Big

Han er nok alt du har drømt om. Eller alt du ikke har drømt om. Han gir deg noe. Noe man ikke kan forklare. Noe som er utenfor vår forstand og utenfor vår verdighet å sette ord på. Han gir deg en følelse av tilfredshet. Av at du er mer enn det du tror at du er. At du er spesiell og viktig og ikke som alle de andre han har lyst på. At han tuller med hodet og sjelen og hjertet ditt er ingen hemmelighet. Han vet det og du vet det og alle som ser dere på gata vet det. Og jeg tror til og med trærne og servitørene og kanskje moren hans vet det. Men han er den ene Mr. Big. Den som ikke en jente på jord kommer unna. Han er den som senser når man er på vei til å skli unna og som da gir fra seg et livstegn. Som om han vet at han er på vei til å miste kontrollen. Han trenger å ha kontrollen. Han har dype øyne og gamle skjorter og litt sjegg og han er eldre enn deg. Han er ikke smartere enn deg, men du lar han tro det. Han er så full av omsorg. Men han er et maktsykt, maskulint monster. Et  forbanna sexy, maskulint monster. Desverre og heldigvis. Han er en portal ut til et liv som ikke er ditt. Han gjør hva han vil når han vil. Han smiler av de riktige tingene og han leser alltid avisen om morgenen og han jobber med noe viktig. Det oser mann av hele trollet. Det oser rå morgensex etter en kveld med vin og engasjerende samtaler. Det oser noe fremmed og narkotisk med hele han. Det oser selvtillit på den gode måten og trygghet og nærhet og et univers bestående av en 150*200 seng hvor bare dere lever og ånder og puster. Og det er et univers dere ikke trår ut av med mindre dere virkelig er nødt. På død og liv nødt. Han er nok alt du har drømt om. Eller alt du ikke har drømt om. Bare fordi han trenger å kontrollere deg. Og du lar han. Fordi du liker det. Han er din Big og du liker at han trenger deg, til tross for at det er på en syk og deprimerende og ganske ensom måte, så trenger han deg.

Fin mann etter fin mann suser forbi stuevinduet mitt. De smiler og de bukker og de bringer blomster på døren. De prøver å redde meg. Og om du noensinne har sett en skikkelig søt jentefilm, så vet du hvilken type fin mann jeg snakker om. De hadde nok klart å redde meg også, hvis ikke det var for Big. De er mennene som kunne sikret fremtiden min på et lite øyeblikk. De som ikke gir seg de 314 første gangene du sier nei, fordi de er hellig overbevist om at du blir sjarmert til slutt. Jeg er så priviligert at jeg har dem susende forbi vinduet mitt. De er fine å se på og de gir av seg selv og de kjenner til de 7 forskjellige smilene mine og de vet hva jeg liker og ikke liker og hvordan jeg liker det og hva jeg trenger og de lukter godt og de kan gi meg alt. Alt. Men de er ikke Big. Og når en av dem suser forbi, så senser han det. Og så sier han en setning eller tre. Og så sier jeg til de fine, flyvende mennene Sorry. Du er skjønn. Men jeg vil heller bli kontrollert av et forbanna sexy, maskulint, omsorgsfullt troll som lukter mann på den gode måten og som synes jeg er søt i for store skjorter når vi spiser egg til frokost og har skikkelig, skikkelig svart kaffe og et glass melk ved siden av. Håper du forstår! De vil ha kjærlighet. Jeg kan ikke gi kjærlighet nå. Jeg kan ikke legge mitt nye engasjement for livet og små ting og blomsterpotter og vinternetter og kyss inntil veggen og ting fra loppemarked som lukter gammelt tilside bare fordi noen trenger kjærlighet. Jeg driver ikke med det for øyeblikket. For øyeblikket driver jeg med de to rareste, fineste på jord og meg selv. Og jeg driver med selvutvikling. Og jeg driver med viktige ting. Og i allefall ikke med kjærlighet.

Selv ikke Big får meg. Jeg gir meg ikke til noen. Jeg er ganske hans. Ganske mye hans. Men ikke helt. Ikke med hele meg, ikke med alt jeg har og ikke med følelser og ikke med kjærlighet. Bare med urasjonell tankegang i en verden de fleste feminister ville kranglet med meg i. For sånn skikkelig dypt inni meg så er jeg en veldig liten jente som er veldig redd for å få hjertet tråkket på. Og jeg kvier meg for å si det fordi jeg nødig vil høres ut som en 14-åring med kjærlighetssorg for første gang. Men kanskje er det akkurat det jeg er. Kanskje er jeg en 14-åring med kjærlighetssorg for første gang, Bare at jeg er litt større likevel. For jeg har ikke kjærlighetssorg lenger. Jeg har bare ikke lyst til å få det en gang til. Og da er Big redningen. For med hele den deilige, gode han vet jeg at det aldri kommer til å stikke noe dypere enn gode samtaler og rå morgensex og bena på bordet og sommerkvelder på gresset og vin i hånden og mye latter og grilling med venner og ømhet i vannkanten på stranda og interne spøker og blikkontakt og varme i snøstormen og minner fra langt tilbake og alt annet som ikke er kjærlighet. Alt det som bare ikke kan være kjærlighet. Men kanskje er det det som er kjærlighet. For kanskje er det det som alltid blir stående igjen når alt annet blir borte i fortiden og en jeg engang kjente. For hver gang jeg har følt kjærlighet har jeg rømt. Og så har jeg angret. Og så har jeg kommet tilbake. Men da har de flyvende mennene vært borte. Og jeg har spurt dem om å komme tilbake også. Men de kjenner meg og de vet at om de kommer tilbake så rømmer jeg igjen. For jeg er fri og jeg vil være fri og da hadde jeg ikke vært fri lenger.