg var for ung til å få bestemme over meg selv, men jeg var gammel nok til å helt alene måtte ta et valg som jeg skulle stå for til evigheten. Jeg gjorde det eneste riktige i det øyeblikket hvor jeg for første gang i mitt liv ikke ante forskjellen på opp og ned, sinne eller glede, sorg eller gode følelser. Jeg ropte på mamma. Min kjære mamma. Min mamma som en gang i tiden tok det samme valget og som valgte meg. Jeg ropte på henne og hun kom. Og hun holdt rundt meg og hun lot meg få hyle og kjefte. Hun lot tårene mine trille i fanget hennes og hun sa ikke et ord. Hun bare var der og satt der og lyttet alt ørene hennes var god for. Jeg sa ikke et eneste fornuftig ord og jeg skrek en hel haug med ufornuftige, men hun rettet ikke på meg. Hun var akkurat det hun skulle være den gangen - mammaen til en liten, livredd jente.

I dag er det akkurat 8 år siden jeg for første gang stod med to streker i hånden og jordkloden sluttet å snurre i noen sekunder. Ikke visste jeg at den gang da skulle bli til dager som i dag. Ikke visste jeg at de tårene som trillet av redsel i 2005 i årene etter skulle trille mange ganger til. Men det har de gjort. Hver gang verden har vært urettferdig mot min Vakreste og jeg bare har måttet se på. Hver gang hun har vært redd og suss på pannen ikke har hjulpet. Hver gang hun har ødelagt noe og jeg ikke har klart å reparere det og hun har grått seg i søvn på fanget mitt og jeg i hemmelighet har tørket bort tårer fra eget kinn på hennes vegne. Ikke visste jeg at den besluttsomheten som møtte meg i 2005 skulle komme igjen og igjen etterpå. Hver gang magen min visste noe om henne som resten av verden ikke ville høre på, men som hele sjelen min likevel ropte at var sant. Og jeg kjempet for henne. Og jeg fant både klørne og albuene mine i en bortgjemt sjenk helt innerst i kroppen. Og jeg vant. Og jeg viste verden gang på gang at jeg hadde rett. At magen min følte det riktige. Hver gang. Ikke visste jeg at usikkerheten fra den gangen skulle komme krypende inn under huden min hver eneste, bidige gang jeg stod ovenfor et dilemma og ikke ante mine arme råd for hva som ble riktig å velge. For ingenting er viktigere enn å velge riktig for de bittesmå som ikke kan velge selv. Og ikke visste jeg at den gryende, boblende følelsen som dukket opp i hjertet når jeg bestemte meg for å velge henne skulle komme så vanvittig mange ganger i dagene, ukene, månedene og årene som kom senere. Hver gang hun ler fra bunnen av hjertet. Hver gang hun mestrer noe nytt. Hver gang hun får lov å spise ristet brød med honning og kaster seg rundt halsen min og forsiktig hvisker Jeg elsker deg, mamma. Hver gang hun har sovnet og jeg går inn til henne og kysser på henne og tenker at det ikke går ann å elske henne noe høyere, men så våkner jeg dagen etter og gjør det likevel. Den boblende, gryende følelsen som kommer fra det eneste stedet som er helt ekte, innerst i den skjøreste delen av kroppen - mammahjertet.

Jeg var 17 år og livredd og så fryktelig liten på innsiden og i allefall ikke verdensmester og den mest voksne på jordkloden lenger. Jeg husker fortvilelsen og for-og-imot listene. Jeg husker frustrasjonen og tankeprosessene og følelsen av en verden og et liv på mine tynne skuldre. Og jeg husker at jeg valgte. Og for akkurat åtte år siden valgte jeg å bli mamma for aller første gang. Jeg valgte Thea. Min Thea. Min stolthet og glede og varme. Og herregud for en deilig reise det er.

Om å elske til man sprekker

Historien om de små tingene er fin.

