Se meg stå

Langt inne i ryggraden min finnes det en liten spire. Jeg kan se den for meg. Den er nesten helt sikkert gul. Sånn fin gul. Sånn myk og snill gul. Sånn gul man ikler nyfødte babyer i når man ikke har visst kjønnet på forhånd. Den er liten, men ganske sterk, den spiren min. Og den er stille, men likevel så modig. Mye modigere enn meg. Og den er forsiktig og listende, men den er veldig tydelig. Og når ryggraden min ble skapt, en gang for 25 år siden, så flyttet den inn dit uten å vite hva det ville bety for den selv et kvart århundre senere. Men den spiren huser sjelen min. Jeg vet det. Jeg kan kjenne det. Jeg kan lukke øynene og puste dypt og lytte med hele meg og jeg bare vet at det er der sjelen er. Jeg kan føle med hele meg at det er på innsiden av den spiren at sjelen min har bosatt seg. Spiren vokser når sjelen vokser og den kryper seg sammen når sjelen må beskyttes fra noe. Og når lange, grove nåler kommer på besøk gjennom hud og ben så er det den spiren som holder sjelen i hånden når sjelen får lyst til å gråte. Når verden er vond er det spiren som legger seg rundt sjelen og forsiktig minner henne på at livet egentlig er fint og mennesker er snille og karma teller ikke og hvis hun bare er tøff litt til, så skal hun få blåbærsaft av en farmor som lukter godt. Det er den spiren som vokser i meg hver gang jeg trenger at sjelen løftes opp til fornuften for å dele gode hemmeligheter. Hemmeligheter som at vitrineskapet kan beises en annen gang og at det kanskje ikke er så viktig å være så flink. Hemmeligheter som at drømmen jeg trodde at skled unna bare gjemte seg litt og at den kommer frem igjen snart. Bare jeg tar tilbake evnen til å puste med magen og lytte til musikken og få sommerfugler på innsiden av huden fordi jeg leser noe et klokt menneske har skapt.

Når man starter livet på nytt, for entende gang, så fylles man av forventninger. De sier noe om hvilken retning man skal ta og hvor fort det skal gå og hvor utrøttelig man skal være. Forventingene kryper inn under huden og legger seg mellom sener og muskler på innsiden av kroppen og de begynner å stille krav om hvor sterk man skal være og hvor mange busser man må rekke og at hvis ikke man får det til så skal man føle seg dum. Jeg føler meg ganske dum nå. Jeg føler meg kort og egentlig litt svak. En følelse av skyld og skam falt over meg når jeg på onsdag ringte moren min og fortalte at jeg lå på sykehuset igjen og ventet på en ny ryggmargsprøve. Når jeg ringte han som er fin og sa at jeg ble lagt inn igjen. Når jeg lukket øynene den onsdagen og hørte broren min atter en gang komme løpende inn på akuttmottaket for å passe på meg så så jeg ikke lenger de fine fargene som jeg liker å se. Jeg tenkte ikke på dype tekster og kopper med skår og historier fra gamle dager. Jeg så mørkelilla følelser og et sykehus som luktet bittert. Jeg prøvde å ikke lukte på det, for å overbevise kroppen min om at det bare var en drøm, men jeg kom ikke unna. De bitre luktene snek seg gjennom nesen og helt opp i hjernen min. Og selvom jeg prøvde å gjemme meg under dynen så hoppet det bitre inn i hver del av meg og de ropte til meg og de tråkket på de stedene som var vonde, som om de gjorde det med vilje. Og så gråt jeg. Tårene trillet og jeg klarte ikke stoppe dem og følelsen av nederlag var så stor og så vond og så tung og så grå at jeg ikke visste helt om jeg kunne riste den av meg.

Men langt inne i ryggraden min finnes en spire. Og den spiren huser sjelen min. Og når en lang, grov nål kom på besøk gjennom hud og ben krøp den seg rundt oss begge og passet på oss, sjelen min og meg, sånn som den har gjort tidligere. Og det var ingen nye virus eller nye bakterier på besøk. Det var bare jeg som hadde glemt de små, fine tingene. Det var bare jeg som i et forsøk på å være flink hadde glemt de tingene som det siste året har betydd så uendelig mye for meg. Det var bare jeg som en liten stund ikke klarte å skrive om en sol som lukter godt eller farger man ikke ser eller å ligge naken på et vegg-til-vegg teppe og lytte til musikk som om det var for aller første gang. Det var bare maskineriet i meg som hadde feilgiret og plassert spaken på automat i stedet for manuell. I et lite øyeblikk hadde jeg glemt at det er jeg som bestemmer og det er jeg som har makten og det er jeg som styrer hvordan det skal gå med meg. Det er jeg som må minne meg selv på at når gardinene lager et eventyr av virvarr i skygger på sofaen, så er det vakkert. Når grønnsåpe kan spre seg forsiktig fra kjøkkenet og ut til stuen, så gir det meg mye. Når han som er fin kysser meg i pannen og får det ansiktsuttrykket han ikke vet at han får, så er det alt jeg trenger. Ingen kler tredagersskjegg bedre enn han og kanskje må jeg si det til han en dag. Det er jeg som tar kontrollen. Og for mange så høres medisinen min tåpelig og altfor enkel ut - hvile, smertestillende og de små, fine tingene. Men jeg vet det fungerer. For meg. Jeg kan bare ikke glemme det. For snart er hjernehinnene mine fine igjen og snart går jeg tilbake til å bare ha vanlig vondt i hodet hver dag igjen og når den tiden snart kommer, da er det dette jeg må sitte igjen med: Evnen til å ligge på ryggen og til å tømme hodet og å puste helt ned i magen slik at luften når ut til hver celle i kroppen, fra fingrene og til tærne og til håret, og helt forsiktig kjenne på hva det er som er Livet. For livet er nå. Og livet er mitt. Og nå vil jeg nyte. Og takke Gudene og de som større er for at spiren min er tålmodig med meg og minner meg på det hver gang jeg igjen står foran det som har slukt planene mine og som ser stort og skummelt og mørkelilla ut. Da vokser spiren litt, slik at jeg kjenner det inni meg og jeg kommer på at hodet er mindre vondt enn det var og at en dag snart skal jeg kanskje bake litt og øynene har enda en gang begynt å se alt som er så viktig å se og nå, akkurat nå, skal jeg legge meg ned og lytte til ingenting`et som omringer meg og drikke kaffe fra en kopp kjøpt på loppemarked på Tou Scene i Stavanger og ringe en gammel dame og ta til meg alt det fantastiske menneskene i livet mitt har gjort for meg og alltid gjør for meg og rope høyt fra verandaen at jeg er den heldigste på jordkloden og  love meg selv og verden at dette var siste gangen de måtte redde meg. Neste gang er det jeg som skal redde dem. Og på nytt begynner livet som tillater fantasien å få danse litt. Som lar tryggheten få plass til å holde rundt seg selv og som lar sjelen få åpne seg og slippe inn det som vil inn og som lar hodet få være med, men som husker å legge igjen fornuften hjemme når det trengs. Livet som lar spontaniteten få overta når ingenting annet kan snakkes til. Me videre stet, et stando permaneant - Se meg stå, og bli stående! Rak i ryggen og stolt i sjelen og med åpne øyne og et deilig, åpent sinn og full av de beste i verden rundt meg.