Så takk ska du ha, du så fant opp dei finaste ting...

"Den finaste mårenen e den så vente, 

og eg e der lenge før eg e heilt nødt. 

Eg står opp med solå og ser at hu hente 

ein ny dag og sett an på gløtt."

Klokken er 05.24 i en rolig, liten leilighet på Eik. Verden rundt oss sover. Det er mørkt i nabohusene, fuglene ligger fortsatt trygt i reirene sine, gatelyktene er på. Men i stuen sitter det en liten gutt og meg. Han er nemlig våken. Han har en hel verden å lære om, å oppdage. Han ligger i armene mine, har drukket opp melken sin og ser på meg med store, runde, klinkekulefargede øyne. Han har barndomsminner-øyne, sa en venninne for noen dager siden. Og han titter rundt seg. Suger til seg inntrykk. Prøver å prate litt. "Gaah", sier han med en rolig, myk og perfekt stemme. Han gjesper. Titter litt til. Og sovner. Nok inntrykk for denne gangen. Jeg blir sittende med han sovende i armene en liten stund. Ser på han og stryker på han. Han er så perfekt, denne lille gutten Kristian og jeg har skapt. Jeg tenker på alt han skal oppleve. Hvor mange soloppganger han skal se i løpet av livet. Den første har han allerede sett. Sittende i stuen med meg, klokken 05.24 i en liten, rolig leilighet på Eik.

"Den finaste dagen e den så lar vær 

å bestemma, men løfte meg opp og gir fart.

Då sveve eg fint, eg kan se og glømma

og velge meg kvitt framfor svart."

Klokken er blitt 07.03. Verden har våknet rundt oss. Den lille gutten ligger fortsatt i sengen sin og sover. Denne gangen sitter den en liten frøken i stuen. Hun har sovet hele natten igjennom og er veldig fornøyd med det. Dermed skjønner hun ikke hvorfor mammaen kanskje er litt trøttere enn det hun er. Hun er blitt så stor denne lille, vakre jenta - at hun kan skru på barnetv helt selv. Og det har hun gjort også denne morgenen. Jeg ser på henne og tenker på alt hun allerede har vært gjennom. På alt hun har opplevd av godt og vondt. Og jeg ser at hun likevel er sterk, positiv, blid og omsorgsfull. Hun søker det morsomme, det gode. Hun lar ikke tankene kverne over det som allerede har skjedd. Hun tenker ikke på fortiden og bekymrer seg ikke for fremtiden. Hun sitter bare der og ser på barnetv. Bekymringsløs. Men hva vil hun egentlig huske den dagen hun blir stor nok til å ville tenke tilbake på barndommen sin? Vil hun huske glede og kjærlighet? Eller vil hun huske de dagene som var stressende? Dagene med trass fra både den vakre, lille jenta og den ganske trøtte mammaen? Jeg er ikke helt sikker på hva hun kommer til å huske. Så i dag blir vi hjemme fra barnehagen. Vi skal bake boller... Den vakre, lille jenta og jeg.

"Når skumringen legge sitt slør øve dagen

Og stillheten senke seg, går eg te ro.

Eller kanskje så søke eg byen og larmen

og tar meg et glass eller to."

Klokken er 19.17 i den lille leiligheten på Eik. Den lille gutten sover i lekegrinden, den lille jenta har lagt seg i sengen på prinsesserommet etter en dag hvor vi valgte boller og kos fremfor tidspress og stress. Vi er heldige som har muligheten til å velge. Mannen i huset har kommet hjem fra jobb. Han har spist litt mat, fortalt om dagen sin og fått tatt en rask dusj. Jeg vet at jeg har funnet en mann jeg kan leve med for resten av livet. Men ennå viktigere er at jeg vet at jeg har funnet en mann jeg ikke kan leve uten. Han gjør meg trygg, han gjør at jeg føler meg elsket og jeg vet at han støtter meg gjennom alt - uansett. Han er den fineste, smarteste, morsomte mannen jeg vet om. Han er bestevennen min. Klokken er 19.17 og vi sitter sammen i stuen. Mannen min og jeg. Vi trenger ikke snakke. Vi ser litt på tven og holder rundt hverandre. Jeg går for å lage flasker til den lille gutten, han sender meg et blikk som forteller meg hvor glad han er i meg og så går han inn på kontoret. Klokken er 19.17, roen har senket seg i den lille leiligheten på Eik og jeg vet at jeg fortsatt er forelsket i mannen min.
 

"Den finaste nattå va den så me delte.

Me leita og fant uten for månge ord.

Så våkna eg innte den finaste jentå

eg vett om på denne jord." 

Klokken er 03.46 i leiligheten vår her på Eik. Den lille gutten har spist og sover på nytt. Mammaen prøvde også å få nyte resten av natten før soloppgang-måltidet om noen timer. Men så hører jeg den vakre jenta rope fra rommet sitt. Jeg tusler inn til henne, setter meg på sengekanten, stryker henne på håret og spør hva som er i veien. Hun sier at hun har mareritt. Hun er redd for at mannen min, den lille gutten og jeg skal glemme henne. Og så begynner hun å gråte. Jeg legger meg ved siden av henne. Forteller henne at hun er den beste, fineste jenta jeg vet om, og at om jeg så var på andre siden av jorden i 100 år ville hun vært et av de få menneskene jeg aldri kunne glemt. Hun godtar svaret mitt og legger seg for å sove igjen. Jeg reiser meg. Hun vil at jeg skal bli, men jeg sier at jeg må ligge i min egen seng. På vei ut av døra hører jeg: "Mamma?" Jeg går bort til henne igjen. "Jeg ville bare si at jeg elsker deg." Jeg elsker henne også, legger meg ned ved siden av henne igjen og sovner. Jeg får sove helt til klokken blir 05.24 i den lille, rolige leiligheten på Eik <3

"Så takk ska du ha, kjære Gud, 

eller kim du nå va,

du så fant opp dei finaste ting."

-Vamp