Når verden faller i grus på innsiden av hodet mitt og jeg blir sint på noen som ikke fortjener det fordi jeg egentlig er sint på meg selv og bitene ikke passer sammen uansett hvor lenge jeg prøver å koble de og selvtillitten har fått blåmerker på knærne og en rift i buksa og jeg kjenner nerver på innsiden av sjelen som jeg ikke visste at fantes - da er han der. Da ser han tvers gjennom meg og uten at jeg sier et eneste ord stryker han lett på meg og vet at innsiden min skriker stygge ord fra terrassen mens kroppen min står i et stille sukk på kjøkkenet. Så forteller han meg at det går bra. At vi har god tid. At vi godt kan komme for sent, i dag også. At jeg gjerne kan lage orden i rotet mitt og vaske av meg tårene og sminke litt ny mestring i fjeset før vi drar. Han løfter meg opp igjen. Og frem igjen. Han er en av de små tingene som står igjen som det største på jord.

Han er tålmodig. Og snill. Han er barnslig og voksen. Og balansert. Han er lojal til det ytterste og han er klok. Han har tredagersskjegg og rufsete hår og er den peneste mannen jeg noensinne har sett. Han drikker vin med meg og spiller gitar for meg og han får meg til å føle meg fin. Han leser ikke blogger, men han snikleser denne. Og akkurat nå sover han. Og jeg ser på han og jeg fylles med klisjeer som han helt sikkert får litt angst av, fordi de er så klissete alle sammen. For han er ikke klissete. Men jeg er. Og det jeg har funnet med han er.

Når dagen har vært innholdsrik og lang og vi har balansert på en hårfin grense mellom å utforske verden og å sprenge grenser, så blir kvelden noe eget. Da skal vi være inntil og vi skal være gode og vi skal snakke om det vi har oppdaget. Og når barna har sovnet og mor egentlig er litt sliten og ord ikke er oppfunnet, men berøringer og sanser og smil forteller en ennå finere historie, da nyter man. Da ser man heloer i vakre farger gjennom sine egne øyevipper og kveldssolen tegner konturene til et menneske man elsker så inderlig høyt og den samme solen gjennom vinduet får støvet i luften til å danse sakte, så sakte, og man tenker at i alledager, så flott det støvet der danset. Han er trygg og varm og når dagene er skumle og nettene mørke så får jeg bare sove hvis jeg ligger inntil ham. Og selvom han kanskje ikke får sove med meg på armen, så lar han meg ligge der til jeg har forsvunnet inn i en drøm om bestemorknuter og lange vårdager.

Når man har pannekaker til frokost fordi Selveste Mor rett og slett har glemt at man trenger brød og man kan sykle til skolen og man rekker å klemme ekstra lenge og morgensolen gjør at man bare trenger små sko og tynne jakker når man hopper paradis i gata, da oppdager man de små tingene. Igjen. Og igjen og igjen. Når man spiser youghurt med jordbær og müsli og det lukter kaffe og lange dager og man ikler seg klær med prikker på igjen, bare fordi det er sol og varmt og vår. Og håret henger deilig ufrisert i store krøller nedover skuldrene, mens den ene fregnen etter den andre dukker opp på nesetippen etter et halvt år i mørk dvale og man fniser når man ser dem, fordi det er barnslig søtt med jenter som fniser når de har fregner. Når samspillet mellom de små og de store her hjemme går sånn nogenlunde greit og man finner magi i blikkene deres hver gang de oppdager hvor glad de er i hverandre til tross for verdenskriger over alt fra farger på koppene til hvem sin tur det er. Kjærligheten man føler for noen som trenger mer beskyttelse og forståelsen man møter de gangene man selv er det barnet. Myke hender på korsryggen når noe er vanskelig, hender som hvisker jeg er her. Jeg går ikke. Du er flink. Svale dager og en grill og et par ekstra sett med venner i hagen. Datterplukkede blomster og pledd over bena og å glemme at man er voksen et øyeblikk og le så høyt at fuglene tier fordi alle inne i bilen plutselig sier tåfis i kor. Sånne ting. Sånne små, latterlig gøyale, uviktige ting - som, som sagt, står igjen som det største på jord. Og det viktigste på jord. Og det fineste på jord. Som et lett slør av magi som blir liggende over kroppen hele natten gjennom. Som gjør det lett å sovne og som gjør søvnen god. Som gjør natten litt lysere og litt kortere og litt bedre. Og som gjør dagen som kommer til noe ennå bedre.

