Med døden i ryggen og kjærligheten på innerlomma

Jeg føler at jeg syter for tiden. Syter om penger og syter om sykdommen og syter om at ting går saktere enn jeg skulle ønske. Jeg har uendelig av gode dager. Jeg har titusenvis av øyeblikk med ren lykke hver eneste dag. Når Magnus lager en ekstra stor såpeboble i hagen eller når Thea treffer meg rett i ryggen med vannet fra hageslangen. Når de ler fra dypet av hjertene sine fordi de lurte meg til å tro at godteriet de gav meg var søtt og ikke surt, så jeg legger det godtroende på tungen og ansiktet mitt vrenger seg. Så kiler jeg dem. Sånne øyeblikk. Hver eneste dag. Når de smaker markjordbær fra strå for første gang eller løper fortfort i gaten fordi asfalten er tørr og vi har arvet nye tøysko. Når jeg sitter alene på kvelden og det kommer en melding fra en som er fin og jeg smiler og fortsetter med boken min. Når musikken spilles i byen og de fleste er ute, men jeg har et glass vin, utsikten over Eik og sirisser som synger i hagen. Titusenvis av øyeblikk. Vi har nok penger til det helt grunnleggende og vi har så god helse som mulig og vi har et sted vi kaller hjem.

Men noen dager, innimellom de gode dagene, treffer en dårlig dag meg. Kanskje er det NAV som tuller eller så er det noe jeg ikke har klart eller kanskje er hodet er litt vondere enn vanlig. Så kommer det en dag som er litt mørkere, litt vondere, litt anderledes enn de andre. Og sånne dager kommer helt uten forvarsel og helt uten sjanse til å forberede meg. Og når sånne dager treffer meg så treffer de så hardt. Så hardt at når jeg prøver å puste med magen, så klarer jeg ikke å puste lenger enn til brystet. Og alt gjør litt mer vondt. Og jeg vil ikke klare å puste ordentlig på flere dager. Og det blir vanskelig å stå på bena. Og kinnene blir såre og leppene smaker salt når tårene treffer dem. Og på sånne dager føler jeg meg så fryktelig alene med historien og sitausjonen min og jeg vil helst skrike den ut. Jeg vil helst finne mennesker som vet nøyaktig hvordan det føles å ha døden i ryggen og føle at man sitter igjen i fortiden når man helst vil gå inn i fremtiden. Men kun to til tre av hundretusen mennesker får den betennelsen på innsiden av hjernen jeg fikk. Og de er det ikke lett å finne. For de fleste lever nok ikke lenger. Så når jeg burde lovprise livet sitter jeg likevel litt igjen i den timen for 1025 dager siden da alt forandret seg. Og selvom jeg er over det verste for lenge siden, så står jeg likevel midt i det hver eneste dag. Og noen ganger, sånn som nå, er det vanskelig å håndtere helt selv.

Jeg synes det er urettferdig. Jeg blir sint og frustrert og jeg kjenner ikke igjen meg selv på sånne dager og sånne kvelder. De kveldene alt som har bygget seg opp slippes løs og river seg ned og de godt dreserte følelsene trasser. Jeg hadde uflaks den gangen og det snudde alt på hodet. Igjen. Som det har gjort så ofte før. Og selvom jeg blir flinkere og flinkere til å håndtere den nye situasjonen godt, hender det at det lille barnet i meg setter ned foten og sier nei. Jeg vil ikke! Jeg vil ikke fikse alt dette selv. Jeg vil ikke stå i det lenger. Jeg vil bestemme selv. Jeg vil ikke ha vondt. Jeg vil bruke meg selv til mer. Jeg vil være god nok. Jeg vil styre min egen skjebne og følge mine egne drømmer og skape meg det livet jeg selv ønsker meg.

Men det kan jeg ikke. Og det gjør at magen min rives i stykker og øynene blir rødhovne. Det gjør at det prikker på innsiden av sjelen av misnøye når alt den ønsker er å fly, men lenkene den er festet til gnager når den prøver. Det er store steiner i enden selv ikke den klarer å løfte. Det får meg til å føle meg liten og litt svak. Og alle cellene i kroppen min skriker at jeg skal prøve en gang til og hårene på armene reiser seg når jeg tenker "Hva hvis jeg klarer det? Hvis jeg prøver bare en gang til?" Men selvinnsikten slår seg selv på låret og fnyser. Klare det? Det kan jeg ikke. Og når jeg tenker meg om - det kan ikke du heller. Uavhengig av hva du tror på, så har ikke du bestemt over livet eller skjebnen eller dagen sin selv, du heller.

Det jeg derimot kan er å skrive om det. Bare litt. Noen ord som blir til setninger som blir til avsnitt. Som lar frustrasjonen puste og som lar selvinnsikten finne seg selv igjen. Som lar alt få utløp og som gjør at alt roer seg. Som bysser sjelen rolig i søvn så lenkene ikke skal gnage og som får prikkene under huden til å prikke godt i stedet for vondt. For forskjellen på deg og meg er at jeg har døden i ryggen. Og det er et privilegie alle andre dager enn dager som denne. For kun de med døden i ryggen går nyforelsket inn i livet. Nesten hver dag. Vi ser farge sterkere og føler glede dypere og tar med oss gråsteinsøyeblikkene. De bittesmå. De vi vet at til slutt vil stå igjen som de største.

Jeg har snakket med et deilig knippe jenter i kveld, De er av sorten som ikke prøver å forstå, men som bare stryker en over ryggen og er tilstede for å lytte. Som ikke dømmer verken ord, smil eller tårer, men som står ved siden av og støtter til bena bærer deg selv. De er av sorten som understreker nettopp det som, til tross for dager som dette, gjør meg til en av de heldigste på jordkloden. De har kjærligheten sin på innerlomma og tar den frem i riktig øyeblikk - hver eneste gang.

Kvelden har vært lang. Uken har vært lang. De siste trettifire månedene har vært lange. Men opp i alt har jeg titusenvis av øyeblikk. Og det vil gå sakte fremover. Og det vil gå bra. Og jeg vet det og som regel godtar jeg det. I dag holder det å godta at det går i det hele tatt.

Og av noen er jeg ikke elsket på grunn av, men på tross av, den jeg er. Meg med døden i ryggen og de med kjærligheten på innerlomma. Det er fint og det er lykke og det er få forundt.