Noen ting kan ikke fortelles om gjennom ord eller setninger eller støv som danser så sakte, så flott, i lyset fra en sol som er på vei ned. Lette slør av magi og fregner som fniser og tåfisbilturer er ikke verdig ord som tynger dem. Det er opplevelser som man bare får gjennom en frekk flørt med livet.

Dagene er varierte. Det finnes mange morgenstunder helt uten dans eller pannekaker. Det finnes mange kveldssoler som ikke skaper dansende, fint støv. Det finnes dårlige dager og middager som ikke blir lagd. Men innimellom alt det finnes det Øyeblikk. Noen varer ikke et helt sekund en gang, mens andre varer time etter time. Innimellom alt det finnes De Små Tingene. Og Livet. Og alt det Fine. Og det er så vannvittig mye av det. Og gjennom alt er han der. Og han er min. Og jeg er så stolt. Og jeg elsker han så mye at jeg tror jeg kan sprekke snart. Og om ikke jeg sprekker så skal jeg fortsette å elske han. Dag etter dag etter dag med Øyeblikk. Det er deilig det.

Dronning av 60-meter

Noen ganger vinner frustrasjonen. Og sorgen og sinnet over jeg`et som tapte kampen mot sykdommen. Noen ganger sprer de seg fra innsiden av sjelen og legger et tørkle av grått rundt øynene mine så jeg ikke kan se helt klart lenger. Noen ganger renner tårene sakte nedover kinnet mitt mens ingen ser på og saltsmaken når leppene og hikstet blir igjen i lungene og jeg står på kjøkkenet og ikke om jeg fikk en million kroner ville jeg forstått hvordan jeg skulle følge middagsoppskriften som er kategorisert som "enkel". Og frustrasjonen på innsiden gjør at jeg tar hele den stakkars Stangekyllingen min og hiver den ut av vinduet sammen med både sauser og øsekar og en halv rosmarinbusk og jeg kan bare i mitt stille sinn håpe på at naboen under har skikkelig lyst på kylling med rosmarinbusk og øsekar til middag.

Naboen har aldri fått Stangekylling i hodet, for jeg har aldri faktisk kastet den. Men jeg skal ikke nekte for at den ikke har fått lufte seg litt, men hvilken kylling liker vel det? For noen ganger vinner jeg`et som ble igjen. Jeg`et som ikke kaster øsekar og rosmarin og kyllinger. Jeg`et som klarer enkle oppskrifter hvis jeg bare skriver dem litt om. Jeg`et som er stort og som lever og som liker det. Noen ganger vinner det jeg`et latterlig mye over frustrasjonen og kasteren. Med syvmilssteg løper jeg fra de andre og hvis jeg lytter veldig nøye kan jeg høre heiarop fra tribunen i det brystkassen når den rød sløyfen som definerer hvem som er Vinneren og med en svak stemme hvisker jeg`et Dette er fint! og det når hele tribunen og hele byen og hele verden og de klemmer meg mens jeg gir meg selv en forsiktig klapp på skulderen. Bra, dette gikk bra. Du klarte å følge oppskriften. Flink.

Og noen ganger, de fleste ganger, er man et sted midt i mellom. Verken 60-metersmester eller Kyllingkaster. Og noen ganger skjer det små ting som gjør at man tipper litt den ene eller den andre veien. Som "middels"-kategoriserte middagsoppskrifter man danser seg gjennom eller brev fra sykehuset som møysommelig beskriver et sykdomsforløp som ble kastet på en og et tidsperspektiv som hele tiden blir utvidet.

I dag har jeg verken kastet kylling eller fått brev i posten. Jeg vet at det blir restemiddag på gjengen min og at brevet fortsatt bare er på vei. Så akkurat nå er jeg litt mer Dronningen av 60-metern enn noe annet. Og kanskje jeg skal bake et brød og danse meg gjennom det, så løpemesteren i meg får stilt et snev av sulten etter mestringsfølelse og jeg får stilt et snev av sulten etter nystekt brød med honning og lukten av nytraktet kaffe på en torsdag?

Ja, det gjør jeg. Og jeg skal synge mens jeg gjør det.

Som den gang da.

Jeg tror det er asfalten som gjør det. Det var den som gjorde utslaget i fjor, men da var jeg fortsatt på vestlandet, så asfalten fant meg litt tidligere der enn den gjør her hjemme. Jeg tror det er asfalten og menneskene som smelter rundt oss. De som smelter sånn fint sammen med snøen, sånn at man igjen kan gå ved siden av dem og bruke små sko fordi menneskene ikke er kalde lenger og snøen ikke drukner deg lenger. Og det kan være tanken på at bursdagen min vært øyeblikk står på melkekartongen igjen. Jeg tror det er synet av lange klemmer og en hund som stikker snuten forsiktig ut av terrassedøren og konstanterer for seg selv at han ikke kommer til å fryse på tur denne dagen. Jeg tror det er naboer som hilser på hverandre igjen, etter et halvt år i hi. Jeg tror det er musikken man kan spille høyt i ørene på vei til barnehagen samtidig som solen forsiktig varmer gjennom vårjakken man mest sannsynlig har funnet frem noen uker for tidlig. Jeg tror kanskje det er følelsen av mestring, den som nesten alltid dukker opp på denne tiden, selvom man sånn pr. definisjon ikke får til imponerende mye. Men likevel nok til å fylle gode, små steder i sjelen. Og om ikke det er noe av det som gjør at jeg blogger igjen, så er det iallefall Maria Mena eller Depeche Mode eller Brandi Carlile eller kanskje til og med Bright Eyes med First day of my life høyt fra den pittelille høytaleren pappa ga meg med imponerende mye lyd som gjør det. Fin musikk gjør at jeg vil danse mye og synge høyt alene i leiligheten mens jeg vasker litt og tenker hvor ekkelt full av gamle klisjèer jeg er, men at det er helt ok og kanskje litt fint.

Jeg tror det er spenningen som flyter i luften. Den man kan trekke ned til det nederste stedet i lungene fordi man vil ha med seg hele våren inn på en gang. Jeg tror det er tanken om at fremover blir det bare bedre og bedre, for det er første mars og man har drukket kaffe med venninnen og man har ledd igjen og jakken man mistet i fjor var på salg akkurat i dag. Jeg tror det er lyset som også i år skinner gjennom hvite, tynne gardiner og døren står på gløtt og barn løper i gaten på utsiden og selvom mars i år skulle bli anderledes enn mars i fjor, så er den egentlig ganske lik, bare ennå bedre. For i mars i år er man ikke alene om å være alene, men man er alene med verdens fineste. Sommerfuglene som fantes i desember også er sterkere og lysere og finere når det er første mars. Og man er våryr og fryktelig sårbar og man tenker tilbake til den gangen man for første gang forelsket seg i en rakkerunge i en alder av åtte og et halvt år og hvordan å forelske seg i en eldre og finere rakkerunge med mer skjegg når man er nesten tjuefem år er minst like deilig, om ikke deiligere, enn det var den aller første gangen. Spesielt når dagene er fulle av marslys og marsfølelse og marsuovervinnelighet.

Jeg tror det er blandingen av morgenkaffen en ufør-tirsdag og vinglasset man tar en lørdag sammen med andre fine kjoler og en lang søndag inni en dyne og kanskje siste torsdagen med Vakreste og Fineste før pappahelgen og det at man ikke helt vet hva som gjør deg lykkeligst, fordi det flyter over hverandre og det finnes fugler ute igjen og for første gang på lengelengelenge er man både inspirert og stor og veldig heldig. Jeg tror det er muligheten til å drømme om gamle musikere og planlegge dager som ikke kommer og å ha overbevist seg selv om at uførepengene i en alder av 24-veldig-snart-25 år lett kan kamufleres som kunsterlønn og at et glass rødvin på kvelden er sunt og greit, fordi det får tekstene til å flyte bedre enn nå som klokken bare er 13.29 en fredag og fornuften sier strengt nei til rødvin siden barn skal hentes og en eller annen middag skal lages fra bunn. Fordi jeg får kunsterlønn for å gjøre sånt og ikke alt annet.

Mest av alt tror jeg nok det er asfalten som gjør det. Og de som kjenner meg vet at jeg lyver. For det er melkekartongen som gjør det. I år som i fjor som året før der. Velkommen 1. mars.

7

En liten jente kommer løpende mot meg. Hun hviner av fryd, for hun har fått leke med Eivind i dag. Kjæresten hennes. Han går i andre klasse og han er ganske kul. Hun holder meg i hånden på vei hjemover og forteller meg om dagen sin. Om den nye bokstaven de har lært om og om hvordan hun klarte å vinne i slåball, selvom hun spilte mot femteklassinger! Hun forteller en fantasihistorie om hesten som dukket opp på morgenkvisten og om hvordan jeg ikke kunne se den, for jeg er voksen. Hun forteller og ler og hopper opp og ned, mens jeg lytter og smiler og nyter dette lille barnet.

En liten jente legger seg på fanget mitt. Hun kryper tett inntil meg og begraver hodet inntil magen min. Jeg kan høre at hun gråter og hun deler tankene sine med meg. Hun forteller meg om følelser jeg ikke ante at man kunne føle. Jeg føler meg motløs og sint og det eneste jeg kan gjøre er å være et trygt stilas i et liv hun for øyeblikket tolker som ustabilt. Jeg ser ned på henne og tørker en tåre fra mitt eget kinn når jeg ser på denne bråvoksne skapningen og tanken om hvor usannsynlig sammensatt og reflektert dette lille mennesket er knyter seg fast et sted langt bak i hodet mitt og jeg holder litt hardere rundt henne.

Til fuglungen min. Til den sterkeste på jord. Til den skjøreste jeg vet om. Du er godhjertet. Og snill. Veldig snill. Du er handlekraftig. Og du er morsom og omsorgsfull og empatisk. Og du er fryktelig klok. Du er en gammel sjel i fortsatt nokså liten kropp. Du er en stjerne av de sjeldne og det finnes noe helt unikt i deg. Noe jeg ikke har sett hos et annet barn verken før eller etter at jeg traff deg. Og du er min.

"Er du voksen og har kjærkommen livserfaring, kan du kanskje holde deg litt fast i den. Livserfaring er gode brodder på glattisen. I dette nummeret av Allers møter du lille Thea som bare var fem år gammel da hun fant mammaen sin liggende urørlig på badegulvet (...) Lille Thea hadde bare disse fem årene med livserfaring å lene seg på. Det var ikke mye, men det holdt. (...) Jeg har aldri vært i nærheten av å oppleve det Thea gjorde. Men det er ikke mange dagene siden et menneske jeg har kunnet lene meg på, brått forsvant. Jeg skalv litt i knærne da. Hadde jeg bare hatt fem års livserfaring kan jeg si med sikkerhet at det ikke hadde holdt."

                                                                          - Ingrid Skogrand, redaktør Allers

Du får til ting vi ikke kan fatte. Du gråter i det stille for å ikke være i veien. Du tar oppgjør med mennesker og følelser som de færreste av oss voksne er store nok til å klare. Men du er uskyldig. Og liten. Og nyskjerrig. Og du utforsker. Og når du ler på ekte vekker du steder inne i hjertet mitt som bare du kan vekke. Du er en krystall som gjør alt vakrere og finere. Det lyser mot deg og du sender en regnbue tilbake til verden. Du gir mer enn du får, alltid. Du er forunderlig og morsom og forbløffende. Du er sosial og utadvent og du har venner fra 1. til 7. klasse på skolen. Jeg hadde betalt en million for å kunne være vennen din for bare en dag, for jeg tror de som har deg som venn er fantastisk heldige. 

Du gir meg prestekrager og løvetenner og undring og glede. Du gir meg utfordringer, men gjengjelder det med gode klemmer og lange jentekvelder hvor du åpner hjertet ditt for meg. Du gjør vidunderlige ting. Ikke alt det vidunderlige jeg forventet, men andre ting. Større ting. Forbløffende ting. Bedre ting en vi noensinne kunne drømt om. Du er den eneste i verden som med pedagogisk stemme og medfølelende øyne i en alder av 6 år kan finne på å si Mamma, du vet det finnes de som synger inni seg? når jeg traller med på en sang fra Spotify. Eller som egentlig ikke synes det er noen big deal med nissen, for du har tross alt bursdag noen uker etterpå. Du er jenta som lærer meg hva som er viktig i livet. For eksempel blomstene vi måtte grave frem i februar 2010. Det året det var over to meter snø, vet du..

Jeg ønsker deg et godt liv, Thea min. Jeg ønsker deg alt det jeg skrev til Magnus for snart et år siden. Jeg håper at hjertet ditt opplever sorg slik at du en dag er sterk nok til den som måtte fortjene deg. Og det er ikke mange, min stjerne. Jeg håper du faller ofte nok til at du lærer deg å stå støtt når verden raser, men ikke så ofte at du gir opp. Jeg håper at du får øynene opp for alt det vanskelige så du lærer deg å sanse alt det vakre. Jeg håper du fortsetter å være ekte og tillitsfull og lojal. Du må være voksen i tankegang og barnslig i handling. Du må jage sommerfugler og fange snøkorn med tungen og for evig tro på magien i julen og i menneskene. For den finnes, men de fleste har gjemt den bort. Jeg håper du kan respektere den du viser deg å bli, for du min vakre Thea, du er helt unik og veldig spesiell. Med alle de positive og negative sidene du en dag vil ha. Jeg håper at du tidlig skjønner at det finnes ikke perfekt, men det finnes de som klarer å være perfekt uperfekt. Jeg håper du fortsetter å være ærlig og sterk, ærbødig og respektfull. Jeg håper du for alltid vil strebe etter selvutvikling, men ikke gå glipp av livet på veien. Det finnes så mye flott, vakring, men du må se etter det. Du må nyte og lukte og sanse og være.

For 7 år siden forandret verden seg. Da ble du født. Og uansett hva du velger å gjøre videre, så vet jeg med sikkerhet at det kommer til å bli noe stort. For alt du gjør, gjør du med hele deg. Med hele hjertet og med hele sjelen. For du er den Vakreste jeg vet om. Gratulerer med dagen, fuglungen min. Nyt den. Dagen er din og jeg skal gjøre mitt beste for at det blir den beste dagen du har hatt så langt. Full av overraskelser og rosa glitter og mennesker som elsker deg (og oss er det mange av) og full av det som en gang i fremtiden vil bli lykkelige barndomsminner og nostalgi. Vi skal synge og danse og du skal få være det du kler best - midtpunktet. Fra morgen til kveld. Du er et fyrverkeri og i dag skal du få skinne i all din prakt. Gratulerer med 7 fantastiske år, Thea. Det er en fryd å få dele hvert eneste ett med deg.

Jeg elsker deg.
Kyss fra mamma.

Jeg kjenner deg

Jeg husker du hvisket inn i øret mitt, stille stille, en lørdagskveld for lenge siden. Med mange mennesker rundt deg og et smil som glitret og glede i det utenpå, men med tomme øyne og en ensom sjel; Jeg ønsker at noen kjente meg. Virkelig kjente meg. Og jeg så på deg da og ville fortelle deg det jeg har visst hele livet - du er den peneste mannen som vandrer på jorden. Du er den snilleste mannen med bustete hår som finnes. Du har de fineste ukyssede leppene jeg har sett i mitt liv. Du har noe i deg som man ikke finner så ofte lenger. Du gir meg noe jeg ikke får av andre. Du treffer punkter i meg jeg ikke visste at jeg hadde. Noen kjenner deg.

Jeg husker du hvisket inn i øret mitt, stille stille, den lørdagskvelden og jeg visste hva du trengte. Jeg skjønte hva du mente. Og jeg ville fortelle deg da det jeg har visst hele livet - at du trenger en som kan løse mysteriet deg når du ikke klarer å løse det selv, selvom du er det enkleste mysteriet på jord å løse. At du trenger noen som kan stryke på deg lenge før du vet at du har behov for det. En som kan se på deg og vite hva du tenker når dine egne ord sitter fast helt bakerst i munnen et sted. En som uten å spørre deg spoler tilbake filmen dere ser på fordi hun vet at du gjerne skulle sett den scenen en gang til, for akkurat sånne ting får deg til å le helt på ekte. En som handler inn de lange paprikaene og de små tomatene, for de er de søteste og de er favorittene dine og sånt liker du. Noen kjenner deg.

Jeg kan vedde baklommen min på at du har bustete hår nå. Og tredagersskjegg og den grå, løse buksen hengende fra hofta og bare en singlett fordi det er kvelden og du skal ingenting, så du titter på serier og ler høyt alene i stuen. Jeg kan vedde baklommen og et halvt venstreben på at klesvasken fortsatt ligger i kurven og at du har spist kjøttkaker siden det er mandag og at du har litt trøtte øyne, sånn at det ene sjarmerende nok er litt større enn det andre og at du sikkert ombestemmer deg før klokken blir 22, så du sykler ned til byen for en pils, på sykkelen som er rusten og som knirker når den tvinges mot venstre, og du møter fine mennesker og dyrker det sosiale og dyrker midtpunktfølelsen i ensomheten din før du går hjem igjen og legger deg. Jeg kan vedde hele kroppen på at du våkner en gang i natt med det samme marerittet og de samme vonde følelsene og det samme hjertet som banker så hardt, så hardt, i midten av brystet ditt og at du trenger en som kysser deg i nakken og sier at det går bra. Noen kjenner deg.

Jeg kan vedde sjelen min på at hun sier at hun kjenner deg og at hun tror på det med alt hun har og at til og med du tror på det med noen fragmenter av kroppen og forstanden din, i allefall på gode dager. Jeg håper hun tar vare på det og nyter det og en dag lærer å kjenne det på ekte og at dere frem til det fungerer greit, for jeg kan vedde det såre hjertet mitt på at du aldri går fra henne - fordi du er den snilleste mannen med bustete hår som finnes. Jeg kjenner deg.

En sånn dag

Du vet når du går bortover fortauet og en gammel sang synger seg selv inn til sansene i hodet ditt og skrittene dine går i takt med rytmene og du sparker i løvet og hodet er hevet og ryggen er rak og et lite smil blir umulig å skjule akkurat i det en venn fra fortiden kjører forbi og tuter og vinker med hele seg, som om han ble veldig, veldig glad for å se deg igjen og du vinker tilbake før du går videre frem i livet og tenker at det var koselig og så smiler du ennå mer. Du vet den følelsen som smyger seg rett inn til undersiden av huden din når du i et pittelite øyeblikk vet at du er på toppen av verden og håret svaier sånn passe og huden får en glød av høstsolen og du akkurat har besøkt en influensavenninne og hun ble glad for klemmen og Jason Mraz forteller deg om livet gjennom øretelefonene og du vet med hele deg at alt han sier er sant, hvertfall for akkurat nå. Det er den samme følelsen som treffer deg når du får gleden av å oppleve en gammelgrønn skjehylle i et nydelig, nostalgiskrestaurert kjøkken som lukter ren oppvask og frokoststunder og gode barndomsminner og hyllen er fyllt med små skatter i originale farger og med gullkanter og mange historier. Eller den følelsen du kan plukke frem når du kjøper en gammel teboks og plasserer den i et hjørne på benken hjemme hos deg selv og bestevenninnen din skjønner at den er kun til ære for henne, for selv drikker du bare nykvernet kaffe og du ser at hun blir glad helt på baksiden av hjertet når det går opp for henne. Eller den følelsen bussjåfører som burde gått av med pensjon for lenge siden gir, når de nekter å forlate stillingen sin og klamrer seg fast til ruten sin likevel, og som etter ett tiår sier Hei, gamle venn når du kommer på. Eller når venner kommer inn døren om kvelden uten å banke på først og henter seg en kopp kaffe, for de vet hvor den står, og setter seg ved siden av deg i sofaen og deler dagen sin med deg uten å spørre om det passer, for det passer alltid, og du vet at du er en del av et fellesskap og et samhold og du føler tilhørighet til en by og en gate og et sted og en gjeng med rare, finurlige, fantastisk fine mennesker. Og når du for en gangs skyld rekker å dra hjemom før du skal hente de håpefulle og setter på Cliffs of Dover så høyt at ørene snart sprekker og du danser rundt og rundt og rundt i din egen stue, helt for deg selv, vel vitende om at alle naboene kan se deg hvis de kikker etter, men det gjør ingen verdens ting på dager som denne, for akkurat nå vil du danse og da danser du det du er god for og helt til du blir svimmel og ler akkurat som du gjorde når du var liten og du legger deg på gulvet og du lukker øynene og er barnslig alene og du føler deg lett og det kribler helt nederst i magen og det er fint.

Dette er en sånn dag, deilig stappet av deilige følelser.